Er dagens foreldre for svake i barneoppdragelsen?

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har lagt merke til en trend som virkelig bekymrer meg. Det virker som om dagens foreldre har blitt altfor svake og ettergivende i barneoppdragelsen. Barn får gjøre hva de vil, når de vil, uten noen form for konsekvenser. Er det rart vi ser flere og flere bortskjemte og respektløse barn?

Da jeg vokste opp, var det klare regler og konsekvenser for dårlig oppførsel. Nå ser det ut til at mange foreldre er mer opptatt av å være venn med barna sine enn å være en autoritetsfigur. Barn trenger struktur og grenser, ikke en bestevenn som lar dem slippe unna med alt.

Hva skjedde med å lære barna ansvar, respekt og høflighet? Det virker som om mange foreldre ikke engang tør å si nei til barna sine lenger. Og resultatet? En generasjon som tror de kan få alt servert på et sølvfat uten å løfte en finger.

Og hva med skjermtiden? Barn sitter foran skjermer hele dagen uten noen form for kontroll. Hvor er uteaktivitetene, hvor er fantasien og kreativiteten som kommer fra å leke ute? Foreldre virker mer opptatt av å få fred og ro enn å sørge for at barna utvikler sunne vaner.

Jeg vet dette kan virke hardt, men noen må si det: Foreldre må begynne å ta ansvar igjen. Barna trenger veiledning, grenser og konsekvenser for sine handlinger. Å være en forelder handler om mer enn å gi barnet alt de peker på. Det handler om å forberede dem på den virkelige verden, og det krever at vi tør å være upopulære noen ganger.

Hva mener dere? Er jeg den eneste som ser dette, eller er det flere som er bekymret for retningen vi går i?

Anonymkode: c3a77...603

[AnonymBruker]

Du vet at det er systemet som har blitt sånn. Vi må være pedagogiske, ikke kjefte, ikke være streng ikke sånn og ikke sånn. Ellers blir du meldt til bv. Er det rart folk ikke tørr?

Anonymkode: 66beb...4ff

[AnonymBruker]

Straff som konsekvens funker kun på gj snitt barna. Bare se på fengsel og straff i samfunnet. Hadde det funket så hadde ingen kommet i fengsel den andre eller tiende gangen.

Anonymkode: 187cf...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei! 

Jeg har lagt merke til en trend som virkelig bekymrer meg. Det virker som om dagens foreldre har blitt altfor svake og ettergivende i barneoppdragelsen. Barn får gjøre hva de vil, når de vil, uten noen form for konsekvenser. Er det rart vi ser flere og flere bortskjemte og respektløse barn?

Da jeg vokste opp, var det klare regler og konsekvenser for dårlig oppførsel. Nå ser det ut til at mange foreldre er mer opptatt av å være venn med barna sine enn å være en autoritetsfigur. Barn trenger struktur og grenser, ikke en bestevenn som lar dem slippe unna med alt.

Hva skjedde med å lære barna ansvar, respekt og høflighet? Det virker som om mange foreldre ikke engang tør å si nei til barna sine lenger. Og resultatet? En generasjon som tror de kan få alt servert på et sølvfat uten å løfte en finger.

Og hva med skjermtiden? Barn sitter foran skjermer hele dagen uten noen form for kontroll. Hvor er uteaktivitetene, hvor er fantasien og kreativiteten som kommer fra å leke ute? Foreldre virker mer opptatt av å få fred og ro enn å sørge for at barna utvikler sunne vaner.

Jeg vet dette kan virke hardt, men noen må si det: Foreldre må begynne å ta ansvar igjen. Barna trenger veiledning, grenser og konsekvenser for sine handlinger. Å være en forelder handler om mer enn å gi barnet alt de peker på. Det handler om å forberede dem på den virkelige verden, og det krever at vi tør å være upopulære noen ganger.

Hva mener dere? Er jeg den eneste som ser dette, eller er det flere som er bekymret for retningen vi går i?

Anonymkode: c3a77...603

Enig. Denne slappe oppdragelsen har ført til økt psykisk sykdom hos unge voksne. De er jo redd for alt, satt litt på spissen.

Man skal ha forventninger til, og stille krav til barn fra tidlig alder. Jobben til foreldre, er tross alt å gjøre barna selvstendige. Det må selvfølgelig skje gradvis. 

Her jeg bor har det blitt en trend å følge 19-åringen til sitt første studiested. For å "se at de kommer seg ordentlig på plass". Husker da jeg flyttet hjemmefra, hvor fantastisk følelsen av å mestre alt selv var. Mitt barn ligner på meg. Uaktuelt å ha oss med da han flyttet ut.

Den oppdragelsen mange gir nå, gir ikke ungdommene mulighet til å bli voksne. Det er trist. La de ha en jobb ved siden av skolen fra de er 15. Da blir de vant til å etterfølge ordre, vant til å ha en sjef, vant til å samarbeide med andre, mer selvstendige osv.

Anonymkode: 176d4...e78

[TomBombadil]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hei! 

Jeg har lagt merke til en trend som virkelig bekymrer meg. Det virker som om dagens foreldre har blitt altfor svake og ettergivende i barneoppdragelsen. Barn får gjøre hva de vil, når de vil, uten noen form for konsekvenser. Er det rart vi ser flere og flere bortskjemte og respektløse barn?

Da jeg vokste opp, var det klare regler og konsekvenser for dårlig oppførsel. Nå ser det ut til at mange foreldre er mer opptatt av å være venn med barna sine enn å være en autoritetsfigur. Barn trenger struktur og grenser, ikke en bestevenn som lar dem slippe unna med alt.

Hva skjedde med å lære barna ansvar, respekt og høflighet? Det virker som om mange foreldre ikke engang tør å si nei til barna sine lenger. Og resultatet? En generasjon som tror de kan få alt servert på et sølvfat uten å løfte en finger.

Og hva med skjermtiden? Barn sitter foran skjermer hele dagen uten noen form for kontroll. Hvor er uteaktivitetene, hvor er fantasien og kreativiteten som kommer fra å leke ute? Foreldre virker mer opptatt av å få fred og ro enn å sørge for at barna utvikler sunne vaner.

Jeg vet dette kan virke hardt, men noen må si det: Foreldre må begynne å ta ansvar igjen. Barna trenger veiledning, grenser og konsekvenser for sine handlinger. Å være en forelder handler om mer enn å gi barnet alt de peker på. Det handler om å forberede dem på den virkelige verden, og det krever at vi tør å være upopulære noen ganger.

Hva mener dere? Er jeg den eneste som ser dette, eller er det flere som er bekymret for retningen vi går i?

Anonymkode: c3a77...603

For et utrolig vagt innlegg uten noen form for eksempler.

Det var langt mer kriminalitet i samfunnet tidligere, da oppdragelsen i langt større grad var fryktbasert.

[AnonymBruker]

Enig i at enkelte foreldre gir barn tilgang til sosiale medier alt for tidlig. Barn uten sosiale medier får jo ikke med seg hva som skjer etter skoletid om de ikke har snapchat. På skolen snakker ikke barna sammen. Barn kan ikke være venner med noen uten snapchat. Det er kun der barn kan kommunisere.

Inkludering er også blitt ut blant flere foreldre. Det gjør ingenting om Ola og Anna aldri blir invitert, fordi mitt barn må jo få være med de de liker aller, aller best på bursdagen sin.

Flere foreldre skiller seg fordi de ikke er superforelsket lenger. Det er jo å kjenne på sommerfuglene som er viktigst, når man har valgt å få barn med noen. Å la barna vokse opp som gjest i to hjem er heeelt innafor. Det er best for barna at mamma og pappa får seg nye kjærester med daglige sommerfugler og regnbuer. Og helst noen ekte kjærlighetsbarn selvfølgelig.

Lærere skal stå for oppdragelsen av barn og være psykologer for foreldrene. De skal også være tilgjengelige hele døgnet.

 

 

Anonymkode: 20616...878

[Meowmere]

Tror ikke det har forandret seg så mye siden 80-tallet da jeg vokste opp. Husker godt at en del av de jeg kjenner slapp unna med ganske mye.

[AnonymBruker]

Dette er ikke nytt. Cæsar skrev i sin tid en tekst svært lik ditt innlegg.  

Anonymkode: 5b3c7...71d

[TomBombadil]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dette er ikke nytt. Cæsar skrev i sin tid en tekst svært lik ditt innlegg.  

Anonymkode: 5b3c7...71d

Tenker du på dette utsagnet?

«Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere»

Det er tilegnet Sokrates ca. 400 f. Kr.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig i at enkelte foreldre gir barn tilgang til sosiale medier alt for tidlig. Barn uten sosiale medier får jo ikke med seg hva som skjer etter skoletid om de ikke har snapchat. På skolen snakker ikke barna sammen. Barn kan ikke være venner med noen uten snapchat. Det er kun der barn kan kommunisere.

Inkludering er også blitt ut blant flere foreldre. Det gjør ingenting om Ola og Anna aldri blir invitert, fordi mitt barn må jo få være med de de liker aller, aller best på bursdagen sin.

Flere foreldre skiller seg fordi de ikke er superforelsket lenger. Det er jo å kjenne på sommerfuglene som er viktigst, når man har valgt å få barn med noen. Å la barna vokse opp som gjest i to hjem er heeelt innafor. Det er best for barna at mamma og pappa får seg nye kjærester med daglige sommerfugler og regnbuer. Og helst noen ekte kjærlighetsbarn selvfølgelig.

Lærere skal stå for oppdragelsen av barn og være psykologer for foreldrene. De skal også være tilgjengelige hele døgnet.

 

 

Anonymkode: 20616...878

Ja! Dette er en uting! 

Anonymkode: c3a77...603

[AnonymBruker]

Har barn på 6 og 10 år og kjenner meg igjen i en del her. Jeg føler jeg er strengere enn mange andre foreldre, men likevel så har vi huset full av unger ofte, selv om det er regler i mitt hus,  som f.eks at "nå er det sol, gå ut å lek, ikke sitt med skjerm."  Vi har masse leker i hagen og barna kjeder seg aldri, og om de kjeder seg foreslår jegvat de får seg en tur i skogen likeved huset. Hjemme sitter de å glor i en skjerm. Det forteller de selv. Foreldre har sagt til meg når de har hentet barna sine hos oss " jøss, her leker de faktisk sånn som barn burde leke"  eeeh ja?! Hva er det med foreldre!?? 

Anonymkode: 01623...576

[AnonymBruker]

Ser det samme som deg. Vi er relativt strenge (men rettferdige, og mye kjærlighet). "Gentle parenting" er blitt så utrolig misforstått. Det handler ikke om at man aldri skal heve stemmen til ungen og pusesnakke og forstå ihjel. Men mange tror visst det. Ungene her er kjempefine, respektfulle, tøffe. Og samtidig empatiske og fjasete. Eldste forteller at ungene i klassen støtt og stadig griner for noe. Det gjør ikke våre med mindre det er noe mer alvorlig. Har aldri grått på skolen. Det betyr ikke at de ikke blir lei seg og gråter, men ikke for tulleting. Hvis noen forsøker å mobbe eller lignende bare trekker de på skuldrene og går. Og de kommer til oss og forteller ting helt av seg selv, selv om de har gjort noe galt. Takk og lov for at jeg har fulgt egne instinkter. 

Anonymkode: 43d65...e73

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på 80-tallet og fikk med meg både barne-TV, Midt i Smørøyet og Dagsrevyen hver dag, pluss flere timer TV hver morgen i helgene, og når jeg ikke så på TV satt jeg stort sett med nesa i en bok eller tegneserie. Ble folk av meg også. Så at det skal være SÅ mye verre med mobilen, det skjønner jeg ikke. 

Barna mine er forøvrig nettopp inne igjen for å spise lunsj etter å ha lekt i hagen i flere timer, og da de spurte om å få se på NRK Super og spise is, så sa jeg "ja" istedenfor "nei ta en gulrot og løp ut igjen".

Anonymkode: 7e2d3...3ff

[AnonymBruker]

Litt av problemet er at unge får mye av «oppdragelsen» sin via skjerm der vi ikke har oversikten over hva som skjer. Oppfatter at dette ikke har problematisert før de siste par åra, og nå er det fryktelig vanskelig å snu. 

Anonymkode: 97f80...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei! 

 

Hva mener dere? Er jeg den eneste som ser dette, eller er det flere som er bekymret for retningen vi går i?

Anonymkode: c3a77...603

Datteren min (30 år) sier nøyaktig det samme som deg, og da bruker jeg å svare: «men gjør noe med det da! Sett grenser, vær en nabokjerring som bryr seg om dem, og snakker med dem. Du vet hvordan X og Y (nabokjerringer i positiv forstand) var i din barndom, du vet hvordan jeg har vært i alle år, nå er det din tur!»

Grunnen til at jeg sier dette er fordi jeg synes det blir for enkelt å legge alt ansvar over på foreldrene når det er samfunnet som er det største problemet. 
Fellesskapstanken har blitt erstattet av ekstrem individualisme, og dette er en konsekvens av dette. 
Jeg tror at den dagen fellesskapet får en større plass igjen, den dagen blir landsbyen viktig igjen, og barna «sett» og oppdratt av flere. 

Anonymkode: 33fe5...670

[AnonymBruker]

Og for å videre TS sitt innlegg, hvorfor har vi fått så mange skolevegrere og unge uføre ? 

Anonymkode: cd686...bee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Og for å videre TS sitt innlegg, hvorfor har vi fått så mange skolevegrere og unge uføre ? 

Anonymkode: cd686...bee

Fordi de ikke tåler noe som helst. 

Anonymkode: 43d65...e73

[AnonymBruker]

Det er vel kanskje det jeg tenker mangler mest, å bygge inn litt motstandsdyktighet i de søte små. Det betyr ikke at de ikke skal møtes på det de føler og tenker, men å klare å la være å krisemaksimere og heller de-eskalere slik at reaksjonen blir passende til situasjonen. 

Selvfølgelig er det kjipt å bli holdt utenfor, f.eks., men det skjer og det er ikke verdens undergang (nå snakker jeg ikke om mobbing og systematisk utestenging, men enkelthendelser). Det er heller ikke nødvendigvis vondt ment, alle kan ikke være med på alt alltid. 

Det å lære seg å stå opp for seg selv og andre er også viktig, og at man lærer hva integritet er og tar gode valg også når ingen følger med.

 

Anonymkode: 57e46...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du vet at det er systemet som har blitt sånn. Vi må være pedagogiske, ikke kjefte, ikke være streng ikke sånn og ikke sånn. Ellers blir du meldt til bv. Er det rart folk ikke tørr?

Anonymkode: 66beb...4ff

Men bestemmer du ikke selv, eller har du ikke bestemmelsesrett?

Hvis du virkelig tror du blir meldt til barnevernet fordi du oppdrar barn, er kanskje ikke barn noe for deg... 

Anonymkode: f5823...51c

[AnonymBruker]

Syns absolutt jeg ser tendenser til at barna selv bestemmer grensene og foreldrene ikke er tydelige og konsekvente.

Jeg hadde ganske strenge foreldre og tydelige rammer, og noe av det vil jeg ta med videre. Forskjellen er at jeg vil snakke mye mer om følelser til barnet og jeg vil si unnskyld når det er nødvendig. For jeg var et litt engstelig barn som var redd for å få kjeft, og jeg tror ikke det heller er noe særlig lurt for å få robuste barn. Så det er definitivt en balanse, men jeg kan se for meg at jeg vil oppfattes som mer streng enn foreldre rundt meg.

I tillegg tror jeg vi vi gjør lurt i å ha en balanse mellom analog kvalitetstid sammen med barna, og at barna faktisk kan leke på selvstendig. Skjermen bør utsettes så lenge man kan, og det må man orke å stå i. Hvis barna er vant til at foreldrene spretter opp og underholder dem konstant så vil de jo forvente det og ikke ha verktøy for å kjede seg og dermed bruke fantasien i lek.

En siste ting jeg brenner for er å la barna skjønne at de er en del av et fellesskap. Mitt barn er ikke viktigere enn andre. Man må vente på tur, man må lære seg å dele og man må være høflig og ta hensyn. Så på restaurant så skal man ta hensyn til at det er andre gjester der og man får ikke løpe rundt helt fritt. Hvis barnet er i en alder hvor det er umulig å få til - da dropper man kanskje restaurant i den fasen da.

Anonymkode: d2b59...77c