Dine erfaringer fra samlivsbrudd, der DU valgte å gå.

[AnonymBruker]

Jeg har dårlig samvittighet av å skrive dette ovenfor mannen min, men det er noen tanker jeg må få ut. Vi er begge i midten av 30 årene og har vært sammen siden vi var 20, har ett barn sammen og forholdet er rolig og stabilt. Men jeg har hatt veldig mange tanker om å gå. De siste 2-3 årene har jeg hatt lett for å forelske meg i andre menn, tenne på andre menn og fantasere om andre. Jeg har aldri vært utro mot han, men fortsetter det slik kan fristelsene bli for store. Jeg tenner ikke på min mann lenger. Jeg prøver virkelig å tenke tilbake på den tiden for 10 år siden og ser at han er ikke den som han var, han har forandret seg, det gjorde sikkert jeg og men jeg elsker han ikke lenger. Mulig han har mistet følelser for meg og. Vi har levd som venner de siste 2 årene. Ingen sex, ingen nærhet. Ingen tar initiativ. Jeg har jo ikke lyst i det hele tatt. Ikke på han. Det er en del praktiske ting her, som gjør at vi er bundet sammen og det er ekstra styr å bryte ut av forholdet. Hus, barn, bil, hund, hytte osv. Jeg jobber bare 50 % så tjener ikke nok til å klare meg alene. Har ikke så mange venner heller. Jeg føler meg litt sånn sittende fast i alt dette. Barnet vårt er bare 9 år og er veldig knyttet til oss begge. Så samlivsbrudd ville vært det verste med tanke på barnet. Har du noen erfaringer rundt dette? 

Anonymkode: ed604...eab

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har dårlig samvittighet av å skrive dette ovenfor mannen min, men det er noen tanker jeg må få ut. Vi er begge i midten av 30 årene og har vært sammen siden vi var 20, har ett barn sammen og forholdet er rolig og stabilt. Men jeg har hatt veldig mange tanker om å gå. De siste 2-3 årene har jeg hatt lett for å forelske meg i andre menn, tenne på andre menn og fantasere om andre. Jeg har aldri vært utro mot han, men fortsetter det slik kan fristelsene bli for store. Jeg tenner ikke på min mann lenger. Jeg prøver virkelig å tenke tilbake på den tiden for 10 år siden og ser at han er ikke den som han var, han har forandret seg, det gjorde sikkert jeg og men jeg elsker han ikke lenger. Mulig han har mistet følelser for meg og. Vi har levd som venner de siste 2 årene. Ingen sex, ingen nærhet. Ingen tar initiativ. Jeg har jo ikke lyst i det hele tatt. Ikke på han. Det er en del praktiske ting her, som gjør at vi er bundet sammen og det er ekstra styr å bryte ut av forholdet. Hus, barn, bil, hund, hytte osv. Jeg jobber bare 50 % så tjener ikke nok til å klare meg alene. Har ikke så mange venner heller. Jeg føler meg litt sånn sittende fast i alt dette. Barnet vårt er bare 9 år og er veldig knyttet til oss begge. Så samlivsbrudd ville vært det verste med tanke på barnet. Har du noen erfaringer rundt dette? 

Anonymkode: ed604...eab

Hvorfor har du dårlig samvittighet for å skrive dette? 

Anonymkode: 7b0c6...806

[moloko]

Hei! 

Jeg valgte å gå for et og et halvt år siden. Har også enebarn. Var sammen med eks i 11 år, og vi hadde det rolig, stabilt og greit. Samarbeidet bra. Problemet var at vi nesten ikke hadde sex på over seks år...vi tenkte ikke på hverandre og ble bare til venner som bodde sammen, kanskje ikke det engang, da jeg (og han sikkert) var veldig ensom i forholdet pga mangel på intimitet - vi leide ikke, kysset ikke, var rett og slett ikke kjærester. Vi prøvde tre runder med parterapi og hadde et ønske om å fortsette. Nå når jeg har gått skal jeg ikke lyge: det har vært et tøft år for alle parter. Spesielt emosjonelt: en har jo rokket med hele fundamentet. Nå leier jeg og han kjøpte meg ut. Barnet har hatt det veldig vanskelig, men det går bedre og bedre. 

Jeg har nå funnet en mann som virkelig gjør meg glad på alle måter og vi passer sammen. Vi tar det gradvis. 

Det bør sitte langt inne å gå, og en må virkelig tenke at en har prøvd ALT for å få det til å funke....tilogmed vi som jobbet beinhardt med å prøve å få det til, har slitt med dårlig samvittighet for en ødelagt familie og jeg kan fremdeles tenke: kunne vi gjort mer?? For det er ingen drømme situasjon. 

Når det kommer til stykket så vet jeg jo innerst inne at vi ikke hadde klart å få gnisten tilbake og håper på at ting faller på plass med tiden (som det har b3gynt å gjøre)

[AnonymBruker]

Forhold er arbeid!  Uansett forhold, noen mer enn andre.  

Hvorfor ikke jobbe med saken?  Dere har et godt grunnlag.  Hadde følelsene vært helt borte,  hadde du gått i stede for å finne unnskyldninger på hvorfor du blir 😊

Det virker mer som du savner noe i forholdet og ser etter det andre steder i stede for å prøve å fikse det med mannen din. 

Anonymkode: 802d1...c37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har dårlig samvittighet av å skrive dette ovenfor mannen min, men det er noen tanker jeg må få ut. Vi er begge i midten av 30 årene og har vært sammen siden vi var 20, har ett barn sammen og forholdet er rolig og stabilt. Men jeg har hatt veldig mange tanker om å gå. De siste 2-3 årene har jeg hatt lett for å forelske meg i andre menn, tenne på andre menn og fantasere om andre. Jeg har aldri vært utro mot han, men fortsetter det slik kan fristelsene bli for store. Jeg tenner ikke på min mann lenger. Jeg prøver virkelig å tenke tilbake på den tiden for 10 år siden og ser at han er ikke den som han var, han har forandret seg, det gjorde sikkert jeg og men jeg elsker han ikke lenger. Mulig han har mistet følelser for meg og. Vi har levd som venner de siste 2 årene. Ingen sex, ingen nærhet. Ingen tar initiativ. Jeg har jo ikke lyst i det hele tatt. Ikke på han. Det er en del praktiske ting her, som gjør at vi er bundet sammen og det er ekstra styr å bryte ut av forholdet. Hus, barn, bil, hund, hytte osv. Jeg jobber bare 50 % så tjener ikke nok til å klare meg alene. Har ikke så mange venner heller. Jeg føler meg litt sånn sittende fast i alt dette. Barnet vårt er bare 9 år og er veldig knyttet til oss begge. Så samlivsbrudd ville vært det verste med tanke på barnet. Har du noen erfaringer rundt dette? 

Anonymkode: ed604...eab

Hvorfor jobber du så lite? 

Dere kan jo ta litt tak i ting da. Jeg vet ikke om noen forhold er full tenning livet ut. Men man kan jo gjøre sitt for å se bra ut. Livet er godt når man har god økonomi, hytte og fint hus og fin bil. Når man blir alene er liksom livet mindre luksuriøst og jeg lover deg at det er mange frosker man må kysse før man finner en ny bra mann. Det er så mange menn som 1. Bare er ute etter å ligge og 2. Ikke vil noe seriøst. Veldig få single menn vil ha et familieliv som dere har sammen nå, når de er godt etablert. Og ihvertfall ikke med en dame som ikke jobber 100%.

Jeg jobber fullt og har ikke mye lån, men utgiftene er skyhøye. Og jeg har ikke fin bil, hytte og stort hus. 🙈 Prøver å date men de fleste mennene som er intressert i kjærlighetsforhold er de som ike har det så greit og vil lette på børene ved å skaffe seg bolig med noen. Og så er det de mennene som aldri har hatt barn men finner ut at nå som de er 40-45 så vil de ha barn. 😂🙈 

Kansje du ikke har det så ille. Kansje du og mannen skal prøve å få det litt bedre. Kansje dere har glemt hverandre litt og egentlig bare trenger å friske opp ting mellom dere før det er helt for sent. 

Anonymkode: abd95...b89

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for gode innspill så langt. Jeg har tanker om å gå, men jeg vil jo helst ikke gå. Jeg skulle bare ønske at jeg slapp å bli så betatt av andre menn, tenne på dem, småforelske meg i dem osv. Akkurat nå føler jeg meg fanget i dette forholdet. Jeg har ikke lyst på sex med mannen min, men det er ikke sexlysten det står på, jeg er kåt på andre menn. Derfor tenker jeg at det må være noe feil, noe som ikke stemmer. Men samtidig så orker jeg ikke styret med å gå heller.
Men jeg er redd for at jeg en dag treffer en mann som jeg forelsker meg i skikkelig… Hva gjør jeg da…

Anonymkode: ed604...eab

[AnonymBruker]

Høres ut som det mest riktige er samlivsbrudd. 

Men du må nok få på plass det økonomiske. Begynne å jobbe 100% igjen om det er mulig, sørge for at du har egenkapital osv.. 

 

Anonymkode: 79080...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ts her. Takk for gode innspill så langt. Jeg har tanker om å gå, men jeg vil jo helst ikke gå. Jeg skulle bare ønske at jeg slapp å bli så betatt av andre menn, tenne på dem, småforelske meg i dem osv. Akkurat nå føler jeg meg fanget i dette forholdet. Jeg har ikke lyst på sex med mannen min, men det er ikke sexlysten det står på, jeg er kåt på andre menn. Derfor tenker jeg at det må være noe feil, noe som ikke stemmer. Men samtidig så orker jeg ikke styret med å gå heller.
Men jeg er redd for at jeg en dag treffer en mann som jeg forelsker meg i skikkelig… Hva gjør jeg da…

Anonymkode: ed604...eab

Det virker som du er misunnelig og forelsket i livet som forgår der utenfor dørstokken din. 
Du har jo sovet i timen og bare tuslet 
Du kan begynne med å jobbe mer og få en bedre inntekt. 
Å være hjelpeløs hjelper ingen, hverken fattig eller rik . 
Hvorfor har du jobbet bare 50%? 

Anonymkode: 50ae5...836

[AnonymBruker]

Til døden skiller oss er som noen skrev i en annen tråd blitt til «til jeg ikke gidder mer». 
Et ekteskap/samliv er først og fremst viljestyrt. 
Alle vet at forelskelse forsvinner etterhvert og da er det arbeid og vilje som driver samlivet videre. 
Dere har barn i en sårbar alder, og med tanke på det du beskriver tenker jeg det er verdt å vente noen år og heller jobbe med saken. 

Hadde du hatt det veldig vondt med vold av psykisk/fysisk karakter hadde saken selvsagt vært en annen! 

Anonymkode: 08325...9d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har dårlig samvittighet av å skrive dette ovenfor mannen min, men det er noen tanker jeg må få ut. Vi er begge i midten av 30 årene og har vært sammen siden vi var 20, har ett barn sammen og forholdet er rolig og stabilt. Men jeg har hatt veldig mange tanker om å gå. De siste 2-3 årene har jeg hatt lett for å forelske meg i andre menn, tenne på andre menn og fantasere om andre. Jeg har aldri vært utro mot han, men fortsetter det slik kan fristelsene bli for store. Jeg tenner ikke på min mann lenger. Jeg prøver virkelig å tenke tilbake på den tiden for 10 år siden og ser at han er ikke den som han var, han har forandret seg, det gjorde sikkert jeg og men jeg elsker han ikke lenger. Mulig han har mistet følelser for meg og. Vi har levd som venner de siste 2 årene. Ingen sex, ingen nærhet. Ingen tar initiativ. Jeg har jo ikke lyst i det hele tatt. Ikke på han. Det er en del praktiske ting her, som gjør at vi er bundet sammen og det er ekstra styr å bryte ut av forholdet. Hus, barn, bil, hund, hytte osv. Jeg jobber bare 50 % så tjener ikke nok til å klare meg alene. Har ikke så mange venner heller. Jeg føler meg litt sånn sittende fast i alt dette. Barnet vårt er bare 9 år og er veldig knyttet til oss begge. Så samlivsbrudd ville vært det verste med tanke på barnet. Har du noen erfaringer rundt dette? 

Anonymkode: ed604...eab

Det er lov å begynne på nytt, flytte. Så lenge dere er venner er det godt i bunnen for foreldresammarbeid i forhold til de som er utro pga mangem av alt. Bedre å gå før noe sånt!

Har du en god venn du kan snakke med?

 

Anonymkode: 8b6f6...852

[AnonymBruker]

Gresset er grønnere det du vanner det. Det virker ikke som du eller mannen investerer i forholdet og i hverandre. Et forhold går ikke bare av seg selv, man må legge godvilje og innsats til. Man må se etter det gode i hverandre, bestemme seg for alenetid, gjøre romantiske og hyggelige ting sammen og for hverandre i hverdagen.

Vær glad for hva du har, det er verdifullt

Anonymkode: 6a488...397

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her. Takk for gode innspill så langt. Jeg har tanker om å gå, men jeg vil jo helst ikke gå. Jeg skulle bare ønske at jeg slapp å bli så betatt av andre menn, tenne på dem, småforelske meg i dem osv. Akkurat nå føler jeg meg fanget i dette forholdet. Jeg har ikke lyst på sex med mannen min, men det er ikke sexlysten det står på, jeg er kåt på andre menn. Derfor tenker jeg at det må være noe feil, noe som ikke stemmer. Men samtidig så orker jeg ikke styret med å gå heller.
Men jeg er redd for at jeg en dag treffer en mann som jeg forelsker meg i skikkelig… Hva gjør jeg da…

Anonymkode: ed604...eab

Det som med stor sannsynlighet skjer hvis du treffer en ny du innleder et forhold til er at det går noen år,  så står du på samme plass som nå. 

Hva har du gjort for å ivareta forholdet deres?  Har han gjort noe?  Er dere konflikskye? Liker best status quo selv om det ikke er det beste? 

Det virker ikke som du eller han er villig til å gjøre en innsats og jobbe for ting. Du vil ikke gå fordi det kompliserer ting, du jobber bare 50% og et brudd krever mye av en.  Samtidig vil du ikke jobbe for forholdet og familien. 

Venter du på en ny mann før du går videre? For å gjøre prosessen litt enklere?  

 

Anonymkode: 802d1...c37

[AnonymBruker]

Etter mange år med dårlig kommunikasjon òg kun "samarbeid" valgte jeg å gå, jeg følte alt var dødt. Men nå mange år senere kjenner jeg fortsatt på at jeg savner han, og at vi burde gjort mer for å redde forholdet og familien. Jeg må jo bare på et eller annet vis forsones med at jeg gjorde min største tabbe når jeg dro. Og jeg kan dessverre aldri få rettet det opp. (Det er null sjanse for å finne tilbake igjen) Det er ikke sikkert vi hadde klart å redde forholdet uansett, men da hadde jeg i alle fall kunne vite at vi hadde prøvd. Så jeg vil absolutt anbefale å prøve alt dere kan å redde forholdet og finne tilbake igjen til det dere hadde. 

Anonymkode: 82dc6...523

[Virrevirrevapp]

Dere har god råd med tanke på kun ett barn og at du jobber kun 50 %. Betyr det at mannen jobber 150 % og at dere knapt sees? Får dere gått på dater eller dyrket felles interesser? 

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Til døden skiller oss er som noen skrev i en annen tråd blitt til «til jeg ikke gidder mer». 
Et ekteskap/samliv er først og fremst viljestyrt. 
Alle vet at forelskelse forsvinner etterhvert og da er det arbeid og vilje som driver samlivet videre. 
Dere har barn i en sårbar alder, og med tanke på det du beskriver tenker jeg det er verdt å vente noen år og heller jobbe med saken. 

Hadde du hatt det veldig vondt med vold av psykisk/fysisk karakter hadde saken selvsagt vært en annen! 

Anonymkode: 08325...9d6

støtter dette 😊😊! kjærligheten er et valg tenker jeg. har dere prøvd parterapi eller sexolog? alternativ kan du jo lufte tanken om å åpne forholde siden det fysiske ikke funker. 

[Trådstarteer]

On 7/21/2024 at 1:22 PM, AnonymBruker said:

Hvorfor jobber du så lite? 

Dere kan jo ta litt tak i ting da. Jeg vet ikke om noen forhold er full tenning livet ut. Men man kan jo gjøre sitt for å se bra ut. Livet er godt når man har god økonomi, hytte og fint hus og fin bil. Når man blir alene er liksom livet mindre luksuriøst og jeg lover deg at det er mange frosker man må kysse før man finner en ny bra mann. Det er så mange menn som 1. Bare er ute etter å ligge og 2. Ikke vil noe seriøst. Veldig få single menn vil ha et familieliv som dere har sammen nå, når de er godt etablert. Og ihvertfall ikke med en dame som ikke jobber 100%.

Jeg jobber fullt og har ikke mye lån, men utgiftene er skyhøye. Og jeg har ikke fin bil, hytte og stort hus. 🙈 Prøver å date men de fleste mennene som er intressert i kjærlighetsforhold er de som ike har det så greit og vil lette på børene ved å skaffe seg bolig med noen. Og så er det de mennene som aldri har hatt barn men finner ut at nå som de er 40-45 så vil de ha barn. 😂🙈 

Kansje du ikke har det så ille. Kansje du og mannen skal prøve å få det litt bedre. Kansje dere har glemt hverandre litt og egentlig bare trenger å friske opp ting mellom dere før det er helt for sent. 

Anonymkode: abd95...b89

Utgiftene er høye for single. Skulle nesten ønske man fikk skattelette kun for å være det. Muligens at mange ville misbrukt det? 
 

Jeg har et ønske om å få barn - Er 41 år. Har en fosterdatter, og elsker henne som en ekte datter. Dog prøvde jeg og ekskona i flere år for å få barn. Mange år med IVF tok knekken på forholdet på begge kanter. 

Er i god form, atletisk. Egen leilighet. Nedbetalt bil etc. Sosial og utadvendt. Er ikke rik, men har nok av kjærlighet å gi. Absolutt ikke opptatt av tøm&røm prinsippet. 
 

Noen ganger får man delt ut kort i livet som ikke gir den perfekte start på et familieliv. Mener at jeg ikke bør sees ned på eller bli uglesett for mine ønsker uavhengig av min alder.