Erfaring med små barn som kverulerer ekstremt mye

[AnonymBruker]

Jeg har en jente på snart 3 år som blir mer og mer kverulerende, og i ferien har det vært ekstremt. Jeg er 100% alene med henne og utslitt. Det er masse sutring, kverulering, kommandering og også fysisk utagering mot meg. Det er når hun er i dårlig humør, og i ferien har hun vært det mesteparten av tida (det er litt lettere når vi er hjemme). Hun har veldig bra utvikla språk og prøver hele tiden å gå inn i diskusjoner med meg.

På bussturen hjem fra ferien nå nettopp brukte hun 99% av tiden på å enten liksom-gråte, og hvis jeg snakket til henne er det enten "nei, du kan ikke si sånn!" "Nei du kan ikke gjøre sånn!" "Vi er ikke nesten hjemme!" "Ikke se på meg sånn!" "Det regner ikke" "jeg vil ikke være hjemme!" Osv. 

Hun blir provosert om jeg snakker,beveger meg, prøver å trøste osv. Så jeg ender jo opp med å bare overse det og ikke snakke til henne. Jeg kan også si "det er ikke noe å diskutere" eller "det trenger vi ikke snakke om", "sånn er det bare" og deretter ikke svare når hun krangler på dette. Å møte henne med empati og validering fører bare til at hun blir mer provosert.

Hvordan skal man møte barn som er i dette hjørnet? Og er det normalt? Som sagt har det vært ekstremt i ferien... 

Anonymkode: f91e9...6e3

[Irak]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en jente på snart 3 år som blir mer og mer kverulerende, og i ferien har det vært ekstremt. Jeg er 100% alene med henne og utslitt. Det er masse sutring, kverulering, kommandering og også fysisk utagering mot meg. Det er når hun er i dårlig humør, og i ferien har hun vært det mesteparten av tida (det er litt lettere når vi er hjemme). Hun har veldig bra utvikla språk og prøver hele tiden å gå inn i diskusjoner med meg.

På bussturen hjem fra ferien nå nettopp brukte hun 99% av tiden på å enten liksom-gråte, og hvis jeg snakket til henne er det enten "nei, du kan ikke si sånn!" "Nei du kan ikke gjøre sånn!" "Vi er ikke nesten hjemme!" "Ikke se på meg sånn!" "Det regner ikke" "jeg vil ikke være hjemme!" Osv. 

Hun blir provosert om jeg snakker,beveger meg, prøver å trøste osv. Så jeg ender jo opp med å bare overse det og ikke snakke til henne. Jeg kan også si "det er ikke noe å diskutere" eller "det trenger vi ikke snakke om", "sånn er det bare" og deretter ikke svare når hun krangler på dette. Å møte henne med empati og validering fører bare til at hun blir mer provosert.

Hvordan skal man møte barn som er i dette hjørnet? Og er det normalt? Som sagt har det vært ekstremt i ferien... 

Anonymkode: f91e9...6e3

Du har et meget ressurssterkt barn du. Gratulerer 🥳🥳🥳.

Når hun er i det hjørnet der 'Kapteinen har forlatt skuta' så gjelder det å si minst mulig egentlig. Så roer hun seg ned etterhvert, men slitsomt er det. Det kan jeg forstå.

Du kan prøve å møte henne på empati når hun er rolig. Er da det har best effekt er min erfaring. 

Du er heldig ❤️. 

[AnonymBruker]

Min er litt yngre men har begynt litt sånn hun og. Vet ikke helt hvordan man egentlig skal møte det men om hun er veldig kommanderende over meg så gjentar jeg bare rolig at "mamma bestemmer over seg selv" om det blir for mye. Iblant så gjør jeg som hun sier da men forsøker kommunisere at jeg har hørt henne og velger å gjøre det hun sier ikke bare adlyder blindt og taust om det gir mening. Barn er jo vant til å bli "kommandert" en del av oss voksne så skjønner jo behovet for å bestemme litt tilbake. Forsøker å respektere "ikke ta på"/"ikke se på meg" og slikt med mindre vi holder på med noe der jeg må som feks stell. Om jeg har overskudd så forsøker jeg å møte henne med å tulle tilbake, det kan avlede min iblant. Eller kverulere litt tilbake, stille oppfølgingsspørsmål, utfordre henne på det hun sier osv. Prøver også å gi rom til at hun får bli med å bestemme og delta/gjøre selv.

Tenker og det må være lov å si ifra at nå er det nok mas og nå må mamma ta en liten pause eller ikke svare mer, bare det ikke bikker over i at man totalt ignorerer et barn som forsøker å få kontakt liksom.

Anonymkode: 1619a...17b

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg har en jente på snart 3 år som blir mer og mer kverulerende, og i ferien har det vært ekstremt. Jeg er 100% alene med henne og utslitt. Det er masse sutring, kverulering, kommandering og også fysisk utagering mot meg. Det er når hun er i dårlig humør, og i ferien har hun vært det mesteparten av tida (det er litt lettere når vi er hjemme). Hun har veldig bra utvikla språk og prøver hele tiden å gå inn i diskusjoner med meg.

På bussturen hjem fra ferien nå nettopp brukte hun 99% av tiden på å enten liksom-gråte, og hvis jeg snakket til henne er det enten "nei, du kan ikke si sånn!" "Nei du kan ikke gjøre sånn!" "Vi er ikke nesten hjemme!" "Ikke se på meg sånn!" "Det regner ikke" "jeg vil ikke være hjemme!" Osv. 

Hun blir provosert om jeg snakker,beveger meg, prøver å trøste osv. Så jeg ender jo opp med å bare overse det og ikke snakke til henne. Jeg kan også si "det er ikke noe å diskutere" eller "det trenger vi ikke snakke om", "sånn er det bare" og deretter ikke svare når hun krangler på dette. Å møte henne med empati og validering fører bare til at hun blir mer provosert.

Hvordan skal man møte barn som er i dette hjørnet? Og er det normalt? Som sagt har det vært ekstremt i ferien... 

Anonymkode: f91e9...6e3

 

Barn som er over snittet intelligente kan oppfattes som slitsomme fordi de utfordrer det vi voksne ser på som opplest og vedtatt og "det bare er sånn fordi det alltid har vært sånn". De kan oppfatte at det vi sier ikke samvarer med kroppsspråk. Barn generelt merker også hvis vi f.eks bare svarer noe for å få dem til å slutte å spørre. 

Du er sliten som du sier, ig det merker hun kanskje med forvirring og reagerer med å vise reaksjon utad. 

Svar på spørsmål så godt og ekte du kan, og spør henne hva hun mener og tenker om ting. 

Som sagt, kan hende hun er evnerik. Les om det 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en jente på snart 3 år som blir mer og mer kverulerende, og i ferien har det vært ekstremt. Jeg er 100% alene med henne og utslitt. Det er masse sutring, kverulering, kommandering og også fysisk utagering mot meg. Det er når hun er i dårlig humør, og i ferien har hun vært det mesteparten av tida (det er litt lettere når vi er hjemme). Hun har veldig bra utvikla språk og prøver hele tiden å gå inn i diskusjoner med meg.

På bussturen hjem fra ferien nå nettopp brukte hun 99% av tiden på å enten liksom-gråte, og hvis jeg snakket til henne er det enten "nei, du kan ikke si sånn!" "Nei du kan ikke gjøre sånn!" "Vi er ikke nesten hjemme!" "Ikke se på meg sånn!" "Det regner ikke" "jeg vil ikke være hjemme!" Osv. 

Hun blir provosert om jeg snakker,beveger meg, prøver å trøste osv. Så jeg ender jo opp med å bare overse det og ikke snakke til henne. Jeg kan også si "det er ikke noe å diskutere" eller "det trenger vi ikke snakke om", "sånn er det bare" og deretter ikke svare når hun krangler på dette. Å møte henne med empati og validering fører bare til at hun blir mer provosert.

Hvordan skal man møte barn som er i dette hjørnet? Og er det normalt? Som sagt har det vært ekstremt i ferien... 

Anonymkode: f91e9...6e3

Hu der må du ta tak i på den gode gammeldagse måten sette hu kraftig på plass og nærmest skremme hu! Ta det nå mens hu enda er løftbar og liten 

Anonymkode: ecd6b...7d1

[AnonymBruker]

Og dere, det det henger ikke nødvendigvis sammen med å være spesielt evenerik eller intligent !  Tvert imot er min egen erfaring med det 

Anonymkode: ecd6b...7d1

[AnonymBruker]

Jeg har to sånne jenter 😅

De er hhv 2 1/2 og 6 år.

Har funnet ut at vi bare må velge våre kamper, og ser ignorerer/igjennom fingrene på enkelte ting de har fått for seg. F.eks ved å ikke gå inn i diskusjoner, bare ignorere. Men på det vi anser som viktig tar vi kampen og er knallharde. Det gjelder f.eks.rutiner rundt legging og måltider. De må som alle andre barn ha tydelige grenser. Så får de heller bruke og utnytte viljestyrken sin på en positiv måte på andre ting.

Anonymkode: 062df...da8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Og dere, det det henger ikke nødvendigvis sammen med å være spesielt evenerik eller intligent !  Tvert imot er min egen erfaring med det 

Anonymkode: ecd6b...7d1

Om du staver det på den måten, er det kanskje ikke riktig sted å hente erfaring fra uansett. 

Anonymkode: f33ac...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om du staver det på den måten, er det kanskje ikke riktig sted å hente erfaring fra uansett. 

Anonymkode: f33ac...a73

Her var en voksen kverulant som ikke har hørt om stavekontroll som sniker seg inn. 

Anonymkode: 5384a...663

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har en jente på snart 3 år som blir mer og mer kverulerende, og i ferien har det vært ekstremt. Jeg er 100% alene med henne og utslitt. Det er masse sutring, kverulering, kommandering og også fysisk utagering mot meg. Det er når hun er i dårlig humør, og i ferien har hun vært det mesteparten av tida (det er litt lettere når vi er hjemme). Hun har veldig bra utvikla språk og prøver hele tiden å gå inn i diskusjoner med meg.

På bussturen hjem fra ferien nå nettopp brukte hun 99% av tiden på å enten liksom-gråte, og hvis jeg snakket til henne er det enten "nei, du kan ikke si sånn!" "Nei du kan ikke gjøre sånn!" "Vi er ikke nesten hjemme!" "Ikke se på meg sånn!" "Det regner ikke" "jeg vil ikke være hjemme!" Osv. 

Hun blir provosert om jeg snakker,beveger meg, prøver å trøste osv. Så jeg ender jo opp med å bare overse det og ikke snakke til henne. Jeg kan også si "det er ikke noe å diskutere" eller "det trenger vi ikke snakke om", "sånn er det bare" og deretter ikke svare når hun krangler på dette. Å møte henne med empati og validering fører bare til at hun blir mer provosert.

Hvordan skal man møte barn som er i dette hjørnet? Og er det normalt? Som sagt har det vært ekstremt i ferien... 

Anonymkode: f91e9...6e3

Jeg har ei jente på fire år som er lik. Det handler ikke om oppdragelse, for jeg har flere barn og er pedagog. 
Tenker @klarinettahar rett i det hun skriver, om at barn som utfordrer på denne måten, er over snittet intelligente. 
Hun forbløffer meg stadig, og viser innsikt og forståelse langt forbi hennes faktiske alder. 

Jeg oppdrar ut fra et autoritativt utgangspunkt, men tilpasset henne og egen dagsform. Det kan være krevende å oppdra sånne viljesterke, kverulerende småfrøkener, og av og til må jeg bare kaste inn handkleet. 
Det blir nok folk av dem til slutt😅🤞🏻

Anonymkode: 46c0e...1b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har en jente på snart 3 år som blir mer og mer kverulerende, og i ferien har det vært ekstremt. Jeg er 100% alene med henne og utslitt. Det er masse sutring, kverulering, kommandering og også fysisk utagering mot meg. Det er når hun er i dårlig humør, og i ferien har hun vært det mesteparten av tida (det er litt lettere når vi er hjemme). Hun har veldig bra utvikla språk og prøver hele tiden å gå inn i diskusjoner med meg.

På bussturen hjem fra ferien nå nettopp brukte hun 99% av tiden på å enten liksom-gråte, og hvis jeg snakket til henne er det enten "nei, du kan ikke si sånn!" "Nei du kan ikke gjøre sånn!" "Vi er ikke nesten hjemme!" "Ikke se på meg sånn!" "Det regner ikke" "jeg vil ikke være hjemme!" Osv. 

Hun blir provosert om jeg snakker,beveger meg, prøver å trøste osv. Så jeg ender jo opp med å bare overse det og ikke snakke til henne. Jeg kan også si "det er ikke noe å diskutere" eller "det trenger vi ikke snakke om", "sånn er det bare" og deretter ikke svare når hun krangler på dette. Å møte henne med empati og validering fører bare til at hun blir mer provosert.

Hvordan skal man møte barn som er i dette hjørnet? Og er det normalt? Som sagt har det vært ekstremt i ferien... 

Anonymkode: f91e9...6e3

Hadde ikke du en tråd her inne for en bitte liten stund siden om dette barnet? 
 

Jeg foreslår at du tar en prat med helsestasjonspsykologen og får litt veiledning der. 
Psykologen der er gratis, og et lavterskeltilbud beregnet på foreldre som trenger veiledning der de opplever utfordringer i foreldrerollen.

Anonymkode: 6f23e...d38

[AnonymBruker]

klarinetta skrev (8 timer siden):

 

Barn som er over snittet intelligente kan oppfattes som slitsomme fordi de utfordrer det vi voksne ser på som opplest og vedtatt og "det bare er sånn fordi det alltid har vært sånn". De kan oppfatte at det vi sier ikke samvarer med kroppsspråk. Barn generelt merker også hvis vi f.eks bare svarer noe for å få dem til å slutte å spørre. 

Du er sliten som du sier, ig det merker hun kanskje med forvirring og reagerer med å vise reaksjon utad. 

Svar på spørsmål så godt og ekte du kan, og spør henne hva hun mener og tenker om ting. 

Som sagt, kan hende hun er evnerik. Les om det 😊

 

Irak skrev (8 timer siden):

Du har et meget ressurssterkt barn du. Gratulerer 🥳🥳🥳.

Når hun er i det hjørnet der 'Kapteinen har forlatt skuta' så gjelder det å si minst mulig egentlig. Så roer hun seg ned etterhvert, men slitsomt er det. Det kan jeg forstå.

Du kan prøve å møte henne på empati når hun er rolig. Er da det har best effekt er min erfaring. 

Du er heldig ❤️. 

Er ikke dette helt normal oppførsel blant småbarn da?😳

Eller hva er det dere tenker gjør dette barnet mer intelligent/evnerikt?

Anonymkode: 6f000...90e

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Er ikke dette helt normal oppførsel blant småbarn da?😳

Eller hva er det dere tenker gjør dette barnet mer intelligent/evnerikt?

Anonymkode: 6f000...90e

Jeg har skrevet ressurssterk. Da mener jeg et barn med sterk vilje. Det er forskjell på det. Barn har ulik personlighet. Noen barn feks 'låser' seg fortere enn andre, og da gjelder det å være litt lur. Følelsene tar overhånd på en måte. Det tar tid for et barn, og lære seg å regulere følelsene sine, og modenhet henger ikke nødvendigvis sammen med alder til barnet.