Hvor skal jeg starte? Jeg føler meg mindre og mindre verd for andre mennesker? (LANGT)

[AnonymBruker]

Jeg er lei meg og skuffet over meg selv at jeg aldri er bra nok til folk.  

Jeg er ei sånn som knytter meg til folk jeg har hatt kontakt med over tid og som jeg har klart å være litt åpen med etterhvert om meg og mitt. Nå har jeg bare "god" kontakt med folk på nett. In real life har jeg gitt opp å få nye nære venner. Har prøvd men ingenting funket. Jeg har bare overfladiske venner men der og føler jeg at jeg ikke er bra nok. 

Når de har ting de holder på med sammen er det sjelden jeg blir invitert med. Jeg sitter å hører på når vi møtes om alt mulig moro de har holdt på med. Jeg foretrekker å være edru mens de ikke er så nøye på det da. Og det gjør meg ingenting. Jeg liker dem som personer. Men jeg er altså ikke bra nok som person føler jeg da. 

Jeg har en del hobbyer og takk gud for dem, der møter jeg folk når det er noe som skjer der og da, men har ikke hatt noe interesse av noen der til å også ha de med på fritdien for flere av dem har det nok like vanskelig som meg enkelte ganger og de har nå sine sett med venninner osv. 

Så har vi familien min, den lille som er igjen. Mamma, søster og bror. Alle lettere handicappet og lever i sin egen bobler føler jeg. Føler de aldri har brydd seg om hvodan jeg har hatt det. De gjør heller narr av ting jeg har gjort og trøkker meg ned mest mulig hvis de kan. Mulig jeg har blitt hårsår, men er veldig var på sånne ting blitt.  Derfor har jeg nesten ikke kontakt med dem heller. Alt var bra til pappa døde i 2021. Han var min nærmeste i dette livet og når han ble borte har jeg aldri følt meg så alene. Han var den jeg kunne spørre om råd, snakke om ting med, diskutere ting med, finne på ting med. Vi var veldig nære. 

Så har vi internett.  En skrev til meg for en god stund siden og ønsket seg online venn. Helt ok det. Men han har jeg likt kjempegodt, føler vi hadde en kjempe tone og kunne prate om alt mulig. Og han var dønn ærlig mot meg og ikke jatta med meg som de fleste andre. Til ett visst punkt. Kanskje halvår siden så endret det seg følte jeg da. Jeg følte jeg ble sett på som litt maseste. Så slutta mer og skrive.  Kunne ta lang tid før han svarte på ting. Og jeg kjente på en liten sjalusi når han fortalte om FWB sin.  Som han etterhvert sa hadde blitt mer venninne enn FWB.  Jeg og har hatt en FWB, men han er ikke bra for meg. Han er ikke like hyggelig mot meg som han online er mot sin FWB.  Han er tvers  igjennom snill mot henne. Så det har gjort at jeg har følt på en liten sjalusi.  Pluss at han online sier at jeg burde holde meg unna min FWB pga at han ikke er så grei mot meg. Joda han har rett, men er så vanskelig når det er eneste person som tar kontakt og ønsker og treffe meg når ingen andre vil treffe meg lissom? Så godtar man det lille man får. Jeg har hele tiden lyst å kutte ut han FWB for jeg blir bare såra av han og hele tiden. Jeg blir avvist for å ta en kaffe lissom. Det gjør sykt vondt.  

Han online som jeg har prata så mye med og liker så godt kunne jeg godt ha tenkt meg å møtt, men innser at han ikke har samme interesse så kommer aldri til å foreslå det. Det får komme fra hans side i så fall. Nå har jeg lagt en demper på varslinger fra han for jeg blir bare lei meg av å ha kontakt med han og. Skal svare men kun hyggelig og kort og ikke noe om meg selv heretter. Er litt sånn jeg tenker nå. Kutte de ut de som ikke gir meg noe positivt lengre.  

Jeg fant en til som jeg likte godt på internett som jeg gjerne skulle ha møtt og hatt bedre kontakt med. Det var bra i begynnelsen, det var han som tok kontakt først.  Men nå er det bare drit der og. Jeg har sletta han en gang før fordi han aldri skrev tli meg så jeg forsto ikke vitsen med å ha kontakt med han. Han var tydeligvis ikke interessert i noe kontakt. Men neida ble jeg oppsøkt via andre kanaler av samme person om hvorfor jeg hadde sletta han? Jeg sa som sant var at jeg ikke har brukt for folk som ikke gidder å prate med meg og som gir meg noe positivt.  Han mente at jeg måtte legge han til igjen. Jeg gjorde nå det i håp om at jeg hadde tatt feil eller at han ville ha kontakt lell. Men ingenting har forandret seg. Prøvde å dra i gang en samtale i går. Han svarte rimelig greit på første melding men når jeg sendte ett oppfølgingsspørsmål kom det aldri noe svar så i morges slettet jeg han igjen. Jeg gir opp folk. why lissom ? Er jeg så jævlig fæl  at jeg er bare verd å gi faan i hele tiden? 

Ikke rart en blir huelboer og vil være for seg selv for man er jo aldri god nok for noen man selv kunne tenkt seg kontakt med. Men de som sender meldinger hele tiden hele dagen..er folk jeg har null interesse av som jeg bare syns er rare men som ikke har gjort meg noe vondt så dermet har jeg ikke hjerte til å slette dem. Noen skriver bare god morgen hver dag. Ikke noe mer før neste morgen. Hva gir det folk lissom? Bare det og ikke noe annen kommunikasjon? Jeg tenker at ja ja,  hvis det er sånn de vil ha det. God morgen på snap chat i årevis feel free. Men for meg betyr det niks nada. 

Jeg tror og at hvorfor jeg er blitt sånn smådeppa og sliter litt er pga overgangsalder'n.  Jeg skal til lege etterhvert men det er jo nesten 2 mnd før en får seg en time nå til dags så ikke ett sted man kan renne over dørstokken i tide og utide. Jeg finner ikke motivasjon med noe lengre. Har ingen å prate med. Føler meg niks nada verd for noen.  Og føler at jeg ikke burde kontakte folk for å bare føle at man blir avvist gang på gang på gang. Det er så sykt vondt å bli avvist hele tiden. Jeg spiser for mye dritmat og når jeg er deppa. Mat blir en trøst. Det gjør jo at jeg sliter og med vekta. Det er vel en ond sirkel alt sammen. Det hadde jeg og planer om å ta opp med legen når den tid kommer. 

Men er jeg på rett vei med å fjerne meg fra folk som ikke gir meg positivt? Hva om en aldri møter noen som vil gi en noe positivt igjen? Kanaskje man må bare godta at folk er sånn? Men jeg er ikke sånn. Er det noen jeg liker så vil jeg gjerne ha kontakt med dem, møte dem. Snakke med dem om alt mellom himmel og jord. Men skrekken for å være totalt alene og ensom blir større og større.  Enda jeg er en person som trives alene og men ikke hele tiden. Trenger noe sosialisering jeg og men da med folk jeg føler meg komfortabel med. Men så var det å finne de man føler seg komfortable med?

 Idag har jeg planer om å ta meg en tur på en kafe her og bare ta en kaffe og kake og se på folk. Jeg kjenner nesten ingen her så treffer sjelden kjent folk. 

Beklager måtte få det ut. Tømme hodet for tunge tanker. 

Anonymkode: 01de3...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er lei meg og skuffet over meg selv at jeg aldri er bra nok til folk.  

Jeg er ei sånn som knytter meg til folk jeg har hatt kontakt med over tid og som jeg har klart å være litt åpen med etterhvert om meg og mitt. Nå har jeg bare "god" kontakt med folk på nett. In real life har jeg gitt opp å få nye nære venner. Har prøvd men ingenting funket. Jeg har bare overfladiske venner men der og føler jeg at jeg ikke er bra nok. 

Når de har ting de holder på med sammen er det sjelden jeg blir invitert med. Jeg sitter å hører på når vi møtes om alt mulig moro de har holdt på med. Jeg foretrekker å være edru mens de ikke er så nøye på det da. Og det gjør meg ingenting. Jeg liker dem som personer. Men jeg er altså ikke bra nok som person føler jeg da. 

Jeg har en del hobbyer og takk gud for dem, der møter jeg folk når det er noe som skjer der og da, men har ikke hatt noe interesse av noen der til å også ha de med på fritdien for flere av dem har det nok like vanskelig som meg enkelte ganger og de har nå sine sett med venninner osv. 

Så har vi familien min, den lille som er igjen. Mamma, søster og bror. Alle lettere handicappet og lever i sin egen bobler føler jeg. Føler de aldri har brydd seg om hvodan jeg har hatt det. De gjør heller narr av ting jeg har gjort og trøkker meg ned mest mulig hvis de kan. Mulig jeg har blitt hårsår, men er veldig var på sånne ting blitt.  Derfor har jeg nesten ikke kontakt med dem heller. Alt var bra til pappa døde i 2021. Han var min nærmeste i dette livet og når han ble borte har jeg aldri følt meg så alene. Han var den jeg kunne spørre om råd, snakke om ting med, diskutere ting med, finne på ting med. Vi var veldig nære. 

Så har vi internett.  En skrev til meg for en god stund siden og ønsket seg online venn. Helt ok det. Men han har jeg likt kjempegodt, føler vi hadde en kjempe tone og kunne prate om alt mulig. Og han var dønn ærlig mot meg og ikke jatta med meg som de fleste andre. Til ett visst punkt. Kanskje halvår siden så endret det seg følte jeg da. Jeg følte jeg ble sett på som litt maseste. Så slutta mer og skrive.  Kunne ta lang tid før han svarte på ting. Og jeg kjente på en liten sjalusi når han fortalte om FWB sin.  Som han etterhvert sa hadde blitt mer venninne enn FWB.  Jeg og har hatt en FWB, men han er ikke bra for meg. Han er ikke like hyggelig mot meg som han online er mot sin FWB.  Han er tvers  igjennom snill mot henne. Så det har gjort at jeg har følt på en liten sjalusi.  Pluss at han online sier at jeg burde holde meg unna min FWB pga at han ikke er så grei mot meg. Joda han har rett, men er så vanskelig når det er eneste person som tar kontakt og ønsker og treffe meg når ingen andre vil treffe meg lissom? Så godtar man det lille man får. Jeg har hele tiden lyst å kutte ut han FWB for jeg blir bare såra av han og hele tiden. Jeg blir avvist for å ta en kaffe lissom. Det gjør sykt vondt.  

Han online som jeg har prata så mye med og liker så godt kunne jeg godt ha tenkt meg å møtt, men innser at han ikke har samme interesse så kommer aldri til å foreslå det. Det får komme fra hans side i så fall. Nå har jeg lagt en demper på varslinger fra han for jeg blir bare lei meg av å ha kontakt med han og. Skal svare men kun hyggelig og kort og ikke noe om meg selv heretter. Er litt sånn jeg tenker nå. Kutte de ut de som ikke gir meg noe positivt lengre.  

Jeg fant en til som jeg likte godt på internett som jeg gjerne skulle ha møtt og hatt bedre kontakt med. Det var bra i begynnelsen, det var han som tok kontakt først.  Men nå er det bare drit der og. Jeg har sletta han en gang før fordi han aldri skrev tli meg så jeg forsto ikke vitsen med å ha kontakt med han. Han var tydeligvis ikke interessert i noe kontakt. Men neida ble jeg oppsøkt via andre kanaler av samme person om hvorfor jeg hadde sletta han? Jeg sa som sant var at jeg ikke har brukt for folk som ikke gidder å prate med meg og som gir meg noe positivt.  Han mente at jeg måtte legge han til igjen. Jeg gjorde nå det i håp om at jeg hadde tatt feil eller at han ville ha kontakt lell. Men ingenting har forandret seg. Prøvde å dra i gang en samtale i går. Han svarte rimelig greit på første melding men når jeg sendte ett oppfølgingsspørsmål kom det aldri noe svar så i morges slettet jeg han igjen. Jeg gir opp folk. why lissom ? Er jeg så jævlig fæl  at jeg er bare verd å gi faan i hele tiden? 

Ikke rart en blir huelboer og vil være for seg selv for man er jo aldri god nok for noen man selv kunne tenkt seg kontakt med. Men de som sender meldinger hele tiden hele dagen..er folk jeg har null interesse av som jeg bare syns er rare men som ikke har gjort meg noe vondt så dermet har jeg ikke hjerte til å slette dem. Noen skriver bare god morgen hver dag. Ikke noe mer før neste morgen. Hva gir det folk lissom? Bare det og ikke noe annen kommunikasjon? Jeg tenker at ja ja,  hvis det er sånn de vil ha det. God morgen på snap chat i årevis feel free. Men for meg betyr det niks nada. 

Jeg tror og at hvorfor jeg er blitt sånn smådeppa og sliter litt er pga overgangsalder'n.  Jeg skal til lege etterhvert men det er jo nesten 2 mnd før en får seg en time nå til dags så ikke ett sted man kan renne over dørstokken i tide og utide. Jeg finner ikke motivasjon med noe lengre. Har ingen å prate med. Føler meg niks nada verd for noen.  Og føler at jeg ikke burde kontakte folk for å bare føle at man blir avvist gang på gang på gang. Det er så sykt vondt å bli avvist hele tiden. Jeg spiser for mye dritmat og når jeg er deppa. Mat blir en trøst. Det gjør jo at jeg sliter og med vekta. Det er vel en ond sirkel alt sammen. Det hadde jeg og planer om å ta opp med legen når den tid kommer. 

Men er jeg på rett vei med å fjerne meg fra folk som ikke gir meg positivt? Hva om en aldri møter noen som vil gi en noe positivt igjen? Kanaskje man må bare godta at folk er sånn? Men jeg er ikke sånn. Er det noen jeg liker så vil jeg gjerne ha kontakt med dem, møte dem. Snakke med dem om alt mellom himmel og jord. Men skrekken for å være totalt alene og ensom blir større og større.  Enda jeg er en person som trives alene og men ikke hele tiden. Trenger noe sosialisering jeg og men da med folk jeg føler meg komfortabel med. Men så var det å finne de man føler seg komfortable med?

 Idag har jeg planer om å ta meg en tur på en kafe her og bare ta en kaffe og kake og se på folk. Jeg kjenner nesten ingen her så treffer sjelden kjent folk. 

Beklager måtte få det ut. Tømme hodet for tunge tanker. 

Anonymkode: 01de3...249

Kutt de ut. Familie, venner osv som gir deg såre følelser. 

Anonymkode: fc73e...cb2

[AnonymBruker]

Helt ærlig så orket jeg ikke å lese hele innlegget ditt… 

Men tenker du må oppsøke de menneskene som du har felles interesser med gjennom for eksempel hobbyene dine. 
Eller hva med å melde seg inn i røde kors? Vet det foregår mye fint der! 
 

Internettet er fantastisk på mange måter, men det er også destruktivt. Man blir ikke kjent slik man ville blitt i virkeligheten, og jeg tenker at det derfor rett og slett kan forsterke følelsen av ensomhet og utenforskap. 
Vet ikke hva FWB betyr, men regner med det er en du har sex med? 
Slutt med det også! Det forsterker åpenbart også følelsen av å være mindre verdt og feil. 

Av det jeg leste fremstår det som om du dyrker veldig uheldige relasjoner. Bevisst eller ubevisst. 
Det du burde fokusere mer på er deg selv, din egen utvikling og din egen verdi.  Kanskje oppsøke en coach så du kan få den riktige veiledningen til å finne deg selv igjen? 

Anonymkode: cd9c8...3a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Helt ærlig så orket jeg ikke å lese hele innlegget ditt… 

Men tenker du må oppsøke de menneskene som du har felles interesser med gjennom for eksempel hobbyene dine. 
Eller hva med å melde seg inn i røde kors? Vet det foregår mye fint der! 
 

Internettet er fantastisk på mange måter, men det er også destruktivt. Man blir ikke kjent slik man ville blitt i virkeligheten, og jeg tenker at det derfor rett og slett kan forsterke følelsen av ensomhet og utenforskap. 
Vet ikke hva FWB betyr, men regner med det er en du har sex med? 
Slutt med det også! Det forsterker åpenbart også følelsen av å være mindre verdt og feil. 

Av det jeg leste fremstår det som om du dyrker veldig uheldige relasjoner. Bevisst eller ubevisst. 
Det du burde fokusere mer på er deg selv, din egen utvikling og din egen verdi.  Kanskje oppsøke en coach så du kan få den riktige veiledningen til å finne deg selv igjen? 

Anonymkode: cd9c8...3a6

Jeg er veldig aktiv i røde kors. Det er der hoved hobbyen min er og gi til andre folk . Men de jeg kjenner der har store nok problemer selv at jeg kjenner jeg ikke orker og ta innover meg andre menneskers problemer når jeg har nok av dem selv. Jeg må ordne mine egne først. 

Men en ting skjønner jeg ikke. Hvis du ikke GADD og lese innlegget når jeg merket det klart og tydelig øverst at det var LANGT er ikke mitt problem. Du hadde ikke trengt å svare heller hvis det var så slitsomt å lese innlegget mitt.

TS

Anonymkode: 01de3...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er veldig aktiv i røde kors. Det er der hoved hobbyen min er og gi til andre folk . Men de jeg kjenner der har store nok problemer selv at jeg kjenner jeg ikke orker og ta innover meg andre menneskers problemer når jeg har nok av dem selv. Jeg må ordne mine egne først. 

Men en ting skjønner jeg ikke. Hvis du ikke GADD og lese innlegget når jeg merket det klart og tydelig øverst at det var LANGT er ikke mitt problem. Du hadde ikke trengt å svare heller hvis det var så slitsomt å lese innlegget mitt.

TS

Anonymkode: 01de3...249

Ja det var slitsomt å lese hele, men det betyr ikke at jeg ikke forstår hovedproblemet. 
Du fikk et hyggelig svar av meg, men du står selvsagt fritt til å se på det som negativt..!

Anonymkode: cd9c8...3a6

[AnonymBruker]

Jeg føler litt på samme måte med min familie. Jeg ser min mor og søster har fått ekstrem god kontakt i det siste. Og kjempe bra er det. Men no så ser jeg dem kommer med småe stikk til meg hele tiden. Jeg er ikke som dem. Mere lik min var i oppførsel. Og det ser ut som det irriterer dem og ikke helt fornøyd med livet jeg lever. Jeg forstår det ikke helt. Har det noe å si hvordan jeg er tenker jeg. Må jeg bære lik dem da? Kan vi ikke være forskjellig da. Jeg merker at jeg trekker meg enda mere unna. Og det er jo det dem klager på. Men jeg trur ikke dem forstår at dem skyver meg unna. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta et oppvaskmøte med dem senere. For jeg føler det er mye Hansa det og hun sa det. Og da blir det mye misforståelser. Jeg er mere driter i ting. Mens dem er veldig opptatt av hva andre folk synes om ting. Er faen meg ikke lett dette med livet og venner og slik. Man vil jo være tilfreds med seg selv og kjernefamilien også. Men å tilpasse seg alle andre blir man sliten av. 

Anonymkode: 657cf...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg føler litt på samme måte med min familie. Jeg ser min mor og søster har fått ekstrem god kontakt i det siste. Og kjempe bra er det. Men no så ser jeg dem kommer med småe stikk til meg hele tiden. Jeg er ikke som dem. Mere lik min far i oppførsel. Og det ser ut som det irriterer dem og ikke helt fornøyd med livet jeg lever. Jeg forstår det ikke helt. Har det noe å si hvordan jeg er tenker jeg. Må jeg bære lik dem da? Kan vi ikke være forskjellig da. Jeg merker at jeg trekker meg enda mere unna. Og det er jo det dem klager på. Men jeg trur ikke dem forstår at dem skyver meg unna. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta et oppvaskmøte med dem senere. For jeg føler det er mye Hansa det og hun sa det. Og da blir det mye misforståelser. Jeg er mere driter i ting. Mens dem er veldig opptatt av hva andre folk synes om ting. Er faen meg ikke lett dette med livet og venner og slik. Man vil jo være tilfreds med seg selv og kjernefamilien også. Men å tilpasse seg alle andre blir man sliten av. 

Anonymkode: 657cf...ef3

 

Anonymkode: 657cf...ef3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler litt på samme måte med min familie. Jeg ser min mor og søster har fått ekstrem god kontakt i det siste. Og kjempe bra er det. Men no så ser jeg dem kommer med småe stikk til meg hele tiden. Jeg er ikke som dem. Mere lik min var i oppførsel. Og det ser ut som det irriterer dem og ikke helt fornøyd med livet jeg lever. Jeg forstår det ikke helt. Har det noe å si hvordan jeg er tenker jeg. Må jeg bære lik dem da? Kan vi ikke være forskjellig da. Jeg merker at jeg trekker meg enda mere unna. Og det er jo det dem klager på. Men jeg trur ikke dem forstår at dem skyver meg unna. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta et oppvaskmøte med dem senere. For jeg føler det er mye Hansa det og hun sa det. Og da blir det mye misforståelser. Jeg er mere driter i ting. Mens dem er veldig opptatt av hva andre folk synes om ting. Er faen meg ikke lett dette med livet og venner og slik. Man vil jo være tilfreds med seg selv og kjernefamilien også. Men å tilpasse seg alle andre blir man sliten av. 

Anonymkode: 657cf...ef3

Jeg er sånn til meg og jeg lever ett helt annet liv enn de. Jeg er ikke så opptatt av hva naboen gjør osv. De bor på en liten plass. Det skjer ingenting og  de spretter opp av stolene så fort en bil passerer, for de må jo få med seg hvem det var. 

Alle dem har god kontakt. Alle røyker, jeg røyker ikke og hater røyk. 

De snakker usammenhengende og snur på meningene på 2 sekunder. De liker å gjøre ting flaut for meg og dra frem ting fra fortiden hver gang jeg er hjemme der. Spesielt søstra mi holder på sånn. Jeg tror ikke ho er bevisst en gang på at ho gjør det. Men for meg blir det flaut og kleint. Eks. er vi på en butikk så kan ho finne på å si til vedkommende i kassa at. Søstra mi har fjernet livmoren.  

Mamma er litt skapdranker vært hele mitt liv. Hun ringer meg kun når hun har drukket så min strategi har vært å aldri ta telefonen når hun ringer men ringe tilbake dagen etter for å være sikker på at ho ikke er beruset. Jeg orker ikke snakke med ho når ho er brisen. Det gir alt for mange dårlige barndomsminner for min del. Jeg har aldri stolt på mamma. Kun på pappa og han er borte. 

Samtidig så maser min søster på at jeg må komme og besøske mamme og ja totally gir meg dårlig samvittighet big time for å ikke se om dem så ofte som før. Jeg gjør det for å beskytte meg selv. Men samtidig er jeg klar til å hjelpe dem hvis noe skulle skje. Det vil jeg alltid være. 

Hele opplegget etter at pappa døde var det jeg som tok meg av. Det er mye jobb når noen dør og få alt på plass etterpå  med begravelse osv. Mamma kan ikke sende en epost en gang. Jeg har og tatt på meg alt av det økonomiske for henne da. Ordne med avtale giro osv. Hun kan ikke å betale en regning selv.  Pappa fikset alt vet du.  Jeg måtte og se pappa dø jeg klarte ikke å gå fra han i de siste dagene han hadde her på jorden. Det var sykt vondt og traumatisk for min del. Jeg har aldri sett noen dø før og at det skulle bli min egen far som ble den første hadde jeg aldri sett for meg, men det ble det. Jeg så min onkel dø også en månede senere. Det var pappa's lillebror. Men det har jeg skjønt nå at å se andre folk dø er noe helt annet enn noen som har stått en veldig nær oppigjennom i livet.  Jeg håper egentlig jeg slipper og oppleve noe andres død nå enn min egen når den tid kommer.  

Jeg har blitt redd for å dø også. Kjenner jeg har så kort tid igjen å leve etter pappa døde. 

Ja ja. Men sånn er livet da. Det er skjørt. 

 

 

Anonymkode: 01de3...249

[AnonymBruker]

Når jeg leser hvordan du svarer folk her inne, er det kanskje ikke rart folk trekker seg litt unna etter en stund. 

Anonymkode: 399e9...fc2

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er veldig aktiv i røde kors. Det er der hoved hobbyen min er og gi til andre folk . Men de jeg kjenner der har store nok problemer selv at jeg kjenner jeg ikke orker og ta innover meg andre menneskers problemer når jeg har nok av dem selv. Jeg må ordne mine egne først. 

Men en ting skjønner jeg ikke. Hvis du ikke GADD og lese innlegget når jeg merket det klart og tydelig øverst at det var LANGT er ikke mitt problem. Du hadde ikke trengt å svare heller hvis det var så slitsomt å lese innlegget mitt.

TS

Anonymkode: 01de3...249

Du har en veldig passiv aggressiv måte å møte folk på. Det kan være det som skremmer bort folk?

[AnonymBruker]

ja kan hende jeg har blitt passiv aggressiv. Det er og en ting jeg må ta tak i. Så enig der. 

TS

Anonymkode: 01de3...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

ja kan hende jeg har blitt passiv aggressiv. Det er og en ting jeg må ta tak i. Så enig der. 

TS

Anonymkode: 01de3...249

Dette var positivt å lese. Første skritt er jo å se hvor man selv kan gjøre endringer. 
Andre vil nok ikke forandre seg, så jobben ligger (dessverre) hos en selv… 

Det gjør det ikke lett, men da har du et sted å starte 😃 

lykke til ts

Anonymkode: cd9c8...3a6

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med en psykolog?

Anonymkode: fc444...83a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du prøvd å snakke med en psykolog?

Anonymkode: fc444...83a

Ts her jeg har ikke råd til privat psykolog. Men skal til lege om 4 ukers tid. 

Anonymkode: 01de3...249

[AnonymBruker]

Ts her. Når jeg leser om passiv aggressiv adferd så stemmer noe men ikke alt. F.eks at jeg trenerer jobb og driter i folk jeg ikke liker det gjør jeg ikke. Er vi satt sammen i en gruppe og skal gjennomføre ett mål så klarer jeg å skille mellom jobb og person.

Men det er mest de jeg blir eller har blitt såret av på personlig plan, som jeg ikke har klart å si det direkte til dem hva jeg egentlig syns om dem i frykt for å såre dem. Men har kanskje gjort det alikevel på en indirekte måte. 

Stillhet er ett middel jeg har brukt mye når jeg blir såret og føler meg skuffet over folk. Trekker meg unna føler jeg ikke vil plage dem. 

Når folk gjør ting som for meg ikke henger på greip så vet jeg at jeg kan komme med noen stikk. Istedet for å si det direkte til dem for jeg ikke vil ødelegge forhåpninger eller det positive de selv tror de ser. Eks. folk som har sagt til meg at de ikke har råd til noe og har dårlig økonomi for så i neste snap så har de har tatt inn på hotell en helg og kjøpt alt mulig ting de ikke burde hatt råd til når de har dårlig økonomi er noe jeg reagerer på da. Da kan jeg si at. Du sa du hadde så dårlig råd forrige gang vi pratet sammen,  men nå ser det ut som du står godt i det, hvor kom pengene fra? Er kanskje en passiv aggresiv måte og takle ting på. 

I jobb har jeg ikke noe problem med å samarbeide med folk jeg ikke liker eller whatever, men på personlig plan det er da det blir vanskelig for min del. Kankje tar jeg ting for seriøst??

Passiv aggressiv ut fra slik jeg har forstått det så bærer du på ett undertrykt sinne inni deg som du aldri har fått ut eller har mulighet til å få ut. Uten kanskje profesjonell hjelp. Ja jeg har mye sinne inni meg noen ganger. Pga at livet ikke ble som jeg håpet. At alt gikk galt. At jeg ikke klarte å fikse livet som de fleste andre. Jeg bærer faktisk nag til en hel bygd. 

TS

Anonymkode: 01de3...249

[AnonymBruker]

Du burde lese eller lytte til boka kjærlighetsmønster, veldig bra og lærerik bok.

Anonymkode: fc444...83a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du burde lese eller lytte til boka kjærlighetsmønster, veldig bra og lærerik bok.

Anonymkode: fc444...83a

Den handler mye om kjærlighet da, men man lærer mye om andre relasjoner og, og får deg til å reflektere over hvorfor vi er som vi er, og hvorfor vi reagerer som vi gjør.

Anonymkode: fc444...83a