Hva skjer med kroppen min?

[AnonymBruker]

Kortversjon. 
3 tøffe år bak meg. 
Barn med skolevegring, mye styr med skole, skolesak og mye dritt. 
Dødsfall i nær familie, brått og uventet. Familie og slekt i sjokk og sorg, lang sykmelding osv. alvorlig sykdom i nær familie. 
Kropp i konstant beredskap, mye angst og søvnvansker. 
Får hjelp med psykolog. 
 

jeg føler meg veldig sliten. Mye trøtt og tom for energi. Etter et familie selskap er jeg så sliten at jeg må legge meg nedpå og ha alene tid. 
Tåler ikke mange ting på plana, det er som at batteriet aldri er oppladet. 
Gruer meg til jobb igjen og lurer på om det går. 
Er dette vanlig etter å ha stått i alarmberedskap i så lang tid? 
 

Anonymkode: 88fba...71d

[minister-mio]

Ja det er vanlig! Så bra du får hjelp av psykolog.

[enkefru]

Ja, høres helt vanlig ut. Bra du får hjelp, men vær tålmodig med deg selv, det kan ta tid å «bli normal» igjen. 

[AnonymBruker]

Les om utbrenthet, foreldreutbrenthet, omsorgstretthet, kronisk stress, så vil du nok kjenne deg godt igjen. Mange gode kontoer om temaet å følge på Instagram.

Bra du allerede får psykologhjelp, men det er ellers lite forståelse å hjelp å få for dette i helsevesenet. 

Jeg står i kronisk stress/utbrenthet selv, med mange av de samme utfordringene som deg. Jeg har fått sykmelding nå noen mnd, men jeg må omtrent både diagnostisere og behandle meg selv. Og kontoer jeg har funnet på Instagram har hjulpet meg en del der. 

Jeg har vært på vei nedover i mange år, hatt et par korte sykmeldinger som ikke har hjulpet noe, på senvinteren i år sa det stopp(angst, indre uro, depresjon, søvnvansker, dårlig samvittighet for å ikke strekke til, selv om jeg hele tiden gjorde alt for å gjøre andre til lags), så nå har jeg hatt en lengre en. Men føler veldig på presset om å bli fort frisk og begynne på jobb igjen, noe som bremser fremgangen også. Jeg er på vei oppover, men er fortsatt sensitiv for stress, krav og forventinger og kan fortsatt ha dårlige dager der jeg trenger ro og tid for meg selv. Jeg ser selv at dette vil ta tid, men å bli trodd og forstått skikkelig av legen min er ikke så lett. Men han ser at jeg har selvinnsikt og at jeg jobber med meg selv for å få det bedre og det har nok gjort at jeg har fått så lang sykmelding som jeg har. Og det å søke råd andre steder og fortsette med å jobbe med meg selv er jeg nødt til for å få hodet ordentlig over vannet igjen.

Anonymkode: 3965d...730

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Les om utbrenthet, foreldreutbrenthet, omsorgstretthet, kronisk stress, så vil du nok kjenne deg godt igjen. Mange gode kontoer om temaet å følge på Instagram.

Bra du allerede får psykologhjelp, men det er ellers lite forståelse å hjelp å få for dette i helsevesenet. 

Jeg står i kronisk stress/utbrenthet selv, med mange av de samme utfordringene som deg. Jeg har fått sykmelding nå noen mnd, men jeg må omtrent både diagnostisere og behandle meg selv. Og kontoer jeg har funnet på Instagram har hjulpet meg en del der. 

Jeg har vært på vei nedover i mange år, hatt et par korte sykmeldinger som ikke har hjulpet noe, på senvinteren i år sa det stopp(angst, indre uro, depresjon, søvnvansker, dårlig samvittighet for å ikke strekke til, selv om jeg hele tiden gjorde alt for å gjøre andre til lags), så nå har jeg hatt en lengre en. Men føler veldig på presset om å bli fort frisk og begynne på jobb igjen, noe som bremser fremgangen også. Jeg er på vei oppover, men er fortsatt sensitiv for stress, krav og forventinger og kan fortsatt ha dårlige dager der jeg trenger ro og tid for meg selv. Jeg ser selv at dette vil ta tid, men å bli trodd og forstått skikkelig av legen min er ikke så lett. Men han ser at jeg har selvinnsikt og at jeg jobber med meg selv for å få det bedre og det har nok gjort at jeg har fått så lang sykmelding som jeg har. Og det å søke råd andre steder og fortsette med å jobbe med meg selv er jeg nødt til for å få hodet ordentlig over vannet igjen.

Anonymkode: 3965d...730

Ofte må legene ha noe konkret å hekte det på. 
For min del har det vært umenneskelige ting å stå i. Og når den ene katastrofe etter den andre så tærer det på, selv om jeg har stått sterkt i det når jeg måtte 

Anonymkode: 88fba...71d