Godt voksne som har vært i giftige forhold som unge - påvirket i dag?

[AnonymBruker]

Dere som i ung alder var i et usunt og giftig forhold, hvordan har dette påvirket deg og nye forhold/relasjoner som voksen? 
 

Jeg spør fordi jeg er ute etter hvordan andre opplever seg selv i dag basert på hvordan man ble behandlet som ung. Jeg var selv i et ekstremt stygt forhold fra jeg var 16-20 år gammel, og det tok meg mange år å innse at måten jeg ble behandlet på ikke var hverken bra eller min feil. 
 

Nye relasjoner jeg har gått inn i har vært preget av at jeg kanskje ikke alltid har hatt god selvtillit eller annerledes tankemønster fordi «dette er jeg ikke vant med» fra tidligere forhold. Hvordan bygger man seg opp igjen? 
 

Ønsker primært svar fra «godt voksne» damer som har levd litt, da jeg selv er nærmere 40 år i dag 🙂 

Jeg har det bra i dag der jeg er gift og med barn, men veien fra jeg var ung og naiv til voksen dame har ikke vært lett.. så ønsker derfor å søke «svar» eller historier fra andre som jeg kan prøve å kjenne meg igjen i, hvis det gir mening. Kan nevnes at jeg har hatt profesjonell hjelp opp igjennom for å rett og slett innse at det dårlige forholdet og den lave selvfølelsen/skammen som jeg kjente over flere år faktisk ikke var min feil. 
 

Flere som har opplevd dette? 

Anonymkode: d73d0...3b0

[AnonymBruker]

Jeg er på din alder og brukte 20 årene i et giftig forhold. Det som er trist er at det er ikke bare å komme seg ut av det og så løser alt seg. Det er årsaker til at man fant seg i det og ble så lenge, i tillegg så har man gjort seg mange dårlige erfaringer i løpet av alle årene som setter seg i kropp og sinn. Jeg har prøvd et forhold etterpå men det var heller ikke helt sunt så nå gir jeg meg. Vil helst være alene. Men jeg sliter med å stole på folk, tillit, trygghet og nærhet. Og jeg har fysiske smerter og utmattelse. Det er veldig fortvilende at man ikke bare kan forlate alt dette, begynne med blanke ark. Jeg føler at jeg virkelig trenger alle krefter jeg kan få. Gir ikke opp og forsøker å kjempe for å ha det godt. Synes det er trist at jeg kunne ha så dårlig selvfølelse at jeg tenkte det måtte være slik. Det er egentlig det som tynger mest. Hjemmefra har jeg fått med meg litt sånne holdninger som ikke klag, stå i det, osv. Og grenseoverskridelser, har lært å sette andres følelser og interesser foran egne. . Skulle ønske jeg hadde fått mer opplæring i grensesetting, blitt respektert, og støtte på at jeg skal forvente godt i livet. Det er ikke for sent å endre ting, skal gjøre hva jeg kan for at  livet skal bli bedre fremover. 

Anonymkode: 9dfa2...37e

[AnonymBruker]

Jeg sliter fortsatt med menn- nesten 20 år senere.. 

Sliter med å sette grenser, sliter med å se min egen verdi, har ekstremt dårlig selvbilde når det gjelder kropp og seksualitet og sliter med å slippe en mann inn følelsesmessig. 
Har forsøkt å finne en ny flere ganger, men har nå valgt å leve alene. 
Det rare er at jeg generelt har veldig god selvfølelse. Har mange gode venner, krangler aldri med noen. Høy utdannelse, god økonomi og rundt alt annet enn med menn føler jeg meg trygg, heldig og «rik». 
Skulle ønske jeg greide å ha det på samme måte i et forhold, men blir mentalt og følelsesmessig knøttliten og usikker med en gang jeg begynner å date… 

Singellivet fungerer derfor best for meg pr nå

Anonymkode: 8a946...f66

[AnonymBruker]

Jeg er 47 år og det preger meg fortsatt i stor grad. Jeg klarer ikke å stole på menn, ser hele tiden etter dobbel-kommunikasjon og tar alt personlig - for det må jo være noe galt med meg. Jeg misunner de som har fått oppleve at noen faktisk er forelsket i deg, og ikke bare lyver.

Anonymkode: 723c3...d91

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg sliter fortsatt med menn- nesten 20 år senere.. 

Sliter med å sette grenser, sliter med å se min egen verdi, har ekstremt dårlig selvbilde når det gjelder kropp og seksualitet og sliter med å slippe en mann inn følelsesmessig. 
Har forsøkt å finne en ny flere ganger, men har nå valgt å leve alene. 
Det rare er at jeg generelt har veldig god selvfølelse. Har mange gode venner, krangler aldri med noen. Høy utdannelse, god økonomi og rundt alt annet enn med menn føler jeg meg trygg, heldig og «rik». 
Skulle ønske jeg greide å ha det på samme måte i et forhold, men blir mentalt og følelsesmessig knøttliten og usikker med en gang jeg begynner å date… 

Singellivet fungerer derfor best for meg pr nå

Anonymkode: 8a946...f66

Jeg ble misbrukt som barn og var i et fryktelig forhold som ung og har det akkurat sånn her. Det er som om jeg holder en avstand til alle menn og i utgangspunktet ikke stoler på dem. Og om jeg starter en relasjon, så klarer jeg bare ikke å sette grenser, mest fordi jeg er livredd for at mannen skal bli sint.

Anonymkode: 8b358...ce2

[AnonymBruker]

Jeg har tydelige grenser. Jeg er mye tydeligere på hva jeg søker i et forhold nå enn jeg var før og har null tålmodighet til menn som ikke matcher med de verdiene og ønskene jeg har for et forhold. Jeg har lært på den harde måten hvordan et forhold ikke skal være og den feilen gjør jeg ikke igjen.

Jeg har det godt med meg selv og mitt forhold til menn er ikke ødelagt grunnet tidligere erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.

Anonymkode: 46b71...827