DPS utredning

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg ble henvist til DPS av spesialistpsykolog (lavt terske tilbud i kommunen) for tilbakevendende depressive symptomer med risiko for tilbakefall. Samtalene førte til bedring.
 

i henvisningen står det ogås at det tar tid for meg å åpne meg, at jeg trenger tid 

Hos DPS ble jeg tatt imot etter 4 mnd venting ble jeg tatt i mot av en annen psykolog som jeg ikke opplevde som var varm. Hun var ok, saklig, hyggelig og profesjonell, men ikke varm eller empatisk. Hun tok meg inn til time kl 11.20 til halvdagsutredning til planlagt kl 14.15
 

Hun spurte hvordan jeg hadde det, og jeg svarte at jeg hatt det litt bedre denne sommeren. Rolig, plagene mine er hovedsakelig sosialt/trigges av sosiale situasjoner. Deretter sa henne: kan du fortelle om litt om deg selv og din oppvekst? Altså jeg ble overrasket over spørsmålet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg nevnte bare generelle ting uten å gå i dybden. Hun stilte et spm om volden jeg hadde opplevd, og deretter gikk hun over til mini 7.0 som er et skjema med intervjuspørsmål for å kartlegge psykiske helsen, som var veldig forvirrende for meg for det var så mye hørtes likt ut og tidsaspektet var også vanskelig å få med seg. Legen der kom også innom og ville spørre om det somatiske. Jeg nevnte at jeg ifjor hadde fått litt høy tsh(4,2) og at jeg ikke hadde sjekket opp, og at jeg ikke egentlig har symptomer på det. Tilslutt spurte hun meg: er det noe annet du vil si? 

Jeg ble stille og nølende, og da sier henne: Du trenger ikke å fortelle om hele livet ditt heller. 

12.30 (beviset mitt er parkeringskvitteringen) var altså jeg ferdig med utredningen og hun stilte ingen spm om hobbyer, jobb, sosiale situasjoner, venner, daglig liv. Er dette normalt?

 

Hun konkluderte med at jeg aldri hadde hatt depresjon eller har nå. Og hvis det er sånn det vurderes, er det greit! Men jeg sittter igjen med en følelse av at jeg ikke ble utredet eller sett. 

 

Anonymkode: 26e83...e27

[AnonymBruker]

Dette var mest sannsynligvis kun en kartleggingssamtale, der man vurderer om du har behov for videre utredning og behandling. 

Første time starter med å bli kjent med deg. Da må du kunne fortelle om din oppvekst, eller ting som kan være relevant for videre utredning. De vurderer også din psykiske helse, for å blant annet utelukke selvmordsfare eller tegn på depresjon. At man føler seg deprimert, betyr ikke at man har en depresjon. En del terapeuter bruker MADRS-skalaen, som vurderer omfanget og intensiteten av depresjonssymptomer. Så det kan være helt riktig at hun ikke oppfattet deg for å ha depresjon ut ifra svarene dine.

Dette høres ut som en helt vanlig første time.

Anonymkode: 3c045...4bd

[Capazitet]

Viktig at du er ærlig og åpen for å kunne få rett behandling. Ikke pynte på sannheten

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si TS, annet enn beklager for at du også sitter igjen med følelsen av å ikke bli sett, hørt og forstått - der har jeg og vært. 
 

Jeg har vært inn/ut av utredninger siden 2019, hoppet mellom behandlere, spesialister og diagnoser fordi ingen klarer å bli helt klok. Forståelig nok, for både symptomtrykket og reaksjonsmønster er svært komplekst. 
Utrolig nok, den jeg anså dårligst relasjon til, var faktisk den som hadde tatt meg mest på alvor. Men dette kom ikke frem før etter jeg måtte ta den vanskelige samtalen, og fortelle behandleren min hva jeg tenkte og følte. Når jeg utrykte bekymring ovenfor relasjon og samtalene, så fikk jeg forklart hva hen tenkte og har foreløpig vurdert ut i fra samtalene, og det er kanskje noe av det sykeste jeg har opplevd hos en psykolog. Hen gikk inn for å få et svar, og er den vanskeligste tiden min gjennom psykiatrien som endte opp med å være den mest effektive.

Jeg er forsåvidt enig i at det høres ut som en førstesamtale av noe vis, i et forsøk på å få en god kick start. I og med det var informert at du trenger god tid. Hvis du selv følte at du ble litt lukket, så er sannsynligheten stor for at behandler også merket dette og ønsker derfor å avslutte tidlig. 
 

Mitt absolutt beste tips, selvom det kan være svært ukomfortabelt, så er det å si ifra til behandleren hva du tenker og føler om situasjonen og relasjonen. Også få lagt frem hvordan du ønsker å bli møtt. Det er du som styrer hva som foregår i timene og relasjonen. 

For alt du vet, så er kommentaren om «aldri hatt depresjon», noe som tyder på at depresjon er symptomet og ikke diagnosen. Og derfor lagt fram på det viset. 

Noen ganger er det en relasjon som bare ikke fungerer og et bytte blir nødvendig, men ikke bytt før den tøffe samtalen er tatt. For det kan hende det er nettopp denne behandleren som vil kunne gi deg hjelpen du faktisk trenger! 
 

Spør, vær nyskjerrig og vit at du er sjefen inne på det rommet🫶🏼 

Masse lykke til TS❤️ Veien kan være lang å gå, men utsikten blir å være verdt det🫶🏼

Anonymkode: a18e0...e83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vet ikke helt hva jeg skal si TS, annet enn beklager for at du også sitter igjen med følelsen av å ikke bli sett, hørt og forstått - der har jeg og vært. 
 

Jeg har vært inn/ut av utredninger siden 2019, hoppet mellom behandlere, spesialister og diagnoser fordi ingen klarer å bli helt klok. Forståelig nok, for både symptomtrykket og reaksjonsmønster er svært komplekst. 
Utrolig nok, den jeg anså dårligst relasjon til, var faktisk den som hadde tatt meg mest på alvor. Men dette kom ikke frem før etter jeg måtte ta den vanskelige samtalen, og fortelle behandleren min hva jeg tenkte og følte. Når jeg utrykte bekymring ovenfor relasjon og samtalene, så fikk jeg forklart hva hen tenkte og har foreløpig vurdert ut i fra samtalene, og det er kanskje noe av det sykeste jeg har opplevd hos en psykolog. Hen gikk inn for å få et svar, og er den vanskeligste tiden min gjennom psykiatrien som endte opp med å være den mest effektive.

Jeg er forsåvidt enig i at det høres ut som en førstesamtale av noe vis, i et forsøk på å få en god kick start. I og med det var informert at du trenger god tid. Hvis du selv følte at du ble litt lukket, så er sannsynligheten stor for at behandler også merket dette og ønsker derfor å avslutte tidlig. 
 

Mitt absolutt beste tips, selvom det kan være svært ukomfortabelt, så er det å si ifra til behandleren hva du tenker og føler om situasjonen og relasjonen. Også få lagt frem hvordan du ønsker å bli møtt. Det er du som styrer hva som foregår i timene og relasjonen. 

For alt du vet, så er kommentaren om «aldri hatt depresjon», noe som tyder på at depresjon er symptomet og ikke diagnosen. Og derfor lagt fram på det viset. 

Noen ganger er det en relasjon som bare ikke fungerer og et bytte blir nødvendig, men ikke bytt før den tøffe samtalen er tatt. For det kan hende det er nettopp denne behandleren som vil kunne gi deg hjelpen du faktisk trenger! 
 

Spør, vær nyskjerrig og vit at du er sjefen inne på det rommet🫶🏼 

Masse lykke til TS❤️ Veien kan være lang å gå, men utsikten blir å være verdt det🫶🏼

Anonymkode: a18e0...e83

 

Takk for svar💕 og takk for tips. 
Beklager for at prosessen har vært vanskelig for deg. Godt du fant en behandler tilslutt. 

Men jeg skal ikke komme på flere timer. Det ble konkludert at jeg ikke har psykisk lidelse utifra den ene timen med legen og psykologen. 
 

 

Anonymkode: 26e83...e27

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som en god halvdagsutredning! Samtidig, hvis du sier lite, gir de på en måte opp etterhvert, hvis de ikke kommer noen vei. Man er nødt til å tørre åpne seg. 

mannen min kommer stadig hjem etter halve psykologtimer fordi han ikke klarer å si mer enn et par setninger utenom «ja, nei, vet ikke»..

 

Tror du kan klage Og be om ny vurdering? 
 

 

Anonymkode: 7ca35...292

[AnonymBruker]

Det er ikke vanlig med en halv dags utredning som første steg, men de kan ha bedt deg sette av halve dagen for å være sikker på å ha nok tid, eller fordi programmet lett kan forskyves så det blir forsinkelser. Behandler har vært hyggelig og profesjonell, det er alt du kan forvente. Du kan ikke forvente å finne en du syns er empatisk nok, varm nok eller har den omsorgsfremtoningen som du ønsker. Når du har fått time for å vurdere behovet for hjelp nytter det ikke å si "jeg må ha tid for å åpne meg", da må man faktisk ta sats og beskrive plagene sine for å få rett vurdering. Depressive symptomer er heller ikke det samme som depresjon, så det kan hun ha helt rett i. 

Anonymkode: f0819...f91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei,

Jeg ble henvist til DPS av spesialistpsykolog (lavt terske tilbud i kommunen) for tilbakevendende depressive symptomer med risiko for tilbakefall. Samtalene førte til bedring.
 

i henvisningen står det ogås at det tar tid for meg å åpne meg, at jeg trenger tid 

Hos DPS ble jeg tatt imot etter 4 mnd venting ble jeg tatt i mot av en annen psykolog som jeg ikke opplevde som var varm. Hun var ok, saklig, hyggelig og profesjonell, men ikke varm eller empatisk. Hun tok meg inn til time kl 11.20 til halvdagsutredning til planlagt kl 14.15
 

Hun spurte hvordan jeg hadde det, og jeg svarte at jeg hatt det litt bedre denne sommeren. Rolig, plagene mine er hovedsakelig sosialt/trigges av sosiale situasjoner. Deretter sa henne: kan du fortelle om litt om deg selv og din oppvekst? Altså jeg ble overrasket over spørsmålet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg nevnte bare generelle ting uten å gå i dybden. Hun stilte et spm om volden jeg hadde opplevd, og deretter gikk hun over til mini 7.0 som er et skjema med intervjuspørsmål for å kartlegge psykiske helsen, som var veldig forvirrende for meg for det var så mye hørtes likt ut og tidsaspektet var også vanskelig å få med seg. Legen der kom også innom og ville spørre om det somatiske. Jeg nevnte at jeg ifjor hadde fått litt høy tsh(4,2) og at jeg ikke hadde sjekket opp, og at jeg ikke egentlig har symptomer på det. Tilslutt spurte hun meg: er det noe annet du vil si? 

Jeg ble stille og nølende, og da sier henne: Du trenger ikke å fortelle om hele livet ditt heller. 

12.30 (beviset mitt er parkeringskvitteringen) var altså jeg ferdig med utredningen og hun stilte ingen spm om hobbyer, jobb, sosiale situasjoner, venner, daglig liv. Er dette normalt?

 

Hun konkluderte med at jeg aldri hadde hatt depresjon eller har nå. Og hvis det er sånn det vurderes, er det greit! Men jeg sittter igjen med en følelse av at jeg ikke ble utredet eller sett. 

 

Anonymkode: 26e83...e27

Det er forskjell på å trenge tid når man er i gang med behandling versus i en utredningsprosess. Det sier seg selv at de verken har tid eller kapasitet til å drøye en utredning over flere uker/måneder eller hvor lang tid man måtte trenge for å oppnå en viss trygghet. Og den som utreder må faktisk fatte en beslutning på det som ble sagt og gjort under utredningen. At du holder tilbake informasjon eller svare på et generelt nivå er ingen andres ansvar enn ditt. Ja jeg vet alt om det å trenge tid for å oppnå trygghet og at det ikke er enkelt å gå i dybden på vanskeligeting ovenfor noen man ikke kjenner, men Slike hensyn kan man ikke ta under en utredning. Men med det sagt så er det forskjell på å utbrodere hele livet sitt og gå i dybden på hver minste detalj versus det og ikke engang skrape i overflaten.

Anonymkode: 9334f...394