Forskjellsbehandling i voksen alder. Det er så vondt å føle på dette😞

[AnonymBruker]

Noen her inne som føler på det samme? Har dere bare akspetert det og gått videre eller går dere med denne følelsen hele tiden?

Jeg har et eldre søsken som får alt fra mine foreldre, tid, hjelp, råd osv. De er mye sammen og har et veldig godt og nært forhold, noe jeg er selvsagt glad for. Men det er så vondt inni hjerte mitt fordi jeg bare får kalde skuldre fra mine foreldre. Jeg har prøvd absolutt alt, invitert, besøkt, men det hjelper ikke. vi bor nærme men de kommer sjeldent. Men hos mitt søsken så er de der hver dag, eller omgås hver dag, flere ganger om dagen.

Jeg har prøvd alt jeg kan å mentalt godta det, men det hår ikke. Jeg føler meg ensom og som om jeg ikke har foreldre. Den følelsen er så vond å bære på. Har forsøkt å si hva jeg føler men de ser ikke dette selv, og kanskje blir det bedre 2,3 dager, så er det det gamle igjen.

Hvordan skal jeg klare å akseptere at slik er det bare og at jeg ikke får gjort noe med det og slutte å ha denne vonde følelsen?

Råd mottas.

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

Jeg sitter og kjenner på de samme følelsene. Jeg har bestemt meg for å ta en samtale med dem. Og si hva jeg føler. Og at jeg trekker meg unna fordi det gjør så vondt. Jeg er tydeligvis ikke bra nok til verken foreldre eller søsken. Jeg har litt annet liv og jeg er litt annerledes en dem i være måte. Det kommer stikk konstant. Og jeg klarer ikke mere no. No er det nok for min del. 

Anonymkode: cdfdf...8b0

[AnonymBruker]

Har du sagt det rett ut til de?

Anonymkode: 63830...a9d

[AnonymBruker]

Kan du prøve å snu det tankemessig til at ditt søsken bare er et annet menneske som har en god relasjon til sine foreldre? 
Kjenner du på samme følelse hvis en venninne har samme forhold til sine foreldre? 

Forstår at det er vanskelig, men som du også vet, så har vi ulike relasjoner til ulike mennesker. 
Har du selv barn erfarer du kanskje at selv om du elsker begge/alle like høyt, så er relasjonen til dem ulik. 
Slik er det nok også for dine foreldre. 
De elsker deg ikke mindre, de har bare en annen type relasjon til ditt søsken. 

Vil også nevne at dette er noe du MÅ jobbe med når du har det sånn. Bitterhet er kanskje den mest destruktive følelsen som finnes, og den skader kun deg! 
Søk en coach eller psykomotorisk fysioterapi for å få jobbet dette ut av kroppen! 
Lykke til 

Anonymkode: a2c84...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg sitter og kjenner på de samme følelsene. Jeg har bestemt meg for å ta en samtale med dem. Og si hva jeg føler. Og at jeg trekker meg unna fordi det gjør så vondt. Jeg er tydeligvis ikke bra nok til verken foreldre eller søsken. Jeg har litt annet liv og jeg er litt annerledes en dem i være måte. Det kommer stikk konstant. Og jeg klarer ikke mere no. No er det nok for min del. 

Anonymkode: cdfdf...8b0

❤️

Føler det eksakt slik du beskriver og slik er det hos meg. 
Håper og krysser fingrene for deg, for at samtalen med de vil hjelpe og at dere får bedre forhold. ❤️

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er vondt! 

Men jeg tror egentlig at du er nødt til å skjerme deg selv fra det, om det ikke skal fortsette å være så vondt. 
Altså: Slutt å forsøke å få den hjelpen og støtten du gjerne skulle hatt fra foreldrene dine. 
Forsøk heller å bygge deg et annet støtteapparat, som erstatter dem. Finn deg noen andre nære dere som kan erstatte dem som "foreldre", altså folk på dine foreldres alder, som kan gi deg tid, råd og hjelp, og som har lyst til å bygge en relasjon med deg. 
Det krever antagelig mindre innsats fra deg, og vil gi deg mye mer tilbake. 

Så må du tenke at foreldrene dine da er de som går glipp av ting, når de ikke ønsker å ha denne kontakten med deg.

Anonymkode: 78a54...b58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du sagt det rett ut til de?

Anonymkode: 63830...a9d

Jeg har forsøkt uten hell, de er ikke flinke til å snakke om følelser slik som jeg er, og de verken føler eller ser det jeg gjør. Så det blir som å snakke til en vegg. En gang hadde mamma sagt til meg «du har en god mann ved din side», det har jo mitt søsken også så den skjønte jeg ikke. 

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

Jeg tenker at kanskje må kutte ut hele familien din.   Ja veldig drastisk men tror at du vil kjenne på denne sårheten hele resten av livet ditt.

Og så får foreldrene dine drive med sitt

Jeg har kuttet ut søsken pga diverse ting etter våre foreldre døde. 

Anonymkode: 3ffc3...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kan du prøve å snu det tankemessig til at ditt søsken bare er et annet menneske som har en god relasjon til sine foreldre? 
Kjenner du på samme følelse hvis en venninne har samme forhold til sine foreldre? 

Forstår at det er vanskelig, men som du også vet, så har vi ulike relasjoner til ulike mennesker. 
Har du selv barn erfarer du kanskje at selv om du elsker begge/alle like høyt, så er relasjonen til dem ulik. 
Slik er det nok også for dine foreldre. 
De elsker deg ikke mindre, de har bare en annen type relasjon til ditt søsken. 

Vil også nevne at dette er noe du MÅ jobbe med når du har det sånn. Bitterhet er kanskje den mest destruktive følelsen som finnes, og den skader kun deg! 
Søk en coach eller psykomotorisk fysioterapi for å få jobbet dette ut av kroppen! 
Lykke til 

Anonymkode: a2c84...b09

Dette har jeg forsøkt, tro meg. Men det er så vanskelig  Jeg vet at jeg må fikse opp i tankene fordi alt kommer fra tanker. Har startet i samtale hos en behandler i dialog og mestring i kommunen, så håper at det vil hjelpe litt.

Jeg har kjempesnille svigerforeldre og vi har et veldig godt forhold, men det stikker i hjerte allikevel, fordi ingen kan erstatte mine foreldre.

Men, takk for dine råd og tips, skal forsøke å ta de til meg og tenke litt.

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Noen her inne som føler på det samme? Har dere bare akspetert det og gått videre eller går dere med denne følelsen hele tiden?

Jeg har et eldre søsken som får alt fra mine foreldre, tid, hjelp, råd osv. De er mye sammen og har et veldig godt og nært forhold, noe jeg er selvsagt glad for. Men det er så vondt inni hjerte mitt fordi jeg bare får kalde skuldre fra mine foreldre. Jeg har prøvd absolutt alt, invitert, besøkt, men det hjelper ikke. vi bor nærme men de kommer sjeldent. Men hos mitt søsken så er de der hver dag, eller omgås hver dag, flere ganger om dagen.

Jeg har prøvd alt jeg kan å mentalt godta det, men det hår ikke. Jeg føler meg ensom og som om jeg ikke har foreldre. Den følelsen er så vond å bære på. Har forsøkt å si hva jeg føler men de ser ikke dette selv, og kanskje blir det bedre 2,3 dager, så er det det gamle igjen.

Hvordan skal jeg klare å akseptere at slik er det bare og at jeg ikke får gjort noe med det og slutte å ha denne vonde følelsen?

Råd mottas.

Anonymkode: c48c9...b45

Føler det samme. Trist at noen foreldre har hjerte til å holde på sånn!

Anonymkode: 44c44...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg forstår at dette er vondt! 

Men jeg tror egentlig at du er nødt til å skjerme deg selv fra det, om det ikke skal fortsette å være så vondt. 
Altså: Slutt å forsøke å få den hjelpen og støtten du gjerne skulle hatt fra foreldrene dine. 
Forsøk heller å bygge deg et annet støtteapparat, som erstatter dem. Finn deg noen andre nære dere som kan erstatte dem som "foreldre", altså folk på dine foreldres alder, som kan gi deg tid, råd og hjelp, og som har lyst til å bygge en relasjon med deg. 
Det krever antagelig mindre innsats fra deg, og vil gi deg mye mer tilbake. 

Så må du tenke at foreldrene dine da er de som går glipp av ting, når de ikke ønsker å ha denne kontakten med deg.

Anonymkode: 78a54...b58

Denne måten har jeg faktisk begynt å med, at de går glipp av mye når det gjelder meg. Det er bare så synd…

Og jeg har forsøkt å skjerme meg selv fra dem, det hjelper litt på, men som oftest blir de lei seg hvis jeg ikke kommer på besøk, liksom, da blir de såret, gir de utrykk for.

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at kanskje må kutte ut hele familien din.   Ja veldig drastisk men tror at du vil kjenne på denne sårheten hele resten av livet ditt.

Og så får foreldrene dine drive med sitt

Jeg har kuttet ut søsken pga diverse ting etter våre foreldre døde. 

Anonymkode: 3ffc3...f67

Dette har du helt rett i, jeg har følt på denne sårheten i 20 år  Det blir ikke bedre, det blir verre, det er som å gå med en klump i magen konstant, 24/7. Jeg er bare så redd for å kutte ut kontakten, det er mine foreldre liksom, men bedre blir det tydeligvis ikke.

Ts

 

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

Bare unngå dem mest mulig. Har vært i samme situasjon, og forskjellsbehandlingen fortsetter ned til barnebarna. Til slutt må man skjerme seg selv og barna.

Å bruke hele livet å være statist i egen familie for at de skal tenke at man hører til er et ganske bortkastet liv. For noen mennesker har man ikke verdi som annet enn tilskuer for hva de gjør.

Når en familierelasjon blir slik at du egentlig bare er der for at de skal kunne si at du var der, og for å høre om deres liv sammen er det ikke noe særlig poeng å oppsøke eller være en del av dette. Eneste grunnen til at de vil ha deg der er som en eiendel og fordi det blir rart for dem å forklare hvorfor du ikke er der.

Anonymkode: 970c6...f3b

[AnonymBruker]

Kuttet kontakten til slutt, jeg gidder ikke å kun være god nok når min eldste søster er opptatt. Min far liker å gjøre forskjell på oss søsken og føle at vi «sloss» om oppmerksomhet. Han har ødelagt mellom oss, og familien er helt dysfunksjonell pga dette.

Anonymkode: d63e0...a50

[AnonymBruker]

Jeg hadde kuttet kontakten tvert og satt ned foten hardt. Ønsker de en relasjon til deg så må de snakke med deg og ting må endres/jobbes med. 

Hvorfor pine seg igjennom dette? ❤️ For du blir kontinuerlig påminnet det vonde. Å kutte kontakten gjør vondt en stund, men det blir enklere. Samtidig tar du tilbake den kontrollen de har over deg og følelsene dine, og viser at du ikke aksepterer sånn forskjellsbehandling. 

Anonymkode: 76245...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2024 den 11.27):

Bare unngå dem mest mulig. Har vært i samme situasjon, og forskjellsbehandlingen fortsetter ned til barnebarna. Til slutt må man skjerme seg selv og barna.

Å bruke hele livet å være statist i egen familie for at de skal tenke at man hører til er et ganske bortkastet liv. For noen mennesker har man ikke verdi som annet enn tilskuer for hva de gjør.

Når en familierelasjon blir slik at du egentlig bare er der for at de skal kunne si at du var der, og for å høre om deres liv sammen er det ikke noe særlig poeng å oppsøke eller være en del av dette. Eneste grunnen til at de vil ha deg der er som en eiendel og fordi det blir rart for dem å forklare hvorfor du ikke er der.

Anonymkode: 970c6...f3b

Jeg gjør så godt jeg kan men når det er foreldre så er det vondt å unngå dem  Jeg vet at jeg bare må bite tenna sammen om jeg skal ha det godt.

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2024 den 11.33):

Kuttet kontakten til slutt, jeg gidder ikke å kun være god nok når min eldste søster er opptatt. Min far liker å gjøre forskjell på oss søsken og føle at vi «sloss» om oppmerksomhet. Han har ødelagt mellom oss, og familien er helt dysfunksjonell pga dette.

Anonymkode: d63e0...a50

Akkurat slik er det hos meg også. 

Du er tøff som kuttet kontakten.

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2024 den 12.21):

Jeg hadde kuttet kontakten tvert og satt ned foten hardt. Ønsker de en relasjon til deg så må de snakke med deg og ting må endres/jobbes med. 

Hvorfor pine seg igjennom dette? ❤️ For du blir kontinuerlig påminnet det vonde. Å kutte kontakten gjør vondt en stund, men det blir enklere. Samtidig tar du tilbake den kontrollen de har over deg og følelsene dine, og viser at du ikke aksepterer sånn forskjellsbehandling. 

Anonymkode: 76245...ec0

Takk for et klokt råd, dette tar jeg til meg. Det er bare så vanskelig å realisere det. Skulle ønske at jeg ikke måtte dette, men det går ikke, det går så inn på meg og jeg er redd for min egen helse.  

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2024 den 10.29):

Jeg har forsøkt uten hell, de er ikke flinke til å snakke om følelser slik som jeg er, og de verken føler eller ser det jeg gjør. Så det blir som å snakke til en vegg. En gang hadde mamma sagt til meg «du har en god mann ved din side», det har jo mitt søsken også så den skjønte jeg ikke. 

Ts

Anonymkode: c48c9...b45

Da ville jeg bare umiddelbart tenkt at det var noe jeg ikke visste om i søsters forhold eller liv. En veldig merkelig formulering. 

Anonymkode: 37655...636

[AnonymBruker]

Har du barn selv?

Anonymkode: 22a5e...3cf