Angst - hvor ille må det være før man oppsøker hjelp?

[AnonymBruker]

Først av alt: Jeg har fått diagnosen stress, angst og utbrenthet av fastlegen. Det var i forbindelse med uholdbare forhold på jobben og en grusom sjef. Legen ville sykemelde meg, men jeg sa nei fordi jeg visste at sjefen skulle slutte. Jeg trodde angsten skulle gå over av seg selv. 

Det er nå over to år siden, og symptomene vedvarer. Uro i kroppen, redsel for noe uspesifikt, og det snører seg i brystet i tide og utide (for det meste bare ubehagelig, men kan også slå over i smerter). Verst er det når jeg prøver å slappe av, er på ferie samt i enkelte sosiale settinger. Det er veldig plagsomt.

Jeg vet jeg burde gå til legen og spørre, men jeg har VELDIG høy terskel for å gå til legen. Jeg synes det er flaut og kleint, og jeg tenker «Jeg er jo ikke syk, alle de andre på venterommet er syke, hvorfor skal legen kaste bort tiden sin på meg?»

Jeg har bekjente som anbefaler kognitiv terapi, men jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg at det skal fungere. Jeg har en stabel med selvhjelpsbøker hjemme, ingen av dem har noen løsning. Jeg har prøvd trening, fjellturer, yoga og meditasjon, samt finne meg nye hobbyer for å holde hodet opptatt. Jeg tyr til alkohol for å prøve å roe nervene, men det funker bare en liten stund, så er jeg tilbake på tankespinn, paranoia og uro.

Alle jeg snakker fraråder medisiner på det sterkeste (typ antidepressiva), men hva står jeg egentlig igjen med av behandling? Trenger jeg behandling i det hele tatt, eller må jeg bare godta at «sånn er livet?» Hører gjerne deres erfaringer❤️

Anonymkode: 46bea...408

[AnonymBruker]

Har du sjekket om det er lavterskel tilbud der du bor som Mestringsenhet? Der kan man få hjelp uten og søke av profesjonelle, ikke samme som DPS. Kognitiv terapi tar tid og kan hjelpe når du har noen du jobber med. Selvsagt kan du gå til lege. Antidepressive medisiner kan være til hjelp, ikke hør hva andre sier. Det er ikke dermed sagt du trenger å gå på de for alltid. 

Jeg hadde ikke tro på terapi men det hjalp meg og har sluttet med medisiner for angsten. Det er lettere å ta tak i den når man får sammenheng i hvorfor man får det. Mange ganger er det vi kaller for urasjonell angst, for deg er den reel men kroppen reagerer annerledes. Man trenger ikke ha det sånn hele tiden. Har enda angst men takler det bedre. 

Ikke uvanlig at når man har fri så har man mer tid og kjenne etter hvordan man har det og da starter hjertebank, snøring i halsen etc. og man forstår ikke hvorfor. Tydeligvis er det noe som trigger angsten din men du kan ta kontroll over det med litt hjelp. 

Anonymkode: 81b40...d7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Først av alt: Jeg har fått diagnosen stress, angst og utbrenthet av fastlegen. Det var i forbindelse med uholdbare forhold på jobben og en grusom sjef. Legen ville sykemelde meg, men jeg sa nei fordi jeg visste at sjefen skulle slutte. Jeg trodde angsten skulle gå over av seg selv. 

Det er nå over to år siden, og symptomene vedvarer. Uro i kroppen, redsel for noe uspesifikt, og det snører seg i brystet i tide og utide (for det meste bare ubehagelig, men kan også slå over i smerter). Verst er det når jeg prøver å slappe av, er på ferie samt i enkelte sosiale settinger. Det er veldig plagsomt.

Jeg vet jeg burde gå til legen og spørre, men jeg har VELDIG høy terskel for å gå til legen. Jeg synes det er flaut og kleint, og jeg tenker «Jeg er jo ikke syk, alle de andre på venterommet er syke, hvorfor skal legen kaste bort tiden sin på meg?»

Jeg har bekjente som anbefaler kognitiv terapi, men jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg at det skal fungere. Jeg har en stabel med selvhjelpsbøker hjemme, ingen av dem har noen løsning. Jeg har prøvd trening, fjellturer, yoga og meditasjon, samt finne meg nye hobbyer for å holde hodet opptatt. Jeg tyr til alkohol for å prøve å roe nervene, men det funker bare en liten stund, så er jeg tilbake på tankespinn, paranoia og uro.

Alle jeg snakker fraråder medisiner på det sterkeste (typ antidepressiva), men hva står jeg egentlig igjen med av behandling? Trenger jeg behandling i det hele tatt, eller må jeg bare godta at «sånn er livet?» Hører gjerne deres erfaringer❤️

Anonymkode: 46bea...408

Kan hende du er utbrent / og at angsten er symptom på ah kroppen trenger hvile. Ikke mer aktivitet 

eller at det kan «løses kogntivt»

Anonymkode: 8b7f7...cf6

[AnonymBruker]

Antidepressiva er mye mye mye bedre enn å selvmedisinering på alkohol.

Jeg hadde heller ikke troa på kognitiv terapi, jeg hadde også lest mange bøker og artikler uten hjelp. Jeg er veldig glad jeg ba om hjelp, og nå er så godt som angst-fri. Terapien ga meg en verktøykasse for å håndtere angst og depressive tanker, som var helt spesielt tilpasset meg, min personlighet og mitt liv. For meg er yoga og lignende ingen hjelp, det er heller forsterkende på tankespinn.

Anonymkode: c1570...705

[AnonymBruker]

Jeg stusser på at du heller vurderer direkte oppstart med medisiner, fremfor terapi eller eventuelt en kombinasjon av de to? 

Anonymkode: 69ca0...e8d

[AnonymBruker]

Kognitiv terapi virker, men du må være åpen for å gi det en sjanse. Jeg greide det heller ikke kun med selvhjelp, for jeg greide ikke løse mine egne floker. Så bare en tufse og ikke hvor tråden startet.

Jeg måtte også ha medisinhjelp for å senke symptomtrykket såpass at jeg kom dit hvor jeg kunne greie å jobbe med problemene. Jeg var redd for medisiner jeg også, men er man faktisk syk så behøver man medisin, og det er ganske dumt å takke nei til noe som gjør det 10 ganger lettere og raskere å bli frisk.

Alkohol må du rett og slett slutte med hvis du skal bli friskere. Det gjør angst verre! Det er som å tisse i buksa for å holde varmen. Bruk heller faktiske medisiner som er laget for å behandle sykdom - ikke rusmidler.

Anonymkode: edf16...768

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Antidepressiva er mye mye mye bedre enn å selvmedisinering på alkohol.

Jeg hadde heller ikke troa på kognitiv terapi, jeg hadde også lest mange bøker og artikler uten hjelp. Jeg er veldig glad jeg ba om hjelp, og nå er så godt som angst-fri. Terapien ga meg en verktøykasse for å håndtere angst og depressive tanker, som var helt spesielt tilpasset meg, min personlighet og mitt liv. For meg er yoga og lignende ingen hjelp, det er heller forsterkende på tankespinn.

Anonymkode: c1570...705

Jeg skjønner bare ikke hva disse «verktøyene» er, det blir for abstakt for meg. For meg er verktøy skrujern og hammer. Føler meg dum ved å bare høre om det.

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg stusser på at du heller vurderer direkte oppstart med medisiner, fremfor terapi eller eventuelt en kombinasjon av de to? 

Anonymkode: 69ca0...e8d

Som sagt over… Jeg er redd jeg ikke skjønner noe og må bruke masse penger på terapitimer som jeg ikke får noe ut av (å stå i kø for offentlig psykolog er uaktuelt). Jeg skulle bare ønske jeg kunne få slappe av, men hodet tillater det ikke.

Anonymkode: 46bea...408

[AnonymBruker]

Du trenger hvile, kjære deg. Det er ikke lett å hvile med mye stress/angst i kroppen, det er mye hormoner i spill, men det er det du trenger. Vi er alle forskjellige og det finnes ikke en fasit for hva hvile innebærer for deg. Det må du finne ut av. 

Avkobling med fysiske aktiviteter er avslapning for noen, men for min del er det kun en manøver for å la være å tenke så det blir en flykt for meg. Vi trenger det, men det gjør oss ikke bedre på sikt. 

Mitt beste tips er å prøve litt forskjellig, ikke føl på dårlig samvittighet for å hvile eller slappe av. Det kan ta tid å godta at det er lov å hvile, uten å få dårlig samvittighet. Det er lov! Du må ikke ha det strøkent hjemme til enhver tid, for eks. 

Anonymkode: 1cdc4...6f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner bare ikke hva disse «verktøyene» er, det blir for abstakt for meg. For meg er verktøy skrujern og hammer. Føler meg dum ved å bare høre om det.

Som sagt over… Jeg er redd jeg ikke skjønner noe og må bruke masse penger på terapitimer som jeg ikke får noe ut av (å stå i kø for offentlig psykolog er uaktuelt). Jeg skulle bare ønske jeg kunne få slappe av, men hodet tillater det ikke.

Anonymkode: 46bea...408

Jeg stod i "kø" i 4 uker når jeg fikk behandling. Det er ingen som kan disse "verktøyene" før de lærer om det for første gang, så der er du i godt selskap med 100% av alle andre i verden.

Hvis du skal ha nytte av terapi så må du ha et stort ønske om å få det bedre og å gjøre en stor innsats for å få det til. Terapi kommer ikke til å hjelpe deg hvis du går inn i det motvillig. For meg fremstår du litt motvillig. Du lager deg mange regler og restriksjoner for hvordan ting skal være før du kan ta i mot hjelp. Det tenker jeg er litt feil utgangspunkt. Mulig jeg tar feil.

Anonymkode: edf16...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner bare ikke hva disse «verktøyene» er, det blir for abstakt for meg. For meg er verktøy skrujern og hammer. Føler meg dum ved å bare høre om det.

Som sagt over… Jeg er redd jeg ikke skjønner noe og må bruke masse penger på terapitimer som jeg ikke får noe ut av (å stå i kø for offentlig psykolog er uaktuelt). Jeg skulle bare ønske jeg kunne få slappe av, men hodet tillater det ikke.

Anonymkode: 46bea...408

Men det er hele poenget... En bok gir deg en verktøyskasse og sier klar deg selv. En terapeut forklarer deg hvordan verktøyet fungerer, og hvordan du skal bruke det. Og forklarer igjen og igjen og igjen, helt til du mestrer verktøyet. Og du kan spørre så mye du bare ønsker om hvordan bruke verktøyet.

Verktøy kan være pusteteknikker, bevist tankemønster, kunnskap om kroppen og hodet, konkrete avledningsmanøvre, bevistgjøring av handlingsmønster, eksponering. Det er utallige ting som kan være til hjelp, og med en terapeut får du tilpasset dette til deg og ditt liv.

Anonymkode: c1570...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg stod i "kø" i 4 uker når jeg fikk behandling. Det er ingen som kan disse "verktøyene" før de lærer om det for første gang, så der er du i godt selskap med 100% av alle andre i verden.

Hvis du skal ha nytte av terapi så må du ha et stort ønske om å få det bedre og å gjøre en stor innsats for å få det til. Terapi kommer ikke til å hjelpe deg hvis du går inn i det motvillig. For meg fremstår du litt motvillig. Du lager deg mange regler og restriksjoner for hvordan ting skal være før du kan ta i mot hjelp. Det tenker jeg er litt feil utgangspunkt. Mulig jeg tar feil.

Anonymkode: edf16...768

Enig med ts.

Men tror kanskje det er fordi det er en kropp som trenger hvile istede for kogbtiiv jobbing 

Anonymkode: 8b7f7...cf6

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg stod i "kø" i 4 uker når jeg fikk behandling. Det er ingen som kan disse "verktøyene" før de lærer om det for første gang, så der er du i godt selskap med 100% av alle andre i verden.

Hvis du skal ha nytte av terapi så må du ha et stort ønske om å få det bedre og å gjøre en stor innsats for å få det til. Terapi kommer ikke til å hjelpe deg hvis du går inn i det motvillig. For meg fremstår du litt motvillig. Du lager deg mange regler og restriksjoner for hvordan ting skal være før du kan ta i mot hjelp. Det tenker jeg er litt feil utgangspunkt. Mulig jeg tar feil.

Anonymkode: edf16...768

Sant? 4 uker er altfor lenge. Jeg får kalde føtter og avbestiller før det har gått én uke🫣. Jeg klarer ikke mote meg opp til å gå til fastlegen engang.

Det du sier er jo akkurat det jeg er redd for: At en terapaut skal si at terapien ikke virker fordi jeg ikke er «åpen» nok, at jeg kan takke meg selv for angsten og at det bare er min innstilling det er feil med. 

Hadde jeg kunnet endre min egen innstilling med et knips, så hadde jeg blitt religiøs for lenge siden.

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Men det er hele poenget... En bok gir deg en verktøyskasse og sier klar deg selv. En terapeut forklarer deg hvordan verktøyet fungerer, og hvordan du skal bruke det. Og forklarer igjen og igjen og igjen, helt til du mestrer verktøyet. Og du kan spørre så mye du bare ønsker om hvordan bruke verktøyet.

Verktøy kan være pusteteknikker, bevist tankemønster, kunnskap om kroppen og hodet, konkrete avledningsmanøvre, bevistgjøring av handlingsmønster, eksponering. Det er utallige ting som kan være til hjelp, og med en terapeut får du tilpasset dette til deg og ditt liv.

Anonymkode: c1570...705

Alt dette er jo ting jeg har prøvd, og ikke lykkes med😟… 

Sikkert dumt spørsmål, men hva er det en terapaut gjør som liksom magisk skal få det til å fungere? Jeg føler jeg har «åpnet» meg veldig mange ganger for forskjellige metoder, øvelser, pusteteknikker, eteriske oljer, supermat etc og ingenting holder det de lover. Det blir jo en del av tankespinnet: Hvorfor fungerer dette for alle andre, men ikke for meg? Hvorfor, hvorfor, hvorfor…

Anonymkode: 46bea...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sant? 4 uker er altfor lenge. Jeg får kalde føtter og avbestiller før det har gått én uke🫣. Jeg klarer ikke mote meg opp til å gå til fastlegen engang.

Det du sier er jo akkurat det jeg er redd for: At en terapaut skal si at terapien ikke virker fordi jeg ikke er «åpen» nok, at jeg kan takke meg selv for angsten og at det bare er min innstilling det er feil med. 

Hadde jeg kunnet endre min egen innstilling med et knips, så hadde jeg blitt religiøs for lenge siden.

Alt dette er jo ting jeg har prøvd, og ikke lykkes med😟… 

Anonymkode: 46bea...408

4 uker er ikke lenge... 4 uker er en veldig kort tid i spesialisthelsetjenesten. Hvis du bestemmer deg på forhånd at du ikke kan vente 4 uker, så er det ditt valg. Om du ringer og avbestiller så er det ditt valg. Du er voksen, har ansvar for egen helse og kan bestemme selv om du vil ha helsehjelp eller ikke.

Du er redd for at terapeuten skal si at det ikke virker fordi du ikke er åpen nok. Og så da? Ja vel, da er du like langt som du er nå. Er det noe å være redd for?

Jeg sier ikke at du kan takke deg selv, men at du trolig må prøve å gå inn i det på en annen måte. Ingen her kan love deg at du blir frisk av kognitiv terapi, det er uansett prematurt å snakke om, kanskje vil du bli tilbudt en helt annen behandlingsform. Uansett er det rimelig å anta at den behandlingen du vil bli tilbudt i spesialisthelsetjenesten har en stor sjanse for å gjøre deg frisk. Mer trenger man egentlig ikke tenke om det i første omgang.

Ingenting av dette skjer med et knips. Det skjer gjennom øving og jobbing over tid med individuell veiledning av profesjonelle. Jeg knipset ikke og ble frisk. Jeg grein når jeg kom hjem fra timen fordi jeg var sliten, følte meg sårbar og veldig redd for hva jeg ville finne ut om meg selv. Det var tøft, men jeg var desperat etter å bli bedre for jeg kunne ikke leve slik lenger.

Du kan jo hjelpe deg selv ganske mye på vei dersom du tar i mot medisiner (vel og merke dersom det er noe legen din tror kan hjelpe deg og anbefaler deg å prøve).

Anonymkode: edf16...768

[AnonymBruker]

Hvis jeg skal svare på hovedinnlegget så er 2 år alt for lenge. 6 måneder er for lenge. Jeg oppsøkte hjelp første gang etter en måneds tid.

Anonymkode: edf16...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sant? 4 uker er altfor lenge. Jeg får kalde føtter og avbestiller før det har gått én uke🫣. Jeg klarer ikke mote meg opp til å gå til fastlegen engang.

Det du sier er jo akkurat det jeg er redd for: At en terapaut skal si at terapien ikke virker fordi jeg ikke er «åpen» nok, at jeg kan takke meg selv for angsten og at det bare er min innstilling det er feil med. 

Hadde jeg kunnet endre min egen innstilling med et knips, så hadde jeg blitt religiøs for lenge siden.

Alt dette er jo ting jeg har prøvd, og ikke lykkes med😟… 

Sikkert dumt spørsmål, men hva er det en terapaut gjør som liksom magisk skal få det til å fungere? Jeg føler jeg har «åpnet» meg veldig mange ganger for forskjellige metoder, øvelser, pusteteknikker, eteriske oljer, supermat etc og ingenting holder det de lover. Det blir jo en del av tankespinnet: Hvorfor fungerer dette for alle andre, men ikke for meg? Hvorfor, hvorfor, hvorfor…

Anonymkode: 46bea...408

Har du prøvd disse, personlig tilpasset DEG og DIN problemstilling? Eller har du prøvd det ut i fra en bok som ikke tar hensyn til forskjeller?
Har du tatt en objektiv evaluering av hvordan du reagerer og hvorfor? Klarer du se helheten i mønstrene dine? Har du satt sammen ulike elementer i riktig mengde til deg, hvor du både legger nok press på deg selv til å kjenne på det og samtidig begrense nok til at det ikke blir for mye?

En terapeut lærer deg bruke ulike elementer/verktøy riktig for DEG. Og hjelper deg sortere tankene dine, og håndtere de. Noen ting må man repeterer hver eneste dag i mange uker før man begynner kjenne at det hjelper. Det som hjelper for meg hjelper ikke nødvendigvis for deg. Vi er alle ulike individer som opplever angst ulikt, og hadde det vært så lett å kurere angst som å lese en bok så hadde ikkr angst vært ett så stort problem i samfunnet.

Men det tar tid å bli kvitt angsten, og jo mer grobunn angsten får, jo verre er det bli kvitt den.

Anonymkode: c1570...705

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

4 uker er ikke lenge... 4 uker er en veldig kort tid i spesialisthelsetjenesten. Hvis du bestemmer deg på forhånd at du ikke kan vente 4 uker, så er det ditt valg. Om du ringer og avbestiller så er det ditt valg. Du er voksen, har ansvar for egen helse og kan bestemme selv om du vil ha helsehjelp eller ikke.

Du er redd for at terapeuten skal si at det ikke virker fordi du ikke er åpen nok. Og så da? Ja vel, da er du like langt som du er nå. Er det noe å være redd for?

Jeg sier ikke at du kan takke deg selv, men at du trolig må prøve å gå inn i det på en annen måte. Ingen her kan love deg at du blir frisk av kognitiv terapi, det er uansett prematurt å snakke om, kanskje vil du bli tilbudt en helt annen behandlingsform. Uansett er det rimelig å anta at den behandlingen du vil bli tilbudt i spesialisthelsetjenesten har en stor sjanse for å gjøre deg frisk. Mer trenger man egentlig ikke tenke om det i første omgang.

Ingenting av dette skjer med et knips. Det skjer gjennom øving og jobbing over tid med individuell veiledning av profesjonelle. Jeg knipset ikke og ble frisk. Jeg grein når jeg kom hjem fra timen fordi jeg var sliten, følte meg sårbar og veldig redd for hva jeg ville finne ut om meg selv. Det var tøft, men jeg var desperat etter å bli bedre for jeg kunne ikke leve slik lenger.

Du kan jo hjelpe deg selv ganske mye på vei dersom du tar i mot medisiner (vel og merke dersom det er noe legen din tror kan hjelpe deg og anbefaler deg å prøve).

Anonymkode: edf16...768

Takk for råd. Jeg ser poenget om at ingenting forandres om jeg ikke prøver😅. Jeg synes liksom ikke jeg er «syk nok», men det er jo faktisk legens vurdering, og ikke min… 

Jeg kjenner folk som har havnet i en spiral av terapi som det virker som de aldri kommer seg ut av. Vi snakker langtidssykemelding og uførhet, et mørkt, mørkt sted…😶

Anonymkode: 46bea...408

[AnonymBruker]

Jeg hadde god effekt av medisin. Kroppen og hodet fikk en pause, og jeg gikk til psykolog og lærte mestringsstrategier for å takle angsten. Har det mye bedre i dag!

Anonymkode: 9c4c3...db2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sant? 4 uker er altfor lenge. Jeg får kalde føtter og avbestiller før det har gått én uke🫣. Jeg klarer ikke mote meg opp til å gå til fastlegen engang.

Det du sier er jo akkurat det jeg er redd for: At en terapaut skal si at terapien ikke virker fordi jeg ikke er «åpen» nok, at jeg kan takke meg selv for angsten og at det bare er min innstilling det er feil med. 

Hadde jeg kunnet endre min egen innstilling med et knips, så hadde jeg blitt religiøs for lenge siden.

Alt dette er jo ting jeg har prøvd, og ikke lykkes med😟… 

Sikkert dumt spørsmål, men hva er det en terapaut gjør som liksom magisk skal få det til å fungere? Jeg føler jeg har «åpnet» meg veldig mange ganger for forskjellige metoder, øvelser, pusteteknikker, eteriske oljer, supermat etc og ingenting holder det de lover. Det blir jo en del av tankespinnet: Hvorfor fungerer dette for alle andre, men ikke for meg? Hvorfor, hvorfor, hvorfor…

Anonymkode: 46bea...408

Misforstå meg rett fordi jeg forstår at du har det vanskelig, men utifra hva du skriver i hovedinnlegget så er det godt mulig at du blir ansett for å ikke oppfylle kriteriene i prioriteringsveileder til spesialisthelsetjenesten. Og om du skulle falt innenfor de kriteriene må du innstille deg på vente lenger enn fire uker.

Anonymkode: 5dfb1...163

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Takk for råd. Jeg ser poenget om at ingenting forandres om jeg ikke prøver😅. Jeg synes liksom ikke jeg er «syk nok», men det er jo faktisk legens vurdering, og ikke min… 

Jeg kjenner folk som har havnet i en spiral av terapi som det virker som de aldri kommer seg ut av. Vi snakker langtidssykemelding og uførhet, et mørkt, mørkt sted…😶

Anonymkode: 46bea...408

Helt riktig, det er legens vurdering. Din jobb er å være helt ærlig om hvordan du har det.

Jada, det er noen som har blitt skadet for livet av bivirkninger av Ibux og Paracet også.

Jeg skjønner at du har angst, det er veldig fokus på risiko og alt som kan gå galt. Kjenner meg igjen og var sånn selv før jeg fikk hjelp... Det er mye håp for deg! For å si det sånn.

Anonymkode: edf16...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Takk for råd. Jeg ser poenget om at ingenting forandres om jeg ikke prøver😅. Jeg synes liksom ikke jeg er «syk nok», men det er jo faktisk legens vurdering, og ikke min… 

Jeg kjenner folk som har havnet i en spiral av terapi som det virker som de aldri kommer seg ut av. Vi snakker langtidssykemelding og uførhet, et mørkt, mørkt sted…😶

Anonymkode: 46bea...408

At terapien gjorde de verre?

Jeg føler litt på det. Msn bare Vikler seg dypere inn i all elendighet 

Anonymkode: 8b7f7...cf6