Flere som blir lei seg når det nærmer seg sin egen bursdag?

[AnonymBruker]

Bursdag har blitt noe fryktelig sårt for meg. Jeg har mange venner, som jeg ofte har gjort mye ut av på deres bursdag, gitt dyre og flotte gaver og alltid gratulert dem. Jeg har kun én storesøster, som jeg dessverre har følt meg ganske avvist av hele livet, som glemmer bursdagen min hvert år. Hun gratulerer meg opptil en uke etterpå, når vår mor har minnet henne på det. 

Jeg har aldri opplevd at noen har gjort noe spesielt for meg. Ikke verken på 20, 25, 30 eller ved 35 heller, da jeg fylte 30 ble jeg så lei meg at jeg oppriktig lurte på om jeg skulle ta livet av meg - før jeg følte ingen brydde seg om meg (noe jeg kan føle ellers også, men det er alltid verst på bursdagen min). Jeg satt hjemme og gråt hele dagen. 

Når jeg nærmer meg 40 så har jeg valgt å skru av alt der det står at jeg har bursdag, for å prøve å la dagen gå raskt forbi - og ha null forventninger til dagen. Jeg prøver å hause ned dagen også ovenfor mannen min. At det bare er en vanlig dag... Samtidig er jeg veldig opptatt av å feire hans dag, og ellers for venner og familie, selv om jeg aldri får det i retur.

Han har også glemt dagen et par ganger, og feks arrangert guttetur samme helg jeg har bursdag og kommet senere og vært flau og beklaget seg. Jeg har bare latt være å si noe når han har booket turen, når han sier datoen. Så kommer han på det selv kanskje en måned senere. Det bare forsterker at ingen egentlig bryr seg om meg. 

Anonymkode: 740f8...2a6

[AnonymBruker]

Du må slutte å være i offerrollen. Du må slutte å gjøre så mye utav andres bursdager og forvente at de gjør det tilbake. 

Har du sagt til din mann hva du føler? Virker som om du nå heller trives med å ikke si noe slik at du kan synes synd på deg selv. Det er ikke konstruktivt. 

Anonymkode: a7718...2bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må slutte å være i offerrollen. Du må slutte å gjøre så mye utav andres bursdager og forvente at de gjør det tilbake. 

Har du sagt til din mann hva du føler? Virker som om du nå heller trives med å ikke si noe slik at du kan synes synd på deg selv. Det er ikke konstruktivt. 

Anonymkode: a7718...2bb

Ja, det er fryktelig tåpelig synes jeg, og jeg prøver å tenke at jeg må slutte å føle det slik. 

Likevel gjør jeg det. 

Ja, han vet det er sårt for meg, men jeg holder mye igjen og han vet nok ikke hvor ille det faktisk er. 

Jeg føler nesten at bursdagen min utløser en latent depresjon hver gang dagen nærmer seg. 

Ts 

Anonymkode: 740f8...2a6

[Jaane doe]

Jeg blir alltid lei meg når jeg har bursdag. Selv om jeg egentlig ikke ønsker/liker sånne store tilstelninger og liker ikke å være midtpunkt. Men blir alltid lei meg og gråter på bursdagen min. 

Har sagt det til flere at for meg så er bursdagen min den verste dagen i året. Hadde jeg kunne bare sovet gjennom den ville jeg gjort det. Eneste positive er vel at noen i familien gir litt penger i gave og at det kan komme godt med. Men ellers liker jeg ikke å ha bursdag. 

Har også opplevd at folk som egentlig står meg nær ikke gratulerer meg med dagen. Venner som jeg ser ofte og føler betyr mye for meg gratulerer meg ikke med dagen. Ikke engang en enkel gratulasjon på facebook. Der får jeg kun noen få gratulasjoner fra de i nærmeste familie, selv om jeg har mange venner på facebook. Min egen far har jeg så dårlig forhold til at han husker som regel ikke når jeg har bursdag engang. Han gratulerer meg kun hvis noen andre minner han på det. 

Opplevde også engang å være i et forhold med en mann som ikke gratulerte meg på bursdagen min selv om vi bodde sammen... Var lei meg senere på dagen og når han spurte hva som var galt sa jeg at jeg var litt lei meg, fordi han ikke hadde gratulert meg med dagen. Istedenfor å si unnskyld og gratulere meg så bare insisterte han på at han hadde gjort det tidligere på dagen. Vet ikke om han bare hadde glemt av bursdagen min og ville prøve å lure meg til å tro at han hadde gratulert meg fordi han var flau over å ha glemt det eller hva det nå enn var. Men lei meg ble jeg i hvertfall når han ikke gratulerte meg og i tillegg løy til meg når jeg tok det opp.

[AnonymBruker]

Jeg blir litt lei meg fordi jeg synes det er kjipt og litt flaut å bli eldre.

Anonymkode: f60cb...3b8

[Rainstorm2.0]

Birthday blues! 

Velkjent for meg også, har blitt mindre og mindre med årene, ettersom jeg har fått mer og mer et liv jeg kan trives med. Mitt tips er egentlig litt det motsatte av det du gjør, jeg har sagt til de jeg har nær at bursdag er både vanskelig for meg og viktig for meg, og det har gjort at de viser at de bryr seg både i forkant og på dagen. Og det å ha en eller to som virkelig ønsker at jeg skal få en god dag det gjør en forskjell. Hva hadde skjedd om du delte det med mannen? 

Forstår at du tenker at det viser at ingen bryr seg, samtidig er det jo kanskje litt som at du har lagt opp til det selv med å hause det ned, og si at du ikke er opptatt av bursdag o.l. Folk er ikke tankelesere, og forstår ikke at det egentlig er veldig viktig for deg, og sårt for deg. Det minner meg om noen jeg kjenner som er passiv-aggressiv rundt det, påstår at bursdag er ikke viktig, de forventer ingenting, og så hører jeg jo da bitterheten i etterkant at ingen gjør noe for dem. Ikke bli den personen. Du har bursdag, du er viktig for de som er glad i deg, og hvis du sier fra at bursdag er viktig og du drømmer om stas og oppmerksomhet er jeg sikker på at du kunne blitt møtt bedre. 

[uglejenta]

Mannen din er ikke tankeleser, så når du ikke snakker med han om forventninger og later som du vil at dagen skal forbigå i stillhet, så tror han det. 
De fleste jeg kjenner har forresten arrangert sin egen bursdagsfest til runde tall, så her må du ta tak og invitere selv dersom det er viktig for deg

[Rainstorm2.0]

Og i tillegg, du sier du har mange venner, det vanligste er faktisk at folk inviterer til bursdag selv, ikke å bli overrasket med fest. Hva med å være forut denne gangen, det er 40 år, stor dag, lag en event, planlegg et kalas. Vis deg selv at du husker dagen din! 

[AnonymBruker]

Forstår hvordan du har det. Har det på nesten samme måte. Vært i et forhold i 15 år. De første 12 årene fikk jeg ikke bursdagsgave hos mannen min engang. Som oftest er han ikke hjemme på dagen heller. Etterhvert som årene gikk torte jeg å si i fra om hvordan det fikk meg til å føle. Sa at jeg ikke forventet noe dyre greier, hadde blitt glad for blomster og kort. Egentlig bare at noen (les han) gjorde noe litt spesielt ut av dagen. Etter noen år med sammenbrudd på bursdagen mim når jeg atter engang skjønte at jeg kun fikk en halvhjertet muntlig gratulasjon, så har han (etter påminning fra felles venner) kjøpt noe som de har foreslått. Kom dog gjerne etter bursdagen, men jeg var glad for å få noe. Føler likevel han gjør det kun fordi han må, og har sluttet å ta opp tema. Sårt er det likevel. Heller ikke snakk om at han tar initiativ til å be noen over på kake og kaffe, men forventer/hinter voldsomt til at jeg burde arrangere svært selskap når han snart har runddag. Etter såpass mange år har jeg ingen problemer med å si i fra at det kommer jeg aldri til å orke å gjøre, så lenge han ikke bruker en kalori på min dag. Teit sikkert, men sånn er det.

Har vært en som har gjort alt for mye utav andre sine bursdager tidligere (de har også forventet det) men har sluttet med god samvittighet. 

 

Kort oppsummert; forstår deg godt!

Anonymkode: 8b59b...18b

[AnonymBruker]

Ja, har det sånn også. Men prøv å ikke ta det personlig for det er ikke alle som bryr seg om bursdager for voksne. 

Anonymkode: 043e4...961

[AnonymBruker]

Skjønner ts godt jeg, det er vondt å være usynlig og det blir så ekstra tydelig når man har bursdag... Blir ikke bedre av alle som sier det er ens egen feil  og at man bare må slutte å føle det slik, det er gjerne de samme folkene som er vant til å bli sett... 

Har rund dag imorgen, jeg er utrolig lei meg og deprimert. Ikke fordi jeg blir eldre, men fordi det blir så veldig tydelig hvor usynlig jeg er og hvor lite innsats folk/familie gidder gjøre for at jeg skal ha en fin dag. F.eks. selv gaveønsker bør begrenses til noe familien gidder ordne, helst beskrives i detalj hvor det fås kjøpt og bør ikke på noe vis innebær innsats... 

Anonymkode: a066d...0d9

[svartkatt]

Vel, både og. Jeg har lært meg til å ta dagen som en vanlig dag, og skjer det noe rundtom den tiden så er det bare bonus. Og helst prøver jeg å ha en bedre middag eller kake med meg selv en eller annen dag rundt om da. 

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner ts godt jeg, det er vondt å være usynlig og det blir så ekstra tydelig når man har bursdag... Blir ikke bedre av alle som sier det er ens egen feil  og at man bare må slutte å føle det slik, det er gjerne de samme folkene som er vant til å bli sett... 

Har rund dag imorgen, jeg er utrolig lei meg og deprimert. Ikke fordi jeg blir eldre, men fordi det blir så veldig tydelig hvor usynlig jeg er og hvor lite innsats folk/familie gidder gjøre for at jeg skal ha en fin dag. F.eks. selv gaveønsker bør begrenses til noe familien gidder ordne, helst beskrives i detalj hvor det fås kjøpt og bør ikke på noe vis innebær innsats... 

Anonymkode: a066d...0d9

Slutt å høre på folk som sier du ikke skal føle det slik du føler, det er bare tull. 😅 Vi må begynne å anerkjenne våre egne følelser, ta oss selv på alvor, ikke gaslighte oss selv med "jeg burde ikke føle på det", "jeg burde ikke være trist", du er trist, vær god mot deg selv! 

Da jeg kjente mest på dette var jeg mest alene, så stedet jeg begynte var å gjøre stas på meg selv. Det endte med gråtebøtte hvert år, likevel var det samtidig fine ting også! Jeg kjøpte en fin gave til meg selv, tok meg selv ut for å spise, sminket meg, laget frokost på senga, bakte en kake. Et år spurte jeg en dame i en bokhandel om hun kunne velge en bok til meg som jeg ikke visste, og hun var med på leken, så jeg fikk en fin overraskelse også. Det er vondt å bli glemt av andre, å føle seg usynlig, og jeg synes det minste du fortjener er å ikke få den erfaringen fra deg selv! 

Og det med at familie gir regler for ditt og datt, drit i dem, del hva du ønsker du, så får det være opp til dem om de har råd/ork til å fikse. Livet blir så mye bedre når en er god mot seg selv. 

Og du gratulerer med rund dag! Håper du får en overraskende fin dag i morgen, og at du setter deg selv på gullstol og gjør akkurat det du har lyst til 🥳🍾🎂

[AnonymBruker]

Jeg syns også bursdager er sårt, men ikke fordi andre ikke feirer meg. Hadde jeg ønsket feiring, hadde jeg invitert selv. Men jeg syns det er sårt pga det er en påminnelse om at jeg er blitt ett år eldre, og livet har rast fra meg, mens jeg har vært sengeliggende pga sykdom. 

Anonymkode: 5365e...b47

[AnonymBruker]

Ja! Og jeg føler meg helt dust når det kommer til bursdag. Jeg vil ikke synes, vil gjemme meg, sove den bort, samtidig som jeg blir lei meg for at ingen husker på meg. Jeg har kommet frem til at jeg må stå i det som er minst ubehagelig. For meg har det betydd å møte en person eller noen svært få. Jeg sier ikke at det er bursdagen min, men jeg er ikke alene. Folk rund meg skal jo ikke trenge å lide selv om jeg er koko rundt dette. Når det er sagt: er man kjærester eller nær familie, synes jeg man skal forsøke å huske sånt. Om man er dårlig på det, kan man legge inn en reminder i kalenderen.

Anonymkode: 1c98f...e7b

[AnonymBruker]

Takk for mange fine innlegg. Det trøster meg at det er flere som har det sånn, selv om det er leit at flere må kjenne på slike følelser. 

Jeg forsøkte å få til en ordentlig bursdagsfeiring da jeg fylte 30 og luftet det for flere venner, men det passet ikke for noen... I stedet for å prøve å få til en annen helg, før eller etter, så ga jeg blaffen og ble sittende alene hjemme hele min 30-årsdag... 

Jeg synes det er rart mannen ikke forstår at jeg også vil bli gjort stas på når jeg styrer og steller i stand stor bursdag for han hvert år (ikke bare på runde tall). Og jeg sier jeg er veldig glad i feiringer. Synes det er ekstra vondt å se når folk får store overraskelsesfester og blir gjort stas på, men jeg aldri får oppleve det selv. Hadde vært kjempefornøyd med bare litt oppmerksomhet på akkurat bursdagen min (selv om jeg personlig ellers ikke er glad i oppmerksomhet), for det handler jo mest om omsorg og det at folk bryr seg om deg. 

Ts 

Anonymkode: 740f8...2a6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for mange fine innlegg. Det trøster meg at det er flere som har det sånn, selv om det er leit at flere må kjenne på slike følelser. 

Jeg forsøkte å få til en ordentlig bursdagsfeiring da jeg fylte 30 og luftet det for flere venner, men det passet ikke for noen... I stedet for å prøve å få til en annen helg, før eller etter, så ga jeg blaffen og ble sittende alene hjemme hele min 30-årsdag... 

Jeg synes det er rart mannen ikke forstår at jeg også vil bli gjort stas på når jeg styrer og steller i stand stor bursdag for han hvert år (ikke bare på runde tall). Og jeg sier jeg er veldig glad i feiringer. Synes det er ekstra vondt å se når folk får store overraskelsesfester og blir gjort stas på, men jeg aldri får oppleve det selv. Hadde vært kjempefornøyd med bare litt oppmerksomhet på akkurat bursdagen min (selv om jeg personlig ellers ikke er glad i oppmerksomhet), for det handler jo mest om omsorg og det at folk bryr seg om deg. 

Ts 

Anonymkode: 740f8...2a6

Mannen din er ikke tankeleser. Jeg tror du ubevisst har sunket litt inn i martyrrollen. Når du ikke forteller hvordan du har det og folk overser deg, så kan du føle deg litt som martyr og synes synd på deg selv. 

Skal du få en endring og få det bedre så må du endre deg selv. Si til din mann hvordan du føler det. Hvis han glemmer og lager en annen avtale på din bursdag, si det med en gang. Inviter venner til bursdagen. Passer det ikke den dagen, ta helgen etter.

Du må gjøre noe selv for å det bedre.

Anonymkode: a7718...2bb

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Takk for mange fine innlegg. Det trøster meg at det er flere som har det sånn, selv om det er leit at flere må kjenne på slike følelser. 

Jeg forsøkte å få til en ordentlig bursdagsfeiring da jeg fylte 30 og luftet det for flere venner, men det passet ikke for noen... I stedet for å prøve å få til en annen helg, før eller etter, så ga jeg blaffen og ble sittende alene hjemme hele min 30-årsdag... 

Jeg synes det er rart mannen ikke forstår at jeg også vil bli gjort stas på når jeg styrer og steller i stand stor bursdag for han hvert år (ikke bare på runde tall). Og jeg sier jeg er veldig glad i feiringer. Synes det er ekstra vondt å se når folk får store overraskelsesfester og blir gjort stas på, men jeg aldri får oppleve det selv. Hadde vært kjempefornøyd med bare litt oppmerksomhet på akkurat bursdagen min (selv om jeg personlig ellers ikke er glad i oppmerksomhet), for det handler jo mest om omsorg og det at folk bryr seg om deg. 

Ts 

Anonymkode: 740f8...2a6

Forstår godt at det er vondt. ❤️ 

Er det rart når du sier til han helt eksplisitt at det ikke er en stor greie og hauser ned dagen?

Angående det der å spør andre når det passer for dem at DU inviterer, slutt med det. Jeg fikk det tipset av en psykolog for mange år siden, at jeg skulle ta sjansen på å bare invitere da det passet for meg, og så fikk jeg heller tåle avvisningen av at de eventuelt ikke kom. Det er noe med hva en kommuniserer når en alltid er den som forsøker å tilrettelegge og tilpasse seg alle andre. En sier "jeg er ikke viktig". Velg en helg, helst en tid i forkant, ha en plan, ikke bruk ord som  "blir en liten greie", sett stas på deg selv bare i ordene du bruker. Sånt har mer å si enn vi tror. 

Hvilken fest vil du helst komme på: 

1) Hmm, du Jenny, jeg blir jo 40 og lurte litt på å ha noe lite, kanskje jeg skulle feiret, hva tenker du, hvilken dag passer for deg?

2) Event på Facebook: Jeg fyller år, og vil feire med middag og kake, og fest! Kom med dine beste vitser og del dagen med meg. Jeg ønsker meg lipgloss, glam og påminnelser om at jeg fremdeles er ung  Vi starter kl. 18, middag serveres 18.30. Jeg stiller med mat og drikke, ta gjerne med ekstra alkohol om du vil ha noe spesielt. Gleder meg til å feire i august ❤️🍾

[AnonymBruker]

Enig med hun over her, du og mannen din må invitere vennene deres til fest når du blir 40 🥳

Mat, kaker, leker, god musikk, god drikke og snacks så blir det en morsom samling. Gjerne noen leker utpå kvelden også!

Det koster litt, men da får du etterlengtet oppmerksomhet ❤️

Anonymkode: 98ec9...c3a

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (16 minutter siden):

Forstår godt at det er vondt. ❤️ 

Er det rart når du sier til han helt eksplisitt at det ikke er en stor greie og hauser ned dagen?

Angående det der å spør andre når det passer for dem at DU inviterer, slutt med det. Jeg fikk det tipset av en psykolog for mange år siden, at jeg skulle ta sjansen på å bare invitere da det passet for meg, og så fikk jeg heller tåle avvisningen av at de eventuelt ikke kom. Det er noe med hva en kommuniserer når en alltid er den som forsøker å tilrettelegge og tilpasse seg alle andre. En sier "jeg er ikke viktig". Velg en helg, helst en tid i forkant, ha en plan, ikke bruk ord som  "blir en liten greie", sett stas på deg selv bare i ordene du bruker. Sånt har mer å si enn vi tror. 

Hvilken fest vil du helst komme på: 

1) Hmm, du Jenny, jeg blir jo 40 og lurte litt på å ha noe lite, kanskje jeg skulle feiret, hva tenker du, hvilken dag passer for deg?

2) Event på Facebook: Jeg fyller år, og vil feire med middag og kake, og fest! Kom med dine beste vitser og del dagen med meg. Jeg ønsker meg lipgloss, glam og påminnelser om at jeg fremdeles er ung  Vi starter kl. 18, middag serveres 18.30. Jeg stiller med mat og drikke, ta gjerne med ekstra alkohol om du vil ha noe spesielt. Gleder meg til å feire i august ❤️🍾

Jeg har det også litt som ts men ditt tips skal jeg ta med meg. For jeg er alltid den som legger opp livet etter andre og som syns det er viktigere at det passer dem enn meg. Og jeg flytter gjerne på ting for andre sin skyld! Det føles jo ikke bra å være den som alltid legger til rette for andre. 

 

Anonymkode: 799a5...017