Er det meg som er problemet?

[Sphinix]

Jeg trenger virkelig råd..

Jeg har alltid hatt et komplisert forhold til min mor og stefar. De ble sammen når jeg var 6 år gammel, og jeg har aldri følt at han aksepterte meg. Han drakk ganske mye, og det var spesielt da han oppførte seg ekstra dårlig. Han brukte å sitte og fortelle om at han var en dårlig far, at min biologiske far antagelig var mye bedre, at mor var konstant utro og truet med å hoppe ut av vinduet. Dette gjorde han foran mine slektninger på mor sin side. Enkelte ganger kunne han fortelle meg at jeg var dum og feit, eller at jeg rett og slett burde bo på barnehjem. Han slo meg ikke så vidt jeg husker, men det var en episode når jeg var rundt 9 år hvor han jaget meg med et brekkjern fordi han mente det var min skyld at min lillesøster hadde vandret av gårde. Mor viste om disse tingene, men enten så sa hun at jeg og bestemoren min løy om dette, eller så forklarte hun meg at det var meg som hadde oppført meg dårlig. Jeg sluttet til slutt å fortelle om dette. Jeg hadde det så dårlig med meg selv at jeg i 13 års alderen gjorde skikkelig opprør, drakk og røkte og forsøkte å kutte armene. Ble stemplet som problembarn. Flyttet hjemmefra når jeg var 15, og klarte sakte men sikkert å stable meg selv på beina. 
 

jeg hadde et bra forhold til mine halvsøsken som mor har med denne mannen når jeg bodde hjemme og en stund etter dette, men sakte og sikkert så kuttet de egentlig bare kontakten med meg og begynte å oppføre seg veldig likegyldig. 
 

jeg har ved flere anledninger forsøkt å snakke med mamma om disse tingene, men føler at hun ikke ønsker å forstå meg overhode.

jeg drar nesten aldri hjem lengre fordi jeg opplever dette som ubehagelig.

sist jul, forsøkte jeg å dra hjem til jul igjen. Jeg fikk barn for en stund siden, og har virkelig ønsket at han skal få det familielivet jeg sårt savnet.

jeg og mannen tok oss begge noen dager fri og kjøpte flybilletter. Fra vi kom til mor og stefar var det en litt rar stemning. Søsteren min som er 20 år og bor hjemme sa så vidt hei når vi kom fra flyplassen, nikket mot oss mens hun gikk forbi. Vi var hjemme over 5 dager, de første 3-4 snakket de meget lite med oss og ønsket aldri å finne på noe. Jeg er vant til dette fra før, så vi forsøkte å finne på ting selv, slik som å besøke bestemor, en venninne etc. spurte alltid først om det var noen planer, men den ene søsteren min (20 år) var stort sett på rommet sitt og de andre var opptatt. På julaften spurte tante om jeg, mannen og sønnen vår hadde lyst til å finne på noe dagen etter. Mor skulle på jobb, den ene søsteren skulle jobbe nattevakt og sove lenge og de andre hadde egentlig ikke snakket noe særlig til oss mens vi var der selv om vi forsøkte. Vi sa ja. Det ble da foreslått å kjøre snøscooter. Denne er min mor og stefar sin. Vi spurte om det var greit at vi lånte denne og uteklær. Dette svarte mor at var greit. Jeg spurte da med en gang om hvor alt sammen var ettersom hun skulle på jobb dagen etter. Fikk beskjed om at hun ikke var den eneste som bodde der og at jeg kunne spørre noen av de andre dagen etter. Ok. Vi stod opp. Klokken 10:30 hadde ingen andre våknet enda. Jeg sendte en melding til mor og spurte pent om hvor tingene var og forklarte at de andre sov. Istedenfor å svare ringte hun stefaren min og vekket han. Han forsøkte å hjelpe men viste ikke hvor de hadde ekstra klær. Rundt klokken 12 så stod min søster opp. Jeg spurte da pent om hun viste om det var noen uteklær jeg og sønnen min kunne låne. Får som svar at det vet hun ikke. Tante kommer og vi forsøker virkelig å lete selv så godt vi kan. Jeg sender til slutt igjen melding til mor om at vi ikke klarer å finne dette og at både stefar og søster ikke vet hvor dette er. Mens jeg og søskenbarnet mitt, tante og hans samboer står i kjellerstuen, tramper plutselig min søster ned trappen med et surt uttrykk. Uten å si noe går hun på rommet sitt, kommer ut med hendene fulle av uteklær og slenger disse på gulvet foran oss uten et ord. Hun gjør deretter det samme en gang til. Vi ble så satt ut av vi bare måtte gå ut å samle oss litt etterpå. Klokken var da rundt 13:30. 

jeg ble veldig såret av dette ettersom jeg allerede ikke hadde følt meg veldig velkommen der til tross for at jeg hadde gjort mitt beste for å være hyggelig. Med tanke på hele familie relasjonen ønsket jeg derfor bare å dra derfra og tilbringe siste natten på hotell. Mor bor dessverre slik til at det hverken er kollektiv transport eller taxi der. Jeg forsøkte å forklare henne hva som hadde skjedd og at jeg ønsket å dra. Hun ble da sint på meg og spurte om hvem som hadde blåst meg i rævva. Forsøkte å forklare meg at det egentlig var normalt og at vi løy om situasjonen. Min søster hadde jo helt sikkert sagt noe, vi hadde bare ikke hørt henne. Hun låste seg så inne på rommet sitt i flere timer. Jeg hadde forklart situasjonen for min mann, og han forstod veldig godt hvorfor jeg ønsket å dra. Vi ble sittende å stirre på tvn for å forsøke å ikke skape unødvendig dramatikk. Når mor kon ut av rommet igjen, ringte hun mitt søskenbarn. Han bekreftet historien, men gjentok ikke hva jeg hadde sagt ord for ord. Det ble dermed sagt at vi var dårlige løgnere. På dette tidspunktet så rant det over for meg og jeg klarte ikke å holde meg lengre. Jeg sa rett ut at vi ikke ønsket å ha mer med de å gjøre dersom dette var måten de tenkte å behandle oss på. Mor bad om unnskyldning på natten. 

I ettertid har min søster innrømmet at hun faktisk gjorde dette, men mener at hun ble provosert og at hun på grunn av min reaksjon ikke trenger å be om unnskyldning eller lignende. Dette støtter min mor. 
 

er jeg helt ute å kjører? 

[AnonymBruker]

Nei. Du har en dyssosial familie. Vil også åpne opp for at du er utsatt for omsorgssvikt i barndommen og frem til nå. 

Om du velger å kutte kontakten er det egentlig ikke så veldig rart. 

 

Anonymkode: aa328...2b1

[Heidi40]

Hei.

Jeg er i en lignende dituasjon og har vært det i flere år.

Jeg har i voksen alder tatt helt avstand og sagt at det er opp til de om de vil ha kontakt med oss.

Gjør det du synes er best for deg og din lille familie.

[Sphinix]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei. Du har en dyssosial familie. Vil også åpne opp for at du er utsatt for omsorgssvikt i barndommen og frem til nå. 

Om du velger å kutte kontakten er det egentlig ikke så veldig rart. 

 

Anonymkode: aa328...2b1

Jeg har jo innsett at det antagelig er det jeg har vært, men de er så utrolig flinke til å velte det over på meg og mine reaksjoner. Jeg ender alltid opp med å stille spørsmålstegn ved om det er meg som overreagerer…

[Sphinix]

Heidi40 skrev (7 minutter siden):

Hei.

Jeg er i en lignende dituasjon og har vært det i flere år.

Jeg har i voksen alder tatt helt avstand og sagt at det er opp til de om de vil ha kontakt med oss.

Gjør det du synes er best for deg og din lille familie.

Hvordan håndterer du dette i forhold til dine barn? Jeg er jo smått bekymret for hva de kan finne på å si til min

[AnonymBruker]

Du har en dårlig fungerende familie. Dette er helt spinn ikt og de behandler dere veldig dårlig. De kan nok ikke bedre. Tror det beste for deg og din familie er å begrense kontakten. Det kommer til å være "noe" hver gang. De funker dårlig og sånn er det. Men bedre å forsone seg med det, enn å forvente normale forhold og bli skuffet hver gang. Bruk tiden din med mennesker som behandler deg bra du ❤️

Anonymkode: d24f1...44a

[Sphinix]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har en dårlig fungerende familie. Dette er helt spinn ikt og de behandler dere veldig dårlig. De kan nok ikke bedre. Tror det beste for deg og din familie er å begrense kontakten. Det kommer til å være "noe" hver gang. De funker dårlig og sånn er det. Men bedre å forsone seg med det, enn å forvente normale forhold og bli skuffet hver gang. Bruk tiden din med mennesker som behandler deg bra du ❤️

Anonymkode: d24f1...44a

Takk 💙 tror jeg trenger å høre at det ikke er meg som er en tulling og bare lager dramatikk..

[AnonymBruker]

Sphinix skrev (51 minutter siden):

Jeg trenger virkelig råd..

Jeg har alltid hatt et komplisert forhold til min mor og stefar. De ble sammen når jeg var 6 år gammel, og jeg har aldri følt at han aksepterte meg. Han drakk ganske mye, og det var spesielt da han oppførte seg ekstra dårlig. Han brukte å sitte og fortelle om at han var en dårlig far, at min biologiske far antagelig var mye bedre, at mor var konstant utro og truet med å hoppe ut av vinduet. Dette gjorde han foran mine slektninger på mor sin side. Enkelte ganger kunne han fortelle meg at jeg var dum og feit, eller at jeg rett og slett burde bo på barnehjem. Han slo meg ikke så vidt jeg husker, men det var en episode når jeg var rundt 9 år hvor han jaget meg med et brekkjern fordi han mente det var min skyld at min lillesøster hadde vandret av gårde. Mor viste om disse tingene, men enten så sa hun at jeg og bestemoren min løy om dette, eller så forklarte hun meg at det var meg som hadde oppført meg dårlig. Jeg sluttet til slutt å fortelle om dette. Jeg hadde det så dårlig med meg selv at jeg i 13 års alderen gjorde skikkelig opprør, drakk og røkte og forsøkte å kutte armene. Ble stemplet som problembarn. Flyttet hjemmefra når jeg var 15, og klarte sakte men sikkert å stable meg selv på beina. 
 

jeg hadde et bra forhold til mine halvsøsken som mor har med denne mannen når jeg bodde hjemme og en stund etter dette, men sakte og sikkert så kuttet de egentlig bare kontakten med meg og begynte å oppføre seg veldig likegyldig. 
 

jeg har ved flere anledninger forsøkt å snakke med mamma om disse tingene, men føler at hun ikke ønsker å forstå meg overhode.

jeg drar nesten aldri hjem lengre fordi jeg opplever dette som ubehagelig.

sist jul, forsøkte jeg å dra hjem til jul igjen. Jeg fikk barn for en stund siden, og har virkelig ønsket at han skal få det familielivet jeg sårt savnet.

jeg og mannen tok oss begge noen dager fri og kjøpte flybilletter. Fra vi kom til mor og stefar var det en litt rar stemning. Søsteren min som er 20 år og bor hjemme sa så vidt hei når vi kom fra flyplassen, nikket mot oss mens hun gikk forbi. Vi var hjemme over 5 dager, de første 3-4 snakket de meget lite med oss og ønsket aldri å finne på noe. Jeg er vant til dette fra før, så vi forsøkte å finne på ting selv, slik som å besøke bestemor, en venninne etc. spurte alltid først om det var noen planer, men den ene søsteren min (20 år) var stort sett på rommet sitt og de andre var opptatt. På julaften spurte tante om jeg, mannen og sønnen vår hadde lyst til å finne på noe dagen etter. Mor skulle på jobb, den ene søsteren skulle jobbe nattevakt og sove lenge og de andre hadde egentlig ikke snakket noe særlig til oss mens vi var der selv om vi forsøkte. Vi sa ja. Det ble da foreslått å kjøre snøscooter. Denne er min mor og stefar sin. Vi spurte om det var greit at vi lånte denne og uteklær. Dette svarte mor at var greit. Jeg spurte da med en gang om hvor alt sammen var ettersom hun skulle på jobb dagen etter. Fikk beskjed om at hun ikke var den eneste som bodde der og at jeg kunne spørre noen av de andre dagen etter. Ok. Vi stod opp. Klokken 10:30 hadde ingen andre våknet enda. Jeg sendte en melding til mor og spurte pent om hvor tingene var og forklarte at de andre sov. Istedenfor å svare ringte hun stefaren min og vekket han. Han forsøkte å hjelpe men viste ikke hvor de hadde ekstra klær. Rundt klokken 12 så stod min søster opp. Jeg spurte da pent om hun viste om det var noen uteklær jeg og sønnen min kunne låne. Får som svar at det vet hun ikke. Tante kommer og vi forsøker virkelig å lete selv så godt vi kan. Jeg sender til slutt igjen melding til mor om at vi ikke klarer å finne dette og at både stefar og søster ikke vet hvor dette er. Mens jeg og søskenbarnet mitt, tante og hans samboer står i kjellerstuen, tramper plutselig min søster ned trappen med et surt uttrykk. Uten å si noe går hun på rommet sitt, kommer ut med hendene fulle av uteklær og slenger disse på gulvet foran oss uten et ord. Hun gjør deretter det samme en gang til. Vi ble så satt ut av vi bare måtte gå ut å samle oss litt etterpå. Klokken var da rundt 13:30. 

jeg ble veldig såret av dette ettersom jeg allerede ikke hadde følt meg veldig velkommen der til tross for at jeg hadde gjort mitt beste for å være hyggelig. Med tanke på hele familie relasjonen ønsket jeg derfor bare å dra derfra og tilbringe siste natten på hotell. Mor bor dessverre slik til at det hverken er kollektiv transport eller taxi der. Jeg forsøkte å forklare henne hva som hadde skjedd og at jeg ønsket å dra. Hun ble da sint på meg og spurte om hvem som hadde blåst meg i rævva. Forsøkte å forklare meg at det egentlig var normalt og at vi løy om situasjonen. Min søster hadde jo helt sikkert sagt noe, vi hadde bare ikke hørt henne. Hun låste seg så inne på rommet sitt i flere timer. Jeg hadde forklart situasjonen for min mann, og han forstod veldig godt hvorfor jeg ønsket å dra. Vi ble sittende å stirre på tvn for å forsøke å ikke skape unødvendig dramatikk. Når mor kon ut av rommet igjen, ringte hun mitt søskenbarn. Han bekreftet historien, men gjentok ikke hva jeg hadde sagt ord for ord. Det ble dermed sagt at vi var dårlige løgnere. På dette tidspunktet så rant det over for meg og jeg klarte ikke å holde meg lengre. Jeg sa rett ut at vi ikke ønsket å ha mer med de å gjøre dersom dette var måten de tenkte å behandle oss på. Mor bad om unnskyldning på natten. 

I ettertid har min søster innrømmet at hun faktisk gjorde dette, men mener at hun ble provosert og at hun på grunn av min reaksjon ikke trenger å be om unnskyldning eller lignende. Dette støtter min mor. 
 

er jeg helt ute å kjører? 

Nei du er ikke ute å kjører. Bedre å bare droppe dem og gå videre med livet ditt. De kommer aldri til å forandre seg. 

Har et par sånne familiemedlemmer selv - ikke hatt kontakt med dem på over 10 år. 

Anonymkode: d23fb...820

[Heidi40]

Sphinix skrev (På 23.7.2024 den 17.19):

Hvordan håndterer du dette i forhold til dine barn? Jeg er jo smått bekymret for hva de kan finne på å si til min

Jeg var ærlig om saken og sa at vi ikke fungerer så godt sammen då vi trenger en pause fra hverandre.