Hvor mange her mistrives i forholdet sitt men ikke nok til å gå?

[AnonymBruker]

Som overskriften sier.

Grunn til dere blir?

Grunn for dere mistrives?

 

For min del.. en ikke- deltagende far. Deltar ikke akkurat det som passer han. Gir jeg han oversikt over oppgaver blir det tatt som gnål

Savner singellivet.. men, er mor til to, vi har det fint sann ellers, er bare trasig hvor lite hjelp et menneske kan vøre ...

Anonymkode: 27c0a...ea9

[AnonymBruker]

Har barn sammen og han er stort sett en god far. Han er også en grei kar, men null følelser og ingenting (bortsett fra barn) til felles. 

Anonymkode: 7f6a1...7a8

[Hensatt]

Hvorfor gir du han oppgaver? Han er voksen, ikke et barn...

[AnonymBruker]

Jeg! Og jeg blir, men det er fordi det er så mye styr med økonomi, felles venner og lign. Har gått i parterapi og da ble ting bedre, men nå er det tilbake til sånn som det var før. Han forventer mye av/fra meg, men gir ikke tilbake det jeg har behov for fra han. 

Anonymkode: 3a06a...4d4

[AnonymBruker]

Jeg! Sur og egoistisk mann som gjør minimalt for familien, og klager hvis han må gjøre noe. Jeg vil ikke tvinge barna inn i to forskjellige hjem. Men én dag er det over og ut 😉

Anonymkode: 9e70d...01b

[AnonymBruker]

Hensatt skrev (1 time siden):

Hvorfor gir du han oppgaver? Han er voksen, ikke et barn...

Rett og  slett fordi han er for dårlig oppdratt

Anonymkode: 27c0a...ea9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg! Sur og egoistisk mann som gjør minimalt for familien, og klager hvis han må gjøre noe. Jeg vil ikke tvinge barna inn i to forskjellige hjem. Men én dag er det over og ut 😉

Anonymkode: 9e70d...01b

Same here sis! Same😏

Anonymkode: 27c0a...ea9

[AnonymBruker]

Jeg ble i 7 år for mye. Var sammen i 14 år. Tenkte på brudd leeeeenge før jeg klarte gå. Grunnen til at jeg ble var felles barn, hus, lite nettverk, barna små, redd for hans reaksjon ved et brudd, håp om at han skulle forandre seg. Men så rant begeret over, han knuste og kastet ting i veggen, mobbet barnet vårt. Osv. Da var det punktum finale. Barna bor hos meg fullt. Kun samvær med far. Det funker fint selv om det stort sett går i ett. Men ting blir mye lettere når barna blir større. 

Anonymkode: f64c6...8e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Som overskriften sier.

Grunn til dere blir?

Grunn for dere mistrives?

 

For min del.. en ikke- deltagende far. Deltar ikke akkurat det som passer han. Gir jeg han oversikt over oppgaver blir det tatt som gnål

Savner singellivet.. men, er mor til to, vi har det fint sann ellers, er bare trasig hvor lite hjelp et menneske kan vøre ...

Anonymkode: 27c0a...ea9

Akkurat samme som deg. I tillegg er det trist å se hvor lite interessert han er i å tilbringe tid med eget barn. Blir lei meg på vegne av barnet mitt når jeg ser andre fedre ute med sine barn.

Hadde ikke trodd det skulle bli sånn.

Men.. jeg tviler på at gresset er grønnere på andre siden, særlig økonomisk.

Anonymkode: 3261f...c15

[AnonymBruker]

Alle her har de samme tingene felles: hus og barn. Det er et spørsmål om tid før disse forholdene ryker. Det kan ta et år eller ti år. Hva tenker dere om det?

Anonymkode: c49d6...c62

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Rett og  slett fordi han er for dårlig oppdratt

Anonymkode: 27c0a...ea9

Det er da ikke din oppgave å oppdra han. Ikke rart det er dårlig stemning i heimen når du spiller rollen som hans mor også.

[AnonymBruker]

Hensatt skrev (4 minutter siden):

Det er da ikke din oppgave å oppdra han. Ikke rart det er dårlig stemning i heimen når du spiller rollen som hans mor også.

Er det første gangen du hører om dette? 😅

GANSKE vanlig i forhold at man ber den andre gjøre visse oppgaver hjemme, hvis den andre sitter der tafatt og ikke gjør en dritt. Hva ville du evt. gjort hvis gubben var slik? Skilt deg uten å prøve å fikse ting først? 

Anonymkode: f64c6...8e6

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk flott mann! Men han har en grusom eks som klarer å lage helvete annenhver dag. Jeg vurderer å skille meg for å slippe henne. Men synes det er kjipt å gi slipp på mannen jeg faktisk vil dele livet fordi han har en jævlig eks.

Anonymkode: 8a768...3b7

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det første gangen du hører om dette? 😅

GANSKE vanlig i forhold at man ber den andre gjøre visse oppgaver hjemme, hvis den andre sitter der tafatt og ikke gjør en dritt. Hva ville du evt. gjort hvis gubben var slik? Skilt deg uten å prøve å fikse ting først? 

Anonymkode: f64c6...8e6

Det er vanlig å dele på oppgavene og/eller ha hver sine ansvarsområder, ikke å tildele oppgaver til den andre. Det er noe man finner ut av sammen. 

[AnonymBruker]

De siste to-tre ukene har faktisk vært ok, men sannsynligvis fordi han har hatt ferie og dermed hatt mer overskudd. Men han er mye sur og sint, hans humør er avhengig av barna og meg, når han er sint bruker han et språk ovenfor meg, som barna hører, som overhodet ikke er greit. Vi har ikke sex lenger. Alt som er galt hjemme er stort sett min feil. Osv… men jeg blir pga hus og økonomi, jeg tror, sånn tross alt, at barna har det bedre med alle samlet under ett tak. I tillegg har han svært lite nettverk og jeg klarer ikke å overlate ham til seg selv…

Anonymkode: 853e7...226

[AnonymBruker]

Grunn til dere blir?

Elsker han.

Grunn for dere mistrives?

Får ikke nok alenetid. Har ikke barn, så særboer er jo aktuelt, men han har ikke behov for mer alenetid, og det er svindyrt for oss med vår økonomi. Føler at det er noe galt med meg som har dette enorme behovet for alenetid, og at jeg er litt diva... 

Anonymkode: 94978...453

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at dette gjelder meg. Jeg mistrives noe så inn i helvete for tiden. Jeg er ulykkelig, føler meg ensom med ham, føler jeg blir til et monster av frustrasjonen i dette forholdet. 

Grunnen til at jeg mistrives er at samboeren min er deprimert og sliter med seg selv. Det meste handler om han for tiden. Han avviser mine initiativ til sex, gøy, hygge. Han stiller ikke opp for meg med støtte eller oppmerksomhet, Han viser ingen interesse. Jeg føler jeg har en kjæreste som absolutt ikke er en kjæreste. 

Grunnen til at jeg blir er at jeg jo håper at det før eller senere skal bli bedre, at han endelig skal få effekt av behandlingen. Og fordi jeg er glad i ham og glad i den han kan være. 

Anonymkode: 0ea9d...d09

[AnonymBruker]

Hvem har lyst til å våkne opp til det samme mennesket hver bidige dag? Et barn blir jo lei av å bleke med den samme leken hele tiden....

Anonymkode: 7e6e1...01d

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Grunn til dere blir?

Elsker han.

Grunn for dere mistrives?

Får ikke nok alenetid. Har ikke barn, så særboer er jo aktuelt, men han har ikke behov for mer alenetid, og det er svindyrt for oss med vår økonomi. Føler at det er noe galt med meg som har dette enorme behovet for alenetid, og at jeg er litt diva... 

Anonymkode: 94978...453

Vettu.. kjæresten min har stort behov for alenetid, så han kjøpte en el-sykkel.. og 3-4 dager i uka er han vekk i timesvis ❤️ å jeg har tre barn inn i dette forholdet, så er nok noe derfor også, men allikevel..  han har behov for å være alene, å tar seg da en tur på sykkelen.. jeg spør ikke når han er tilbake (spør om han skal ha middag eller ei), å lar han få den tiden han trenger ❤️

[AnonymBruker]

Jeg også.
 

Grunnen til at jeg blir er hovedsaklig barn og økonomi. Ønsker ikke å gi barna to hjem, og som ufør er jeg redd for hvordan min økonomi vil bli..

Vi har fine stunder sammen, men det er jeg som må «mase» om dem. Altså det skjer sjeldent noe uten at jeg er den som planlegger. Mannen er veldig god på å si at han «skal bli flinkere», «skal skjerpe seg», «skal jobbe med det», men det er bare ord.

Det er mye grums i historien vår, og selv om vi har jobbet oss gjennom mye, kjenner jeg at det blir vanskeligere for hver gang noe dukker opp. Selv om det «bare» er en liten ting, kjenner man på en frustrasjon over at han ikke lærte noe av sist gang.

Men vi er ærlige med hverandre, og han vet godt hvor jeg står og hva mine meninger om forholdet er. Jeg har gitt beskjed om at jeg ikke lengre har noe å gi, så om det skal skje noe fint for oss, er det han som må legge inn innsatsen. Jeg har lagt i grundig innsats i over 10 år, uten noe særlig tilbake, så nå er det hans tur. Misforstå meg rett, jeg viser takknemlighet for det han gjør og jeg prøver ikke å surne forholdet, men når man har gitt alt - på alle måter det er mulig å vise kjærlighet, respekt, «devotion» - uten at noe har kommet i retur, da mister man all lyst til å gjøre noe.

Hadde en av mine venninner kommet og fortalt dette om sitt forhold, ville jeg reagert og ikke skjønt hvorfor hun hadde holdt ut. Men det er vanskelig å gi slipp på dette «trygge» og kjente. For hva om gresset ikke er grønnere på den andre siden? Det er også mye å miste, uansett om noe kan bli bedre.

Jeg synes det er vanskelig..

Anonymkode: 51537...7cc