Samboer er sint fordi barnet vårt er mammadalt

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, så er samboer oppgitt og sint over at barnet vårt på to det halvt år kun vil til meg. Det har nok blitt enda tydeligere nå i sommerferien.

Vi har vært på "syden"ferie i to uker, og det er bare meg barnet vil være hos. Jeg får såvidt tatt meg en dusj, ikke alltid alene, for barnet vil være med meg. Jeg oppfordrer samboer til å være med barnet mens jeg ordner noe, men etter maks. Fem minutter, så kommer de tilbake, fordi barnet roper på meg.

 Grunnen til dette er for meg åpenbart; jeg er den som ordner og gjør alt med barnet i hverdagen. Jeg legger hver kveld, og står opp hver morgen med barnet vårt. Jeg har for lengst gitt opp å få samboer til å dele på jobben, han bare melder seg ut.

Jeg jobber redusert på egen regning for å ha ekstra tid med barnet, mens samboer, som har en del fri innimellom, har aldri brukt en fridag sammen med barnet vårt.

Samboer orker å engasjere seg med barnet kanskje maks. 5-10 minutter, men så gir han opp. Han blir også ofte oppgitt over ting barnet gjør. Toåringer gjør jo mye rart!

Jeg har prøvd å forklare mange ganger, og har sendt samboeren på cos-kurs osv., men han tar det ikke til seg. 

Nå er det altså blitt til at samboer rett og slett blir sint på grunn av situasjonen, han skriker "dette er ikke normalt!", "han vil jo bare til deg". Har begynt å heve stemmen, og jeg ser at dette skremmer barnet enda lenger bort fra far.

Hva gjør jeg i denne situasjonen?

 

Anonymkode: f1e86...25b

[AnonymBruker]

Uff så kjedelig situasjon. Det er jo tydelig at det du forklarer er grunnen nettopp er grunnen. Kanskje dere bør ta en prat på HS eller FVK eller noe? Snakke med noen venner med barn om hvordan de gjør ting?

Anonymkode: 33982...f73

[AnonymBruker]

Han må bruke mer tid med barnet, åpenbart. Men da må han jo opptre som en trygg voksen. Hvis ikke han forstår dette er det ikke mye håp. 

Hva med om du drar ut en tur/gjør ærend/på besøk slik at de ikke bare kan rope på deg? Da må far tilbringe tid med barnet og løse det som oppstår. Jeg hadde dog ikke gjort dette dersom han ikke opptrer bra ovenfor barnet. 

Anonymkode: 187b6...cbe

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg har tatt så og si alt stell, legging, netter og morgener siden fødselen og han synes det er sårt at barnet aldri vil være med ham når jeg er tilstede. 

Man høster som man sår. 

Anonymkode: be97f...45f

[Uanonym bruker]

Det er jo åpenbart at barnet vil til deg fordi det i hovedsak er du som tar deg av ham i hverdagen. Løsningen er jo at far bruker mer tid med barnet.

Samtidig tipper jeg at det har blitt en ond sirkel for far - han har ikke klart å komme helt inn i rollen som far, og jo mer han ser at barnet vil til deg, jo mindre tro får han på at han selv klarer å være forelder, og så trekker han seg mer unna. Ganske menneskelig, selv om det selvfølgelig er idiotisk. Kanskje får du også mindre og mindre tro på fyren (også forståelig), og forsterker den negative spiralen.

Kanskje dere trenger hjelp til å orde opp i situasjonen, prøvd familievernkontoret?

 

[AnonymBruker]

Han virker sjalu på deres forhold. 

Anonymkode: 283e7...32c

[AnonymBruker]

Herregud, be idioten ta seg sammen! 
Selvfølgelig vil barnet kun t deg når du er den eneste som bryr seg om barnet. 
2+2 er fortsatt 4…! 

Anonymkode: 43460...ffa

[AnonymBruker]

Kanskje samboer din nå kan få åpna øynene sine og kanskje bidra som den faren han er (på papiret). Hva hadde han trodd egentlig?? Når han ikke bruker tid med barnet, knytter de heller ikke bånd. Dette er hans feil. Han kan enda rette opp i dette, men tiden går fort.

 

(PS: HUSK KONDOM! Ikke få flere barn med han før han gjør sin del!)

Anonymkode: e2941...96b

[AnonymBruker]

Arg! Hvorfor er vi så mange som opplever at mennene våre blir idioter etter å ha fått barn?! Min var helt lik, han har vel faktisk også skreket ordrett "dette er ikke normalt!" Som om mor skal legge inn sinnsykt mye innsats og slite seg helt ut, og så skal barnet være like glad i en for det meste fraværende far? Nei, det er selvfølgelig ikke sånn det fungerer.

Min mann (nå eks) holdt fortsatt på sånn da barnet var 4. En kveld skulle han legge barnet (som tilhørte sjeldenhetene) fordi jeg var sinnsykt dårlig med feber og hadde helt elendig allmenntilstand (de to andre var enda ikke syke på det tidspunktet, og ble aldri så dårlige). Har aldri vært så syk i mitt liv som jeg kan huske. Barnet "rømte" fra legging igjen og igjen. Til slutt ble far sint på MEG fordi det måtte være noe galt med mine rutiner fordi barnet ikke kunne bli lagt av andre. Han stakk så ut en tur fordi dette gadd han ikke. Jeg var for syk til å faktisk klare å legge barnet, så jeg måtte ringe min egen mor, som fint klarte å legge barnet. Da jeg kom til hektene gjorde jeg det slutt på flekken! Liten digresjon dette altså, men jeg blir så sinnsykt provosert over hvor mange forferdelige menn det finnes der ute.

Anonymkode: 1f652...66a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg jobber redusert på egen regning for å ha ekstra tid med barnet, mens samboer, som har en del fri innimellom, har aldri brukt en fridag sammen med barnet vårt.

Og du TS, du bør vurdere å gå opp i stilling igjen slik at du blir økonimisk selvstendig. Noe sier meg at forholdet ikke kommer til å vare... Du bør forberede deg.

Anonymkode: e2941...96b

[AnonymBruker]

Denne skoen har han skodd helt selv. Vil han ha den annerledes, må han sko på nytt.

Anonymkode: 04cfd...7c9

[AnonymBruker]

Har det ganske likt hjemme med han på 1,5. Jeg ble sykemeldt med søvnmangel og utbrenthet da far var i pappaperm, da nettene ble mitt ansvar fordi jeg ammet. Så da tok jeg ham mesteparten av tiden da også. Ulønnet permisjon frem til barnehagestart har også falt på meg. Slites mellom ønsket om å gå og å gi sønnen min et helsøsken. 

Anonymkode: a46f2...d6d

[AnonymBruker]

Har du prøvd å slippe til mannen din da, eller er du der hele tiden. Leger du føringer på hvordan det skal være, eller lar du han prøve selv? 

Anonymkode: 96ee5...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som tittelen sier, så er samboer oppgitt og sint over at barnet vårt på to det halvt år kun vil til meg. Det har nok blitt enda tydeligere nå i sommerferien.

Vi har vært på "syden"ferie i to uker, og det er bare meg barnet vil være hos. Jeg får såvidt tatt meg en dusj, ikke alltid alene, for barnet vil være med meg. Jeg oppfordrer samboer til å være med barnet mens jeg ordner noe, men etter maks. Fem minutter, så kommer de tilbake, fordi barnet roper på meg.

 Grunnen til dette er for meg åpenbart; jeg er den som ordner og gjør alt med barnet i hverdagen. Jeg legger hver kveld, og står opp hver morgen med barnet vårt. Jeg har for lengst gitt opp å få samboer til å dele på jobben, han bare melder seg ut.

Jeg jobber redusert på egen regning for å ha ekstra tid med barnet, mens samboer, som har en del fri innimellom, har aldri brukt en fridag sammen med barnet vårt.

Samboer orker å engasjere seg med barnet kanskje maks. 5-10 minutter, men så gir han opp. Han blir også ofte oppgitt over ting barnet gjør. Toåringer gjør jo mye rart!

Jeg har prøvd å forklare mange ganger, og har sendt samboeren på cos-kurs osv., men han tar det ikke til seg. 

Nå er det altså blitt til at samboer rett og slett blir sint på grunn av situasjonen, han skriker "dette er ikke normalt!", "han vil jo bare til deg". Har begynt å heve stemmen, og jeg ser at dette skremmer barnet enda lenger bort fra far.

Hva gjør jeg i denne situasjonen?

 

Anonymkode: f1e86...25b

Har du også barn med min mann?

Kunne skrevet identisk innlegg. Spør gang på gang om han kan ta 2-åringen med seg på hyggelige aktiviteter, gå ut i hagen å spille fotball, ta en tur på lekeplassen etc, men nei «han vil ikke være med meg!»… kanskje ikke så rart når barnet knapt kjenner fyren.

Har også forklart, tatt han med på fvk og cos. Snakket om de viktige første 1000 dagene for å knytte bånd osv, likevel skjer det ingen endring. 

Min mann jobber turnus og jeg var klar på før vi fikk barn at han måtte være klar for å bruke noen av fridagene han har «midt i uka» på å gi barnet mer fri fra bhg. Det har til dags dato ikke skjedd én gang, han velger heller å sove lenge og spille dataspill.
 

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Har det ganske likt hjemme med han på 1,5. Jeg ble sykemeldt med søvnmangel og utbrenthet da far var i pappaperm, da nettene ble mitt ansvar fordi jeg ammet. Så da tok jeg ham mesteparten av tiden da også. Ulønnet permisjon frem til barnehagestart har også falt på meg. Slites mellom ønsket om å gå og å gi sønnen min et helsøsken. 

Anonymkode: a46f2...d6d

Søvnmangel og utbrenthet her også ❤️ Er på vei over i AAP, kommer meg liksom aldri ovenpå igjen. 

Jeg har akkurat samme dilemma. Ønsker så gjerne at den fine gutten min skal få et søsken. Men, er usikker på om det er klokt.

 

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Har du prøvd å slippe til mannen din da, eller er du der hele tiden. Leger du føringer på hvordan det skal være, eller lar du han prøve selv? 

Anonymkode: 96ee5...1e2

Kommentarer som dette kan ta seg en bolle. Prøv å leve med en slik mann i en uke så tipper jeg pipa får en annen lyd. 

Jeg trygler på ukentlig basis om han kan stå opp/legge/levere i bhg/hente i bhg/ta en ettermiddag/gå ut på en lørdag osv osv. Svaret på nøyaktig alt er nei, det er visst så slitsomt for han å gjøre ting med sønnen sin.

Anonymkode: 99384...d11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du også barn med min mann?

Kunne skrevet identisk innlegg. Spør gang på gang om han kan ta 2-åringen med seg på hyggelige aktiviteter, gå ut i hagen å spille fotball, ta en tur på lekeplassen etc, men nei «han vil ikke være med meg!»… kanskje ikke så rart når barnet knapt kjenner fyren.

Har også forklart, tatt han med på fvk og cos. Snakket om de viktige første 1000 dagene for å knytte bånd osv, likevel skjer det ingen endring. 

Min mann jobber turnus og jeg var klar på før vi fikk barn at han måtte være klar for å bruke noen av fridagene han har «midt i uka» på å gi barnet mer fri fra bhg. Det har til dags dato ikke skjedd én gang, han velger heller å sove lenge og spille dataspill.
 

Søvnmangel og utbrenthet her også ❤️ Er på vei over i AAP, kommer meg liksom aldri ovenpå igjen. 

Jeg har akkurat samme dilemma. Ønsker så gjerne at den fine gutten min skal få et søsken. Men, er usikker på om det er klokt.

 

Kommentarer som dette kan ta seg en bolle. Prøv å leve med en slik mann i en uke så tipper jeg pipa får en annen lyd. 

Jeg trygler på ukentlig basis om han kan stå opp/legge/levere i bhg/hente i bhg/ta en ettermiddag/gå ut på en lørdag osv osv. Svaret på nøyaktig alt er nei, det er visst så slitsomt for han å gjøre ting med sønnen sin.

Anonymkode: 99384...d11

Ja i forhold til din mann så kan man sikkert det. 

Men det er ikke i alle forhold det faktisk er mannen som er problemet. 

Hvis mannen ikke får prøve seg uten å bli overvåket, så er det mange som trekker seg vekk. 

Anonymkode: 96ee5...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har det ganske likt hjemme med han på 1,5. Jeg ble sykemeldt med søvnmangel og utbrenthet da far var i pappaperm, da nettene ble mitt ansvar fordi jeg ammet. Så da tok jeg ham mesteparten av tiden da også. Ulønnet permisjon frem til barnehagestart har også falt på meg. Slites mellom ønsket om å gå og å gi sønnen min et helsøsken. 

Anonymkode: a46f2...d6d

Skjønner så godt hva du mener. Jeg tenker også mye på det med å gi barnet mitt et helsøsken, eller ikke.

Jeg er sannsynligvis for gammel til å finne meg en ny mann, og få barn med han, så det er enten et barn til med denne udugelige mannen, eller ingen flere barn på meg. Det er vanskelig..

Jeg hadde hyperemesis i seks måneder av svangerskapet, og vet ikke om jeg orker det om igjen med en toåring..

 

TS

Anonymkode: f1e86...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner så godt hva du mener. Jeg tenker også mye på det med å gi barnet mitt et helsøsken, eller ikke.

Jeg er sannsynligvis for gammel til å finne meg en ny mann, og få barn med han, så det er enten et barn til med denne udugelige mannen, eller ingen flere barn på meg. Det er vanskelig..

Jeg hadde hyperemesis i seks måneder av svangerskapet, og vet ikke om jeg orker det om igjen med en toåring..

 

TS

Anonymkode: f1e86...25b

Ikke gjør det. Jeg fikk to med en slik mann og det gikk fra ille til verre. Det er mye mer krevende med to små. Slike folk har null selvinnsikt og han vil fighte deg for ungene og skylde på deg resten av livet for at de er "mammadalter" når sannheten er at ungene trekkes mot en forelder når den andre ikke funker 😕 

Anonymkode: 75321...acc

[AnonymBruker]

Her må far skjerpe seg! Vi hadde det på akkurat samme måte. Jeg fikk aldri gått på do eller dusjet fordi ungen kun ville være med meg.

Jeg sa til min mann at en dag er det far hun vil være med, og slik ble det. Nå er hun 5 og vil kun være med far omtrent 😆 Mannen din er nødt til å ta tak i sine egne reaksjoner. Han skader relasjonen til barnet.

Anonymkode: d9527...e4d