Flere som blir lei seg når det nærmer seg sin egen bursdag?

[Maskinfører]

Junijulia skrev (2 minutter siden):

Trist at du føler det sånn. Men ting kan endre seg, ikke mist håpet. Sender deg mange gode tanker 🫶

Nei man er bare ett år nærmere graven det er ikke sånn 😀 nei skal ikke miste håpet 🫶

[AnonymBruker]

Ja ✋

Anonymkode: 05c44...3b5

[AnonymBruker]

Jaane doe skrev (På 22.7.2024 den 13.08):

 

Har sagt det til flere at for meg så er bursdagen min den verste dagen i året. Hadde jeg kunne bare sovet gjennom den ville jeg gjort det. Eneste positive er vel at noen i familien gir litt penger i gave og at det kan komme godt med. Men ellers liker jeg ikke å ha bursdag. 

 

Hvis du sier dette til folk vet de jo ikke om de skal kondolere eller gratulere med dagen.

Anonymkode: 5cba4...3c5

[Jomael]

Jeg elsker bursdager. Og jeg sørger for at alle husker dagen min 😁 Jeg kan si på jobben med et stort glis: I dag har jeg bursdag 😁 Sånn var jeg ikke før. Jeg har bursdag på sommeren. Fikk aldri feire bursdager. Og familien glemte av dagen min. Og jeg gikk rundt og var lei meg, og sa ingenting. Den dagen jeg fylte 18 feiret jeg med venner, og det var så hyggelig. Nå er jeg i 50 årene, og jeg feirer hvert år at jeg enda er i live. Og at helsa er god. Alderen får nå så være. Alle runddager har jeg feira stort. Det er artig med en fest sammen med familie og gode venner. Bursdagsgave og julegave fra mannen velger jeg som regel selv, han er håpløs Men i fjor overrasket han stort med hjertegullsmykke. Da ble jeg så glad. Han kommer med blomster til morsdagen da. Jeg foreslår at du feirer deg selv! Send ut invitasjoner i god tid på forhånd, kjøp inn bobler og brus og ha det gøy med folk du trives med.

[AnonymBruker]

Har aldri hatt ønske eller behov for å feire min bursdag. Men nå, når jeg snart blir 70, så ønsker jeg å markere det med et selskap for mine barn/barnebarn. Har tre barn og åtte barnebarn. Er ikke sikkert jeg får oppleve neste "runde tall", derfor hyggelig å markere med familie på flott hotell. "Du rykker stadig fremover i køen"  Ja, det plager meg å innrømme. Er på livets oppløps-side.

Anonymkode: 0a2b8...1ef

[Jomael]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har det egentlig likt

 Gubben hadde både 30 og 40 års lag. Jeg ikke. 

Så nå når han kom med at neste år fyller jeg 50 og mamma 80 kansje feire det sammen.  Da bare datt det ut av meg greit vi feirer mor de sin dag. Men jeg arrangerer ikke 50 års dag for deg. For vi har aldri feirey mine runde dager. Så da ser jeg ikke behov for å be folk inn til din dag. Han ble rimlig overasket 

 Sa rett ut ska du ha 50 årsdag, ja da ska det faen meg og ha selskap på min 50 års dag og.

Har ikke hørt noe mer prat om 50 årsdagen  hans etter det, så får vi se

Anonymkode: bb1b6...c49

😱 Høres ikke spesielt trivelig ut den kommunikasjonen der. Skal man ikke feire hverandre og vise kjærlighet?

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Har aldri hatt ønske eller behov for å feire min bursdag. Men nå, når jeg snart blir 70, så ønsker jeg å markere det med et selskap for mine barn/barnebarn. Har tre barn og åtte barnebarn. Er ikke sikkert jeg får oppleve neste "runde tall", derfor hyggelig å markere med familie på flott hotell. "Du rykker stadig fremover i køen"  Ja, det plager meg å innrømme. Er på livets oppløps-side.

Anonymkode: 0a2b8...1ef

Min mamma er litt eldre enn deg. Det plager meg og bekymrer meg at hun kanskje ikke er her lenger snart, enten det er om 1, 3, 5 eller 10 år. Det er også en enorm sorg for meg at hun trolig ikke noengang blir bestemor (selv om hun aldri har nevnt dette selv).

[Rogadame]

Hater oppmerksomhet  og ståhei selv på min egen bursdag.  Greit nok med oppmerksomhet fra  barn, mann og de nærmeste .

Hadde booka meg selv time på.spa eller noe sånt. Og bestilt favoritt takeaway  og shoppa meg noe fint .

[AnonymBruker]

Rogadame skrev (18 minutter siden):

Hater oppmerksomhet  og ståhei selv på min egen bursdag.  Greit nok med oppmerksomhet fra  barn, mann og de nærmeste .

Hadde booka meg selv time på.spa eller noe sånt. Og bestilt favoritt takeaway  og shoppa meg noe fint .

Ser denne. Selv er jeg mann. Har i voksen alder kjøpt meg en veteranbil i form av en cabriolet (åpen bil) som jeg bruker om sommeren på fine dager. Blir min form for spa. Sammen med min kone i snart 50 år... fremdeles glad i hverandre.

Anonymkode: 0a2b8...1ef

[AnonymBruker]

Hoppetaujenta skrev (På 6.2.2025 den 13.58):

Neida, jeg bare hopper over den og har en helt vanlig hverdag. Går helt greit det.  

For deg ja, for andre går det ikke greit

Anonymkode: 6dfa2...fb1

[AnonymBruker]

Ærlig talt, ikke mange voksne bryr seg om bursdag. Jeg har til og med glemt min egen og kommet på det dagen etterpå. Bryr meg ikke om andres med mindre det blir servert fram for meg, og definitivt ikke om andre i familien glemmer min. 

Anonymkode: 890c2...355

[Hoppetaujenta]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

For deg ja, for andre går det ikke greit. Anonymkode: 6dfa2...fb1

                            Jeg svarte for meg selv.  

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i HI. Jeg styrer og baker til andre i familien sin,fordi jeg vil det og fordi jeg bryr meg om dem. Så det føles ikke som plikt. Men nå minne folk på det når jeg har dag og spørre om de vil bake og ordne. 

Ikke det samme når jeg må organisere det selv, selv om de stiller med kake. 

Anonymkode: 799a5...017

[AnonymBruker]

Ja jeg blir også lei meg. Sist bursdag tok jeg joggetur i mørket mens jeg gråt, helt håpløst. Blir faktisk verre for hvert år. 

Anonymkode: 84e52...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2024 den 12.54):

Bursdag har blitt noe fryktelig sårt for meg. Jeg har mange venner, som jeg ofte har gjort mye ut av på deres bursdag, gitt dyre og flotte gaver og alltid gratulert dem. Jeg har kun én storesøster, som jeg dessverre har følt meg ganske avvist av hele livet, som glemmer bursdagen min hvert år. Hun gratulerer meg opptil en uke etterpå, når vår mor har minnet henne på det. 

Jeg har aldri opplevd at noen har gjort noe spesielt for meg. Ikke verken på 20, 25, 30 eller ved 35 heller, da jeg fylte 30 ble jeg så lei meg at jeg oppriktig lurte på om jeg skulle ta livet av meg - før jeg følte ingen brydde seg om meg (noe jeg kan føle ellers også, men det er alltid verst på bursdagen min). Jeg satt hjemme og gråt hele dagen. 

Når jeg nærmer meg 40 så har jeg valgt å skru av alt der det står at jeg har bursdag, for å prøve å la dagen gå raskt forbi - og ha null forventninger til dagen. Jeg prøver å hause ned dagen også ovenfor mannen min. At det bare er en vanlig dag... Samtidig er jeg veldig opptatt av å feire hans dag, og ellers for venner og familie, selv om jeg aldri får det i retur.

Han har også glemt dagen et par ganger, og feks arrangert guttetur samme helg jeg har bursdag og kommet senere og vært flau og beklaget seg. Jeg har bare latt være å si noe når han har booket turen, når han sier datoen. Så kommer han på det selv kanskje en måned senere. Det bare forsterker at ingen egentlig bryr seg om meg. 

Anonymkode: 740f8...2a6

Du må gjøre det selv. Jeg har også måtte gjøre det selv. Reis bort om du kan, unn deg spa eller noe. Jeg har grått på bursdagene mine. Men ikke pga at ingen brydde seg men fordi jeg aldri har råd til å reise bort på min bursdag for å få litt fred fra naboene. 

Anonymkode: 0144f...2a4

[AnonymBruker]

Jeg inviterer mine nærmeste på middag og kos hvis jeg føler for oppmerksomhet på bursdagen min. Det skjer kanskje annenhvert år. Føler man for å feire så må man ta initiativ selv, tenker jeg. 

I kveld skal jeg i bursdag til ei venninne. Gleder meg masse! 😁✨️🥳

Anonymkode: b5b1e...800

[AnonymBruker]

Jeg har alltid syntes bursdagen min er vond.

Det er en dag som er en sterk påminnelse om hvor lite verdt jeg er. 
Som barn var det ikke noe stas eller noe spesielt. Jeg sleit med sosial angst og syntes det var vanskelig å feire dagen med venner. Så barnebursdag var tøft. Familien gjorde ikke noe og jeg følte meg verdiløs og glemt.
I ungdomstiden og utover så følte jeg meg glemt, samtidig som at jeg gruet meg til enn hvis noen gjør noe utav det. For angsten tåler det ikke. Så litt damned if I do, damned if I don't-situasjon. 

18 årsdagen, 20 årsdagen og 30 årsdagen var en sterk påminnelse om at jeg ikke betyr noe for de rundt meg. Det at samtlige årsgamle fikk store feiringer og overraskelsesfeiring gjorde det ikke lettere. 

Det er også en påminnelse på at jeg fortsatt er her, og jeg føler meg mislykket som lever fortsatt et år. Det er det som gjøre den tung og vond og det blir verre for hvert år som kommer. 

Anonymkode: 30d00...345

[AnonymBruker]

Jepp. Jeg er alltid trist og nedfor på min egen bursdag. Ender alltid opp med å gråte og føle at ting er trist. I år tenker jeg å ikke ha noe bursdagsselskap, og bare skru av mobilen/logge ut av sosiale media. Det tror jeg faktisk kan være godt for meg om jeg behandler det som en helt vanlig dag. Tror det er noe med forventingene rundt bursdag og oppmerksomhet som gjør meg trist, fordi jeg har en ganske liten omgangskrets og få venner. 

Anonymkode: eb2c4...d5e

[AnonymBruker]

Dere som gruer dere fordi dere har få venner - hva gjør dere ellers i året for å bøte på dette? Forsøker dere å jobbe med problemet og få større omgangskrets/venner?

Anonymkode: a7718...2bb

[AnonymBruker]

Ja, jeg blir veldig lei meg når det nærmer seg bursdagen min, men med årene begynt å gi faen i dagen. Den kommer selv om man vil eller ikke. 

Anonymkode: f7d0e...c22