Har dere noen uenigheter når det gjelder barneoppdragelse? Evt hvilke? Hva er OK?

[AnonymBruker]

Etter jeg og samboer fikk barn sammen, føler jeg at jeg har gått litt på akkord med meg selv. Barnet kom veldig uplanlagt og plutselig, så vi hadde dessverre pratet lite om disse tingene før vi fikk barn.

Jeg er utvilsomt den «strenge» forelderen, og mener at samboer er for løssluppen og på grensa til ansvarsløs. Han forguder barnet vårt og er også en god far. Men jeg skulle ønske han var mer nøye med oppdragelse og hvilke holdninger og hvilket eksempel han setter for barnet. Særlig nå som barnet har blitt såpass stor at han begynner på skole.

Han kan for eksempel vise fingeren til noen i trafikken om han blir irritert, for så å «skryte» om det til meg etterpå mens barnet hører på. Han har kommet hjem med leker han og barnet har funnet ute, og nekter å anerkjenne at det er å stjele og har ingen interesse av å levere det tilbake for å sette et godt eksempel. 

To eksempler jeg kommer på som har skjedd i nyere tid, og som jeg sliter litt med å komme over!? Det plager meg at vi tydeligvis er så ulike når det kommer til oppdragelse. Jeg hadde aldri vist fingeren til noen ute, og hadde jeg gjort det, hadde jeg sagt til barnet etterpå at jeg ble irritert, men at det var feil av meg. Og jeg hadde aldri latt barnet ta med seg andres leker hjem til oss.

Jeg vet at man som foreldre er ulike og at det ofte kan være positivt, men jeg sliter med å akseptere denne oppførselen og hva det lærer barnet vårt…

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å ikke la dette ødelegge forholdet, og om dette er ulikheter som egentlig er så farlige?

Har selvfølgelig forsøkt å prate med samboer om dette, men han bagatelliserer det og mener nok at det er jeg som er litt for nøye på det. Kanskje er jeg det også? 

Noen innspill?

 

Anonymkode: 95c21...34e

[AnonymBruker]

Hm, for meg høres det ut som om samboeren din har mer temperament. Det e rikke kun negativt. kanskje barnet kan ha godt av å se at faren viser følelser på hele spekteret. Det og alltid være pedagogisk riktig og fornuftig er kanskje verre for et barn tenker jeg.

Vi er en familie hvor det noen ganger går en kule varmt. Mina barn er derfor vant med at folk kan bli sinte. jeg hører andre foreldre som reagerer på at barna deres opplever "sinte" voksne. En lærer vi hadde kunne si litt tydelig fra, da kom en av mødrene med dette på foreldresamtalen, datteren deres likte ikke når læreren ble sint. Og da tenker jeg at du kanskje har beskyttet barnet for mye.

Når det gjelder leker som ligger igjen så er det vel en forskjell på om du tror de vil hente dem igjen eller ei. Er det en lekeplass du vet hvem som bruker så kan du kanskje ta med lekene dit og høre om noen savner dem?

Anonymkode: 003c6...df4

[AnonymBruker]

Synes far høres kul ut og du høres straight/rigid ut. Det er kanskje greit for barnet å se at folk er forskjellige. Du kan lære han dine verdier og far kan lære han sine. Høres ikke ut som han gjør noe som kan skade barnet eller gir han traumer.

Anonymkode: 5ee1e...30a

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Synes far høres kul ut og du høres straight/rigid ut. Det er kanskje greit for barnet å se at folk er forskjellige. Du kan lære han dine verdier og far kan lære han sine. Høres ikke ut som han gjør noe som kan skade barnet eller gir han traumer.

Anonymkode: 5ee1e...30a

Ugh. Kan ikke fordra barn av "kule foreldre"! Har 2 selv,  med en "kul forelder".  Barna bruker tenåringsord/slang, og skal diskutere ALT for de skjønner ikke helt at de er barn og ikke kan og vet alt. For the record hadde jeg en typisk kul væremåte før jeg fikk barn. Var veldig opprørsk, anti-autoritær og anti-mainstream og overkurs til langt uti 30-årene. Men som forelder er ikke min rolle å være kul, men å veilede de til å bli best fungerende i samfunnet. Og min erfaring er at det ikke er ved å bare være "kul", hvis man ikke også behersker samfunnets normer.

Anonymkode: 2d249...fd2

[AnonymBruker]

Til det ts snakker om i hi: ble slutt mellom bf og meg. Han ville liksom bare være "kul". Han kunne fint tatt ned leker de hadde funnet ute og ikke sett noe galt med det eller gidde å reflektere over signalene man sender... Føltes som et ekstra barn. Han er veldig glad i barna, men ikke en rollemodell eller en oppdrager. 

Anonymkode: 2d249...fd2

[AnonymBruker]

Min samboer er litt sånn. Han er dog villig til å snakke om det og tar imot mine synspunkt. Han har et barn fra et tidligere forhold med en annen dame som er like ordentlig/ streng som meg og selvom far tuller med fingeren og banner ( glemmer seg) så gjør absolutt ikke datteren det. Mulig hun hermet som veldig liten. 
 

jeg prøver å se positivt på forskjellene våre og vi backer hverandre som oftest foran barna selvom vi ikke alltid er 100% enig. Jeg skiller veldig på hvem jeg er med venner, hvem jeg er på jobb og hvem jeg er som mamma. Mannen derimot er mer ekte og lik på alke arenaer. 
 

vi diskuterer masse oss imellom når det kommer til oppdragelse, men jeg prøver å fokusere på hvor glad han er i barna og hvor godt han tar vare på dem og at selvom han banner i trafikken foran barna og jeg kun gjør det uten barna så er det hundre andre ting (både relatert og ikke relatert til barn) han gjør bedre enn meg. 
 

uten han tror jeg faktisk at jeg hadde blitt til en hard, firkantet blokk. 

Anonymkode: d44af...266

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hm, for meg høres det ut som om samboeren din har mer temperament. Det e rikke kun negativt. kanskje barnet kan ha godt av å se at faren viser følelser på hele spekteret. Det og alltid være pedagogisk riktig og fornuftig er kanskje verre for et barn tenker jeg.

Vi er en familie hvor det noen ganger går en kule varmt. Mina barn er derfor vant med at folk kan bli sinte. jeg hører andre foreldre som reagerer på at barna deres opplever "sinte" voksne. En lærer vi hadde kunne si litt tydelig fra, da kom en av mødrene med dette på foreldresamtalen, datteren deres likte ikke når læreren ble sint. Og da tenker jeg at du kanskje har beskyttet barnet for mye.

Når det gjelder leker som ligger igjen så er det vel en forskjell på om du tror de vil hente dem igjen eller ei. Er det en lekeplass du vet hvem som bruker så kan du kanskje ta med lekene dit og høre om noen savner dem?

Anonymkode: 003c6...df4

Tro meg, barnet mitt har sett meg sint også. Jeg er ikke alltid pedagogisk, men er nok mer oppatt av å stå frem som et godt eksempel. Blir jeg for sint, sier jeg unnskyld etterpå. Hadde jeg vist fingeren til noen i trafikken/på gaten, hadde jeg følt etterpå at jeg måtte forklare barnet at det ikke var mitt beste øyeblikk og ikke er den beste måten å håndtere ting på. Hadde ikke ønsket å «normalisere» slik oppførsel mot andre.

Skjønte ikke helt hva du mente angående leker på lekeplass. Poenget mitt er at man ikke tar med seg hjem andre sine leker, men det er visst ikke min samboer helt enig i og jeg mener han lærer barnet vårt at det er greit å stjele.

Ts

Anonymkode: 95c21...34e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes far høres kul ut og du høres straight/rigid ut. Det er kanskje greit for barnet å se at folk er forskjellige. Du kan lære han dine verdier og far kan lære han sine. Høres ikke ut som han gjør noe som kan skade barnet eller gir han traumer.

Anonymkode: 5ee1e...30a

Så det er kult å vise fingeren til fremmede/lære barnet å stjele? Jeg spør oppriktig - er jeg for streng, eller er dette liksom innafor?

Og hva mener du er fars verdier i disse tilfellene? Jeg sliter med å forstå, og mener selv han er ute å kjøre her..

Ts

Anonymkode: 95c21...34e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til det ts snakker om i hi: ble slutt mellom bf og meg. Han ville liksom bare være "kul". Han kunne fint tatt ned leker de hadde funnet ute og ikke sett noe galt med det eller gidde å reflektere over signalene man sender... Føltes som et ekstra barn. Han er veldig glad i barna, men ikke en rollemodell eller en oppdrager. 

Anonymkode: 2d249...fd2

Er litt dette jeg føler, samtidig som jeg føler at han kan sette grenser/er flinkere til det når jeg er der. Kanskje fordi han vet hva jeg mener.

Derfor er jeg litt delt. Han kan være en god oppdrager (i mine øyne) om han vil, men så er det disse episodene hvor jeg bare føler han «svikter».

Ts

Anonymkode: 95c21...34e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Min samboer er litt sånn. Han er dog villig til å snakke om det og tar imot mine synspunkt. Han har et barn fra et tidligere forhold med en annen dame som er like ordentlig/ streng som meg og selvom far tuller med fingeren og banner ( glemmer seg) så gjør absolutt ikke datteren det. Mulig hun hermet som veldig liten. 
 

jeg prøver å se positivt på forskjellene våre og vi backer hverandre som oftest foran barna selvom vi ikke alltid er 100% enig. Jeg skiller veldig på hvem jeg er med venner, hvem jeg er på jobb og hvem jeg er som mamma. Mannen derimot er mer ekte og lik på alke arenaer. 
 

vi diskuterer masse oss imellom når det kommer til oppdragelse, men jeg prøver å fokusere på hvor glad han er i barna og hvor godt han tar vare på dem og at selvom han banner i trafikken foran barna og jeg kun gjør det uten barna så er det hundre andre ting (både relatert og ikke relatert til barn) han gjør bedre enn meg. 
 

uten han tror jeg faktisk at jeg hadde blitt til en hard, firkantet blokk. 

Anonymkode: d44af...266

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Samboer er mer ekte og autentisk på alle plan, mens jeg er veldig bevisst på egen oppførsel rundt barnet og mot andre. Kjefte i trafikken er en ting, men vise fingeren slik at vedkommende får det med seg, kunne aldri falt meg inn. Særlig ikke med barn tilstede.

Så fint at dere prater om det og høres ut til å ha en grei løsning rundt det. Samboer tolker det gjerne som kritikk om jeg prøver å dele mine synspunkter og tuller det ofte bort med å benekte, le det vekk osv.

Ts

Anonymkode: 95c21...34e