Du er ikke alene

[Sarah1991]

Sitter i lenestolen, med hengende øyelokk og tårene rennende nedover kinnet, 14 dagen på rad nå… Hvorfor…? Bare les videre, og vit… Du er ikke alene… 

 

Jeg er sliten nå. Sønnen min med autisme henger rundt beina mine og roper «mamma, se på meg nå! Mamma se da, se da, SE DA!!!» Han er 7, snart 8 år, og har akkurat lært at hvis han blåser hardt nok ut av nesa, kommer det snørr. Snørr på hele ungen og gulvet, mens han febrilsk prøver å vise meg at han i tillegg har lært seg å blåser bobler med spyttet sitt, det slimete spyttet vettu, det du får etter å ha drukket melk. Han drar meg i klærne, til ingen nytte, for jeg kan ikke se nå. Jeg har sagt det til han, minst 20 ganger de siste 3 minuttene… Jeg kan ikke se nå. Men det glemmer han. At jeg ikke kan se nå, altså. Han skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan se nå, enda det har jeg også fortalt han, igjen og igjen og igjen og igjen. Gjentagelser, gjentagelser, gjentagelser… Selv om jeg vet at han ikke forstår. Selv om jeg vet at det jeg sier ikke blir hørt fordi det flyr en flue rundt på kjøkkenet, og den summer, så det er jo forstyrrende…. Selvom jeg vet at setningen jeg sier, forstår han bare en brøkdel av, så korte og informative setninger må utformes. Jeg prøver gjentatte ganger. «Jeg kan ikke se nå». Den setningen ender til slutt opp med å lyde «Ikke se nå» mens jeg bruker kroppsspråk og ulike tegn for å forklare hva jeg mener… Men hvorfor kan jeg ikke se nå? Det er jo det han lurer på… Han vil bare vise mamma noe kult jo… Men han forstår ikke, uansett hvor mye jeg forklarer, forteller, bruker sosiale fortellinger, bildet, korte setninger, tilrettelagt informasjon… Det er for mye for han. Livet hans er snudd på hodet.  Jeg kan ikke se nå, og jeg gråter. Jeg er lei meg…  Hvorfor…? 
 

Fordi jeg har blitt mamma igjen… Jeg er ikke lei meg fordi jeg har blitt mamma igjen egentlig… Jeg er lei meg fordi jeg er sliten…. 
 

I 1 år prøvde jeg og mannen min på å få sønnen vår. Vi måtte få hjelp. Piller hjalp, og etter 2 kuren, satt han. Julebordet 2015 ble vendepunktet i livet vårt. I August 2016 kom han. Den flotte sønnen min, med de blåeste øynene, det vakreste smilet og den mest herlige personligheten jeg er velsignet å bli kjent med. Vi elsker han så høyt!,, Høyere enn himmelen som jeg sier til han hver kveld før leggetid. 
Vi var enige om 1 til. 2 barn holder. 
Etter 4 år, utallige tårer, frustrasjon, sorg, piller og sprøyter, lyste det en positiv graviditetstest i øynene mine Oktober 2023. Endelig! Men vi tok det med ro, vi turte ikke håpe for mye, ting kunne jo skje… Men de gjorde ikke det, med graviditeten i hvert fall. Vi dro på ordinær ultralyd Januar 2024. Der fikk vi se den vakre jenta vår! Fantastisk tenkte vi, en av hver. Kjernefamilien! 
Men så begynte det. Jeg fikk påvist svangerskapsdiabetes når jeg var 25 uker gravid. Måtte måle blodsukker og passe på hva jeg spist. Måtte ta insulin, 12 enheter sa hun, diabetessykepleieren. Bare på kvelden da, den langtidsvirkende. Det var egentlig forventet, diabetesen. Jeg er overvektig, og fikk også vite på barsel etter å ha født sønnen min, at jeg hadde fått det. Så dette var ikke noe sjokk. Jeg slet med sprøytene, å stikke meg selv. I låret. Meg med min sprøyteskrekk, instruerte mannen min i hvordan å gjøre det. Jeg kan det jo, jeg er tross alt helsefagarbeider og jobber i hjemmesykepleien, så dette kan jeg. Bare ikke på meg selv, så han måtte læres opp. Han ble god etter hvert, han gjorde jo dette hver kveld, og enda godt var det, for til slutt så rakk jeg ikke frem selv. 
Jeg slet med ryggen og ønsket å trene litt i svangerskapet. Jordmor sa at jeg kunne svømme litt, gjøre noen øvelser i vannet, så jeg anskaffet meg en badedrakt for gravide, og dro i vei til svømmehallen. Etter en god treningsøkt på ca. 1 time, sto jeg der i dusjen og blodet rant. Livredd ringt jeg sykehuset, hva gjør jeg? Hastet i vei til kvinneklinikken. Etter noen undersøkelser, fikk jeg beskjed om at jeg hadde forkortet livmorhals, som i tillegg var moden, noe den ikke skulle være. 27 uker gravid var jeg, skulle ikke føde nå. På grunn av retningslinjene til sykehuset, så måtte jeg fraktes med ambulanse til Ullevål, da de ikke tar imot premature barn født før uke 28. Jeg var jo 27+5, så jeg fikk komme tilbake etter et par dager med riedempende medisiner og lungemodningssprøyer i hofta.. Mannen min fikk sjokk, hva nå? Hva med sønnen vår? Heldigvis stilte gode venner opp, takk gud for dem, og mannen min kjørte i 2 timer i bil, for å være litt med meg på Ullevål. Fikk komme hjem etter noen dager, med streng beskjed om å ta det med ro, ikke trene, ikke være lenger vekk fra sykehuset enn maks 1 time, ikke lenger vekk enn 200 meter fra bilen, ikke samleie, ikke gå lengre turer. Jeg følte jeg ble låst til lenestolen. Fra uke 28 av svangerskapet frem til jeg fikk klarsignal av legene i uke 35.

I uke 36 var jeg oppe i 200 enheter med insulin hver dag. Både langtidsvirkende og insulin til hvert måltid. Fødselen min ble på grunn av dette satt i gang da jeg var 36+5, og etter 4,5 time i aktiv fødsel kom min vakre datter til verdenen. 7 minutter pressa jeg. Hun var 6,5 cm oppe i bekkenet sa jordmor, jeg presset en gang og hodet hennes var på vei ut der jeg sto med prekestolen. Men endelig kom hun. Hun ble født en torsdag i mai, og fredag måtte jeg i full narkose for utskrapning, og søndag kveld dro vi hjem. Vel hjemme måtte vår datter vekkes hver 3 time for mating. Da hun ble født så tidlig, sov hun. Hele tiden. Vi måtte derfor passe på at hun spiste. Så vi vekket henne, hver 3 time ringte klokken. Hun fikk mat og sovnet igjen. Sånn gikk dagen, de første par ukene. De første dagene etter vi kom hjem, måtte vi tilbake til sykehuset. Hver dag. Gulsott hadde hun, sa de. Nivående på gulheten måtte sjekkes, hver dag. Slapp heldigvis å måtte ligge å få lys, og gulheten i øynene og huden forsvant etter 1 uke. Da mannen min begynte på jobb igjen da datteren min var 2 uker, begynte det for meg… Helvete som jeg kaller det. Gråtingen, kavingen, sparkingen med beina og veivingen med armene. Ubehaget jeg ser i øynene hennes og ropet om hjelp fra henne. Hver dag… Sykemeldt ble jeg til slutt, og i 2 uker måtte mannen min være hjemme fra jobb og hjelpe til hjemme. Jeg klarte ikke. Inntrykkene blir for mange, ADHD-medisinene mine svikter meg nå, i denne fasen av livet. Det ble for mye for meg. 
 

Datteren min er nå 11 uker, i morgen faktisk. Hun gråter. Hver dag. Hun smiler nesten ikke. Hun bare ser bekymret på meg. Hun skriker og gråter. Når hun ikke sover da. Legene sier alt er greit, hun går tross alt opp i vekt, så hun er kanskje bare et urolig barn. Men uro, burde det ikke gi seg nå, spør jeg. Hun er tross alt 11 uker, ting burde bli bedre nå. Prøv annen mat sier legene. Kiropraktoren har vært på banen. Datteren min var litt stiv i nakken ellers fin. Hun får Semper dråper og melkeproteinfri mat. Jeg ammer ikke, har ikke melk jeg. 
 

Datteren min gråter, skriker, kaver så hun svetter, knyter hendene hele døgnet så de er helt våte og jeg må tvinge de åpne for å vaske dem. Hun har vondt og hun har det fært. 

Sønnen min skriker, slår, sparker og klorer meg. «Se mamma, se mamma, se mamma…» Han gir meg kyss og klem, vil hjelpe til men vet ikke hvordan. Får følelsesutbrudd og knuser lekene sine på rommet. 

Mannen min, min engel! Han tar ansvar. Han er der, så mye han kan og så godt han kan.

Men datteren min, hun skriker. Hver dag, hver gang hun er våken. Jeg vil hjelpe henne, men vet ikke hvordan. Jeg spør om hjelp, føler ikke jeg får den. Det er normalt at barn gråter, sier dem. Hver dag? Hver gang de er våkne? Knyter hendene og føttene og er utrøstelige? Kan ikke ligge på ryggen, magen eller siden. Normalt? Kolikkgrepet gjør at hun kaster opp… 
 

Idag gråter jeg. For 14 dagen på rad. Hvorfor? Fordi jeg er sliten… 

Og det er lov, så vet du hva? Den biten med Brownies spiser jeg med god samvittighet klokken 23.47 en tirsdagskveld. Hvorfor? Fordi jeg er sliten. Og selv om jeg er sliten så gjør jeg mitt beste, hver dag. Dag ut og dag inn. Jeg gjør så godt jeg kan, og bedre kan man ikke gjøre det, som min mor pleide å si. 
 

Har du lest alt…? Da forstår du kanskje at om ikke annet, så er du ikke alene! Jeg er også sliten, og svett. Jeg har vondt i skuldrene, prolapsen i ryggen og har plantar fascitt. Med gulp på skulderen og ikke har jeg dusjet på 3 dager, med den ene sokken på vranga, og har jeg egentlig truse på…? Og når bæsja jeg egentlig sist? Hvem vet? 
 

Du er ikke alene, og det er lov å være sliten. Og det er lov å be om hjelp hvis man trenger. Naboen min gikk tur med datteren min, takk gud for henne! Det er lov å si man er sliten. Det er lov å dukke opp på Rema, med Crocs og ugredd hår, for å kjøpe den melka du glemte å kjøpe i går før klokka 23, fordi du har vært opptatt med å skifte den 7 bleia, og klokka er ikke 9 på morgen en gang… 
 

Du gjør en super jobb mamma…!!! 
 

Hilsen en lei seg, sliten, stinkende, fortvilt og gråtende mor til 2 av de mest fantastiske menneskene jeg vet om❤️

 

 

Sebastian 2016❤️ 

Alexandra 2024❤️

 

Endret 24. juli 2024 av Sarah1991

[AnonymBruker]

Klem til deg, Sarah! ❤️

Jeg felte også noen tårer i kveld fordi jeg er sliten, motløs og ensom. Men, ved å lese innlegget ditt, så innser jeg at det sitter flere slitne rundt om. Og du har det ikke lett nå, ser jeg. Det tar på å skulle dekke andre menneskers behov 24/7, og ekstra krevende når man ikke har noe å gå på, når batteriet er tomt. 

En dag vil man savne disse stundene, sier de. Når man sitter som ei middelaldrende dame i et tomt hus. Gammel og syk på sykehjemmet. 
Det kan godt hende. Men i mellomtiden trenger man påfyll for å holde ut. Så la oss backe hverandre opp.

Du gjør en super jobb, husk det. Si det til deg selv. Gi deg selv en mental klapp på skulderen. Du er sterk! Du er tøff! Du er en tigermamma! 

Anonymkode: 118d5...8f2

[AnonymBruker]

Sønnen din med autisme må jo få hjelp og oppfølging! ❤️ og dere trenger avlastning. 

Ta kontakt med helsesøster, Bup, fastlege eller hva dere har i nærheten. Aner ikke hvor dere bor, men jeg har selv en gutt med autisme og han får alle tiders oppfølging på Tøndergård skole og ressurssenter her i Molde. 

Håper både dere og han får det bedre snart, det å få et søsken var nok en stor omveltning for ham ❤️

Anonymkode: 0dd88...d01