Nøste opp i oppvekst - verre enn jeg har forstått

[AnonymBruker]

Hei. 
 

Jeg er en dame på 33 år som har begynt å forstå omfanget av oppveksten min. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men for å prøve å gjøre historien kort er jeg vokst opp med en emosjonelt umoden mor med alkoholproblemer, som gjennom hele livet mitt har avvist, latterliggjort, kritisert og forlatt meg. Da jeg var rundt året dro hun og var borte i ett års tid. Dette gjentok seg etter at jeg ble ungdom (og ung voksen) også. Hun reiser ikke sånn bort lenger, men bor vinterhalvåret i et sommerlig sted og er bortreist hele sommerhalvåret. 
 

Jeg er vokst opp med gammel mat i kjøleskapet, ingen form for omsorg eller kjærlighet. Var jeg syk fikk jeg ingen trøst, bare "sånn er livet". Da jeg ble operert kjørte mamma meg til sykehuset, og dro for å jobbe noen timer(fordi hun ville, ikke fordi hun måtte). Jeg måtte selv ringe henne på post-operativen så hun kunne hente meg når jeg var klar for å reise hjem. Husker jeg følte meg så uviktig og redd, men mamma trakk bare på skuldrene…   
Maten vi spiste var utgått på dato og ofte muggen, tørr, ekkel. Er i dag ekstremt var og redd for dårlig mat, av naturlige grunner… 

Hun har aldri initiert noen aktiviteter eller lek, det var pappa som stod for dette. De skilte seg da jeg var 10. Hun har som regel vært mest opptatt av å drikke vin, røyke sigaretter og sitte i godstolen. 
 

Jeg har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 14. Hun har i all tid trukket på skuldrene for dette, jeg har vært veldig vanskelig for henne. Har vokst opp med en kronisk følelse av å være i veien, være feil og vrang. Alt jeg gjør har blitt kommentert og kritisert, latterliggjort og ledd av. Det er mange "anekdoter" fra oppveksten min som har blitt hvem jeg er, på en måte. Selv i dag kan jeg ikke eksistere på hytta uten at hun legger seg borti ALT! Jeg er 33!!!!! År, jeg klarer steke eggene mine uten tilsnakk. Hun latterliggjør både yrket mitt, samboeren min og andre livsvalg..  
 

Nå er jeg voksen og bor mange mil unna. Det går bedre med meg, men etter at jeg fikk barn har oppveksten min tatt meg igjen. Jeg jobber aktivt på å skjerme mitt barn fra å få samme oppvekst som meg, men det betyr også at JEG må tørre se det i øynene. Noe jeg har brukt de siste 15-20 årene på å overse/undertrykke… 

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil her. Men har begynt å innse at mamma har et alkoholproblem, og at oppveksten min ikke var så ressurssterk som det har blitt uttrykk av at den var… Råtten/muggen mat, ingen kjærlighet, ingen aktiviteter eller noe. Vi har vært på én familieferie alle sammen, da jeg var 9 år. Den var det vel pappa som arrangerte… vi har hytta, og der er vi mye, men mamma er bare opptatt av å drikke vin der. Jeg har måttet klare meg selv alene ganske tidlig.. sørge for å få i meg mat (og hvis jeg ikke spiste fikk jeg høre st jeg var så vanskelig og sur..) , være sosial osv. Men utad har nok alt fremstått bra  fint hus på vestkanten i Oslo, fin bil, veldig opptatt av fasade/skikk og bruk. Sosialt fremstår hun som et helt annet menneske enn hun er!!! Jeg blir fysisk uvel av å være med mamma sammen med andre mennesker, for hun er en helt annen person med de! Hun sitter der ognsier det er viktig å være tilstede i barns liv, men hun dreit jo i meg.. 

 

Har liksom alltid skjønt at min familie er litt "off", men har ikke forstått omfanget av det før nå… og nå føler jeg at alt jeg kjenner er revet vekk under føttene mine. Jeg stiller spørsmål ved alt. Søte anekdoter fra barndommen har fått en bittersøt følelse, for historien har på et vis forandret seg. Det er ikke lenger søtt at jeg løp til en annen familie hver morgen og ventet på at de skulle stå opp, for hvorfor var det ingen som stod opp med meg hjemme? 
 

Jeg føler meg helt lost. Jeg klarer ikke være så mye lei meg eller sint heller, jeg er bare tom og apatisk. Livet mitt har handlet om å danse etter mammas pipe, dekke hennes behov, dessverre skiftet spillereglene hele tiden... Hvis jeg ikke gjorde det riktig ble det så innmari dårlig stemning, og jeg fikk all skyld… i dag vet jeg virkelig ikke hvor mamma slutter og jeg begynner. Hele livet mitt har vært mamma i fokus! Meg sist. 
 

Er det noen der ute som kjenner seg igjen? Har vokst opp på samme måte? 
 

Vil slenge til at jeg går til psykolog for å nøste opp, så jeg er ivaretatt. Jeg jobber aktivt med å bearbeide og jobbe med dette, men nå føler jeg meg helt lost… beklager langt innlegg, er så forvirret og ensom i alt  

Anonymkode: 6a2bc...8b5

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hei. 
 

Jeg er en dame på 33 år som har begynt å forstå omfanget av oppveksten min. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men for å prøve å gjøre historien kort er jeg vokst opp med en emosjonelt umoden mor med alkoholproblemer, som gjennom hele livet mitt har avvist, latterliggjort, kritisert og forlatt meg. Da jeg var rundt året dro hun og var borte i ett års tid. Dette gjentok seg etter at jeg ble ungdom (og ung voksen) også. Hun reiser ikke sånn bort lenger, men bor vinterhalvåret i et sommerlig sted og er bortreist hele sommerhalvåret. 
 

Jeg er vokst opp med gammel mat i kjøleskapet, ingen form for omsorg eller kjærlighet. Var jeg syk fikk jeg ingen trøst, bare "sånn er livet". Da jeg ble operert kjørte mamma meg til sykehuset, og dro for å jobbe noen timer(fordi hun ville, ikke fordi hun måtte). Jeg måtte selv ringe henne på post-operativen så hun kunne hente meg når jeg var klar for å reise hjem. Husker jeg følte meg så uviktig og redd, men mamma trakk bare på skuldrene…   
Maten vi spiste var utgått på dato og ofte muggen, tørr, ekkel. Er i dag ekstremt var og redd for dårlig mat, av naturlige grunner… 

Hun har aldri initiert noen aktiviteter eller lek, det var pappa som stod for dette. De skilte seg da jeg var 10. Hun har som regel vært mest opptatt av å drikke vin, røyke sigaretter og sitte i godstolen. 
 

Jeg har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 14. Hun har i all tid trukket på skuldrene for dette, jeg har vært veldig vanskelig for henne. Har vokst opp med en kronisk følelse av å være i veien, være feil og vrang. Alt jeg gjør har blitt kommentert og kritisert, latterliggjort og ledd av. Det er mange "anekdoter" fra oppveksten min som har blitt hvem jeg er, på en måte. Selv i dag kan jeg ikke eksistere på hytta uten at hun legger seg borti ALT! Jeg er 33!!!!! År, jeg klarer steke eggene mine uten tilsnakk. Hun latterliggjør både yrket mitt, samboeren min og andre livsvalg..  
 

Nå er jeg voksen og bor mange mil unna. Det går bedre med meg, men etter at jeg fikk barn har oppveksten min tatt meg igjen. Jeg jobber aktivt på å skjerme mitt barn fra å få samme oppvekst som meg, men det betyr også at JEG må tørre se det i øynene. Noe jeg har brukt de siste 15-20 årene på å overse/undertrykke… 

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil her. Men har begynt å innse at mamma har et alkoholproblem, og at oppveksten min ikke var så ressurssterk som det har blitt uttrykk av at den var… Råtten/muggen mat, ingen kjærlighet, ingen aktiviteter eller noe. Vi har vært på én familieferie alle sammen, da jeg var 9 år. Den var det vel pappa som arrangerte… vi har hytta, og der er vi mye, men mamma er bare opptatt av å drikke vin der. Jeg har måttet klare meg selv alene ganske tidlig.. sørge for å få i meg mat (og hvis jeg ikke spiste fikk jeg høre st jeg var så vanskelig og sur..) , være sosial osv. Men utad har nok alt fremstått bra  fint hus på vestkanten i Oslo, fin bil, veldig opptatt av fasade/skikk og bruk. Sosialt fremstår hun som et helt annet menneske enn hun er!!! Jeg blir fysisk uvel av å være med mamma sammen med andre mennesker, for hun er en helt annen person med de! Hun sitter der ognsier det er viktig å være tilstede i barns liv, men hun dreit jo i meg.. 

 

Har liksom alltid skjønt at min familie er litt "off", men har ikke forstått omfanget av det før nå… og nå føler jeg at alt jeg kjenner er revet vekk under føttene mine. Jeg stiller spørsmål ved alt. Søte anekdoter fra barndommen har fått en bittersøt følelse, for historien har på et vis forandret seg. Det er ikke lenger søtt at jeg løp til en annen familie hver morgen og ventet på at de skulle stå opp, for hvorfor var det ingen som stod opp med meg hjemme? 
 

Jeg føler meg helt lost. Jeg klarer ikke være så mye lei meg eller sint heller, jeg er bare tom og apatisk. Livet mitt har handlet om å danse etter mammas pipe, dekke hennes behov, dessverre skiftet spillereglene hele tiden... Hvis jeg ikke gjorde det riktig ble det så innmari dårlig stemning, og jeg fikk all skyld… i dag vet jeg virkelig ikke hvor mamma slutter og jeg begynner. Hele livet mitt har vært mamma i fokus! Meg sist. 
 

Er det noen der ute som kjenner seg igjen? Har vokst opp på samme måte? 
 

Vil slenge til at jeg går til psykolog for å nøste opp, så jeg er ivaretatt. Jeg jobber aktivt med å bearbeide og jobbe med dette, men nå føler jeg meg helt lost… beklager langt innlegg, er så forvirret og ensom i alt  

Anonymkode: 6a2bc...8b5

KJære deg. 

Så vondt at du har opplevd en mor som har vært traumatisert selv, og ikke i stand til å ta vare på deg, eller se deg.

Men vet du hva, den arven stopper med deg! Du fører ikke dette videre på dine barn nettopp fordi du ser hva din mor gjorde og gjør. Du styrer skuta ut av grøfta og inn på en middelvei som er sunn for deg og barna. 

Du vet at du ikke skal latterliggjøre barna, selvmedisinert traumene med alkohol el, eller sette seg selv først når man har barn å ta vare på.

Du kommer til å gå igjennom opplevelser fra din barndom, etterhvert som barna vokser til, fordi du er påkoblet dine barn emosjonelt, på godt og vondt.  

Du tar ansvar og klarer dette! Jeg er sikker på at du er en helt annen mor enn det din mor var, fordi du er bevisst hva du ikke vil være<3

Det som kan hjelpe, er i stunder som tillater det,  å se seg selv som barnet, og ta deg selv emosjonelt på fanget, vise omsorgen som ikke ble vist og være god mor mot deg selv<3

Endret 24. juli 2024 av Kaisada

[lillevill]

Noen dager er man litt lost, men du er ikke fortapt. Du er bare litt sliten i dag og da er det viktig å være god mot seg selv og tenke på hvor langt du har kommet, og at du er trygg og godt ivaretatt, i dag. Tenk fine ting om deg selv. 

[AnonymBruker]

Og faren din? Hvorfor stilte ikke han opp når mor du ikke virket??

Anonymkode: 7de44...168

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en voldelig, sint far og en passiv aggressiv mor. Fikk diagnose kompleks ptsd i voksen alder.. Det tok flere år i terapi og sykemelding/aap før jeg klarte å stable sammen et integrert selvbilde, for å si det slik. 

En periode var jeg så rasende, så skuffet og så såret at jeg reagerte med fysisk kvalme når folk sa at jeg var så heldig som hadde verdens snilleste mamma. Hun lot meg gjøre hva jeg ville.... Jeg hadde null grenser. 

Anonymkode: 3589e...81e

[Daisy-love]

Sender deg en klem, og godt du går til psykolog 💚

Er det bra for deg og være på hytta med dem nå? Noen ganger trenger en få ting mer på avstand, og jeg har selv jobbet med ting, og det har vært viktig for meg å ha «arbeidsro», altså ta et skritt tilbake fra familien når jeg jobbet med ting. Ikke sikkert det er sånn for deg, bare en tanke. 

Uavhengig av hvordan familiene er så er det veldig vanlig å komme inn i gamle roller når en møtes. Altså at foreldre behandler de voksne barna som når de bodde hjemme, og de voksne barna går inn i rollen deretter. Vil bare nevne det, så en er obs. Jeg har selv måttet være obs på den. Tenkte ifht at din mor skal blande seg når du steker egg. Det er en klassiker. 

Jeg håper du får den hjelpen du trenger, og klarer å sette de grensene som både er viktige og avgjørende for at du skal komme deg videre. Hvilke og hvordan kan nok psykologen hjelpe deg med, for det er så utrolig individuelt. 

[AnonymBruker]

Ja! Jeg kjenner meg helt igjen i det du skriver, bortsett fra at min mor ikke drakk, og vi bodde ikke et fint hus. Ingen sto opp, ingen smurte matpakke, det var som oftest en gammel, gjennomsiktig ost uten plast/innpakning i kjøleskapet eller en tom kaviartube. Klærne mine var som regel for små, og jeg hadde veldig lite av det andre hadde, av det som var helt vanlig. En badedrakt, f.eks. Hun tok meg heller ikke med til lege og optiker, så jeg var -5 (!) i nærsynthet i 4. klasse og hadde slitt meg gjennom gymtimer og klasseromsundervisning som halvblind. Hun lærte meg ingenting, og har forlatt meg flere ganger enn jeg kan huske. En både sjelelig og materiell fattigdom, vil jeg si.

Vi har ikke kontakt i dag, moren min og jeg, det blir for tøft å forholde seg til henne, selv om jeg selv er i 40-årene nå, med god jobb og alt på stell. Jobb deg gjennom det, og hold deg godt fast i eget liv, hver dag som går tar deg et skritt lenger vekk fra den triste og ensomme hverdagen du beskriver fra barndommen.

 

Dere som lurer på hvor fedrene er i slike situasjoner, det er ikke nødvendigvis helt oppegående menn slike kvinner finner, som regel. Mine foreldre var skilt, og far hadde egne problemer og ingen kontakt med meg.

 

 

 

Anonymkode: afeef...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. 
 

Jeg er en dame på 33 år som har begynt å forstå omfanget av oppveksten min. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men for å prøve å gjøre historien kort er jeg vokst opp med en emosjonelt umoden mor med alkoholproblemer, som gjennom hele livet mitt har avvist, latterliggjort, kritisert og forlatt meg. Da jeg var rundt året dro hun og var borte i ett års tid. Dette gjentok seg etter at jeg ble ungdom (og ung voksen) også. Hun reiser ikke sånn bort lenger, men bor vinterhalvåret i et sommerlig sted og er bortreist hele sommerhalvåret. 
 

Jeg er vokst opp med gammel mat i kjøleskapet, ingen form for omsorg eller kjærlighet. Var jeg syk fikk jeg ingen trøst, bare "sånn er livet". Da jeg ble operert kjørte mamma meg til sykehuset, og dro for å jobbe noen timer(fordi hun ville, ikke fordi hun måtte). Jeg måtte selv ringe henne på post-operativen så hun kunne hente meg når jeg var klar for å reise hjem. Husker jeg følte meg så uviktig og redd, men mamma trakk bare på skuldrene…   
Maten vi spiste var utgått på dato og ofte muggen, tørr, ekkel. Er i dag ekstremt var og redd for dårlig mat, av naturlige grunner… 

Hun har aldri initiert noen aktiviteter eller lek, det var pappa som stod for dette. De skilte seg da jeg var 10. Hun har som regel vært mest opptatt av å drikke vin, røyke sigaretter og sitte i godstolen. 
 

Jeg har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 14. Hun har i all tid trukket på skuldrene for dette, jeg har vært veldig vanskelig for henne. Har vokst opp med en kronisk følelse av å være i veien, være feil og vrang. Alt jeg gjør har blitt kommentert og kritisert, latterliggjort og ledd av. Det er mange "anekdoter" fra oppveksten min som har blitt hvem jeg er, på en måte. Selv i dag kan jeg ikke eksistere på hytta uten at hun legger seg borti ALT! Jeg er 33!!!!! År, jeg klarer steke eggene mine uten tilsnakk. Hun latterliggjør både yrket mitt, samboeren min og andre livsvalg..  
 

Nå er jeg voksen og bor mange mil unna. Det går bedre med meg, men etter at jeg fikk barn har oppveksten min tatt meg igjen. Jeg jobber aktivt på å skjerme mitt barn fra å få samme oppvekst som meg, men det betyr også at JEG må tørre se det i øynene. Noe jeg har brukt de siste 15-20 årene på å overse/undertrykke… 

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil her. Men har begynt å innse at mamma har et alkoholproblem, og at oppveksten min ikke var så ressurssterk som det har blitt uttrykk av at den var… Råtten/muggen mat, ingen kjærlighet, ingen aktiviteter eller noe. Vi har vært på én familieferie alle sammen, da jeg var 9 år. Den var det vel pappa som arrangerte… vi har hytta, og der er vi mye, men mamma er bare opptatt av å drikke vin der. Jeg har måttet klare meg selv alene ganske tidlig.. sørge for å få i meg mat (og hvis jeg ikke spiste fikk jeg høre st jeg var så vanskelig og sur..) , være sosial osv. Men utad har nok alt fremstått bra  fint hus på vestkanten i Oslo, fin bil, veldig opptatt av fasade/skikk og bruk. Sosialt fremstår hun som et helt annet menneske enn hun er!!! Jeg blir fysisk uvel av å være med mamma sammen med andre mennesker, for hun er en helt annen person med de! Hun sitter der ognsier det er viktig å være tilstede i barns liv, men hun dreit jo i meg.. 

 

Har liksom alltid skjønt at min familie er litt "off", men har ikke forstått omfanget av det før nå… og nå føler jeg at alt jeg kjenner er revet vekk under føttene mine. Jeg stiller spørsmål ved alt. Søte anekdoter fra barndommen har fått en bittersøt følelse, for historien har på et vis forandret seg. Det er ikke lenger søtt at jeg løp til en annen familie hver morgen og ventet på at de skulle stå opp, for hvorfor var det ingen som stod opp med meg hjemme? 
 

Jeg føler meg helt lost. Jeg klarer ikke være så mye lei meg eller sint heller, jeg er bare tom og apatisk. Livet mitt har handlet om å danse etter mammas pipe, dekke hennes behov, dessverre skiftet spillereglene hele tiden... Hvis jeg ikke gjorde det riktig ble det så innmari dårlig stemning, og jeg fikk all skyld… i dag vet jeg virkelig ikke hvor mamma slutter og jeg begynner. Hele livet mitt har vært mamma i fokus! Meg sist. 
 

Er det noen der ute som kjenner seg igjen? Har vokst opp på samme måte? 
 

Vil slenge til at jeg går til psykolog for å nøste opp, så jeg er ivaretatt. Jeg jobber aktivt med å bearbeide og jobbe med dette, men nå føler jeg meg helt lost… beklager langt innlegg, er så forvirret og ensom i alt  

Anonymkode: 6a2bc...8b5

Ikke samme oppvekst. Men alkoholisert far med mye sinne. Og et søsken jeg oppdaget har gaslightet meg siden jeg var liten. Og prøvd å skape falske minner. 

Det gikk veldig på å få meg til å tro at vi hadde det fantastisk sammen. Og som barn tok jeg nok også til meg det positive og gjemte vekk det negative.  De negative følsene var jo lett  å legge på min far. Min søster er foresten 16år eldre enn meg.

Men så begynte de negative sidene å bli husket.  Og er nå overbevist om at hun  ed minst 3anledninfer bevisst satte meg i situasjoner der jeg kunne ha dødd. For jeg husker ikke bare hendelsene men også gliset hun hadde og små komentarer om at hun skulle ønske det ikke gikk bra.

Jeg husker også hvor jævlig det var når hun passet meg. Hun stakk av. Og sa jeg måtte sitte rolig på en stol til hun kom hjem. Fordi ingen skulle merke at hun var borte og lot meg være alene. Og jeg husker at når jeg ikke hadde gjort det, og det var kort tid til å skjule spor etter meg. Løp hun etter meg i vill sinne og skrek at hun skulle drepe meg. Jeg var da 4 og hun 20år. 

Dette er jo minner jeg har hatt hele tiden, men ikke koblet til henne, pga gaslightingen hennes. Og i voksen alder, er det ikke måte på til hvilken super storesøster hun er . Helt til vi er alene. Da er alt i hennes liv min skyld, skriker og kaster ting på meg. Hun juger om meg også til meg og andre.  

Så jeg har kuttet henne ut. Og skal aldri ha noe med henne å gjøre igjen. 

M3n det var fint at lyset gikk opp. For nå har jeg jobbet med det og bearbeidet det. Og har det ganske bra nå. Men jeg ser jo at det har gått utover mitt reaksjons mønster. Og ikke altid ser at folk ikke er snille med meg med en gang bla. 

Anonymkode: aaf8b...d98

[AnonymBruker]

Dette var hjerteskjærende lesing ts. Får helt vondt i meg å høre om oppveksten din 💔 Blir helt paff. Helt fraværende med omsorg og kjærlighet. Skulle ønske jeg kunne gitt deg som barn en stor god klem og hjulpet deg ut av det marerittet. 

Det er godt du tar tak i det for deg selv og barna dine. Det er sterkt og et sunnhetstegn ❤️ Du er våken, oppegående og helt klart ønsker det beste for barna dine. 

Jeg vokste opp med omsorgssvikt. Omsorgssvikt var ikke så ille som det du vokste opp med. Å lese innlegget ditt satt min oppvekst i et nytt lys/perspektiv.

Det var mye fasade, ikke emosjonelt til stede, manipulering, "skjult" kritisering, jeg var aldri bra nok, redsel/mye sinne, ingen kjærlighet og omsorg. Samtidig så vet jeg at de prøvde etter beste evne. Oppveksten, kjærlighet, omsorg og oppdragelse baserte seg på det materielle. Jeg fikk mat, ferier, klær - egentlig alt jeg ville ha av leker og ting. Foreldrene mine gjorde ting for meg. Mens du ble frarøvet alt 💔 

Opppå dette igjen ble jeg seksuelt misbrukt over mange år av en voksen utenfor familien, og mobbet på skolen. Søsknene mine var også skadet av oppveksten som igjen gikk utover meg. 

Jeg kjenner igjen den ensomhets følelsen/føle seg helt alene, å føle seg betydningsløs, aldri bra nok osv.

I dag har jeg i likhet med deg, barn som jeg virkelig vil at skal ha et godt og trygt liv. Jeg har gått mye til psykolog og annen behandling. 

Det som var veldig nyttig med tanke på det å være foreldre etter en slik oppvekst var cos kurs. Altså cos kurs alene med en terapeut. Bare viktig å informere før dere starter om dem oppveksten du hadde og traumene dine. 

Cos kurset gjorde det enkelt og tydelig hva jeg tok med meg videre fra min oppvekst inn i min rolle som foreldre. 

Jeg trodde og tenkte at jeg tok med meg svært lite videre. Jeg skulle liksom aldri bli som foreldrene mine. Men desverre var det flere ting jeg hadde tatt med meg. Et lite sjokk. Det var vondt, samtidig bra da jeg nå kunne ta tak i det og snu det som terapeuten hjalp meg med. 

Jeg undres litt om den kontakten du har med moren din egentlig er så bra for deg ❤️ Det holder traumene i live, og det virker som det er vondt for deg. 

Jeg kuttet kontakten helt med moren min noen år når jeg gikk i behandling. Tok opp kontakten igjen, men hadde da lært meg å holde emosjonell avstand, sette grenser for meg selv (ikke ovenfor henne da det er en inngang for konflikt, noe hun elsker) samt akseptere at hun er sånn, noe jeg ikke får endret. Jeg får aldri den omsorgen og kjærligheten jeg trenger av henne, så det var viktig å akseptere før jeg tok opp kontakten. 

Ønsker deg masse lykke til. Du har en vilje og styrke i deg som er alfa og omega for å ende denne sirkelen nå ❤️

Anonymkode: 58cb8...bdb

[AnonymBruker]

Min sterkeste medfølelse til deg❤️

Jeg vokste opp lignende med samme type mor, emosjonellt utilgjengelig, sjalu, usikker, tok alt ut på meg, jeg skulle ikke ha det bedre enn henne eller være bedre enn henne, hva det betydde kom an på dagen hennes. 

Du har gått gjennom helvete rett og slett, og mye av det du ikke forstår eller husker er hjernens måte å blokke det litt vekk for deg på, fordi å få alt på en gang hadde sikkert ødelagt oss. 

Psykologen min sa det til meg, det kommer frem når jeg er klar for å takle det. Vær srolt av deg selv for jobben du har lagt ned og gjør. 

Noe av det viktigste jeg innså var at 90% av det jeg sliter med i dag, er følelsene til den lille jenta jeg var 30 år siden, min angst, depresjon, redsel, er et lite barns som var prisgitt den moren jeg hadde, avhengig av å bli elsket og ivaretatt.

Det var utrolig trist å se omfanget av oppveksten min. Min egen mor unnet meg så lite, ønsket meg så lite godt, fordi hun på en eller annen måte tapte på det selv så da kunne ikke jeg få. 

Det har formet meg fullstendig som person, hvordan jeg skaper grenser, tar vare på meg selv.

Når man vokser opp ved å være i veien, uviktig, verdiløs, ikke anerkjent noen gang, spør man ikke om hjelp, støtte, omsorg, eller tror noen har interesse av oss. 

Dette er en reise for livet, ta små skritt. Du har lov til å føle sorg og svik, for alt du ble utsatt for. Jeg tenker kanskje at som meg så hadde du ikke innsikt og forståelse for ting den gang, og ikke fikk reagere passende på situasjoner heller? Jeg gråter ofte for ting som skjedde meg når jeg var barn, fordi jeg aldri gråt for det den gang. 

Anonymkode: 5691f...4a2