Flere som blir lei seg når det nærmer seg sin egen bursdag?

[AnonymBruker]

Jeg virkelig hater å ha bursdag, og det er den dagen jeg gråter mest hele året. I fjor ble jeg attpåtil 50, og det er noe av det verste jeg vært gjennom. 

For meg er bursdager bare nedtelling til døden, ikke noe det er naturlig å feire. Det minner meg om hvor mislykket og alene jeg er, hvor lite jeg har igjen å leve og at det er for sent for alt det jeg en gang drømte om å gjøre. 

 

Anonymkode: 54996...9c6

[AnonymBruker]

Da inviterer du til fest! Skjønner ikke hva du forventer?

Anonymkode: c9ee8...ede

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (23 minutter siden):

Forstår godt at det er vondt. ❤️ 

Er det rart når du sier til han helt eksplisitt at det ikke er en stor greie og hauser ned dagen?

Angående det der å spør andre når det passer for dem at DU inviterer, slutt med det. Jeg fikk det tipset av en psykolog for mange år siden, at jeg skulle ta sjansen på å bare invitere da det passet for meg, og så fikk jeg heller tåle avvisningen av at de eventuelt ikke kom. Det er noe med hva en kommuniserer når en alltid er den som forsøker å tilrettelegge og tilpasse seg alle andre. En sier "jeg er ikke viktig". Velg en helg, helst en tid i forkant, ha en plan, ikke bruk ord som  "blir en liten greie", sett stas på deg selv bare i ordene du bruker. Sånt har mer å si enn vi tror. 

Hvilken fest vil du helst komme på: 

1) Hmm, du Jenny, jeg blir jo 40 og lurte litt på å ha noe lite, kanskje jeg skulle feiret, hva tenker du, hvilken dag passer for deg?

2) Event på Facebook: Jeg fyller år, og vil feire med middag og kake, og fest! Kom med dine beste vitser og del dagen med meg. Jeg ønsker meg lipgloss, glam og påminnelser om at jeg fremdeles er ung  Vi starter kl. 18, middag serveres 18.30. Jeg stiller med mat og drikke, ta gjerne med ekstra alkohol om du vil ha noe spesielt. Gleder meg til å feire i august ❤️🍾

Enig, bortsett fra «ta med alkohol» eh, nei. Det er for 20-årslag, ikke 40-årslag.

Anonymkode: c9ee8...ede

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også, tilogmed mamma har prestert å glemme dagen min, det var på toppen av alt 18 årsdagen min så det var sårt.

Jeg fikk også beskjed om at bursdagen min var i veien, at den er på et upraktisk tidspunkt midt i fellesferien, at ingen gidder å feire den osv.

Det var ganske hardt å innse at det var en totdelt greie der, dels at jeg faktisk har hatt det skikkelig kjipt i oppveksten blant annet og dels at jeg faktisk selv satte meg i den rollen videre som voksen.

Når du hauser den ned og gjør deg selv og dagen uviktig så blir den uviktig, du får det bekrefta og det er både tryggere og mindre skummelt enn å ta tak å si fra om at du trenger det motsatte. Du trenger oppmerksomhet og bekreftelse på at du er viktig og du trenger det på bursdagen.

For meg var det veldig vanskelig å si at det var viktig for meg fordi jeg er så veldig oppdratt til at man ikke kan forvente eller kreve slike ting, det skal komme naturlig og det skal gies frivillig. Om jeg ber om gave og kake så er det ikke ekte, da er det ikke frivillig og «rent». Da er det min feil, jeg er egoistisk og selvsentrert. Man blir fastlåst og uansett hva som skjer så blir det feil. Det er kjempevanskelig!

Det går an å snu det, det går an å si fra og ta tak. Jeg hadde min fineste bursdag noensinne nå nylig, min 40årsdag. Det var ikke slik at alt var enkelt og perfekt men det var mange steg i riktig retning. Jeg greide å ta imot gaver fra samboer uten å føle meg falsk og feil blant annet. 

Anonymkode: fc5ec...466

[AnonymBruker]

Ja. Hver bursdag er en påminnelse om at jeg har levd nok et år i ensomhet. Synes det er en trist dag.

Anonymkode: a841c...6db

[AnonymBruker]

Jeg får masse hilsninger på bursdagen min,fra familie og venner,på jobb,på Facebook og på telefon. Får gaver fra foreldre og søsken. Men samboeren min bryr seg lite om bursdager. Han vil ikke feire sin egen,og det er helt greit,men jeg skulle ønske han ihvertfall kunne gratulert meg med dagen,på min bursdag. Det er ikke alltid han gjør det. Jeg forlanger ikke dyre gaver, fest og masse kaker,men at han ga meg en klem og sa gratulerer,hadde vært hyggelig.  Jeg blir litt lei meg over at han ikke gidder det,når han vet at det betyr noe for meg. Det koster han ikke akkurat så mye.... 

Anonymkode: 20858...32e

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke glad i bursdager, julaften og 17. mai. Jeg har mange å feire med, og fin familie. Det er ikke der det sitter. Men en følelse av forventninger som sikkert kommer fra barndommen. 
Da man gledet seg villt til slike dager. 
Man blir litt sårbar på slike dager, fordi man har forventninger. 
Jo eldre vi blir jo mindre viktig er disse dagene. Mens vi likevel har en forventning. 
Ts måler kanskje egenverdi med bursdagen sin og legger merke til hvem som bryr seg og ikke. 
 

Anonymkode: d3034...ef9

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Enig, bortsett fra «ta med alkohol» eh, nei. Det er for 20-årslag, ikke 40-årslag.

Anonymkode: c9ee8...ede

Ja, det var et generelt forslag, det vet du sikkert bedre enn meg ja, er ikke så gammel 🙈 TS må selvfølgelig tilpasse det til hva enn hun ønsker av type festlighet. Poenget er å bjuda på, bruke positive ord.

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg har det også litt som ts men ditt tips skal jeg ta med meg. For jeg er alltid den som legger opp livet etter andre og som syns det er viktigere at det passer dem enn meg. Og jeg flytter gjerne på ting for andre sin skyld! Det føles jo ikke bra å være den som alltid legger til rette for andre. 

Anonymkode: 799a5...017

Nei, ikke sant! Jeg var så redd da jeg gjorde det første gang, tenkte at jeg kom til å dø hvis alle de jeg spurte (3 stk) sa nei. 😅 Jeg hadde backing i den psykologen da at hvis det gikk dårlig så kunne jeg jo helt klart tåle det også, og for første gang ikke bli avvist av meg selv. Og vet du, for meg gikk det bra, alle 3 kom, alt på mine premisser og det var så godt å føle at jeg ble prioritert, en mulighet jeg aldri ga meg selv før jeg prøvde det slik! Håper det fungerer for deg også.  

[Grüner]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Bursdag har blitt noe fryktelig sårt for meg. Jeg har mange venner, som jeg ofte har gjort mye ut av på deres bursdag, gitt dyre og flotte gaver og alltid gratulert dem. Jeg har kun én storesøster, som jeg dessverre har følt meg ganske avvist av hele livet, som glemmer bursdagen min hvert år. Hun gratulerer meg opptil en uke etterpå, når vår mor har minnet henne på det. 

Jeg har aldri opplevd at noen har gjort noe spesielt for meg. Ikke verken på 20, 25, 30 eller ved 35 heller, da jeg fylte 30 ble jeg så lei meg at jeg oppriktig lurte på om jeg skulle ta livet av meg - før jeg følte ingen brydde seg om meg (noe jeg kan føle ellers også, men det er alltid verst på bursdagen min). Jeg satt hjemme og gråt hele dagen. 

Når jeg nærmer meg 40 så har jeg valgt å skru av alt der det står at jeg har bursdag, for å prøve å la dagen gå raskt forbi - og ha null forventninger til dagen. Jeg prøver å hause ned dagen også ovenfor mannen min. At det bare er en vanlig dag... Samtidig er jeg veldig opptatt av å feire hans dag, og ellers for venner og familie, selv om jeg aldri får det i retur.

Han har også glemt dagen et par ganger, og feks arrangert guttetur samme helg jeg har bursdag og kommet senere og vært flau og beklaget seg. Jeg har bare latt være å si noe når han har booket turen, når han sier datoen. Så kommer han på det selv kanskje en måned senere. Det bare forsterker at ingen egentlig bryr seg om meg. 

Anonymkode: 740f8...2a6

Men har du selv invitert til selskap? Det høres ut som du plasserer deg selv bevisst i offerrollen fordi ingen disker opp og ordner i stand fest for deg. Det vanlige er at det er bursdagsbarnet selv som inviterer til selskap! 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Sånn har jeg det også, tilogmed mamma har prestert å glemme dagen min, det var på toppen av alt 18 årsdagen min så det var sårt.

Jeg fikk også beskjed om at bursdagen min var i veien, at den er på et upraktisk tidspunkt midt i fellesferien, at ingen gidder å feire den osv.

Det var ganske hardt å innse at det var en totdelt greie der, dels at jeg faktisk har hatt det skikkelig kjipt i oppveksten blant annet og dels at jeg faktisk selv satte meg i den rollen videre som voksen.

Når du hauser den ned og gjør deg selv og dagen uviktig så blir den uviktig, du får det bekrefta og det er både tryggere og mindre skummelt enn å ta tak å si fra om at du trenger det motsatte. Du trenger oppmerksomhet og bekreftelse på at du er viktig og du trenger det på bursdagen.

For meg var det veldig vanskelig å si at det var viktig for meg fordi jeg er så veldig oppdratt til at man ikke kan forvente eller kreve slike ting, det skal komme naturlig og det skal gies frivillig. Om jeg ber om gave og kake så er det ikke ekte, da er det ikke frivillig og «rent». Da er det min feil, jeg er egoistisk og selvsentrert. Man blir fastlåst og uansett hva som skjer så blir det feil. Det er kjempevanskelig!

Det går an å snu det, det går an å si fra og ta tak. Jeg hadde min fineste bursdag noensinne nå nylig, min 40årsdag. Det var ikke slik at alt var enkelt og perfekt men det var mange steg i riktig retning. Jeg greide å ta imot gaver fra samboer uten å føle meg falsk og feil blant annet. 

Anonymkode: fc5ec...466

Kjenner igjen mye her. Bursdag midt i fellesferien, så ingen har tid eller er bortreist, selv som barn ble dagen min bare feiret som et påheng på andre bursdager (som var viktigere) og aldri som min egen bursdag, på min dag.. Hadde for eksempel aldri et barneselskap.. Og er man jo oppdratt til å være synlig og aldri drive å fiske etter oppmerksomhet, dvs ha forventninger, bli sett, ønsker, få ros eller noe. "fisket jeg etter oppmerksomhet", så var det falskt og feil, så ja.... Det henger i, det er vanskelig å tro at jeg har lov til å kreve plass i eget liv..

Anonymkode: a066d...0d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Kjenner igjen mye her. Bursdag midt i fellesferien, så ingen har tid eller er bortreist, selv som barn ble dagen min bare feiret som et påheng på andre bursdager (som var viktigere) og aldri som min egen bursdag, på min dag.. Hadde for eksempel aldri et barneselskap.. Og er man jo oppdratt til å være synlig og aldri drive å fiske etter oppmerksomhet, dvs ha forventninger, bli sett, ønsker, få ros eller noe. "fisket jeg etter oppmerksomhet", så var det falskt og feil, så ja.... Det henger i, det er vanskelig å tro at jeg har lov til å kreve plass i eget liv..

Anonymkode: a066d...0d9

Akkurat den siste setningen traff meg ; å kreve plass i eget liv! Det er jo det vi er mange som må tørre. Den skal jeg ta med meg! 

Anonymkode: 799a5...017