Har slitt med helt forferdelig eksistensiell angst i snart 2 uker

[AnonymBruker]

M35 her.

Det er ikke så vanlig å treffe mennesker i virkeligheten som har opplevd det selv, men håper det er litt trøst å få her på KG 😥

Jeg sluttet i jobben for noen uker siden, og hadde i utgangspunktet tenkt å leve av sparepenger ut året, og egentlig bare fokusere på meg selv og selvutvikling. Etter en ferie i utlandet, kom jeg tilbake og var klar til å begynne, men.. mandag forrige uke, som var første dagen min i dette "nye livet", ble jeg plutselig fullstendig overkjørt av angst og eksistensielle tanker. Jeg tror depersonalization/derealization er det det heter som jeg føler på, men det er helt forferdelig.

Min teori er at.. det å plutselig ikke ha tryggheten, forutsigbarheten, og rutinene/rammene en vanlig jobb gir, i underbevisstheten - selv om dette jeg i utgangspunktet har drømt om lenge - var det som trigget meg. Plutselig føles livet så tomt ut.. men det verste er jo angsten som har kommet av det.

Jeg har konstant 24/7 angst. Det føles ut som jeg har mistet meg selv. Jeg har plutselig blitt veldig oppmerksom på min egen alder - at jeg har blitt eldre - og det samme med alle rundt meg. Plutselig er jeg hyperbevisst på det at alt i livet er midlertidig, og det gjør at ting føles meningsløst ut. Jeg føler meg seriøst som en zombie, og jeg har grått masse og kontaktet venner og familie og prøvd å prate med dem for å roe meg ned. De gjør det de kan for å hjelpe, men jeg er helt stuck. Når jeg legger meg blir jeg liggende i sengen på mobilen, og prøver å lytte til youtube videoer om depersonalization/derealization, for å roe meg selv ned. Jeg klarer ikke ha helt stillhet, fordi da blir tankene og angsten for mye. I natt sov jeg 1 time. Når jeg våkner, er jeg rett tilbake i samme boble - som om jeg aldri sov.

Jeg har hatt flere runder med dette tidligere, og har skjønt at det er en midlertidig ting som er vanskelig å styre. Det er ikke det at de eksistensielle spørsmålene/temaene blir løst, det er det at plutselig en dag - når man er frisk - så blir man bare ikke engstelig for de. Jeg skjønner at jeg ikke må tenke på disse tingene, jeg skjønner at jeg må lage egne rutiner for meg selv sånn at jeg føler jeg har kontroll på livet igjen - men akkurat nå, så drukner jeg i angst, og det er helt jævlig 😥😥😥

Anonymkode: 6d54d...bd3

[AnonymBruker]

Du kan gjerne tenke på disse tingene, for tankene kan ikke skade deg ❤️ 

Du bør få oppfølging hos f.eks en metakognitiv terapeut.

Men som en akuttløsning bør du nok gå til leg og få noe beroligende så du kan få sove. Det er ironisk nok alldeles logisk at du ikke får sove, for kroppen er i alarmberedskap og tror det er en løve i buskene som kan spise deg når som helst. Og da er det ikke så lurt at du sover. 

Angstreaksjonene er der for å beskytte deg mot den innbilte faren du konstruerer i tankene. Du skremmer deg selv. Derealisering / depersonalisering er også mestringsmekanismer for å beskytte deg mot fare. Det blir for mye stress for systemet, så du blir liksom dyttet litt ut av virkeligheten så du får en pause. Det er en utrolig intelligens bak der.. ❤️

Youtube er så fint, du kan høre på sleep stories, sleep hypnosis, yoga nidra.... favorittsanger fra 90-tallet, barnetv du husker, søte klipp av dyr og barn... alt som roer systemet litt er gull nå! 🌸 Bare prøv ❤️

Anonymkode: 627d8...826

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

det å plutselig ikke ha tryggheten, forutsigbarheten, og rutinene/rammene en vanlig jobb gir, i underbevisstheten - selv om dette jeg i utgangspunktet har drømt om lenge - var det som trigget meg. Plutselig føles livet så tomt ut.. men det verste er jo angsten som har kommet av det.

du er i det minste i god gang med å utvikle deg selv i den forstand at du har lært noe veldig viktig om degselv. 

Det er ikke alltid "selvutvikling" kjennes bra og er innrammet i rosa 

 

Prøv å stå litt utenfor degselv og betrakt angsten og tankekaoset. Skriv ned hva du føler, hva du er redd for, hva det verste som kan skje er, hvilke muligheter du har akkurat NÅ

Anonymkode: 9acaf...a40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du kan gjerne tenke på disse tingene, for tankene kan ikke skade deg ❤️ 

Du bør få oppfølging hos f.eks en metakognitiv terapeut.

Men som en akuttløsning bør du nok gå til leg og få noe beroligende så du kan få sove. Det er ironisk nok alldeles logisk at du ikke får sove, for kroppen er i alarmberedskap og tror det er en løve i buskene som kan spise deg når som helst. Og da er det ikke så lurt at du sover. 

Angstreaksjonene er der for å beskytte deg mot den innbilte faren du konstruerer i tankene. Du skremmer deg selv. Derealisering / depersonalisering er også mestringsmekanismer for å beskytte deg mot fare. Det blir for mye stress for systemet, så du blir liksom dyttet litt ut av virkeligheten så du får en pause. Det er en utrolig intelligens bak der.. ❤️

Youtube er så fint, du kan høre på sleep stories, sleep hypnosis, yoga nidra.... favorittsanger fra 90-tallet, barnetv du husker, søte klipp av dyr og barn... alt som roer systemet litt er gull nå! 🌸 Bare prøv ❤️

Anonymkode: 627d8...826

Takk for hyggelige ord ❤️ Og jeg er helt enig, søvn er kjempeviktig for meg nå i disse tider.. det siste jeg trenger er enda mer angst fra søvnmangel.

Er egentlig nærmest utelukkende denne kanalen jeg har sett på for å prøve å roe meg ned: https://www.youtube.com/@Dpmanual

Det har vært veldig hjelpsomt.. samtidig har jeg også måttet se på noen AI-skeptiker videoer for å roe nervene om at AI skal ta alle jobbene våres også 🙈 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

du er i det minste i god gang med å utvikle deg selv i den forstand at du har lært noe veldig viktig om degselv. 

Det er ikke alltid "selvutvikling" kjennes bra og er innrammet i rosa 

 

Prøv å stå litt utenfor degselv og betrakt angsten og tankekaoset. Skriv ned hva du føler, hva du er redd for, hva det verste som kan skje er, hvilke muligheter du har akkurat NÅ

Anonymkode: 9acaf...a40

Problemet er at jeg vet at det ikke egentlig er rasjonelt.. eller, det vil si, de eksistensielle tingene jeg engster over er jo ekte, og kan ikke "løses", men når man er frisk så klarer kroppen å akseptere de allikevel. Men det gjør på en måte at jeg kan ikke liksom resonere meg ut av angsten, fordi .. det er angsten som styrer, ikke tankene i seg selv.

Måten jeg liker å beskrive det på er at det føles ut som mennesker har en slags innebygd selvberoligende middel i hjernen, som gjør at vi rett og slett ikke stresser over de store eksistensielle spørsmålene som ikke gir mening, eller som kan være mørke/triste. Når jeg er frisk, så klarer jeg å ha de samme tankene, uten at de fortærer meg.. jeg tenker liksom, "ja det er litt rart" eller noe, og så tenker jeg ikke mer på det. Nå er det slik at jeg har en konstant følelse av frykt og angst; angsten er der _før_ selve tankene.

Det er så kjipt.. jeg vil at det skal bort, men jeg kan ikke tvinge det bort på noen som helst måte, og det tærer virkelig på meg. Jeg måtte få ut tankene mine i denne tråden, men det eneste jeg tror kan hjelpe meg er tid (ironisk nok, siden det er en av tingene jeg stresser over), og å få rutiner på plass igjen, slik at jeg føler hverdagene har mening og mål igjen.

Anonymkode: 6d54d...bd3

[AnonymBruker]

Bare bønn kan bøte på eksistensiell angst. Er min erfaring 🙂

Anonymkode: d40bf...ad7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bare bønn kan bøte på eksistensiell angst. Er min erfaring 🙂

Anonymkode: d40bf...ad7

Kan du dele en bønn som er god for å roe?

Anonymkode: a5c5e...66d

[megda]

Dersom du finner noen du kan snakke med om dette som kjenner seg igjen, blir det enklere å forstå at du ikke er alene i en slik opplevelse, og det burde kunne roe ned tankekjøret og gi deg mer kroppslig ro.

Dersom man bruker hodet og er voksen, går man gjennom den samme opplevelsen før eller siden. Det er det som skaper samholdet i vår oppfatning av verden.

Vi vet ikke engang hvor vi er i universet, og alle koordinater er lokalisert innenfor den horisonten vi har tilgang til (og den er svært limitert). Vår eksistens er lik den til en maur, men vi tror vi har mer innsikt og kontroll fordi vi har muligheten til å tenke.

 

Endret 23. juli 2024 av megda

[AnonymBruker]

Som en som slet med derealisasjon i 3 år føler jeg med deg❤️ Du er «heldig» som har funnet ut hva det er allerede. Jeg gikk flere måneder og trodde jeg minutter fra å miste forstanden. 

Selv om jeg slet i 3 år, betyr ikke det at du kommer å slite med det så lenge. Nå har jeg vært helt god i nesten 2 år. Så i de øyeblikkene du føler at du har skudd på en bryter som ikke kan skrues av, vit at jo det kan den faktisk. I tillegg føltes det ikke som 3 år ettersom jeg hadde en litt forstyrret oppfatning av tid, tror jeg. 

Det verste var i starten. Deretter forsto jeg at jeg ikke holdt på å klikke. Jeg lærte at folk som holder på å bli sinnsyke ikke er klar over det selv. Da roet jeg meg mye.

Og noen dager føles håpløse. Andre er bedre. Det går i bølger. En dag våkner du og disse eksistensielle tankene er ikke det første du tenker på. Eller kanskje blir du oppslukt i en aktivitet som gjør at du i 5 minutter ikke føler på det. Med en gang du er klar over at du ikke har følt på det, kommer det tilbake. Men disse små øyeblikkene var i hvert fall gull verdt for meg. De betydde nemlig at jeg kunne bli helt god igjen. Så sett pris på de øyeblikkene når alt føles håpløst.

Ellers så jeg mye på Jordan Hardgrave på YT. Han hadde en beroligende effekt på meg.

Det som til slutt hjalp meg var å behandle det på samme måte som de som sliter med tankekjør. Dvs at når en tanke kommer til deg må du IKKE diskutere med tanken eller prøve å unngå den. Du må «anerkjenne» at den er der og tenke «takk, tanke» eller «søppeltanke». Det å prøve å unngå tanker er det verste du kan gjøre. Da oppfatter hjernen din tankene som farlige og hjernen, som fra evolusjonens side er veldig obs på farer, er på konstant utkikk etter disse tankene. Men hvis du sier «takk, tanke» registrerer hjernen din tanken som ufarlig. Og på sikt vil de reduseres kraftig og til slutt forsvinne.

Anonymkode: 3c01a...eb0

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å laste ned appen tankevirus. Der får du mye hjelp til angsten. 
Stol på valget ditt. Det er gjennomtenkt. Det er bare uvant. 

Anonymkode: 7c5ab...baf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Takk for hyggelige ord ❤️ Og jeg er helt enig, søvn er kjempeviktig for meg nå i disse tider.. det siste jeg trenger er enda mer angst fra søvnmangel.

Er egentlig nærmest utelukkende denne kanalen jeg har sett på for å prøve å roe meg ned: https://www.youtube.com/@Dpmanual

Det har vært veldig hjelpsomt.. samtidig har jeg også måttet se på noen AI-skeptiker videoer for å roe nervene om at AI skal ta alle jobbene våres også 🙈 

Problemet er at jeg vet at det ikke egentlig er rasjonelt.. eller, det vil si, de eksistensielle tingene jeg engster over er jo ekte, og kan ikke "løses", men når man er frisk så klarer kroppen å akseptere de allikevel. Men det gjør på en måte at jeg kan ikke liksom resonere meg ut av angsten, fordi .. det er angsten som styrer, ikke tankene i seg selv.

Måten jeg liker å beskrive det på er at det føles ut som mennesker har en slags innebygd selvberoligende middel i hjernen, som gjør at vi rett og slett ikke stresser over de store eksistensielle spørsmålene som ikke gir mening, eller som kan være mørke/triste. Når jeg er frisk, så klarer jeg å ha de samme tankene, uten at de fortærer meg.. jeg tenker liksom, "ja det er litt rart" eller noe, og så tenker jeg ikke mer på det. Nå er det slik at jeg har en konstant følelse av frykt og angst; angsten er der _før_ selve tankene.

Det er så kjipt.. jeg vil at det skal bort, men jeg kan ikke tvinge det bort på noen som helst måte, og det tærer virkelig på meg. Jeg måtte få ut tankene mine i denne tråden, men det eneste jeg tror kan hjelpe meg er tid (ironisk nok, siden det er en av tingene jeg stresser over), og å få rutiner på plass igjen, slik at jeg føler hverdagene har mening og mål igjen.

Anonymkode: 6d54d...bd3

 

Gjør det du vil og har lyst til - om angsten insisterer på å følge med på veien, så la den. Snakk til den, hei angsten, så fint at du er her og passer på meg. Nå skal vi lage litt middag sammen du og jeg. ❤️

Evt kan du sjekke ut bekymringsutsettelse. En helt konkret teknikk som er effektiv for mange. 

 

Du kommer til å ha det fint igjen ❤️

Anonymkode: 627d8...826

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Kan du dele en bønn som er god for å roe?

Anonymkode: a5c5e...66d

De repeterende, meditative, bønnene synes jeg er spesielt gode i slike stunder. Rosenkransen eller Jesusbønnen for eksempel. 

Anonymkode: d40bf...ad7

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom noe som likner på dette og synes du beskriver det ganske godt. Jeg mener egentlig at du ikke har gjort noe galt ved å si opp jobben og reise og ikke ha rutiner, men det har kanskje blitt litt mye stress i det siste? Kanskje henger det ikke sammen, heller. Psykisk helse går opp og ned, og nå er du nede en tur.

Jeg oppfatter det slik at du står ved et veiskile og gjør opp status. Denne prosessen kan føre til noe positivt. Ofte kommer folk ut igjen på den andre siden med en ny retning og nye ønsker for tida fremover. Resultatet kan bli bra. ❤️ Det er selvfølgelig ikke positivt å ha det vondt slik du har det nå, men jeg har god tro på at det snart vil gå over (og det virker det som du også har, egentlig).

Jeg leste mye om døden og menneskers forskjellige livssyn i den forrige perioden jeg hadde. Der fant jeg noen knagger jeg kunne henge ting på og til slutt slå meg til ro med.

Anonymkode: 056ce...2f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

M35 her.

Det er ikke så vanlig å treffe mennesker i virkeligheten som har opplevd det selv, men håper det er litt trøst å få her på KG 😥

Jeg sluttet i jobben for noen uker siden, og hadde i utgangspunktet tenkt å leve av sparepenger ut året, og egentlig bare fokusere på meg selv og selvutvikling. Etter en ferie i utlandet, kom jeg tilbake og var klar til å begynne, men.. mandag forrige uke, som var første dagen min i dette "nye livet", ble jeg plutselig fullstendig overkjørt av angst og eksistensielle tanker. Jeg tror depersonalization/derealization er det det heter som jeg føler på, men det er helt forferdelig.

Min teori er at.. det å plutselig ikke ha tryggheten, forutsigbarheten, og rutinene/rammene en vanlig jobb gir, i underbevisstheten - selv om dette jeg i utgangspunktet har drømt om lenge - var det som trigget meg. Plutselig føles livet så tomt ut.. men det verste er jo angsten som har kommet av det.

Jeg har konstant 24/7 angst. Det føles ut som jeg har mistet meg selv. Jeg har plutselig blitt veldig oppmerksom på min egen alder - at jeg har blitt eldre - og det samme med alle rundt meg. Plutselig er jeg hyperbevisst på det at alt i livet er midlertidig, og det gjør at ting føles meningsløst ut. Jeg føler meg seriøst som en zombie, og jeg har grått masse og kontaktet venner og familie og prøvd å prate med dem for å roe meg ned. De gjør det de kan for å hjelpe, men jeg er helt stuck. Når jeg legger meg blir jeg liggende i sengen på mobilen, og prøver å lytte til youtube videoer om depersonalization/derealization, for å roe meg selv ned. Jeg klarer ikke ha helt stillhet, fordi da blir tankene og angsten for mye. I natt sov jeg 1 time. Når jeg våkner, er jeg rett tilbake i samme boble - som om jeg aldri sov.

Jeg har hatt flere runder med dette tidligere, og har skjønt at det er en midlertidig ting som er vanskelig å styre. Det er ikke det at de eksistensielle spørsmålene/temaene blir løst, det er det at plutselig en dag - når man er frisk - så blir man bare ikke engstelig for de. Jeg skjønner at jeg ikke må tenke på disse tingene, jeg skjønner at jeg må lage egne rutiner for meg selv sånn at jeg føler jeg har kontroll på livet igjen - men akkurat nå, så drukner jeg i angst, og det er helt jævlig 😥😥😥

Anonymkode: 6d54d...bd3

 

 

Du kan teste vagus nerve hacks som disse, bare å massere øret er beroligende. 

Prøv også å manipulere fram gjesping, gjerne 5 på rad. Da aktiveres den delen av nervesystemet som roer deg ned 

 

Hu

Anonymkode: 627d8...826

[katties]

Vil anbefale en kanal: the healthy gamer. Kan være noe interessant for deg der.

Ellers kan det jo hende at det er en blanding av frihet, som kan være jævlig ekkelt: "gjøre HVA JEG VIL??? Gjør man de riktige valgene? Fyller man tiden riktig? Oi... alle de andre er jo på jobb, og så er de slitne etter jobb... hva skal man finne på da??? Selvutvikling...?? Hva vil jeg da?!"

Noen ganger er det mye tryggere, OG man trenger ikke tenke på langt når like mye når man har en fast jobb og rutine. Altså: skaff deg en rutine som gjør deg tryggere. Fint å ha fast tidspunkt å stå opp på, fast frokost, trening, og lignende.

Så er det dette med jobb. Noen folk har absolutt null problemer med å finne en jobb. Mannen min er slik: sender han ut en søknad så får han 100% intervju. Med mindre noe spesielt skjer så kommer han aldri til å være uten jobb. Hvordan er situasjonen din? Er du redd for å ikke få jobb raskt nok etter? Da må du ha en rutine om å skrive litt søknader allerede nå.

VELDIG lurt med trening av en eller annen form, og nå som du har tid, lær deg gjerne noe du kan holde på med i lengden og utvikle deg innenfor. Når jeg ikke hadde jobb og stresset mye så var trening eneste redninga. Har sett det være rednings for mange andre også.

Les gjerne bøker og besøk jevnt folk du kjenner. Vær ute - spesielt nå mens det er sommer. Samme hva været er. Les gjerne en bok. Dra til steder du vanligvis ikke er - det trenger ikke være noe spesielt, men en matbutikk du ikke bruker, et kjøpesenter du ikke vanligvis går til, et museum, bibliotek - gjerne hva enn som er gratis eller billig, så ødelegger man ikke økonomien. Dette er noe POSITIVT utenfor rutine. 

[AnonymBruker]

Ta deg en løpetur, eller en skikkelig hard treningsøkt, det kan hjelpe på tankekjøret 😊

Anonymkode: 16619...55b

[AnonymBruker]

Takk for alle de hyggelige svarene og tipsene.

Nå ligger jeg i sengen og føler meg ganske forferdelig, for å være ærlig, og redd for å legge fra meg mobilen og være alene med tankene.

En ting jeg tenker veldig mye på i denne tiden - et tema jeg har tenkt veldig mye på i voksen alder - er hvor jeg var som sønn og bror da jeg var yngre. Bare å skrive det gjør at jeg får tårer i øynene.

Jeg var en bortskjemt drittunge mot foreldrene mine, som prøvde å gjøre alt de kunne for meg. Jeg nektet å hjelpe til med noe som helst, det eneste jeg ville gjøre var å være alene på rommet mitt og game.

Jeg angrer så mye på den tiden og er evig lei for hva jeg var. Når jeg ser foreldrene mine nå; pensjonerte og eldre, så får jeg lyst til å gråte og klemme dem og bare beklage for alt.. og jeg har gjort det også, flere ganger. Men nå som jeg sliter kommer alle de tankene tilbake som ferske, og jeg får en barnslig lyst til å være med foreldrene mine som et barn igjen og høre at alt kommer til å gå bra.

Det er så skummelt å være midt oppi dette.. jeg vil ikke sove, og jeg vil ikke våkne opp i morgen rett inn i samme tankekjøret. Jeg vet som sagt at jeg må sove og at det hjelper, og jeg har en plan for å komme i gang med en rutine som inkluderer trening og jobbing, men liggende her alene i min seng akkurat nå er den mest ensomme og skumle følelsen i verden 😭

Anonymkode: 6d54d...bd3

[AnonymBruker]

Ta en prat med legen din og fortell hvordan du har det.

Anonymkode: 16619...55b

[AnonymBruker]

sa du opp din jobb? .... Har selv angst pga samme ting. Er dypt deprimert nå og savner min jobb og tryggheten. 

Anonymkode: 5d361...1cd

[katties]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Takk for alle de hyggelige svarene og tipsene.

Nå ligger jeg i sengen og føler meg ganske forferdelig, for å være ærlig, og redd for å legge fra meg mobilen og være alene med tankene.

En ting jeg tenker veldig mye på i denne tiden - et tema jeg har tenkt veldig mye på i voksen alder - er hvor jeg var som sønn og bror da jeg var yngre. Bare å skrive det gjør at jeg får tårer i øynene.

Jeg var en bortskjemt drittunge mot foreldrene mine, som prøvde å gjøre alt de kunne for meg. Jeg nektet å hjelpe til med noe som helst, det eneste jeg ville gjøre var å være alene på rommet mitt og game.

Jeg angrer så mye på den tiden og er evig lei for hva jeg var. Når jeg ser foreldrene mine nå; pensjonerte og eldre, så får jeg lyst til å gråte og klemme dem og bare beklage for alt.. og jeg har gjort det også, flere ganger. Men nå som jeg sliter kommer alle de tankene tilbake som ferske, og jeg får en barnslig lyst til å være med foreldrene mine som et barn igjen og høre at alt kommer til å gå bra.

Det er så skummelt å være midt oppi dette.. jeg vil ikke sove, og jeg vil ikke våkne opp i morgen rett inn i samme tankekjøret. Jeg vet som sagt at jeg må sove og at det hjelper, og jeg har en plan for å komme i gang med en rutine som inkluderer trening og jobbing, men liggende her alene i min seng akkurat nå er den mest ensomme og skumle følelsen i verden 😭

Anonymkode: 6d54d...bd3

Men da gjør du akkurat dét. Jeg selv har skrevet både meldinger og brev til folk jeg satte stor pris på da jeg var yngre, og kanskje oppførte meg dårlig mot. Det er ingenting galt i det. Er værre om man ikke sier, ikke reiser og besøker... og så er de plutselig døde. For dem også kan jeg LOVE deg at det er fint å høre at man er glad i hva de har gjort for deg

Spør deg selv hva som vil skje om du ikke bare tenker (det er ofte bare sløsing med tid), men faktisk GJØR det du tenker på. Skjer noe dårlig? Nei? Da er det best å bare gjøre det

Endret 24. juli 2024 av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

sa du opp din jobb? .... Har selv angst pga samme ting. Er dypt deprimert nå og savner min jobb og tryggheten. 

Anonymkode: 5d361...1cd

Hvordan påvirker din depresjon deg? Hvorfor sa du opp jobben?

Selv sa jeg ikke opp jobben, men jeg er/var selvstendig IT konsulent, og hadde vært hos kunden lenge og har venner der. I tillegg var rollen min hos kunden ganske kritisk og synlig, og jeg tror tapet av alt det er det som har fått meg nå til å bryte ned.. Nå har jeg ingenting.

katties skrev (4 timer siden):

Men da gjør du akkurat dét. Jeg selv har skrevet både meldinger og brev til folk jeg satte stor pris på da jeg var yngre, og kanskje oppførte meg dårlig mot. Det er ingenting galt i det. Er værre om man ikke sier, ikke reiser og besøker... og så er de plutselig døde. For dem også kan jeg LOVE deg at det er fint å høre at man er glad i hva de har gjort for deg

Spør deg selv hva som vil skje om du ikke bare tenker (det er ofte bare sløsing med tid), men faktisk GJØR det du tenker på. Skjer noe dårlig? Nei? Da er det best å bare gjøre det

Takk, men problemet er at jeg har sagt det til dem mange ganger, men jeg føler det ikke blir bedre.. jeg er like trist og deprimert over det dagen etter (og egentlig samme dagen, etter jeg får det ut). Skal sies da at det er en symptom av tilstanden jeg er i nå, fordi selv om jeg fortsatt angrer og beklager for mye når jeg er "frisk", så er jeg i det minste ikke paralysert av tankene og angsten rundt det. Det jeg har nå er bare helt jævlig 😥

Anonymkode: 6d54d...bd3