Tatt et aktivt valg om å prioritere hverandre

[AnonymBruker]

Hei😊

Når jeg ble sammen med kjæresten min for rundt 8 år siden så hadde jeg mange venner. Men når vi ble sammen så tok jeg et aktivt valg om å kun være sammen med han og ville bruke all min ledige fritid til det. Det samme gjalt han, vi var sammen hele tiden og valgte det isteden for å være sammen med venner. 
 

Nå har vi vært samboere i 6 år og det er fremdeles sånn. Vi er det samboerparet som jobber på samme sted, kjører til og fra jobb sammen og er sammen hver dag hele tiden. Vi treffer ingen venner på fritiden, kun er sammen og sammen med familie. 
 

Dette fungerer fint for oss og ingen av oss ønsker å bruke fritiden på å være sammen med venner fremfor å være sammen med hverandre, noe som gjør at vi sitter igjen uten venner.

Jeg lurer på om det er normalt og om noen andre enten er eller har hørt om noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 3d2f3...fd8

[AnonymBruker]

Høres både usunt og unormalt ut. En symbiotisk dynamikk er sjelden friskt

Anonymkode: 201af...d4b

[AnonymBruker]

Tror ikke dette er normalt, nei. Og tenk hvis en av dere dør, så står den andre igjen helt uten nettverk. Men dere velger jo selv. Selv om det unektelig høres ut som om dere har aspberger eller noe i den duren... 

Anonymkode: decaf...3c5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til et slikt par. Men det er ikke et aktivt valg der de har valgt bort venner. Er mer at det ble sånn, siden ingen av dem hadde særlig venner. De er litt med familie, ellers jobber de sammen og gjør alt sammen og trives med det. 

Jeg tenker det er helt OK, ikke noe for meg. Synes jo også det er dumt å ditche vennene sine fordi en får kjæreste. 

Anonymkode: 7fe76...e9a

[AnonymBruker]

Er veldig glad jeg ikke er din tidligere venn. 

Anonymkode: d72da...a20

[Trolltunge]

På ingen måte tatt et slikt valg, selv om vi prioriterer hverandre og barna høyest. Jeg har heldigvis bevart alle mine vennskap også, for de et så absolutt viktige for meg de også. Ja har fått nye vennskap gjennom vårt forhold også. 

Vi er et par som tilbringer veldig mye tid sammen, men det er plass til å ha vennskap likevel. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hei😊

Når jeg ble sammen med kjæresten min for rundt 8 år siden så hadde jeg mange venner. Men når vi ble sammen så tok jeg et aktivt valg om å kun være sammen med han og ville bruke all min ledige fritid til det. Det samme gjalt han, vi var sammen hele tiden og valgte det isteden for å være sammen med venner. 
 

Nå har vi vært samboere i 6 år og det er fremdeles sånn. Vi er det samboerparet som jobber på samme sted, kjører til og fra jobb sammen og er sammen hver dag hele tiden. Vi treffer ingen venner på fritiden, kun er sammen og sammen med familie. 
 

Dette fungerer fint for oss og ingen av oss ønsker å bruke fritiden på å være sammen med venner fremfor å være sammen med hverandre, noe som gjør at vi sitter igjen uten venner.

Jeg lurer på om det er normalt og om noen andre enten er eller har hørt om noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 3d2f3...fd8

Dette høres ikke bra ut.. alle mennesker har da behov for, og godt av, å være sammen med ulike folk? Ulike type venner, både ha venner hver for seg, og sammen som par. Jeg hadde fått helt klaus hvis jeg skulle hatt det sånn dere har det.. savner du ikke vennene du en gang hadde? Hva om dere, mot formodning, plutselig står alene igjen, velger å gå fra hverandre på et tidspunkt, da står du plutselig helt alene i verden da? Nei, alle trenger å ha ulike mennesker rundt seg, det er sånn vi vokser og blir inspirert også, av å høre andres tanker og meninger, som er ulike våre egne. 

Anonymkode: 6230d...eab

[AnonymBruker]

0/10

Anonymkode: 23849...bf2

[Virrevirrevapp]

Alle valg har konsekvenser.

Om dere ikke savner vennene deres på 8 år, så stakk kanskje ikke vennskapene så dypt, heller. 

[AnonymBruker]

Veldig rart og veldig trist. Høres usunt ut.

Det er vanlig at nye par er mye sammen pga forelskelse osv. Men de fleste møter jo vennene sine mye likevel. 
 

Har dere noen diagnoser?

Anonymkode: 9a32b...9ab

[AnonymBruker]

Ts her: 

Her var det mange overraskende kommentarer. 
Det ligger nok mye i det virrevirrevapp skriver over her, at vennskapene i ungdomsåra ikke var de beste. 
 

At flere påstår at vi har noen diagnoser er jo helt sykt😂 Det har vi absolutt ikke. 
 

Det handler kun om at vi trives å være sammen med hverandre, men kommentarene om at det er sunt å ha venner i livet sitt er absolutt noe jeg har tenkt mye på. Det var heller ikke sånn at jeg hadde venner som tok masse kontakt, men så sluttet jeg bare å svare liksom. Har nok hatt venner som har sviktet på en eller annet måte gjennom oppveksten og derfor har det på en måte ikke vært så viktig å beholde de. Men har vært inne på tanken på å kontakte gamle venner som har betydd en god del. 
 

Takk for alle svar; Selvom flere av svarene var langt over streken🤭

Anonymkode: 3d2f3...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei😊

Når jeg ble sammen med kjæresten min for rundt 8 år siden så hadde jeg mange venner. Men når vi ble sammen så tok jeg et aktivt valg om å kun være sammen med han og ville bruke all min ledige fritid til det. Det samme gjalt han, vi var sammen hele tiden og valgte det isteden for å være sammen med venner. 
 

Nå har vi vært samboere i 6 år og det er fremdeles sånn. Vi er det samboerparet som jobber på samme sted, kjører til og fra jobb sammen og er sammen hver dag hele tiden. Vi treffer ingen venner på fritiden, kun er sammen og sammen med familie. 
 

Dette fungerer fint for oss og ingen av oss ønsker å bruke fritiden på å være sammen med venner fremfor å være sammen med hverandre, noe som gjør at vi sitter igjen uten venner.

Jeg lurer på om det er normalt og om noen andre enten er eller har hørt om noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 3d2f3...fd8

Jeg mister venninna mi til et sånt forhold, vi har mindre og mindre kontakt og hun legger all energi i det forholdet. Jeg gåt gjennom en fæl periode i livet mitt og kunne trengt hennes støtte, slik jeg var der for henne under hennes dårlige dager. 

Det er både trist og smertefullt.

Anonymkode: c3a5b...b19

[AnonymBruker]

Synes ikke spørsmålet om diagnoser var så sykt, det hadde jo forklart det usunne og unormale livet dere lever. Hva skjer den dagen det blir slutt?

Anonymkode: c6667...826

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei😊

Når jeg ble sammen med kjæresten min for rundt 8 år siden så hadde jeg mange venner. Men når vi ble sammen så tok jeg et aktivt valg om å kun være sammen med han og ville bruke all min ledige fritid til det. Det samme gjalt han, vi var sammen hele tiden og valgte det isteden for å være sammen med venner. 
 

Nå har vi vært samboere i 6 år og det er fremdeles sånn. Vi er det samboerparet som jobber på samme sted, kjører til og fra jobb sammen og er sammen hver dag hele tiden. Vi treffer ingen venner på fritiden, kun er sammen og sammen med familie. 
 

Dette fungerer fint for oss og ingen av oss ønsker å bruke fritiden på å være sammen med venner fremfor å være sammen med hverandre, noe som gjør at vi sitter igjen uten venner.

Jeg lurer på om det er normalt og om noen andre enten er eller har hørt om noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 3d2f3...fd8

Det er stor forskjell på å leve separate liv og å isolere seg fra utenforstående kun for hverandres selskap.

Nøkkelen her kan f.eks være å dyrke frem felles vennskap, gjerne med etablerte egne venner?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei😊

Når jeg ble sammen med kjæresten min for rundt 8 år siden så hadde jeg mange venner. Men når vi ble sammen så tok jeg et aktivt valg om å kun være sammen med han og ville bruke all min ledige fritid til det. Det samme gjalt han, vi var sammen hele tiden og valgte det isteden for å være sammen med venner. 
 

Nå har vi vært samboere i 6 år og det er fremdeles sånn. Vi er det samboerparet som jobber på samme sted, kjører til og fra jobb sammen og er sammen hver dag hele tiden. Vi treffer ingen venner på fritiden, kun er sammen og sammen med familie. 
 

Dette fungerer fint for oss og ingen av oss ønsker å bruke fritiden på å være sammen med venner fremfor å være sammen med hverandre, noe som gjør at vi sitter igjen uten venner.

Jeg lurer på om det er normalt og om noen andre enten er eller har hørt om noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 3d2f3...fd8

Det er "normalt", i den forstand at det ikke er noe uvanlig. Det kan dog bli veldig ensomt hvis det blir brudd, for dere har jo ingen andre bortsett fra hverandre.

Anonymkode: 86306...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Synes ikke spørsmålet om diagnoser var så sykt, det hadde jo forklart det usunne og unormale livet dere lever. Hva skjer den dagen det blir slutt?

Anonymkode: c6667...826

Da tilpasser man seg. Mannen og jeg lever slik, men ikke fordi vi har diagnoser eller har ditchet vennene våre. Vi hadde ingen venner i utgangspunktet, av forskjellige årsaker. Vi har heller ingen familie i Norge. Men vi jobber ikke på samme sted, har egne hobbyer og lignende. Men når det gjelder "nære", har vi kun hverandre og barna. Det ble bare slik.

Anonymkode: 86306...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei😊

Når jeg ble sammen med kjæresten min for rundt 8 år siden så hadde jeg mange venner. Men når vi ble sammen så tok jeg et aktivt valg om å kun være sammen med han og ville bruke all min ledige fritid til det. Det samme gjalt han, vi var sammen hele tiden og valgte det isteden for å være sammen med venner. 
 

Nå har vi vært samboere i 6 år og det er fremdeles sånn. Vi er det samboerparet som jobber på samme sted, kjører til og fra jobb sammen og er sammen hver dag hele tiden. Vi treffer ingen venner på fritiden, kun er sammen og sammen med familie. 
 

Dette fungerer fint for oss og ingen av oss ønsker å bruke fritiden på å være sammen med venner fremfor å være sammen med hverandre, noe som gjør at vi sitter igjen uten venner.

Jeg lurer på om det er normalt og om noen andre enten er eller har hørt om noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 3d2f3...fd8

Fint om det fungerer for dere, men for meg høres det sinnsvakt ut. Hva i all verden snakker dere om når dere tilbringer alle døgnets timer sammen?

Jeg kunne aldri jobbet på samme sted som min kone, og jeg trenger tid for meg selv, både helt alene og med mine venner. 

Anonymkode: ab08b...e00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei😊

Når jeg ble sammen med kjæresten min for rundt 8 år siden så hadde jeg mange venner. Men når vi ble sammen så tok jeg et aktivt valg om å kun være sammen med han og ville bruke all min ledige fritid til det. Det samme gjalt han, vi var sammen hele tiden og valgte det isteden for å være sammen med venner. 
 

Nå har vi vært samboere i 6 år og det er fremdeles sånn. Vi er det samboerparet som jobber på samme sted, kjører til og fra jobb sammen og er sammen hver dag hele tiden. Vi treffer ingen venner på fritiden, kun er sammen og sammen med familie. 
 

Dette fungerer fint for oss og ingen av oss ønsker å bruke fritiden på å være sammen med venner fremfor å være sammen med hverandre, noe som gjør at vi sitter igjen uten venner.

Jeg lurer på om det er normalt og om noen andre enten er eller har hørt om noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 3d2f3...fd8

Jeg er uenig i kommentarene her om at det er skadelig og dysfunksjonellt. Fordi folk er ulike. Det fungerer jo for dere? Jeg har selv 3 barn, en god venninne + kjæreste. Jeg hadde aldri maktet hatt større nettverk. Er med kjæresten hele tiden. Jeg er syk (uføre) da så har ikke kapasitet til mer. Dessuten liker jeg ro og fred. Aldri savnet noe mer vennelag og sosialt. 

 

Anonymkode: 0dfb7...e33

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Fint om det fungerer for dere, men for meg høres det sinnsvakt ut. Hva i all verden snakker dere om når dere tilbringer alle døgnets timer sammen?

Jeg kunne aldri jobbet på samme sted som min kone, og jeg trenger tid for meg selv, både helt alene og med mine venner. 

Anonymkode: ab08b...e00

Den delen kan jeg faktisk forstå.

Jeg og mannen har vært med hverandre 14+ dager i strekk nå (er på reise), og kontakt med andre har vært begrenset til snap. Alenetid begrenser seg egentlig til en time trening hver dag. Ellers spiser vi alle måltider sammen, besøker ulike steder, handler sammen, og prater sammen til sent hver kveld uten at vi går tom for tema. Har vært sammen i 20 år. 

På en måte hadde det vært enkelt å bare fortsette slik, for vi har det så behagelig når det bare er oss. Samtidig tror jeg vi har godt av hverdagen som treffer neste uke. Med stort nettverk, forpliktelser og reisejobb. Det gir ulike impulser og perspektiv på ting, læring, og sosiale utfordringer, som man trenger for å vokse som menneske. 

Anonymkode: 94638...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er uenig i kommentarene her om at det er skadelig og dysfunksjonellt. Fordi folk er ulike. Det fungerer jo for dere? Jeg har selv 3 barn, en god venninne + kjæreste. Jeg hadde aldri maktet hatt større nettverk. Er med kjæresten hele tiden. Jeg er syk (uføre) da så har ikke kapasitet til mer. Dessuten liker jeg ro og fred. Aldri savnet noe mer vennelag og sosialt. 

 

Anonymkode: 0dfb7...e33

Er du sikker på at kjæresten din ikke har behov for mer da?

Anonymkode: ab08b...e00