Hvorfor er det verre å sjekke telefonen til partner om man mistenker noe, og finner bevis, enn å være utro?

[ClausSaus]

Irak skrev (1 time siden):

Jeg mener fellesnevneren er 'rett til å verne om personvern'.

Så er jeg ingen ekspert. For meg blir dette litt advokatmat nå. 

Vi har lover og regler for dette. Deriblant ekteskapsloven, og rettigheter i forhold til personvern. Jeg vil anbefale deg å gå inn og lese der, ellers blir det bare videre synsing og spekulasjoner. 

Jeg holder fortsatt bestemt fast på det jeg mener, tror og syns er riktig. Temaet i tråden gjelder fortsatt om sjekking av mobil i forhold til utroskap. For meg handler dette om etikk. Det ene rettferdiggjør ikke det andre...For meg blir det en veldig barnslig retorikk rett og slett. 

Jeg syns ikke det er innafor å sjekke partnerens mobil uten evt samtykke fra partneren. 

Så vi kan også se det i fra vinkelen om rett til samtykke, for det handler jo også om det.

Man kan jo faktisk spørre om å få lov å få se på mobilen til partneren sin. Er jo lov det. 

Men spørsmålet mitt er jo om mobilen i utgangspunktet bør være privat mellom to personer som er i et etablert, forpliktende monogamt parforhold.

Noe som er opp til dem å bestemme selv imellom.

Og da har jo ikke juss så mye med saken å gjøre, har det vel?

Hvis det du svarer på er HI, så ikke svar meg.

[TomBombadil]

AnonymBruker skrev (På 23.7.2024 den 3.52):

Jeg klarer bare ikke å fatte det?!

Jeg syns ikke noe om å sjekke telefonen til partner random, bare fordi man er usikker som person ol, bare for å ha sagt det. Men når man "vet" at partner har gjort noe galt, som å være utro, så ser ikke jeg hva som er feil med å sjekke og få det bekreftet?

Når folk skriver slike innlegg her inne, der de har hatt mistanke og fått det bekreftet, blir de nesten halshugd fordi de gjorde det største tillitsbruddet, som er å snoke på telefonen. Vedkommende får mer eller mindre beskjed om å finne seg i utroskapen, fordi dem fant bevis på telefonen til den som er/var utro, og da kan de liksom bare ha det så godt.

Anonymkode: 32dfd...3b7

Ingen som har sagt det er verre, men dersom du allerede "vet" det, så behøver du ikke bevis på telefonen for å konfrontere om saken.

[Irak]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Problemstillingen er hvorfor noen synes det er verre å sjekke telefonen til partneren sin, der partneren faktisk er utro. Enn selve utroskapet. 

IKKE - redsel for å bli kontrollert. At mobilen inneholder resepter, post, legejournaler og andre ting som man ikke kommer inn på uansett, uten passord og bank id. At man blir beskyldt for å være utro uten å være utro. At man har rett på privatliv. At man ikke har noe i et forhold å gjøre med mindre man er 100% naiv. Eller om sykelige sjalu eller kontrollerende partnere. 

 

Jeg verner om mitt. Er mannen min utro tråkker han langt utover mitt personlige liv enn hva man finner på telefonen min. 

Jeg eier ikke mannen min. Men vi har inngått en avtale om å ikke være utro, men å være ærlige, åpne, kjærlige, trofast osv. Jeg har ikke tenkt å dele mannen min med noen andre på den måten og vi har en enighet mellom oss. Vårt kjærlighetsliv er personlig. Alt jeg deler med han er langt mer sensitivt, personlig og ømfintlig enn det en partner eller andre kan se/finne på telefonen min. 

Jeg viser han og deler min absolutt sårbarhet. Jeg har fortalt han ting ingen andre vet eller skal vite. Han har sett meg gråte, sørge, føde, drite meg ut, nyte, le, knekke sammen, sett min usikkerhet, smerte, glede...... Han holder hjertet mitt i hånden sin.

Den dagen han kunne funnet på å være utro, er den dagen han tråkker på alt vi har samme og river hjertet mitt i fillebiter som om det ikke betydde noe. DA snakker vi om tillitsbrudd av en annen dimensjon. 

Den sårbarheten vi gir hverandre betyr alt. Blir vi usikre eller mistenksomme så selvfølgelig gjør man alt for å fjerne de vonde følelsene for partneren sin, hvis ikke, for seg selv. Har man noe å skjule, er det ikke så enkelt å trygge partneren sin og det synes! 

Hjertet mitt han holder i hånden sin, hjertet jeg holder i hånden min og hjertene til barna våre vi begge holder, betyr ekstremt mye mer enn hva som befinner seg på telefonen eller såkalt "privatliv". Privatlivet mitt inkluderer min partner like mye som meg selv, og hva vi deler er langt mer privat enn noe annet. DET viser at jeg stoler på han og har tillit nok til han at han tar vare på det vi har. 

Når jeg deler meg og mitt. Når jeg sier at han kan når som helst se på telefonen min, så er det fordi jeg har tillit til han, oss og respekten for hva jeg holder i hendene mine. 

Blir jeg usikker, mistenksom eller sjalu, handler det ikke om at jeg ikke har tillit til han.

Det handler om at atferden eller handlingene hans endrer seg uten en tydelig sammenheng/forklaring. Deler vi livet, vil endringer ikke komme uforklarlige. Eks vil han si "nå har det blitt litt mye sofa og drittmat, nå må jeg ta tak" Da vil jeg ikke stusse over at han begynner å trene og spise sunt.

Men når man plutselig står der uten å forstå partnerens endringer, og endringene ikke er rettet mot meg eller oss som par, så SKAL man ta det på alvor. Det er et faretegn. Akkurat som hvis partneren begynner å bli syk, deprimert, ikke har det bra etc. Det handler ikke om å lete etter tegn på utroskap, men å bry seg om forholdet, seg selv og partneren. Endringer kommet nødvendigvis ikke fordi partneren er utro, men det kan være andre ting som kan fikses på sammen og snakkes om. Begynner partneren plutselig å skjule ting, lyve etc vet man at noe er galt. 

Å føle seg usikker, sjalu eller mistenke utroskap er helt normalt i løpet av et forhold. Man er REDD for forholdet, seg selv og alt det innebærer. Og like mye partnerens ansvar å trygge, være der for den andre, løfte opp osv. DET er å ha tillit.

Når partneren ikke gjør det og sier at "jeg har rett på privatliv", "Det har du ingenting med å gjøre", "Du skal stole på meg, ellers er det bare å gjøre det slutt", "tar du opp temaet utroskap, så går jeg"........ Så driter man langt pokker i betydningen forholdet har og står for, den andres følelser, hvilket ansvar man selv har og hva man gjør med et menneske. Da har man faktisk ikke tillit til partneren sin. 

Man har jo et ansvar med å trygge partneren sin. Endrer man handlinger og atferd, lyver, skjuler ting etc så fører man jo partneren sin bak lyset. Å si at "partneren min må bare ha tillit til meg uansett, ellers et det over" er å føre ansvaret for sine egne handlinger og ord over på partneren sin, og i de fleste tilfeller vil partneren føle seg alene i forholdet, følelsene og tankene. Det er respektløst. 

Da vil de fleste gå steget å sjekke mobilen med god grunn. Mobilen er den enkleste og mest tilgjengelige plattformen man kan være utro på og finne ut av det. 

De fleste vil jo faktisk bry seg og vite hvorfor partneren får disse vonde følelsene. Elsker man partneren sin, vil man jo ikke at de skal ha det vondt. Har mannen min det vondt, har jeg det vondt. 

Er det ting man ikke er klar for å dele med partneren sin, ikke ønsker å dele eller av respekt for andre ikke vil dele - og som ikke handler om partneren og ikke direkte påvirke partneren, men seg selv og sitt, så kommuniserer man det. En god partner vil respektere det, si at man er der hvis de ønsker å prate om det, om det er noen hensyn man skal ta osv. 

Og igjen, er det snakk om sykelige sjalu og kontrollerende mennesker, mistanke utfra seg selv og ikke partnerens handlinger etc er det noe helt annet. Normale mennesker får ikke disse tankene uten grunn. Normale mennesker sjekker ikke mobilen til partneren sin uten grunn. 

Anonymkode: 7fd5d...95c

Altså jeg lar meg ikke overbevise uannsett hvor mye du argumenterer for ditt ståsted. Jaha...Så du mener du har tillit til en partner du evt er mistenksom og sjalu ovenfor? Hvor ligger logikken bak det? 

Har jeg tillit til, og stoler på min partner så har jo ikke jeg et behov for å ha et ønske om å sjekke mobilen hans. Hvis han ikke klarer å gjøre meg trygg på han så vil jeg si det er nok det største problemet....

Trygghet, tillit og respekt går begge veier, og er utrolig viktige fundamenter i et forhold. Uteblir disse så faller jo grunnlaget for hele forholdet bort etter min mening. Så hadde det vært utfordringer i forhold til kommunikasjon så hadde jeg oppfordret til parterapi, for å komme hverandre nærmere. 

Hvis det er slik at dere har inngått en avtale om å ikke være utro, så får du jo stole på den avtalen. Hvis ikke så er ikke den avtalen mye verdt spør du meg....

For meg så betyr å elske hverandre å sette han foran meg. Så jeg hadde aldri valgt å bli sammen med en mann som ikke har samme verdisett som meg. For meg er det helt utenkelig. Da kan jeg like gjerne være alene. 

 

[Irak]

ClausSaus skrev (5 minutter siden):

Men spørsmålet mitt er jo om mobilen i utgangspunktet bør være privat mellom to personer som er i et etablert, forpliktende monogamt parforhold.

Noe som er opp til dem å bestemme selv imellom.

Og da har jo ikke juss så mye med saken å gjøre, har det vel?

Hvis det du svarer på er HI, så ikke svar meg.

Jeg svarte slik jeg gjorde for jeg følte det ble litt mye avsporinger, så jeg bare prøver å fokusere på tema. Avsporinger gjør jeg stort sett ikke med mindre jeg vil sette noe på spissen, eller illustrere et poeng. 

Det står jo klart og tydelig i jussen hva som er lov og ikke, så det er jo meget relevant spør du meg. Skal du vinne frem med argumentasjonen din overfor meg, og virke troverdig, så må man nesten inn på lovtekster syns jeg. Hvis ikke så faller din argumentasjon på sin egen urimelighet rett og slett. Eller så får du bare godta at jeg har en annen mening enn deg, og legge den ballen død. Det er også en mulighet. Jeg forventer kun respekt for mitt synspunkt. Ingenting annet. 

Hvordan man løser dette dilemmaet får være opp til hvert par mener jeg. Så lenge dem er enige så er det jo greit 👏👏👏. Er jo ingenting som er bedre enn det, men man går ikke bak ryggen på partneren sin. Da kan man jo ikke stole på hverandre da. Hadde begynt å lure på hva annet vedkommende var istand til å gjøre jeg da. For meg handler dette om integritet! Noe som tydeligvis er mangelvare i dagens samfunn! 

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Problemstillingen er hvorfor noen synes det er verre å sjekke telefonen til partneren sin, der partneren faktisk er utro. Enn selve utroskapet. 

IKKE - redsel for å bli kontrollert. At mobilen inneholder resepter, post, legejournaler og andre ting som man ikke kommer inn på uansett, uten passord og bank id. At man blir beskyldt for å være utro uten å være utro. At man har rett på privatliv. At man ikke har noe i et forhold å gjøre med mindre man er 100% naiv. Eller om sykelige sjalu eller kontrollerende partnere. 

 

Jeg verner om mitt. Er mannen min utro tråkker han langt utover mitt personlige liv enn hva man finner på telefonen min. 

Jeg eier ikke mannen min. Men vi har inngått en avtale om å ikke være utro, men å være ærlige, åpne, kjærlige, trofast osv. Jeg har ikke tenkt å dele mannen min med noen andre på den måten og vi har en enighet mellom oss. Vårt kjærlighetsliv er personlig. Alt jeg deler med han er langt mer sensitivt, personlig og ømfintlig enn det en partner eller andre kan se/finne på telefonen min. 

Jeg viser han og deler min absolutt sårbarhet. Jeg har fortalt han ting ingen andre vet eller skal vite. Han har sett meg gråte, sørge, føde, drite meg ut, nyte, le, knekke sammen, sett min usikkerhet, smerte, glede...... Han holder hjertet mitt i hånden sin.

Den dagen han kunne funnet på å være utro, er den dagen han tråkker på alt vi har samme og river hjertet mitt i fillebiter som om det ikke betydde noe. DA snakker vi om tillitsbrudd av en annen dimensjon. 

Den sårbarheten vi gir hverandre betyr alt. Blir vi usikre eller mistenksomme så selvfølgelig gjør man alt for å fjerne de vonde følelsene for partneren sin, hvis ikke, for seg selv. Har man noe å skjule, er det ikke så enkelt å trygge partneren sin og det synes! 

Hjertet mitt han holder i hånden sin, hjertet jeg holder i hånden min og hjertene til barna våre vi begge holder, betyr ekstremt mye mer enn hva som befinner seg på telefonen eller såkalt "privatliv". Privatlivet mitt inkluderer min partner like mye som meg selv, og hva vi deler er langt mer privat enn noe annet. DET viser at jeg stoler på han og har tillit nok til han at han tar vare på det vi har. 

Når jeg deler meg og mitt. Når jeg sier at han kan når som helst se på telefonen min, så er det fordi jeg har tillit til han, oss og respekten for hva jeg holder i hendene mine. 

Blir jeg usikker, mistenksom eller sjalu, handler det ikke om at jeg ikke har tillit til han.

Det handler om at atferden eller handlingene hans endrer seg uten en tydelig sammenheng/forklaring. Deler vi livet, vil endringer ikke komme uforklarlige. Eks vil han si "nå har det blitt litt mye sofa og drittmat, nå må jeg ta tak" Da vil jeg ikke stusse over at han begynner å trene og spise sunt.

Men når man plutselig står der uten å forstå partnerens endringer, og endringene ikke er rettet mot meg eller oss som par, så SKAL man ta det på alvor. Det er et faretegn. Akkurat som hvis partneren begynner å bli syk, deprimert, ikke har det bra etc. Det handler ikke om å lete etter tegn på utroskap, men å bry seg om forholdet, seg selv og partneren. Endringer kommet nødvendigvis ikke fordi partneren er utro, men det kan være andre ting som kan fikses på sammen og snakkes om. Begynner partneren plutselig å skjule ting, lyve etc vet man at noe er galt. 

Å føle seg usikker, sjalu eller mistenke utroskap er helt normalt i løpet av et forhold. Man er REDD for forholdet, seg selv og alt det innebærer. Og like mye partnerens ansvar å trygge, være der for den andre, løfte opp osv. DET er å ha tillit.

Når partneren ikke gjør det og sier at "jeg har rett på privatliv", "Det har du ingenting med å gjøre", "Du skal stole på meg, ellers er det bare å gjøre det slutt", "tar du opp temaet utroskap, så går jeg"........ Så driter man langt pokker i betydningen forholdet har og står for, den andres følelser, hvilket ansvar man selv har og hva man gjør med et menneske. Da har man faktisk ikke tillit til partneren sin. 

Man har jo et ansvar med å trygge partneren sin. Endrer man handlinger og atferd, lyver, skjuler ting etc så fører man jo partneren sin bak lyset. Å si at "partneren min må bare ha tillit til meg uansett, ellers et det over" er å føre ansvaret for sine egne handlinger og ord over på partneren sin, og i de fleste tilfeller vil partneren føle seg alene i forholdet, følelsene og tankene. Det er respektløst. 

Da vil de fleste gå steget å sjekke mobilen med god grunn. Mobilen er den enkleste og mest tilgjengelige plattformen man kan være utro på og finne ut av det. 

De fleste vil jo faktisk bry seg og vite hvorfor partneren får disse vonde følelsene. Elsker man partneren sin, vil man jo ikke at de skal ha det vondt. Har mannen min det vondt, har jeg det vondt. 

Er det ting man ikke er klar for å dele med partneren sin, ikke ønsker å dele eller av respekt for andre ikke vil dele - og som ikke handler om partneren og ikke direkte påvirke partneren, men seg selv og sitt, så kommuniserer man det. En god partner vil respektere det, si at man er der hvis de ønsker å prate om det, om det er noen hensyn man skal ta osv. 

Og igjen, er det snakk om sykelige sjalu og kontrollerende mennesker, mistanke utfra seg selv og ikke partnerens handlinger etc er det noe helt annet. Normale mennesker får ikke disse tankene uten grunn. Normale mennesker sjekker ikke mobilen til partneren sin uten grunn. 

Anonymkode: 7fd5d...95c

Bingo.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Problemet er at utro mennesker ikke er respektfulle. De lyver allerede ved å bryte løftet om monogami, så hvorfor skal de svare ærlig på spørsmål om de er utro? Det er viktig å stole på hverandre. Men du kan ikke oppføre deg svært mistenkelig og kreve at partner bare stoler på det du sier.

Anonymkode: 837f3...b28

Du sier det er viktig å stole på hverandre - samtidig som du sier at du ikke bare kan stole på hva partner sier.

Det er jo en selvmotsigelse. Det å stole på hverandre er jo allerede blåst her i dette scenarioet. Da er forholdet over.

Anonymkode: 51004...f89

[ClausSaus]

Irak skrev (21 minutter siden):

Jeg svarte slik jeg gjorde for jeg følte det ble litt mye avsporinger, så jeg bare prøver å fokusere på tema. Avsporinger gjør jeg stort sett ikke med mindre jeg vil sette noe på spissen, eller illustrere et poeng. 

Det står jo klart og tydelig i jussen hva som er lov og ikke, så det er jo meget relevant spør du meg. Skal du vinne frem med argumentasjonen din overfor meg, og virke troverdig, så må man nesten inn på lovtekster syns jeg. Hvis ikke så faller din argumentasjon på sin egen urimelighet rett og slett. Eller så får du bare godta at jeg har en annen mening enn deg, og legge den ballen død. Det er også en mulighet. Jeg forventer kun respekt for mitt synspunkt. Ingenting annet. 

Hvordan man løser dette dilemmaet får være opp til hvert par mener jeg. Så lenge dem er enige så er det jo greit 👏👏👏. Er jo ingenting som er bedre enn det, men man går ikke bak ryggen på partneren sin. Da kan man jo ikke stole på hverandre da. Hadde begynt å lure på hva annet vedkommende var istand til å gjøre jeg da. For meg handler dette om integritet! Noe som tydeligvis er mangelvare i dagens samfunn! 

Men hjelpe og trøste, da: Det er også ulovlig å ha sex med noen uten deres samtykke.

Er det så vanskelig å forstå at problemet her er hemmeligholdet i utgangspunktet? Altså at problemet fordunster i det øyeblikket man blir voksne og innser at vi ikke holder mobilen unødvendig skjult for den vi skal dele livet med?

Problemet her blir borte hvis man bare slutter med dette "mobilen min er privat"-tullet ovenfor en man er i et forpliktende forhold med.

Er dette vanskelig å få øye på?

«Du får ikke bare tilgang på fitta mi – du får enerett på den. Men du får ikke tilgang til mobilen min!»

Altså… ser dere hva dere sitter og lirer av dere?

🤣🤣🤣

Endret 29. juli 2024 av ClausSaus

[AnonymBruker]

ClausSaus skrev (2 minutter siden):

Men hjelpe og trøste, da: Det er også ulovlig å ha sex med noen uten deres samtykke.

Er det så vanskelig å forstå at problemet her er hemmeligholdet i utgangspunktet?

Altså at problemet her blir borte hvis man bare slutter med dette "mobilen min er privat"-tullet ovenfor en man er i et forpliktende forhold med?

Er dette vanskelig å få øye på?

«Du får ikke bare tilgang på fitta mi – du får enerett på den. Men du får ikke tilgang til mobilen min!»

Altså… ser dere hva dere sitter og lirer av dere?

🤣🤣🤣

Det er jo ganske tydelig at disse ikke har tillit til partneren sin og må skjule ting. Har man tillit til partneren sin, hadde man ikke trengt å skjule ting. Man holder partneren sin på en viss avstand. 

Er det noe man ikke ønsker eller klar for å dele, så sier man det. 

Man deler jo det mest sårbare av seg selv i et forhold, fysisk og psykisk. Hvorfor skal jeg skjule ting for mannen min jeg har valgt å leve resten av livet mitt med?

Han vet da langt mer om meg og mitt liv enn hva han finner på telefonen min. Hvorfor skulle jeg skjult den! 

Anonymkode: 7fd5d...95c

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er jo ganske tydelig at disse ikke har tillit til partneren sin og må skjule ting. Har man tillit til partneren sin, hadde man ikke trengt å skjule ting. Man holder partneren sin på en viss avstand. 

Er det noe man ikke ønsker eller klar for å dele, så sier man det. 

Man deler jo det mest sårbare av seg selv i et forhold, fysisk og psykisk. Hvorfor skal jeg skjule ting for mannen min jeg har valgt å leve resten av livet mitt med?

Han vet da langt mer om meg og mitt liv enn hva han finner på telefonen min. Hvorfor skulle jeg skjult den! 

Anonymkode: 7fd5d...95c

So true.

[isw]

AnonymBruker skrev (På 23.7.2024 den 3.52):

Jeg klarer bare ikke å fatte det?!

Jeg syns ikke noe om å sjekke telefonen til partner random, bare fordi man er usikker som person ol, bare for å ha sagt det. Men når man "vet" at partner har gjort noe galt, som å være utro, så ser ikke jeg hva som er feil med å sjekke og få det bekreftet?

Når folk skriver slike innlegg her inne, der de har hatt mistanke og fått det bekreftet, blir de nesten halshugd fordi de gjorde det største tillitsbruddet, som er å snoke på telefonen. Vedkommende får mer eller mindre beskjed om å finne seg i utroskapen, fordi dem fant bevis på telefonen til den som er/var utro, og da kan de liksom bare ha det så godt.

Anonymkode: 32dfd...3b7

Jeg antar denne er rettet til (blant annet) meg.

I et forhold er det klart verre å være utro enn å sjekke den andres telefon. Det er jeg enig i. Men det jeg hele tiden har vært tydelig på, er at det er forskjell på hva som er tillitsbrudd i et forhold, og hva som er rett fram ulovlig etter straffeloven.

Hvis jeg var i et forhold, var utro, og partneren min utøvde vold mot meg som hevn, så er det i juridisk forstand utelukkende hun som har gjort noe ulovlig. For utroskap er ikke ulovlig, selv om det er umoralsk, uønsket og alt mulig andre negative beskrivelser. Det er et normbrudd, ikke et lovbrudd. Snoking på en annens telefon kan omfattes av straffelovens §204, og er derfor et lovbrudd.

Ergo: Det jeg hele tiden har sagt, er at dersom man skal snoke på noen andres telefon, hold i alle fall kjeft om hvordan du fant ut at vedkommende var utro og avslutt forholdet (hvis du ønsker det) uten å begrunne det i det. Man trenger ikke begrunne hvorfor man ikke ønsker å være sammen med noen. For hvis du faktisk forteller at du hacket/snoket på telefonen, så er det du som har gjort noe straffbart. Du ønsker ikke å BÅDE bli et offer for utroskap og få en straff.

[Irak]

ClausSaus skrev (29 minutter siden):

Men hjelpe og trøste, da: Det er også ulovlig å ha sex med noen uten deres samtykke.

Er det så vanskelig å forstå at problemet her er hemmeligholdet i utgangspunktet? Altså at problemet fordunster i det øyeblikket man blir voksne og innser at vi ikke holder mobilen unødvendig skjult for den vi skal dele livet med?

Problemet her blir borte hvis man bare slutter med dette "mobilen min er privat"-tullet ovenfor en man er i et forpliktende forhold med.

Er dette vanskelig å få øye på?

«Du får ikke bare tilgang på fitta mi – du får enerett på den. Men du får ikke tilgang til mobilen min!»

Altså… ser dere hva dere sitter og lirer av dere?

🤣🤣🤣

Jeg tenker at en mann som vil ha enerett på fitta mi...Han forstår meg så det er ikke et problem i mitt hodet rett og slett. 

Artig kommentar det der 🤣🤣🤣🤣. Du får for den ihvertfall. Nå trakk jeg på smilebåndet for å si det sånn 😂. 

[ClausSaus]

Irak skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at en mann som vil ha enerett på fitta mi...Han forstår meg så det er ikke et problem i mitt hodet rett og slett. 

Artig kommentar det der 🤣🤣🤣🤣. Du får for den ihvertfall. Nå trakk jeg på smilebåndet for å si det sånn 😂. 

Alltid hyggelig å bidra! 😄

[AnonymBruker]

ClausSaus skrev (31 minutter siden):

Men hjelpe og trøste, da: Det er også ulovlig å ha sex med noen uten deres samtykke.

Er det så vanskelig å forstå at problemet her er hemmeligholdet i utgangspunktet? Altså at problemet fordunster i det øyeblikket man blir voksne og innser at vi ikke holder mobilen unødvendig skjult for den vi skal dele livet med?

Problemet her blir borte hvis man bare slutter med dette "mobilen min er privat"-tullet ovenfor en man er i et forpliktende forhold med.

Er dette vanskelig å få øye på?

«Du får ikke bare tilgang på fitta mi – du får enerett på den. Men du får ikke tilgang til mobilen min!»

Altså… ser dere hva dere sitter og lirer av dere?

🤣🤣🤣

Du sauser sammen hemmelighold og privatliv, som om det er helt forferdelig å holde noe for seg selv. Selv barn har rett til privatliv, uten at det betyr de gjør noe galt... det er en menneskerett. Alle trenger å ha sine egne tanker, å få låse døren av og til og drite eller runke i fred. Å få lov til å ha egne tanker og egne rom.

Min partner har "enerett" på fitta mi ja, som du så romantisk beskriver det. Men han eier ikke tankene mine. Han eier ikke alle samtalene mine, han kan ikke overvåke meg, han kan ikke avlytte alle samtaler jeg har, lese alt jeg skriver i dagboken, vite alt mine venner sier til meg. Har han et behov for det, stoler han ikke på meg, så er han ikke for meg.

Og jeg håper for GUDS skyld at han har noe privatliv for meg også. Det vet jeg han har, og jeg synes det er viktig og sunt.

Og igjen - hva mener du med unødvendig skjult. Det er mye på den som er andres hemmeligheter, venner og bedriften min, som jeg har singert avtale med at jeg ikke skal dele med andre.

Og ordet hemmeligheter jo også litt blåst her - alt jeg tekster til mine venner er ikke nødvendigvis hemmeligheter, men det er mye jeg hadde følt det var et overtramp om alt ble vist til andre. Det er private samtaler, betrolser. Jeg er like åpen med venner om med en kjæreste. Det betyr ikke at alle som får tilgang på fitta til mine venner har rett til å vite alt om meg.

Anonymkode: 51004...f89

[AnonymBruker]

ClausSaus skrev (7 timer siden):

Ding-ding-ding! 🔔

Riktig svar!

Men når folk insisterer på å være sammen med noen de ikke stoler på, og på toppen av det hele under betingelser som ikke inviterer til tillit, da får de faktisk bare ha det så godt.

Jeg fatter ikke hvordan det kan være så vanskelig å forstå at problemet ligger langt tidligere i forløpet enn hvorvidt du til slutt skal spionere på den du er sammen med eller ikke…

Hvorfor er mobilen i det hele tatt privat for den du er sammen med?

Noen som kan gi et godt svar på dette?

Fordi vi fremdeles er TO personer med sine private ting fordi om man er i et forhold. 

Anonymkode: f4408...937

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Å be om å få se telefonen er ikke å bryte en beskyttelse eller på annen uberettiget måte skaffe seg tilgang til informasjon. 

Anonymkode: 837f3...b28

Jo, det er det. 

Anonymkode: f4408...937

[AnonymBruker]

ClausSaus skrev (1 time siden):

For min del fikk hun tilgang på mobilen min ganske fort, og kom over samtaler med to damer jeg hadde flørtet litt med. Litt "på kanten" meldinger, men ingenting som ødela stemningen.

For det hun også fant var at jeg så fortalte begge at jeg hadde møtt noen, og at vi derfor måtte kutte ut. Fikk spørsmål om å fortsette litt likevel, men je5 svarte at jeg ikke ville gjøre det mot henne.

Dette så hun altså, og det påvirket stemningen... 😏

Hemmelighold er sikkert fint for dem som har noe å skjule. Men ingenting slår åpenhet hvis du har noe å vise frem.

Hvis min mistenksomme kjæreste hadde sjekket mine meldinger, hadde han funnet færre tegn til utroskap enn det du lister opp at du hadde på din mobil, nemlig 0. For jeg sluttet å kommunisere med andre mulige dater det sekundet vår kontakt tok til. Det var bare helt uinteressert å flørte med andre. Min trofasthet hadde ingen andre "tegn".

Og det er ihvertfall mistenksomt, eller hva?Der man ikke finner punktet der de gav opp andre damer/menn...Slik ser noen på det.

Uansett: Jeg beholder mobilen, dagboka og ukeplanleggeren min for meg selv. Det er min kommunikasjonen med meg selv, og med viktige nære i mitt liv i tillegg til min kjære. Å gå over noe av dette trår over mine grenser, og er ikke en gang opplysende for min kjære.

Anonymkode: 5b531...4ae

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alternativet er at dere blir dumpet når partner får sterk mistanke om utroskap. Det er helt greit, men da har dere heller ingen rett til å si at "folk gir opp for lett". Når man har en sterk, langvarig mistanke utløst av partnerens handlinger, så er det greit at man går ut av forholdet når partneren nekter å la deg se meldinger eller sjekke mistanken på andre måter. 

Anonymkode: 837f3...b28

Hvis man har en mistanke om at noe er alvorlig galt i forholdet, så er det mest reale og foreslå parterapi. Vil ikke partner bli med dit for å jobbe med forholdet eller kommunisere med meg så er det dødfødt i mine øyne. Det er ikke å gi opp for lett synes jeg. Man ikke endre andre mennesker, man kan kun endre seg selv 🤗. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De fleste vil jo faktisk bry seg og vite hvorfor partneren får disse vonde følelsene. Elsker man partneren sin, vil man jo ikke at de skal ha det vondt. Har mannen min det vondt, har jeg det vondt....

Anonymkode: 7fd5d...95c

Ja, det håper jeg jo. At folk bryr seg om sin kjære? Som ikke betyr la seg diktere av innfall den andre får, av misforståelser som oppstår etc. Jeg er jo ikke utro. Men det kan jeg ikke bevise - ingen kan bevise et fravær av noe. Jeg kan bare prøve å trygge vår relasjon. Jeg har valgt å gjøre/la være å gjøre ting kanskje andre ikke ville gjort, for å trygge mannen min. Jeg er blitt bedre på å skjønne mellom linjene når han er sårbar og trenger meg. Og han er blitt bedre på å tåle at jeg drar ut i verden og er flott, og likevel tro at jeg kommer hjem til ham og er hans. 

Anonymkode: 5b531...4ae

[AnonymBruker]

Her har dere altså prestert 15 sider med diskusjon og rasjonalisering av personvern og tillitsbrudd. 
 

For hver situasjon hvor «magefølelsen» viser seg å stemme så er det nok hundrevis av situasjoner hvor magefølelsen ikke stemte og dere bare er paniske og bryter tilliten i forhold. Langt mer vanlig hendelse enn reellt utroskap. 

Anonymkode: e5155...448

[Andro]

Datainnbrudd er en kriminell handling. Det er partnerens eiendel, og deres opplysninger - ikke dine.
Partneren din er ikke en eiendel. Du kan ikke bestemme hvem vedkommende omgås. Stoler du ikke på vedkommende, så trenger du ingen "bevis": Avslutt forholdet.

Endret 29. juli 2024 av Andro