Mannens bestemor døde, og det blir vanskelig å kommunisere med han…

[AnonymBruker]

Altså, jeg vet at det er jeg som skal være raus nå,  men det er enklere sagt enn gjort.

Vi var hos foreldrene hans for en prat og en kaffe, men barna er ville og høyrøstede, også fordi bestefar giret dem opp. Jeg prøver så godt jeg kan å få roet dem ned og dempe støynivået, samt følge på toalett osv (ene har nylig sluttet med bleie). Jeg spurte om jeg skulle ta dem med ut så de kunne få pratet, men de synes det var godt med litt liv, og ville vi skulle vente. 
Når vi da skulle hjem så spør jeg min samboer hva som er planen nå, og han forteller. Det virker som han ikke vet at jeg ikke har fått med meg noe av samtalen, og jeg må derfor dra det litt ut av han (vi skal være klar kvart over tre, hvorpå jeg spør hva vi skal være klar til osv). Jeg forklarer at jeg ikke fikk med meg noe av samtalen, pga ungene. Han forklarer videre, og jeg stiller oppfølgingsspørsmål, før jeg plutselig blir beskyldt for å være kranglete og å kritisere han. Han hadde følt seg kritisert fordi jeg ikke hørte samtalen. Videre prøver jeg å forklare igjen, at jeg ikke mente å kritisere han, og beklaget at jeg hadde stilt spørsmålene feil så han følte det slik, men det var ikke en god nok unnskyldning. Han ber meg stille alle spørsmål til svigermor og ikke han. Jeg svarer ikke noe til det, men det føles veldig feil å belaste henne med å måtte gjenta til meg også, når hun også koordinerer til alle andre, og føler sånn sett at jeg drar henne inn i våre kommunikasjonsutfordringer, attpåtil på et veldig uheldig tidspunkt.
Videre så sier han at nå vet han hvordan han skal behandle meg når jeg mister noen. Jeg prøver igjen å forklare meg, men sier så at det er forskjell på å stille spørsmål fordi man ikke vet, og å stille spørsmål for å såre/gjøre det vanskelig. Nei, det var det ikke, for jeg kunne ikke vite hans intensjon. Jeg sier at det virker opplagt at hans intensjon isåfall er å såre, og han mener da at det er min intensjon også. 
 Det ender med mer krangel hvor jeg føler han blir både usaklig og barnslig, og jeg avslutter diskusjonen med å gå videre med barna.

Hvordan i himmelens navn kan jeg forholde meg best mulig til dette? 

Anonymkode: f2d69...ff6

[AnonymBruker]

Han er i sorg og da kan man bli litt irrasjonell. La han være i fred og ikke mas på han.

Anonymkode: cbdbd...8df

[AnonymBruker]

"Jeg beklager om jeg spurte for mye, og at situasjonen ble som den ble. Men dette er ikke noe vi kan belaste din mor med nå, og det er detaljer jeg trenger. Jeg forstår at du sørger, jeg skal være så tålmodig som mulig. Men du får behandle meg som et voksent menneske, si at du trenger litt tid om du trenger det før du orker å kommunisere, og i alle fall bare droppe å komme med trusler om hevn når jeg står i samme situasjon"

Anonymkode: 773e5...b86

[AnonymBruker]

Skjønte han ikke at du ikke hadde fått med deg hva de snakket om pga barna? Og så ble han sur fordi du spurte om hva de snakket om?

Kommer sikkert an på hvilken tone du spurte i, men han er sikkert også sår pga dødsfallet så dere snakket muligens bare forbi hverandre. 

Snakk med svigermor og hør med henne, tror det kan være greit, jeg. Tror nok hun vil forstå at du ikke fikk med deg hva de pratet om pga barna som var høyt og lavt. 

Nå kjenner jeg ikke familien din så jeg må ta utgangspunkt i meg selv og min familie og dette hadde vært greit med meg i hvert fall. 

Anonymkode: 5b1ec...48c

[AnonymBruker]

Mulig du brgynte å spørre på et tidspunkt han var litt inni seg selv og fordøyde alt.

Også istedenfor å si at dete må snakke pm det øity senere ble han sur og sint.

Anonymkode: 6dde1...2e2

[AnonymBruker]

Det må da være verre å belaste svigermor med spørsmål. Hun sto avdøde nærmere. 

Anonymkode: faee9...e11

[AnonymBruker]

Har ikke akkurat det samme innlegget vært postet før? Var det ikke nok med den tråden?

Anonymkode: 3f503...435

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Altså, jeg vet at det er jeg som skal være raus nå,  men det er enklere sagt enn gjort.

Vi var hos foreldrene hans for en prat og en kaffe, men barna er ville og høyrøstede, også fordi bestefar giret dem opp. Jeg prøver så godt jeg kan å få roet dem ned og dempe støynivået, samt følge på toalett osv (ene har nylig sluttet med bleie). Jeg spurte om jeg skulle ta dem med ut så de kunne få pratet, men de synes det var godt med litt liv, og ville vi skulle vente. 
Når vi da skulle hjem så spør jeg min samboer hva som er planen nå, og han forteller. Det virker som han ikke vet at jeg ikke har fått med meg noe av samtalen, og jeg må derfor dra det litt ut av han (vi skal være klar kvart over tre, hvorpå jeg spør hva vi skal være klar til osv). Jeg forklarer at jeg ikke fikk med meg noe av samtalen, pga ungene. Han forklarer videre, og jeg stiller oppfølgingsspørsmål, før jeg plutselig blir beskyldt for å være kranglete og å kritisere han. Han hadde følt seg kritisert fordi jeg ikke hørte samtalen. Videre prøver jeg å forklare igjen, at jeg ikke mente å kritisere han, og beklaget at jeg hadde stilt spørsmålene feil så han følte det slik, men det var ikke en god nok unnskyldning. Han ber meg stille alle spørsmål til svigermor og ikke han. Jeg svarer ikke noe til det, men det føles veldig feil å belaste henne med å måtte gjenta til meg også, når hun også koordinerer til alle andre, og føler sånn sett at jeg drar henne inn i våre kommunikasjonsutfordringer, attpåtil på et veldig uheldig tidspunkt.
Videre så sier han at nå vet han hvordan han skal behandle meg når jeg mister noen. Jeg prøver igjen å forklare meg, men sier så at det er forskjell på å stille spørsmål fordi man ikke vet, og å stille spørsmål for å såre/gjøre det vanskelig. Nei, det var det ikke, for jeg kunne ikke vite hans intensjon. Jeg sier at det virker opplagt at hans intensjon isåfall er å såre, og han mener da at det er min intensjon også. 
 Det ender med mer krangel hvor jeg føler han blir både usaklig og barnslig, og jeg avslutter diskusjonen med å gå videre med barna.

Hvordan i himmelens navn kan jeg forholde meg best mulig til dette? 

Anonymkode: f2d69...ff6

Er det sånn at hans bestemor er død, og så har de snakket om begravelsen og sånn? Eller er det minnestund dere skulle i? Eller er det bare middag eller noe? 

Høres ut som han ikke har det så greit og at du er litt sånn i din egen verden med barna og ikke merker at han er trist kansje. Antageligvis har han snakka med familien sin om noe trist rundt begravelsen eller noe og så er han litt uttafor og prøver å regulere seg.

Du kjenner jo mannen din best men jeg synes nesten dere er på to forskjellige planeter mtp følelser. Nesten som om dere ikke er kjærester? Ingen klem og ingen støtte i den gården liksom. Er dere veldig sånn "vi skal ikke vise følelser" par?

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

"Jeg beklager om jeg spurte for mye, og at situasjonen ble som den ble. Men dette er ikke noe vi kan belaste din mor med nå, og det er detaljer jeg trenger. Jeg forstår at du sørger, jeg skal være så tålmodig som mulig. Men du får behandle meg som et voksent menneske, si at du trenger litt tid om du trenger det før du orker å kommunisere, og i alle fall bare droppe å komme med trusler om hevn når jeg står i samme situasjon"

Anonymkode: 773e5...b86

Hadde kansje prøvd å være litt mjukere enn det her. Synes det er nok med "Unnskyld kjære nå merker jeg at jeg maste veldig på deg. forstår det er litt mye akkurat nå. Ta en liten pustepause du og så kan vi snakkes etterpå." og så gi en klem da. dere elsker vel hverandre?

[AnonymBruker]

takk for svar alle. Det at han blir barnslig og usaklig kjennetegner de fleste kranglene våre, men jeg føler at jeg må se forbi det akkurat nå. Han sa selv at han nok kanskje var mer påvirket av dødsfallet enn han innså selv. 
Forholdet vårt er ikke av de beste, men ganske mye opp-og nedturer, og jeg føler meg mye kritisert. Av den grunn går de fleste krangler også mer inn på meg enn på han, han kommer over de og lever videre som før. For meg så forsvinner følelsene litt etter litt, og jeg blir derfor veldig såret av det som isolert sett er småting, men for meg blir de store fordi alt henger sammen.

Anonymkode: f2d69...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Altså, jeg vet at det er jeg som skal være raus nå,  men det er enklere sagt enn gjort.

Vi var hos foreldrene hans for en prat og en kaffe, men barna er ville og høyrøstede, også fordi bestefar giret dem opp. Jeg prøver så godt jeg kan å få roet dem ned og dempe støynivået, samt følge på toalett osv (ene har nylig sluttet med bleie). Jeg spurte om jeg skulle ta dem med ut så de kunne få pratet, men de synes det var godt med litt liv, og ville vi skulle vente. 
Når vi da skulle hjem så spør jeg min samboer hva som er planen nå, og han forteller. Det virker som han ikke vet at jeg ikke har fått med meg noe av samtalen, og jeg må derfor dra det litt ut av han (vi skal være klar kvart over tre, hvorpå jeg spør hva vi skal være klar til osv). Jeg forklarer at jeg ikke fikk med meg noe av samtalen, pga ungene. Han forklarer videre, og jeg stiller oppfølgingsspørsmål, før jeg plutselig blir beskyldt for å være kranglete og å kritisere han. Han hadde følt seg kritisert fordi jeg ikke hørte samtalen. Videre prøver jeg å forklare igjen, at jeg ikke mente å kritisere han, og beklaget at jeg hadde stilt spørsmålene feil så han følte det slik, men det var ikke en god nok unnskyldning. Han ber meg stille alle spørsmål til svigermor og ikke han. Jeg svarer ikke noe til det, men det føles veldig feil å belaste henne med å måtte gjenta til meg også, når hun også koordinerer til alle andre, og føler sånn sett at jeg drar henne inn i våre kommunikasjonsutfordringer, attpåtil på et veldig uheldig tidspunkt.
Videre så sier han at nå vet han hvordan han skal behandle meg når jeg mister noen. Jeg prøver igjen å forklare meg, men sier så at det er forskjell på å stille spørsmål fordi man ikke vet, og å stille spørsmål for å såre/gjøre det vanskelig. Nei, det var det ikke, for jeg kunne ikke vite hans intensjon. Jeg sier at det virker opplagt at hans intensjon isåfall er å såre, og han mener da at det er min intensjon også. 
 Det ender med mer krangel hvor jeg føler han blir både usaklig og barnslig, og jeg avslutter diskusjonen med å gå videre med barna.

Hvordan i himmelens navn kan jeg forholde meg best mulig til dette? 

Anonymkode: f2d69...ff6

Vent til ungene er lagt og gi han penn og papir. Be han skrive ned informasjonen du trenger. Si du forstår at hodet hans er fylt opp av alt annet. Si at du gir han rom til å reagere, men at du ikke fortjener å ta i mot driten. Hvis du ikke får nødvendig informasjon av han så må han ordne alt selv. 

Var nettopp igjennom dette i vinter. Den type adferd varte i 2 måneder. Tilslutt sa jeg stopp, han skal så klart få reagere på sorg, men uten å behandle meg dårligere. 

Anonymkode: fe84e...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

takk for svar alle. Det at han blir barnslig og usaklig kjennetegner de fleste kranglene våre, men jeg føler at jeg må se forbi det akkurat nå. Han sa selv at han nok kanskje var mer påvirket av dødsfallet enn han innså selv. 
Forholdet vårt er ikke av de beste, men ganske mye opp-og nedturer, og jeg føler meg mye kritisert. Av den grunn går de fleste krangler også mer inn på meg enn på han, han kommer over de og lever videre som før. For meg så forsvinner følelsene litt etter litt, og jeg blir derfor veldig såret av det som isolert sett er småting, men for meg blir de store fordi alt henger sammen.

Anonymkode: f2d69...ff6

Du må finne ut om alt det negative er ting du føler eller ting som faktisk skjer. Når dette roer seg så får du ta opp med han at når han gjør slik og sånn så kritiserer han. Når han gjør sånn og sånn så sårer han deg. Når han sårer og kritiserer deg så moster du følelser for han. Og snart er det ikke mer å hente for dette forholdet. 

Ikke bruk føler delen så mye med han her, jeg tror du må gjøre som meg, være spesifikk på tingene som faktisk skjer. 

Anonymkode: fe84e...cf6

[lillevill]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

takk for svar alle. Det at han blir barnslig og usaklig kjennetegner de fleste kranglene våre, men jeg føler at jeg må se forbi det akkurat nå. Han sa selv at han nok kanskje var mer påvirket av dødsfallet enn han innså selv. 
Forholdet vårt er ikke av de beste, men ganske mye opp-og nedturer, og jeg føler meg mye kritisert. Av den grunn går de fleste krangler også mer inn på meg enn på han, han kommer over de og lever videre som før. For meg så forsvinner følelsene litt etter litt, og jeg blir derfor veldig såret av det som isolert sett er småting, men for meg blir de store fordi alt henger sammen.

Anonymkode: f2d69...ff6

Ok, da tenker jeg han sliter litt med å være sårbar, eller? Kansje han er ganske stolt, feks. Virker som han pakker ned følelser og kortslutter helt når han opplever store følelser, og så når livet skjer så blir han heller sint enn å tørre å være sårbar. Det som skjer er jo at du også trøkker følelsene ned i en flaskehals og skrur på lokket hardt, og dere får ikke lengre oppleve det som er så nydelig i et forhold; Å gi støtte, omsorg, kjærlighet og ta i mot. Uten å få lov å gi støtte kjærlighet hva er man da? Da er man fjernere enn venner. Kansje støtter dere vennene deres i sorgen i større grad, enn dere støtter hverandre. 

Og det er sånt som skjer når man ikke takler følelser. Det er det er følelser det handler om og at dere har stengt helt av begge to.

[lillevill]

Det er nå det skjer da, livet. I livet skjer det store ting, noen ganger blir folk syke. Noen ganger dør noen. Noen ganger blir barn født. Noen ganger får vi en nydelig gave som vi blir så glade for at det kommer en tåre. "nå er jeg glad..nå er jeg lei meg." Vi må sette ord på hva vi føler! "det var et tungt sukk..Nå ser jeg at du ble lei deg. Nå ser jeg at dette var ukomfortabelt. Nå ser jeg at du ble sint. Vil du snakke om det?"

Det vondeste i livet er når vi mister folk vi er glad i, og da er det godt å ha en skulder å gråte på.  Det er DA det er så bra å ha folk rundt seg. og det er faktisk skikkelig meningsfullt og fint å GI støtte og kjærlighet også. Men dere har stoppa med det dere. 

Endret 28. juli 2024 av lillevill
blir rørt jeg ass