Noen som har en deprimert samboer?

[Mina123]

Noen som har en deprimert samboer og som føler at eget humør blir påvirket av det? Er det ok å bo med personen i f.eks 5 år? Å skjønner samboer at det påvirker deg også? Synes det er vanskelig å få samboer til å forstå at jeg også kan slite med livsendringen. Men jeg kan ikke gi konkrete råd om hva han må endre for at jeg skal få det bedre. Han mener han må få lov til å ikke få glede av å gjøre ting. Jeg føler at alt jeg gjør/vi gjør som familie er kjedelig for han. Vi har ingen felles interesser. Noen tips med tanke på å leve enklere med en som er deprimert og ptsd?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt. Tidligere. Han var/er far til mine barn. Der er utrolig slitsomt å leve med en som ikke føler glede. Det kan ikke være så vanskelig for han å forstå deg, så da gjør han seg vanskelig. Da er han vel ikke bare deprimert, men litt lite fokusert på hva dette forholdet gir deg. 

Anonymkode: 78680...658

[mommyaka]

Går han til psykolog?

[AnonymBruker]

Min eks var deprimert, og var som du beskriver din. Han ville heller ikke ha hjelp. Dessverre resulterte det etterhvert i at mitt humør også ble dårlig, og alt ble bare verre og verre for begge, til det til slutt ble brudd. 😢

Anonymkode: e3443...fb4

[Mina123]

mommyaka skrev (12 minutter siden):

Går han til psykolog?

Nei, han har ikke tilitt til helsevesenet. Å han vil helst bare stenge inne alt av følelser og ikke prate om det.

[Mina123]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har hatt. Tidligere. Han var/er far til mine barn. Der er utrolig slitsomt å leve med en som ikke føler glede. Det kan ikke være så vanskelig for han å forstå deg, så da gjør han seg vanskelig. Da er han vel ikke bare deprimert, men litt lite fokusert på hva dette forholdet gir deg. 

Anonymkode: 78680...658

Ja, jeg sliter med å vite om det er best å dra eller ikke. En stor del av meg vil det. Men han mener det blir veldig dumt for barna å ha 2 hjem og økonomien oppi dette. 

[AnonymBruker]

Mannen min er deprimert men aldri innrømmer det. Bare det samme som du skriver om din samboer. Alt er kjedelig,  ingen glede i noe... Det har vært sånn i MANGE år. Kan ikke telle en gang. Jeg selv er veldig påvirket av dette. Skjønner ikke hvorfor lever jeg et så t liv selv. Ekstremt vanskelig å leve med noen som aldri gleder seg, tar initiativ til noe, bidrar nesten ingenting hjemme og bare sitter foran pc/ i mobilen hele tiden. Jeg prøvde å sende ham til lege, han prøvde 3 forskjellige psykologer og vi prøvde parterapi (kun 2 timer), ingenting hjelper. Han mener ingenting av dette kan hjelpe ham. Ham prøvde antidepressive og avsluttet selv da der ikke ga noen resultat (etter hans mening og uten at han snakket med legen sin om dette), da ble det en stor krangel mellom oss pga dette. Men han er jo voksen og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn bare gi opp. Så jeg lever det triste livet selv og føler nesten hver dag at jeg har så synd på meg selv men ikke ham lenger dessverre. Vi har to små barn så jeg bare orker ikke en tanke om å dele barn 💔 og føler ikke at jeg har god nok økonomi alene for å kunne ha et bra liv med to barn. Så bare drømmer at en  dag mirakel kommer til å skje men vet at det neppe skjer. 

Anonymkode: 14e45...35f

[Mina123]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mannen min er deprimert men aldri innrømmer det. Bare det samme som du skriver om din samboer. Alt er kjedelig,  ingen glede i noe... Det har vært sånn i MANGE år. Kan ikke telle en gang. Jeg selv er veldig påvirket av dette. Skjønner ikke hvorfor lever jeg et så t liv selv. Ekstremt vanskelig å leve med noen som aldri gleder seg, tar initiativ til noe, bidrar nesten ingenting hjemme og bare sitter foran pc/ i mobilen hele tiden. Jeg prøvde å sende ham til lege, han prøvde 3 forskjellige psykologer og vi prøvde parterapi (kun 2 timer), ingenting hjelper. Han mener ingenting av dette kan hjelpe ham. Ham prøvde antidepressive og avsluttet selv da der ikke ga noen resultat (etter hans mening og uten at han snakket med legen sin om dette), da ble det en stor krangel mellom oss pga dette. Men han er jo voksen og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn bare gi opp. Så jeg lever det triste livet selv og føler nesten hver dag at jeg har så synd på meg selv men ikke ham lenger dessverre. Vi har to små barn så jeg bare orker ikke en tanke om å dele barn 💔 og føler ikke at jeg har god nok økonomi alene for å kunne ha et bra liv med to barn. Så bare drømmer at en  dag mirakel kommer til å skje men vet at det neppe skjer. 

Anonymkode: 14e45...35f

Trist 💔

Om du er ufør, så husk at det fins barnetillegg. Jeg har økonomi til å splitte lag, men dårlig samvittighet overfor han. Vil ikke få like god økonomi hver for oss. 

[Gjest Hoia]

Her leker ikke like barn best. En som er litt deprimert bør være sammen med en som er litt høy på livet. Det er fakta, begge river hverandre ut av tilstanden.

[AnonymBruker]

Har han sagt at han er deprimert? Begynner å lure på om min er det også. Han er sur, sint, svarer negativt og til tider nedlatende på det aller meste, og viser null entusiasme eller interesse hvis jeg forteller om noe spennende som har skjedd. Samtidig kommer han seg på jobb, og jeg hører at han ler i telefonen hvis han snakker med venner. Så mulig det bare er meg han hater, ikke vet jeg. Min sa en gang for noen år siden da han var i en lignende fase at han sikkert var deprimert. Men han har aldri oppsøkt hjelp for det, og benektet selvmordstanker da jeg spurte ham den gangen.

Anonymkode: 76ebf...008

[AnonymBruker]

Mina123 skrev (23 minutter siden):

Nei, han har ikke tilitt til helsevesenet. Å han vil helst bare stenge inne alt av følelser og ikke prate om det.

Det hadde vært kroken på døra for min del. Å bo med en som ikke ønsker hjelp for sine utfordringer, som påvirker hele familien, hadde vært uaktuelt for meg. 

Anonymkode: 2af79...f34

[Mina123]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har han sagt at han er deprimert? Begynner å lure på om min er det også. Han er sur, sint, svarer negativt og til tider nedlatende på det aller meste, og viser null entusiasme eller interesse hvis jeg forteller om noe spennende som har skjedd. Samtidig kommer han seg på jobb, og jeg hører at han ler i telefonen hvis han snakker med venner. Så mulig det bare er meg han hater, ikke vet jeg. Min sa en gang for noen år siden da han var i en lignende fase at han sikkert var deprimert. Men han har aldri oppsøkt hjelp for det, og benektet selvmordstanker da jeg spurte ham den gangen.

Anonymkode: 76ebf...008

Har sendt han akutt til VOP for han ville verken spise eller drikke en helg, ville bare ligge i senga og gråte. Ikke ville han se på tlf/tv. Han har vært et par ganger til VOP og fått diagnosen depresjon og sterk ptsd. Han kan le, klarer å arbeide 100% Så han er flink til å skjule det for andre. Men ikke for alle. Noen ser at han er forandret seg. Folk som er deprimerte kan le av ting. Så du kan jo kanskje ta det opp med partneren din. Min har fått en traume/skade som har gjort han deprimert og ptsd. 

[AnonymBruker]

Mina123 skrev (16 minutter siden):

Trist 💔

Om du er ufør, så husk at det fins barnetillegg. Jeg har økonomi til å splitte lag, men dårlig samvittighet overfor han. Vil ikke få like god økonomi hver for oss. 

Nei, jeg er ikke ufør.  Men med litt over 700k i året hadde det vært vanskelig med to barn i Oslo alene. Og jeg er i tillegg så utslitt både fysisk og mentalt at jeg orker ikke tanken om å finne en ny bolig og flytte og alt styret med det. Og det å være borte fra barn hadde vært helt krise. De er jo min eneste gleden i hverdagen. Jeg har ingen familie her i det hele tatt, jeg er ikke norsk. 

Jeg hadde dårlig samvittighet over mannen på lenge også. Men til slutt kom jeg til det tidspunktet da jeg skjønte at jeg kan jo ikke ta beslutninger for han og hans liv. Uten at han selv vil. Jeg kan tilby hjelp. Og det gjorde jeg så mange ganger i kanskje 7-8 år. Nå har jeg kun synd for meg selv.

Anonymkode: 14e45...35f

[Mina123]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, jeg er ikke ufør.  Men med litt over 700k i året hadde det vært vanskelig med to barn i Oslo alene. Og jeg er i tillegg så utslitt både fysisk og mentalt at jeg orker ikke tanken om å finne en ny bolig og flytte og alt styret med det. Og det å være borte fra barn hadde vært helt krise. De er jo min eneste gleden i hverdagen. Jeg har ingen familie her i det hele tatt, jeg er ikke norsk. 

Jeg hadde dårlig samvittighet over mannen på lenge også. Men til slutt kom jeg til det tidspunktet da jeg skjønte at jeg kan jo ikke ta beslutninger for han og hans liv. Uten at han selv vil. Jeg kan tilby hjelp. Og det gjorde jeg så mange ganger i kanskje 7-8 år. Nå har jeg kun synd for meg selv.

Anonymkode: 14e45...35f

Så spørs det om han/dere er villige til å flytte vekk fra Oslo og da bo hver for dere. Oslo er veldig dyr plass å bo. Synd du ikke har familie. Men sikkert ikke bare bare å flytte. Husk at du kan få noen å prate med gratis. Jeg har av og til pratet med ROP her jeg bor. Har pratet med pårørendesenteret per tlf, fast person å prate med 1 gang i måneden, ca 6 ganger. Det var noen her som tipset meg om den. Kan også chatte med dem. Her er en link.

https://www.parorendesenteret.no/hjem

Det er godt å få pratet. Å jeg prater masse med familien min. Psykiske sykdommer er bra slitsomt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Har han sagt at han er deprimert? Begynner å lure på om min er det også. Han er sur, sint, svarer negativt og til tider nedlatende på det aller meste, og viser null entusiasme eller interesse hvis jeg forteller om noe spennende som har skjedd. Samtidig kommer han seg på jobb, og jeg hører at han ler i telefonen hvis han snakker med venner. Så mulig det bare er meg han hater, ikke vet jeg. Min sa en gang for noen år siden da han var i en lignende fase at han sikkert var deprimert. Men han har aldri oppsøkt hjelp for det, og benektet selvmordstanker da jeg spurte ham den gangen.

Anonymkode: 76ebf...008

Slik er jeg når jeg er deprimert, jeg greier å jobbe, stort sett, når det ikke er så gærent at jeg blir suicidal. Er en del hos venner osv. men hjemme rakner alt bare helt, og jeg er et forferdelig menneske for de rundt meg. Dette ser jeg dessverre ikke selv når jeg er så langt nede. Det er ikke du som er problemet her ❤️

Anonymkode: a012e...c0f

[AnonymBruker]

Mina123 skrev (9 timer siden):

Nei, han har ikke tilitt til helsevesenet. Å han vil helst bare stenge inne alt av følelser og ikke prate om det.

Da håper jeg han vil trives som singel, for det er dit den planen hans fører til. 

Anonymkode: 28923...d65

[AnonymBruker]

Min eks og far til mine to barn slet med tilbakevendende depresjon i de 15 årene vi var sammen. Han oppsøkte ikke hjelp, og de to siste årene før det ble slutt så ble det bare verre og verre. Jeg var så langt nede til slutt, følte meg ikke sett eller hørt og sto alene med det meste av ansvar. I tillegg så begynte jeg å kjenne på forakt fordi han ikke oppsøkte hjelp.

Jeg endte opp med å gå fordi jeg begynte å føle meg deprimert selv, og jeg var utslitt og ensom. 
det var tungt å bli alene med to barn under 5 år, men jeg fikk livsgleden tilbake og følte meg ikke lenger ensom. Økonomien er dritt, men det barna og jeg har det uansett bedre.

Da jeg gikk fra han søkte han endelig hjelp. Ble til og med lagt inn i en periode. Han har barna veldig lite, men døren her er åpen for han, så når han har ekstra energi blir det litt spontant samvær. Etter at han endelig fikk hjelp så er han uansett en 100 ganger bedre pappa enn det han var når vi bodde sammen. Så barna har et bedre forhold til han nå enn når de bodde sammen. Han kan fortsatt ha en del tilbakefall, og det er lettere å skjerme barna fra det.

 

Anonymkode: 197cf...3fd

[AnonymBruker]

Samboeren min var veldig deprimert i 1 år, da var han arbeidsledig og søkte masse jobber uten å få noe særlig napp. Påvirket meg ekstremt mye, sto gråtkvalt på et par anledninger og forsøkte å forklare at jeg ikke hadde det fint og at jeg ikke hadde lyst til å leve livet mitt sånn. Enten så måtte han ordne seg hjelp, ellers måtte jeg dra. Livet er rett og slett for kort for å leve med den energien. Vi har også barn og jeg tror ikke det er bra for de heller å bo i så dårlig stemning. Men skjønner at det kan være veldig vanskelig å gå.

Jeg var halvveis på vei ut døra da det ordnet seg med jobb for han. Da falt mye på plass, men jeg ønsket fortsatt at han snakket med noen for en jobb er god for selvfølelsen men det er ikke noe mirakelkur. Lever selv med angst og jeg vet hvor mye arbeid som må legges ned for å fungere når man sliter psykisk.

Og den jobben er det kun én person som kan gjøre, og det er en selv.

Dersom partneren din ikke er interessert i å ta den kampen med seg selv for å holde familien samlet, kommer det aldri til å bli enklere, bare verre. Og for å være ærlig, så syntes jeg det rett og slett er veldig egoistisk å ikke ville snakke om det engang. 

Anonymkode: 1f632...df7

[isw]

Mina123 skrev (13 timer siden):

Noen som har en deprimert samboer og som føler at eget humør blir påvirket av det? Er det ok å bo med personen i f.eks 5 år? Å skjønner samboer at det påvirker deg også? Synes det er vanskelig å få samboer til å forstå at jeg også kan slite med livsendringen. Men jeg kan ikke gi konkrete råd om hva han må endre for at jeg skal få det bedre. Han mener han må få lov til å ikke få glede av å gjøre ting. Jeg føler at alt jeg gjør/vi gjør som familie er kjedelig for han. Vi har ingen felles interesser. Noen tips med tanke på å leve enklere med en som er deprimert og ptsd?

Jeg har ingen deprimert samboer, men jeg har hatt angst selv. Jeg tenkte å dele noen råd rundt hvordan man tilnærmer seg dette på en best mulig måte for begge to.

1. Det er en forutsetning at vedkommende søker hjelp. Det holder ikke å si at en ikke har tillit til helsevesenet. Man er to mennesker som lever sammen, og dette påvirker også deg. Dessverre (det er egentlig en annen diskusjon, men nevner det likevel) er det en del mennesker som har dårlige erfaringer med helsevesenet gjennom at de har vært til ett eller annet gammelt gjenferd av en psykolog/psykiater hvor man måtte ligge på en divan og snakke om barndommen sin og gjenleve alle gamle dårlige opplevelser. En mulighet er å be vedkommende lese råd/behandlinger som dette - som riktignok ikke hjelper 100% av de som prøver, men er en skånsom og effektiv terapi hvor man slipper å gjenoppleve gammel dritt.

2. Anhedoni (manglende gledefølelse) er et depresjonssymptom som kan behandles. Jeg forstår ikke ståstedet "få lov til å gå med dette" - det er da virkelig ikke noe privilegium å ha det slik når det kan unngås?

3. Du kan ikke slite deg selv ut eller gå til grunne selv som følge av at han har det slik. Hvis han nekter å søke hjelp, og ikke kan presentere en plan for å bli bedre, så må du nesten vurdere forholdet. Livet ditt er for verdifullt til å kaste bort på noen som ikke (rasjonelt sett) ønsker å bli bedre. Det kan være depresjonen som snakker, det er klart, men det er en grense for hvor mye du kan gjøre. Til slutt koker det ned til at man selv har ansvar for eget liv.

[AnonymBruker]

isw skrev (8 minutter siden):

Anhedoni (manglende gledefølelse) er et depresjonssymptom som kan behandles.

Javel ? Hvordan?

Anonymkode: 497ca...94f