Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Først litt om oss, samboere i 30 årene med 3 barn. Har vært i ett forhold i 14 år, gode jobber og stabil økonomi. Som familie fungerer vi  bra, men som par er det mye som skurrer. Vi sover ikke ilag lenger. Det vart det slutt på da hun vart forelsket i en kollega på jobben for 5 år siden, hun sier hun må sove alene for å få sove da hun vart sensitiv for lyder og lys når hun skulle sove.

Vi har ikke hatt sex siden minstemann vart født for 2 år siden. Hun sier hun ikke har lyst pga av amming. Om jeg tar på henne trekker hun seg unna. Hun sier det er ikke tid for oss no, livet vårt er over, vi skal være foreldre 100%. Når jeg en sjelden gang tar opp att jeg ikke er komfortabel med situasjonen og ønsker å ha en samtale om det , noe jeg nesten har gitt opp da jeg vet det ender med att hun flyr ut av rommet rasende etter å ha fortalt meg att jeg bare tenker på sex og sier mange stygge ting om meg, blant annet att hun ikke liker meg, har ikke lyst å være intim med meg, at hun bare er ilag med meg pga av barna, hun sier også att jeg er stygg mens hun ler/smiler. Så sier hun att forholdet er over og stikker til sengs. Slik har det vært i mange år. Selv om jeg tåler veldig mye, så er det en stor belastning å bli sjikanert og bli fortalt att jeg ikke er pen, att hun misliker alt ved meg.Nå tenker dere sikkert att jeg er en feit slask som ikke bidrar med noe hjemme og ikke hjelper til med barna. Det stemmer ikke, barna er det kjæreste jeg har, jeg følger de på aktiviteter og er den som finner på ting ilag med dem, sykkelturer, bading, fotball etc. Hun er ofte sliten og må ligge på sofaen etter arbeidstid. Da er der jeg som tar med barna ut. Jeg er ett ordensmenneske og liker å ha det rent og ryddig rundt meg, jeg trener 3-4 ganger i uken, spiser sunt. Når vi begge er hjemme er det jeg som lager middag. Jeg er så og si aldri ut av huset utenom jobb og turer med barna. Da blir jeg kalt en egoist. Hun er også stort sett alltid sur når jeg kommer fra jobb, får høre att jeg kun tenker på jobb, sier jeg noe om jobber får jeg klar beskjed om att hun ikke er interresert . Hun legger seg rundt kl 21.00 hver dag. Er konstant sliten,får høre daglig att hun er syk eller har vondt en plass, er blitt lei av det og da får jeg høre jeg er en ufølsom mann. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, har prøvd alt for å holde familien samlet, men føler det er kun jeg som drar lasset. Beklager langt innlegg. 

Anonymkode: 727cd...801

[hvalstad45]

For et utrolig slitsomt forhold å være i, og så vondt for deg! Her tenker jeg dere må gå til terapi asap. Hun virker jo helt låst, og kanskje deprimert? Var hun kjærlig og god mot deg før? Da kan det jo være noe dere kan finne tilbake til, men hun er jo forferdelig slem mot deg nå. Dette kommer til å tære enormt på deg psykisk i lengden, så her må du bare adressere problemene så fort som mulig. Tenker parterapeut vil bli veldig bra for å få henne i konstruktiv tale, uten alle de slemme bemerkningene.

[AnonymBruker]

Først og fremst lage en godkjent overskrift.

Anonymkode: a0fe9...5ba

[AnonymBruker]

Du kan iallfall ikke leve slik. Men du må være 100 prosent sikker på at du får 50/50 før du går fra henne. Eventuelt enda mer.

Anonymkode: 81495...82e

[AnonymBruker]

Psykisk mishandling ❤️ 

Anonymkode: 797c5...ccb

[AnonymBruker]

Når kun den ene er interessert i et parforhold, kjæresteliv og sex så er forholdet ofte en dau hest. Hun er ikke interessert å i koble seg på deg, jobbe for forholdet og reparere det som er gått gale. Dere har totalt ulike forventninger og det er ingen avklaringer med tanke på hvordan dere skal ha det, leve sammen eller om dere skal eve hver får dere (enten i samme hus eller i hvert sitt hus).

Det som vil skje er at du vil sakte, men sikkert brytes ned, selvfølelsen vil bli dårlig og dette kan få utover både din egen fungering, din omsorgsadferd (både for deg selv og for barna). Du kan ikke velge for henne, men du kan velge for deg selv. Vil du leve dette livet? Er du fornøyd med å være alene i tosomhet? Eller tenker du at livet kan by på noe mer? Jeg skjønner det sitter langt inne å bryte opp familien, men familien er allerede brutt opp. Dere eksisterer under samme tak, men som familie fungerer dere ikke. Det er en usunn dynamikk for dere alle sammen og dere kan ikke leve slik. 

Jeg hadde ikke klart å leve slik. Det du må finne ut av: Kan du leve slik? Kan barna leve slik? 

Anonymkode: 77425...fb8

[AnonymBruker]

Hvorfor finner du deg i dette? 

Anonymkode: 2a990...400

[AnonymBruker]

Du blir utsatt for mishandling. 

Nok sagt, og du må reise deg og gå ut av forholdet. Du kan være en like god far om ikke bedre hvis du gjør det. 

Anonymkode: 1d621...883

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvorfor finner du deg i dette? 

Anonymkode: 2a990...400

Man blir psyket ned. 

Anonymkode: 1d621...883

[AnonymBruker]

hvalstad45 skrev (9 minutter siden):

For et utrolig slitsomt forhold å være i, og så vondt for deg! Her tenker jeg dere må gå til terapi asap. Hun virker jo helt låst, og kanskje deprimert? Var hun kjærlig og god mot deg før? Da kan det jo være noe dere kan finne tilbake til, men hun er jo forferdelig slem mot deg nå. Dette kommer til å tære enormt på deg psykisk i lengden, så her må du bare adressere problemene så fort som mulig. Tenker parterapeut vil bli veldig bra for å få henne i konstruktiv tale, uten alle de slemme bemerkningene.

Hun har vært deprimert siden første fødsel, både jeg om moren har prøvd gjentatte ganger å fortelle henne det. Men hun nekter, hun er veldig negativ til alt, men iflg seg selv er hun realist. Hun gjør aldri noe feil sier hun, og har derfor aldri sagt unnskyld for sine handlinger. Det er jeg som er problemet siden jeg tar opp problemet. Parterapi er uaktuelt da hun ikke ser att vi har problem. Det er jeg som er «syk» siden jeg ønsker intimitet i forholdet da vi ifølge henne er gamle og livet skal kun handle om barna. 

Anonymkode: 727cd...801

[AnonymBruker]

Tråden risikerer å bli steng pga manglende overskrift, men vær så snill: LØP!

 

Hun behandler deg rett og slett utrolig stygt. Og det fortjener du ikke. Dette blir ikke bedre, skill deg. Men sørg først for at du minst får 50/50 ordning med barna, dokumenter så mye du kan i en periode før du gir henne skilsmissepapirene (feks ved lydopptak, vitner o.l). 

Anonymkode: 6323d...525

[hvalstad45]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hun har vært deprimert siden første fødsel, både jeg om moren har prøvd gjentatte ganger å fortelle henne det. Men hun nekter, hun er veldig negativ til alt, men iflg seg selv er hun realist. Hun gjør aldri noe feil sier hun, og har derfor aldri sagt unnskyld for sine handlinger. Det er jeg som er problemet siden jeg tar opp problemet. Parterapi er uaktuelt da hun ikke ser att vi har problem. Det er jeg som er «syk» siden jeg ønsker intimitet i forholdet da vi ifølge henne er gamle og livet skal kun handle om barna. 

Anonymkode: 727cd...801

Ok, dette var viktig tilleggsinformasjon. Her tenker jeg du må redde deg selv - først som sist. Denne kvinnen bryter seg selv og de rundt seg  ned. Tenk hvor mye bedre det er for barna å ha en god og glad pappa, enn å ha to foreldre som tynger hverandre ned. Når du først begynner å kreve endring og si du vil gå, skjer det fort at hun plutselig blir mer villig til å gjøre en innsats og. Men først og fremst: Dette er et sykt dårlig forhold og sånn kan du ikke leve.

[AnonymBruker]

Om du blir værende, så bør du beskytte deg selv. Du kommer aldri til å klare å få henne til å endre seg, det må hun finne ut av selv. Eneste måten jeg ser er å innse at kjærligheten er over, bli likegyldig til henne, kjør ditt eget løp og overse enhver provokasjon, ikke bit på kroken når hun setter i gang. Du må nesten begynne å trene henne opp uten at hun vet eller forstår hva du gjør. Belønn den adferden du ønsker, og vær totalt fraværende for alt annet. 
Evt kan du kaste inn håndkle og være en super singelpappa. 

Anonymkode: efa56...b34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Først litt om oss, samboere i 30 årene med 3 barn. Har vært i ett forhold i 14 år, gode jobber og stabil økonomi. Som familie fungerer vi  bra, men som par er det mye som skurrer. Vi sover ikke ilag lenger. Det vart det slutt på da hun vart forelsket i en kollega på jobben for 5 år siden, hun sier hun må sove alene for å få sove da hun vart sensitiv for lyder og lys når hun skulle sove.

Vi har ikke hatt sex siden minstemann vart født for 2 år siden. Hun sier hun ikke har lyst pga av amming. Om jeg tar på henne trekker hun seg unna. Hun sier det er ikke tid for oss no, livet vårt er over, vi skal være foreldre 100%. Når jeg en sjelden gang tar opp att jeg ikke er komfortabel med situasjonen og ønsker å ha en samtale om det , noe jeg nesten har gitt opp da jeg vet det ender med att hun flyr ut av rommet rasende etter å ha fortalt meg att jeg bare tenker på sex og sier mange stygge ting om meg, blant annet att hun ikke liker meg, har ikke lyst å være intim med meg, at hun bare er ilag med meg pga av barna, hun sier også att jeg er stygg mens hun ler/smiler. Så sier hun att forholdet er over og stikker til sengs. Slik har det vært i mange år. Selv om jeg tåler veldig mye, så er det en stor belastning å bli sjikanert og bli fortalt att jeg ikke er pen, att hun misliker alt ved meg.Nå tenker dere sikkert att jeg er en feit slask som ikke bidrar med noe hjemme og ikke hjelper til med barna. Det stemmer ikke, barna er det kjæreste jeg har, jeg følger de på aktiviteter og er den som finner på ting ilag med dem, sykkelturer, bading, fotball etc. Hun er ofte sliten og må ligge på sofaen etter arbeidstid. Da er der jeg som tar med barna ut. Jeg er ett ordensmenneske og liker å ha det rent og ryddig rundt meg, jeg trener 3-4 ganger i uken, spiser sunt. Når vi begge er hjemme er det jeg som lager middag. Jeg er så og si aldri ut av huset utenom jobb og turer med barna. Da blir jeg kalt en egoist. Hun er også stort sett alltid sur når jeg kommer fra jobb, får høre att jeg kun tenker på jobb, sier jeg noe om jobber får jeg klar beskjed om att hun ikke er interresert . Hun legger seg rundt kl 21.00 hver dag. Er konstant sliten,får høre daglig att hun er syk eller har vondt en plass, er blitt lei av det og da får jeg høre jeg er en ufølsom mann. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, har prøvd alt for å holde familien samlet, men føler det er kun jeg som drar lasset. Beklager langt innlegg. 

Anonymkode: 727cd...801

 

Har hun alltid vært sånn?

Her tror jeg man egentlig må nesten lese mellom linjene, selv om mye egentlig er ganske tydelig. 

Hun speiler deg. Men du ser og forstår det ikke. 

For det virker som hun skriker etter et svært viktig behov hun (og de fleste kvinner)  har, som ikke blir dekt. Men ikke klarer å kommunisere ordentlig og du ikke forstår det. For bare i innlegget ditt påpeker hun masse av årsaken til situasjonen, men du lytter ikke. Hvor du egentlig bekrefter at følelsene hennes er riktig (bortsett fra eks utseende) .

Hun pusher deg nok egentlig ikke unna. Det virker mer som et desperat rop etter deg. Det er når hun blir stille, likegyldig til deg og bedre humør at hun ikke er interessert i deg og forholdet lengre.  

Det virker som om hun er såret og ikke følt seg sett. At hun er i sorg. Blandet med emosjonell umodenhet og kommunikasjonsvansker kommer dette ut i frustrasjon, sårende kommentarer, avstand, straff etc. Eller at hun har prøvd lenge uten å bli hørt, kombinert med hormoner, eventuelt en depresjon som gjør at det kommer ut i desperasjon. 

Generelt: Å få en kvinne til å føle seg sett handler ikke om husarbeid, oppgaver, sex, intimitet. Men det emosjonelle og tilstedeværelse. Det emosjonelle må på plass for å være intim og ønske sex.  Så når du uttrykker at du ønsker mer sex og intimitet, kan dette oppfattes som at dine behov og følelser er viktigst. Det er ikke unormalt at kvinner trekker seg bort fra det intime når det emosjonelle ikke er på plass. 

Hun føler seg nok ikke bra nok for deg. Hun speiler deg nok når hun kritiserer utseende ditt. For selv om du aldri hadde sagt noe slikt, er det den følelsen hun sitter igjen med igjennom handlingene dine. Hun viser deg nå hvordan det føles. 

Og det virker litt som dine behov faktisk kommer først her. Du ønsker mer sex og intimitet. Du ønsker å snakke, men lytter ikke. Du ønsker å prioritere aktiviteter og finne på ting med barna, trene, husarbeid fremfor å finne på noe som gjør at hun føler seg sett. Du ønsker å snakke om jobben, men vil ikke lytte til det hun sier (handler ikke om sykdom/tema, men å føle seg sett). Du kritiserer henne for å ikke ville lytte til det du sier om jobben, samtidig legitimerer hvorfor du ikke ønsker å høre på hva hun sier. 

Du setter deg ned for å snakke med henne om dine behov, skyver ansvaret over på henne samtidig lytter ikke til henne. Det er ikke noe i innlegget ditt som viser at du tenker på hennes behov, hører hva hun sier, hennes helse osv. Kun utfra hva du tror og fokus på alt det riktige du gjør.

Når hun sier du kun tenker på jobb eller at du er ufølsom tar du det som kritikk og skyver det vekk. I stede for å reflektere over hvorfor hun stadig tar det opp og at det faktisk ligger mer bak det. Det er selvsagt lov å føle at det er kritikk, at hun uttrykker det som kritikk, bli såret osv. At det burde kommuniseres på en helt annen måte. Men på et punkt må du jo også lytte til hva hun sier. Du ber jo om at hun tar hensyn til ditt behov om intimitet og sex, samtidig kritiserer henne for å ta det som kritikk når du gjør det samme. 

Hvis det er slik du hele veien har håndtert forholdet og henne, er det ikke rart hun føler seg svært lite betydningsfull for deg, ikke sett,  utrygg osv. Hun blir desperat og utslitt. Det utspiller seg ofte i fysiske symptomer etter en tid. Det er desverre ikke uvanlig. 

Det er først de siste årene du ikke har fått dekt dine behov og kjent på samme følelser. Tenk deg når hun mest sannsynlig har følt dette over lang tid, samtidig har dekt dine behov? 

Hun sier det egentlig ganske tydelig at hun føler seg nedprioritert og ikke sett av deg. Hun føler seg utrygg på deg. Du sier egentlig ganske tydelig at hennes behov ikke er viktig, men det er dine. Og dine behov skal hun dekke. At du gjør alt riktig. Du kritiserer henne for samme handling du gjør, men legitimere det når du gjør det. 

For meg virker det som at hun elsker deg over alt på jord og roper desperat ut om å bli hørt og elsket for å få dette til å fungere. Ting toppet seg kanskje når barn kom inn i bildet, da hun ser hvor mye du prioriterer dem med kjærlighet og omsorg, som hun ikke får eller føler at hun får.

Men jeg lurer på om du egentlig elsker henne? Hva gjør du for henne og for å dekke hennes behov, ikke kun utfra hva du tror? Hvorfor blir du irritert og frustrert når hun uttrykker smerte og slitenhet, i stede for å ta det seriøst med omsorg, omtanke og forståelse? Hva gjør du for å glede henne, sånn innerst inne for henne, uten å fokusere på dine behov? Hvorfor føler du at ditt ståsted, følelser, behov og handlinger er mer riktig og viktig enn hennes?

Hun har nå tatt vekk et behov du har i forholdet, og det er først da du ble observang på forholdet,  ting ble et problem og du ikke følte deg tilfreds. I stede for å gå i deg selv,  reflektere, grave, være nysgjerrig, lyttende etc overser du henne og heller antar at du gjør alt riktig og hun er problemet selv om hun speiler deg ganske greit. 

Hun påpeker at nå er det barna som er i fokus, og deres liv som partner er over. Hadde hun virkelig ment og følt det, hadde hun vært tilfreds med at du stiller opp for barna og familien slik du gjør. Det er hun ikke. Det er jo tydelig at hun sier det fordi handlingene dine får henne til å føle at du tenker sånn. Noe du egentlig bekrefter videre i teksten med alt du gjør for barna, at hun anser deg som ufølsom og egoistisk, at hun føler at du kun tenker på jobb og at du er lei av å høre på hennes utfordringer, at du ønsker mer sex/intimitet uten å ta hensyn til hennes helse eller vise omsorg etc.  

Hun har det vondt! Og mest sannsynlig hatt det vondt over lang tid. Hun når ikke inn til deg. Det er først når hun sårer deg at det betyr noe.  Og nå skal hun ta hensyn til at du har det vondt med nok engang sette seg selv og sitt behov til siden når hun ikke engang har krefter til seg selv?  💔 

 

 

Anonymkode: 9e290...848

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

 

Har hun alltid vært sånn?

Her tror jeg man egentlig må nesten lese mellom linjene, selv om mye egentlig er ganske tydelig. 

Hun speiler deg. Men du ser og forstår det ikke. 

For det virker som hun skriker etter et svært viktig behov hun (og de fleste kvinner)  har, som ikke blir dekt. Men ikke klarer å kommunisere ordentlig og du ikke forstår det. For bare i innlegget ditt påpeker hun masse av årsaken til situasjonen, men du lytter ikke. Hvor du egentlig bekrefter at følelsene hennes er riktig (bortsett fra eks utseende) .

Hun pusher deg nok egentlig ikke unna. Det virker mer som et desperat rop etter deg. Det er når hun blir stille, likegyldig til deg og bedre humør at hun ikke er interessert i deg og forholdet lengre.  

Det virker som om hun er såret og ikke følt seg sett. At hun er i sorg. Blandet med emosjonell umodenhet og kommunikasjonsvansker kommer dette ut i frustrasjon, sårende kommentarer, avstand, straff etc. Eller at hun har prøvd lenge uten å bli hørt, kombinert med hormoner, eventuelt en depresjon som gjør at det kommer ut i desperasjon. 

Generelt: Å få en kvinne til å føle seg sett handler ikke om husarbeid, oppgaver, sex, intimitet. Men det emosjonelle og tilstedeværelse. Det emosjonelle må på plass for å være intim og ønske sex.  Så når du uttrykker at du ønsker mer sex og intimitet, kan dette oppfattes som at dine behov og følelser er viktigst. Det er ikke unormalt at kvinner trekker seg bort fra det intime når det emosjonelle ikke er på plass. 

Hun føler seg nok ikke bra nok for deg. Hun speiler deg nok når hun kritiserer utseende ditt. For selv om du aldri hadde sagt noe slikt, er det den følelsen hun sitter igjen med igjennom handlingene dine. Hun viser deg nå hvordan det føles. 

Og det virker litt som dine behov faktisk kommer først her. Du ønsker mer sex og intimitet. Du ønsker å snakke, men lytter ikke. Du ønsker å prioritere aktiviteter og finne på ting med barna, trene, husarbeid fremfor å finne på noe som gjør at hun føler seg sett. Du ønsker å snakke om jobben, men vil ikke lytte til det hun sier (handler ikke om sykdom/tema, men å føle seg sett). Du kritiserer henne for å ikke ville lytte til det du sier om jobben, samtidig legitimerer hvorfor du ikke ønsker å høre på hva hun sier. 

Du setter deg ned for å snakke med henne om dine behov, skyver ansvaret over på henne samtidig lytter ikke til henne. Det er ikke noe i innlegget ditt som viser at du tenker på hennes behov, hører hva hun sier, hennes helse osv. Kun utfra hva du tror og fokus på alt det riktige du gjør.

Når hun sier du kun tenker på jobb eller at du er ufølsom tar du det som kritikk og skyver det vekk. I stede for å reflektere over hvorfor hun stadig tar det opp og at det faktisk ligger mer bak det. Det er selvsagt lov å føle at det er kritikk, at hun uttrykker det som kritikk, bli såret osv. At det burde kommuniseres på en helt annen måte. Men på et punkt må du jo også lytte til hva hun sier. Du ber jo om at hun tar hensyn til ditt behov om intimitet og sex, samtidig kritiserer henne for å ta det som kritikk når du gjør det samme. 

Hvis det er slik du hele veien har håndtert forholdet og henne, er det ikke rart hun føler seg svært lite betydningsfull for deg, ikke sett,  utrygg osv. Hun blir desperat og utslitt. Det utspiller seg ofte i fysiske symptomer etter en tid. Det er desverre ikke uvanlig. 

Det er først de siste årene du ikke har fått dekt dine behov og kjent på samme følelser. Tenk deg når hun mest sannsynlig har følt dette over lang tid, samtidig har dekt dine behov? 

Hun sier det egentlig ganske tydelig at hun føler seg nedprioritert og ikke sett av deg. Hun føler seg utrygg på deg. Du sier egentlig ganske tydelig at hennes behov ikke er viktig, men det er dine. Og dine behov skal hun dekke. At du gjør alt riktig. Du kritiserer henne for samme handling du gjør, men legitimere det når du gjør det. 

For meg virker det som at hun elsker deg over alt på jord og roper desperat ut om å bli hørt og elsket for å få dette til å fungere. Ting toppet seg kanskje når barn kom inn i bildet, da hun ser hvor mye du prioriterer dem med kjærlighet og omsorg, som hun ikke får eller føler at hun får.

Men jeg lurer på om du egentlig elsker henne? Hva gjør du for henne og for å dekke hennes behov, ikke kun utfra hva du tror? Hvorfor blir du irritert og frustrert når hun uttrykker smerte og slitenhet, i stede for å ta det seriøst med omsorg, omtanke og forståelse? Hva gjør du for å glede henne, sånn innerst inne for henne, uten å fokusere på dine behov? Hvorfor føler du at ditt ståsted, følelser, behov og handlinger er mer riktig og viktig enn hennes?

Hun har nå tatt vekk et behov du har i forholdet, og det er først da du ble observang på forholdet,  ting ble et problem og du ikke følte deg tilfreds. I stede for å gå i deg selv,  reflektere, grave, være nysgjerrig, lyttende etc overser du henne og heller antar at du gjør alt riktig og hun er problemet selv om hun speiler deg ganske greit. 

 

Hun påpeker at nå er det barna som er i fokus, og deres liv som partner er over. Hadde hun virkelig ment og følt det, hadde hun vært tilfreds med at du stiller opp for barna og familien slik du gjør. Det er hun ikke. Det er jo tydelig at hun sier det fordi handlingene dine får henne til å føle at du tenker sånn. Noe du egentlig bekrefter videre i teksten med alt du gjør for barna, at hun anser deg som ufølsom og egoistisk, at hun føler at du kun tenker på jobb og at du er lei av å høre på hennes utfordringer, at du ønsker mer sex/intimitet uten å ta hensyn til hennes helse eller vise omsorg etc.  

Hun har det vondt! Og mest sannsynlig hatt det vondt over lang tid. Hun når ikke inn til deg. Det er først når hun sårer deg at det betyr noe.  Og nå skal hun ta hensyn til at du har det vondt med nok engang sette seg selv og sitt behov til siden når hun ikke engang har krefter til seg selv?  💔 

 

 

Anonymkode: 9e290...848

Helt utrolig å få vridd det om til at kvinnen er offeret her. Hadde rollene vært byttet om, så hadde mannen vært en forbanna drittsekk. Men her er det kvinnen som er drittsekken faktisk. Eneste fornuftige ts kan gjøre, er å gå ut av dette særdeles dårlige forholdet. 

[AnonymBruker]

Hei TS

Dette kvinnemenneske du bor med høres ut som djevelen i egen person. Hun har hatt en greie med en på jobben, hun er trøtt og sliten og lar deg få gjennomgå. Nei her hadde jeg gjort det enkelt, hadde notert ned over en periode, mens jeg hadde bygget økonomiske muskler og så hadde jeg valgt å terminere forholdet. Du skal absolutt ikke finne deg i dette, det finnes så mye dritt i denne verden om man ikke skal ha det inni hverdagen sin hjemme også. Tenk på ungene deres, de kan garantert ikke gå upåvirket av dette.

Du har garantert prøvd å komme til bunns i hva, hvorfor og hvilke utfordringer som har gjort at forholdet har kommet dit. Så da er det ikke mye mer å gjøre enn å kjøre knall hardt og avslutte. Sørg for at du kan ha kidsa 50% eller mer.

Lykke til og husk, du fortjener å være lykkelig.

Anonymkode: 1de09...053

[Virrevirrevapp]

Om hun ikke vil ta imot noe for hjelp for depresjon ol, selv om både du og hennes egen mor mener hun trenger det, tenker jeg dessverre løpet er kjørt. Ikke bare er samlivet over, men hun bryter deg ned ved stygg kommunikasjon. At hun sier du er stygg er en hinsides måte å være på overfor faren til sine barn, og ekstra sårende når hun tidliger har gått utenfor forholdet. Her er det bare å redde stumpene med å gå nå mes dere ennå ikke krangler om oppdragelsen av barna. 

[Traktor]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Først litt om oss, samboere i 30 årene med 3 barn. Har vært i ett forhold i 14 år, gode jobber og stabil økonomi. Som familie fungerer vi  bra, men som par er det mye som skurrer. Vi sover ikke ilag lenger. Det vart det slutt på da hun vart forelsket i en kollega på jobben for 5 år siden, hun sier hun må sove alene for å få sove da hun vart sensitiv for lyder og lys når hun skulle sove.

Vi har ikke hatt sex siden minstemann vart født for 2 år siden. Hun sier hun ikke har lyst pga av amming. Om jeg tar på henne trekker hun seg unna. Hun sier det er ikke tid for oss no, livet vårt er over, vi skal være foreldre 100%. Når jeg en sjelden gang tar opp att jeg ikke er komfortabel med situasjonen og ønsker å ha en samtale om det , noe jeg nesten har gitt opp da jeg vet det ender med att hun flyr ut av rommet rasende etter å ha fortalt meg att jeg bare tenker på sex og sier mange stygge ting om meg, blant annet att hun ikke liker meg, har ikke lyst å være intim med meg, at hun bare er ilag med meg pga av barna, hun sier også att jeg er stygg mens hun ler/smiler. Så sier hun att forholdet er over og stikker til sengs. Slik har det vært i mange år. Selv om jeg tåler veldig mye, så er det en stor belastning å bli sjikanert og bli fortalt att jeg ikke er pen, att hun misliker alt ved meg.Nå tenker dere sikkert att jeg er en feit slask som ikke bidrar med noe hjemme og ikke hjelper til med barna. Det stemmer ikke, barna er det kjæreste jeg har, jeg følger de på aktiviteter og er den som finner på ting ilag med dem, sykkelturer, bading, fotball etc. Hun er ofte sliten og må ligge på sofaen etter arbeidstid. Da er der jeg som tar med barna ut. Jeg er ett ordensmenneske og liker å ha det rent og ryddig rundt meg, jeg trener 3-4 ganger i uken, spiser sunt. Når vi begge er hjemme er det jeg som lager middag. Jeg er så og si aldri ut av huset utenom jobb og turer med barna. Da blir jeg kalt en egoist. Hun er også stort sett alltid sur når jeg kommer fra jobb, får høre att jeg kun tenker på jobb, sier jeg noe om jobber får jeg klar beskjed om att hun ikke er interresert . Hun legger seg rundt kl 21.00 hver dag. Er konstant sliten,får høre daglig att hun er syk eller har vondt en plass, er blitt lei av det og da får jeg høre jeg er en ufølsom mann. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, har prøvd alt for å holde familien samlet, men føler det er kun jeg som drar lasset. Beklager langt innlegg. 

Anonymkode: 727cd...801

Dump henne.

[Traktor]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Har hun alltid vært sånn?

Her tror jeg man egentlig må nesten lese mellom linjene, selv om mye egentlig er ganske tydelig. 

Hun speiler deg. Men du ser og forstår det ikke. 

For det virker som hun skriker etter et svært viktig behov hun (og de fleste kvinner)  har, som ikke blir dekt. Men ikke klarer å kommunisere ordentlig og du ikke forstår det. For bare i innlegget ditt påpeker hun masse av årsaken til situasjonen, men du lytter ikke. Hvor du egentlig bekrefter at følelsene hennes er riktig (bortsett fra eks utseende) .

Hun pusher deg nok egentlig ikke unna. Det virker mer som et desperat rop etter deg. Det er når hun blir stille, likegyldig til deg og bedre humør at hun ikke er interessert i deg og forholdet lengre.  

Det virker som om hun er såret og ikke følt seg sett. At hun er i sorg. Blandet med emosjonell umodenhet og kommunikasjonsvansker kommer dette ut i frustrasjon, sårende kommentarer, avstand, straff etc. Eller at hun har prøvd lenge uten å bli hørt, kombinert med hormoner, eventuelt en depresjon som gjør at det kommer ut i desperasjon. 

Generelt: Å få en kvinne til å føle seg sett handler ikke om husarbeid, oppgaver, sex, intimitet. Men det emosjonelle og tilstedeværelse. Det emosjonelle må på plass for å være intim og ønske sex.  Så når du uttrykker at du ønsker mer sex og intimitet, kan dette oppfattes som at dine behov og følelser er viktigst. Det er ikke unormalt at kvinner trekker seg bort fra det intime når det emosjonelle ikke er på plass. 

Hun føler seg nok ikke bra nok for deg. Hun speiler deg nok når hun kritiserer utseende ditt. For selv om du aldri hadde sagt noe slikt, er det den følelsen hun sitter igjen med igjennom handlingene dine. Hun viser deg nå hvordan det føles. 

Og det virker litt som dine behov faktisk kommer først her. Du ønsker mer sex og intimitet. Du ønsker å snakke, men lytter ikke. Du ønsker å prioritere aktiviteter og finne på ting med barna, trene, husarbeid fremfor å finne på noe som gjør at hun føler seg sett. Du ønsker å snakke om jobben, men vil ikke lytte til det hun sier (handler ikke om sykdom/tema, men å føle seg sett). Du kritiserer henne for å ikke ville lytte til det du sier om jobben, samtidig legitimerer hvorfor du ikke ønsker å høre på hva hun sier. 

Du setter deg ned for å snakke med henne om dine behov, skyver ansvaret over på henne samtidig lytter ikke til henne. Det er ikke noe i innlegget ditt som viser at du tenker på hennes behov, hører hva hun sier, hennes helse osv. Kun utfra hva du tror og fokus på alt det riktige du gjør.

Når hun sier du kun tenker på jobb eller at du er ufølsom tar du det som kritikk og skyver det vekk. I stede for å reflektere over hvorfor hun stadig tar det opp og at det faktisk ligger mer bak det. Det er selvsagt lov å føle at det er kritikk, at hun uttrykker det som kritikk, bli såret osv. At det burde kommuniseres på en helt annen måte. Men på et punkt må du jo også lytte til hva hun sier. Du ber jo om at hun tar hensyn til ditt behov om intimitet og sex, samtidig kritiserer henne for å ta det som kritikk når du gjør det samme. 

Hvis det er slik du hele veien har håndtert forholdet og henne, er det ikke rart hun føler seg svært lite betydningsfull for deg, ikke sett,  utrygg osv. Hun blir desperat og utslitt. Det utspiller seg ofte i fysiske symptomer etter en tid. Det er desverre ikke uvanlig. 

Det er først de siste årene du ikke har fått dekt dine behov og kjent på samme følelser. Tenk deg når hun mest sannsynlig har følt dette over lang tid, samtidig har dekt dine behov? 

Hun sier det egentlig ganske tydelig at hun føler seg nedprioritert og ikke sett av deg. Hun føler seg utrygg på deg. Du sier egentlig ganske tydelig at hennes behov ikke er viktig, men det er dine. Og dine behov skal hun dekke. At du gjør alt riktig. Du kritiserer henne for samme handling du gjør, men legitimere det når du gjør det. 

For meg virker det som at hun elsker deg over alt på jord og roper desperat ut om å bli hørt og elsket for å få dette til å fungere. Ting toppet seg kanskje når barn kom inn i bildet, da hun ser hvor mye du prioriterer dem med kjærlighet og omsorg, som hun ikke får eller føler at hun får.

Men jeg lurer på om du egentlig elsker henne? Hva gjør du for henne og for å dekke hennes behov, ikke kun utfra hva du tror? Hvorfor blir du irritert og frustrert når hun uttrykker smerte og slitenhet, i stede for å ta det seriøst med omsorg, omtanke og forståelse? Hva gjør du for å glede henne, sånn innerst inne for henne, uten å fokusere på dine behov? Hvorfor føler du at ditt ståsted, følelser, behov og handlinger er mer riktig og viktig enn hennes?

Hun har nå tatt vekk et behov du har i forholdet, og det er først da du ble observang på forholdet,  ting ble et problem og du ikke følte deg tilfreds. I stede for å gå i deg selv,  reflektere, grave, være nysgjerrig, lyttende etc overser du henne og heller antar at du gjør alt riktig og hun er problemet selv om hun speiler deg ganske greit. 

 

Hun påpeker at nå er det barna som er i fokus, og deres liv som partner er over. Hadde hun virkelig ment og følt det, hadde hun vært tilfreds med at du stiller opp for barna og familien slik du gjør. Det er hun ikke. Det er jo tydelig at hun sier det fordi handlingene dine får henne til å føle at du tenker sånn. Noe du egentlig bekrefter videre i teksten med alt du gjør for barna, at hun anser deg som ufølsom og egoistisk, at hun føler at du kun tenker på jobb og at du er lei av å høre på hennes utfordringer, at du ønsker mer sex/intimitet uten å ta hensyn til hennes helse eller vise omsorg etc.  

Hun har det vondt! Og mest sannsynlig hatt det vondt over lang tid. Hun når ikke inn til deg. Det er først når hun sårer deg at det betyr noe.  Og nå skal hun ta hensyn til at du har det vondt med nok engang sette seg selv og sitt behov til siden når hun ikke engang har krefter til seg selv?  💔 

 

 

Anonymkode: 9e290...848

Bullshit...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Har hun alltid vært sånn?

Her tror jeg man egentlig må nesten lese mellom linjene, selv om mye egentlig er ganske tydelig. 

Hun speiler deg. Men du ser og forstår det ikke. 

For det virker som hun skriker etter et svært viktig behov hun (og de fleste kvinner)  har, som ikke blir dekt. Men ikke klarer å kommunisere ordentlig og du ikke forstår det. For bare i innlegget ditt påpeker hun masse av årsaken til situasjonen, men du lytter ikke. Hvor du egentlig bekrefter at følelsene hennes er riktig (bortsett fra eks utseende) .

Hun pusher deg nok egentlig ikke unna. Det virker mer som et desperat rop etter deg. Det er når hun blir stille, likegyldig til deg og bedre humør at hun ikke er interessert i deg og forholdet lengre.  

Det virker som om hun er såret og ikke følt seg sett. At hun er i sorg. Blandet med emosjonell umodenhet og kommunikasjonsvansker kommer dette ut i frustrasjon, sårende kommentarer, avstand, straff etc. Eller at hun har prøvd lenge uten å bli hørt, kombinert med hormoner, eventuelt en depresjon som gjør at det kommer ut i desperasjon. 

Generelt: Å få en kvinne til å føle seg sett handler ikke om husarbeid, oppgaver, sex, intimitet. Men det emosjonelle og tilstedeværelse. Det emosjonelle må på plass for å være intim og ønske sex.  Så når du uttrykker at du ønsker mer sex og intimitet, kan dette oppfattes som at dine behov og følelser er viktigst. Det er ikke unormalt at kvinner trekker seg bort fra det intime når det emosjonelle ikke er på plass. 

Hun føler seg nok ikke bra nok for deg. Hun speiler deg nok når hun kritiserer utseende ditt. For selv om du aldri hadde sagt noe slikt, er det den følelsen hun sitter igjen med igjennom handlingene dine. Hun viser deg nå hvordan det føles. 

Og det virker litt som dine behov faktisk kommer først her. Du ønsker mer sex og intimitet. Du ønsker å snakke, men lytter ikke. Du ønsker å prioritere aktiviteter og finne på ting med barna, trene, husarbeid fremfor å finne på noe som gjør at hun føler seg sett. Du ønsker å snakke om jobben, men vil ikke lytte til det hun sier (handler ikke om sykdom/tema, men å føle seg sett). Du kritiserer henne for å ikke ville lytte til det du sier om jobben, samtidig legitimerer hvorfor du ikke ønsker å høre på hva hun sier. 

Du setter deg ned for å snakke med henne om dine behov, skyver ansvaret over på henne samtidig lytter ikke til henne. Det er ikke noe i innlegget ditt som viser at du tenker på hennes behov, hører hva hun sier, hennes helse osv. Kun utfra hva du tror og fokus på alt det riktige du gjør.

Når hun sier du kun tenker på jobb eller at du er ufølsom tar du det som kritikk og skyver det vekk. I stede for å reflektere over hvorfor hun stadig tar det opp og at det faktisk ligger mer bak det. Det er selvsagt lov å føle at det er kritikk, at hun uttrykker det som kritikk, bli såret osv. At det burde kommuniseres på en helt annen måte. Men på et punkt må du jo også lytte til hva hun sier. Du ber jo om at hun tar hensyn til ditt behov om intimitet og sex, samtidig kritiserer henne for å ta det som kritikk når du gjør det samme. 

Hvis det er slik du hele veien har håndtert forholdet og henne, er det ikke rart hun føler seg svært lite betydningsfull for deg, ikke sett,  utrygg osv. Hun blir desperat og utslitt. Det utspiller seg ofte i fysiske symptomer etter en tid. Det er desverre ikke uvanlig. 

Det er først de siste årene du ikke har fått dekt dine behov og kjent på samme følelser. Tenk deg når hun mest sannsynlig har følt dette over lang tid, samtidig har dekt dine behov? 

Hun sier det egentlig ganske tydelig at hun føler seg nedprioritert og ikke sett av deg. Hun føler seg utrygg på deg. Du sier egentlig ganske tydelig at hennes behov ikke er viktig, men det er dine. Og dine behov skal hun dekke. At du gjør alt riktig. Du kritiserer henne for samme handling du gjør, men legitimere det når du gjør det. 

For meg virker det som at hun elsker deg over alt på jord og roper desperat ut om å bli hørt og elsket for å få dette til å fungere. Ting toppet seg kanskje når barn kom inn i bildet, da hun ser hvor mye du prioriterer dem med kjærlighet og omsorg, som hun ikke får eller føler at hun får.

Men jeg lurer på om du egentlig elsker henne? Hva gjør du for henne og for å dekke hennes behov, ikke kun utfra hva du tror? Hvorfor blir du irritert og frustrert når hun uttrykker smerte og slitenhet, i stede for å ta det seriøst med omsorg, omtanke og forståelse? Hva gjør du for å glede henne, sånn innerst inne for henne, uten å fokusere på dine behov? Hvorfor føler du at ditt ståsted, følelser, behov og handlinger er mer riktig og viktig enn hennes?

Hun har nå tatt vekk et behov du har i forholdet, og det er først da du ble observang på forholdet,  ting ble et problem og du ikke følte deg tilfreds. I stede for å gå i deg selv,  reflektere, grave, være nysgjerrig, lyttende etc overser du henne og heller antar at du gjør alt riktig og hun er problemet selv om hun speiler deg ganske greit. 

 

Hun påpeker at nå er det barna som er i fokus, og deres liv som partner er over. Hadde hun virkelig ment og følt det, hadde hun vært tilfreds med at du stiller opp for barna og familien slik du gjør. Det er hun ikke. Det er jo tydelig at hun sier det fordi handlingene dine får henne til å føle at du tenker sånn. Noe du egentlig bekrefter videre i teksten med alt du gjør for barna, at hun anser deg som ufølsom og egoistisk, at hun føler at du kun tenker på jobb og at du er lei av å høre på hennes utfordringer, at du ønsker mer sex/intimitet uten å ta hensyn til hennes helse eller vise omsorg etc.  

Hun har det vondt! Og mest sannsynlig hatt det vondt over lang tid. Hun når ikke inn til deg. Det er først når hun sårer deg at det betyr noe.  Og nå skal hun ta hensyn til at du har det vondt med nok engang sette seg selv og sitt behov til siden når hun ikke engang har krefter til seg selv?  💔 

 

 

Anonymkode: 9e290...848

Den eneste som speiler noen her, det er deg selv, kan det virke som. Det du skriver henger ikke på greip i forhold til det Ts har fortalt!

 

Ts - du lever i et voldelig forhold. Et psykisk voldelig forhold! At hun ev. er deprimert er ingen unnskyldning, det hun gjør er og blit psykisk vold!

Psykisk vold er skadelig for deg - og det er like skadelig for ungene dine å få med seg at du utsettes for vold v mor. Du kan ikke fortsette dette forholdet når hun nekter å søke den profesjonelle hjelpen hun trenger, og også nekter å bli med i parterapi. Du kan ikke endre dette forholdet, og du bør ikke forsøke flere år, for den volden du blir utsatt for av henne, den er minst like ødeleggende for dine barn som den er for deg!

Du virker som en tilstedeværende og engasjert far, og det kan du være som singel far også!

Kjenner du begrepet "medavhengig"? Hvis ikke søk det opp. Det går på at en pårørende (til en person med rus- eller annen avhengighetsproblematikk, eller psykiske problemer) som egentlig ønsker å støtte og hjelpe den syke heller ender med å tilrettelegge og muliggjøre at den syke ikke søker den profesjonelle hjelpen personen trenger. Man vil så gjerne hjelpe, men det går bare motsatt vei, fordi problemene får fortsette å utvikle seg, fordi den syke ikke trenger søke hjelp så lenge den pårørende dekker over, støtter, finner seg i hva som helst.

Du har forsøkt alt du kan. Om du går fra henne må hun ta ansvar for sitt eget liv og sin egen helse. I dag trenger hun ikke det, for hun har deg som er der for henne og tar ansvar for alt hun ikke gjør - og alt det stygge som hun gjør.

Ditt hovedansvar nå er dine barn, Ts! Og som en god far kan du ikke lenger la barna dine vokse opp i et voldelig hjem som vil skade barna dine! Du kan ikke endre din samboer, og når hun nekter å søke profesjonell hjelp, da må du sørge for at du fjerner deg selv fra voldsutøveren, som hun dessverre faktisk er.

Anbefaler deg å snakke med en fornuftig kompis du stoler på, din familie, eller legen din. Det er viktig at du forteller familien din og ev. en kompis eller to om den volden du lever med!

Ring legen din i morgen (i dag!), og ta der opp problemstillingen der.

Du må komme deg ut av forholdet før du blir mer skadet og barna dine blir enda mer skadet! ❤️

Anonymkode: 90a83...9fb