Vanskelige besteforeldre :/ hva bør jeg gjøre ?

[AnonymBruker]

Jeg har foreldre som har stilt opp en del for meg når de har vært enig eller glad på mine vegne (feks skilsmisse). Men jeg merker at relasjonen vår er anspent. Jeg har aldri og kan heller ikke nå snakke med dem eller dele noe av mine tanker og meninger.

Den ene er eksplosiv og kan ikke ha en voksen samtale, mens den andre er nedlatende og jeg veit ikke helt hvor jeg har ham. 

Jeg har aldri kunnet komme til dem å snakke med dem om ting som har vært vanskelig for meg personlig, om ting "de ikke har noe forhold til". Det blir som oftest kjeft eller sinne, og jeg føler meg da verre etterpå. 

Nå er jeg altså voksen og har to barn. Foreldrene mine er engasjert i barna, men på egne premisser (kun glad for at dattera mi har besøkt samtlige venner, men ikke andre ), ikke glad for barna med aktiviteter de ikke synes er topp. Det eldste barnet mitt prøver å lære seg pappaens språk, og det faller ikke i god jord hos mormor. Det er himling med øynene. 

Kjenner jeg ikke orker.. jeg deler ingenting lenger med dem, går ikke til dem lenger, veit ihvertfall hvordan jeg ikke skal være mot mine barn, - og jeg holder kommunikasjonen heller på et overfladisk nivå. 

Jeg synes det er et litt vanskelig dilemma. Jeg synes det er viktig at barna har besteforeldre og det hadde vært fint om de har en fin relasjon. Men utifra det jeg har forstått er denne relasjonen kun på besteforeldrenes premisser. De er ikke glad på barnas vegne om ting de selv ikke heier frem. Jeg ser at moren min prøver å påvirke barna i en retning jeg ikke er enig i. Feks iPad, diverse aktiviteter som jeg ikke har mulighet til å følge opp, kor i kirken (vi er ikke kristne). De kliner også foran barna. 

De snakker mye om å ta med barna på det ene og det andre, men hittil har det ikke skjedd. De har ikke villet ha besøk av yngste fordi de ikke "kjenner" barnet, men gjør ingenting for å bli kjent heller. 

Ok dette ble mye, og det er enda mer. De er ikke slemme og vi har ingen synlig konflikt foran barna, men min mor er veldig nøye med å påpeke forskjeller mellom oss, bestandig. 

Har lyst til å minske kontakten, for egen psykisk helse og skjerme barna for giftig oppførsel. De kommer til å se det etterhvert selv. Men samtidig ser jeg at eldste barnet mitt trives på besøk der og er komfortabel. Jeg vil ikke ta fra dem noe fint i livet heller. 

Synes det er vanskelig å ta meg sammen og stadig være diplomatisk i lag med dem, enn å være ego og bare minske kontakten betraktelig. 

Hva bør jeg egentlig gjøre her...? Sorry om noe er uklart...

Anonymkode: 4a3bc...1f2

[AnonymBruker]

Opp

Anonymkode: 4a3bc...1f2

[AnonymBruker]

Høres vel mest ut som om dere er veldig forskjellige, og at det kan være vanskelig å møtes på midten.. du får enten ta en prat med dem om dette, eller minske kontakten, som du selv sier du ønsker.

Du kan ikke kreve de skal bli nye mennesker, og regner med du er klar over hvordan de alltid har vært? Det høres ikke for min del ut som de mener noe vondt med noe, men at dere bare er forskjellige.

Anonymkode: caf15...8d1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er slitsomt. Det er slitsomt med kristiske foreldre. Men så lenge barna trives hos dem, så er det nettopp barna du straffer ved å minke/kutte kontakten med besteforeldrene. Din eldste opplever åpenbart ikke dine foreldre på samme måte som deg. Barnet ditt trives hos dem, så da skal ikke du ta fra dem det. Du kan heller minke kontakten med dine foreldre, når barna er blitt så gamle at de kan dra dit selv. 

Du trenger derimot ikke å være diplomatisk (hva du nå mener med det?). Du kan si dine meninger og stå for dine valg. Eksploderer foreldrene dine av det, tar du selvsagt med barna dine og går, og sier at dere heller får snakkes igjen når de har roet seg.

Ps: samtlige betyr alle. Så den delen med din datters venner er litt motstridene. 

Anonymkode: 8b095...838

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres vel mest ut som om dere er veldig forskjellige, og at det kan være vanskelig å møtes på midten.. du får enten ta en prat med dem om dette, eller minske kontakten, som du selv sier du ønsker.

Du kan ikke kreve de skal bli nye mennesker, og regner med du er klar over hvordan de alltid har vært? Det høres ikke for min del ut som de mener noe vondt med noe, men at dere bare er forskjellige.

Anonymkode: caf15...8d1

Ja vi er veldig forskjellige, og det er selvfølgelig helt greit. Jeg er litt sånn at alle er forskjellige og det betyr ingenting. Vi må være åpne mot hverandre og akseptere hverandre og være snill og grei. 

Det jeg synes er vanskelig er at de ikke kan snakke om ting som gjør oss forskjellige uten at de blir sint og nedlatende. Vi kan være enige om å være uenige, men de skal hele tiden påpeke dette overfor barna. Synes dette er trist. Eldste datteren hadde fått tradisjonelle klær fra Indonesia fra faren sin, hvorav foreldrene mine hadde synes det var vondt fordi hun burde heller gå i bunad...🙄 Noe hun har fra før. 

Jeg vet at de egentlig ikke mener noe vondt, men de skal ha seg og sitt hele tiden og barnas liv vil de nesten ikke vite av, med mindre det er noe de liker .. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner at det er slitsomt. Det er slitsomt med kristiske foreldre. Men så lenge barna trives hos dem, så er det nettopp barna du straffer ved å minke/kutte kontakten med besteforeldrene. Din eldste opplever åpenbart ikke dine foreldre på samme måte som deg. Barnet ditt trives hos dem, så da skal ikke du ta fra dem det. Du kan heller minke kontakten med dine foreldre, når barna er blitt så gamle at de kan dra dit selv. 

Du trenger derimot ikke å være diplomatisk (hva du nå mener med det?). Du kan si dine meninger og stå for dine valg. Eksploderer foreldrene dine av det, tar du selvsagt med barna dine og går, og sier at dere heller får snakkes igjen når de har roet seg.

Ps: samtlige betyr alle. Så den delen med din datters venner er litt motstridene. 

Anonymkode: 8b095...838

Trodde samtlige betydde noen bestemte 😅 

Men takk for råd uansett. Mulig det er traumer fra jeg selv var yngre, jeg er livredd for at de skal klikke, og det skjer fortsatt at de klikker fullstendig om jeg sier noe feil. Skal nevnes at jeg vokter mine ord, og har sluttet å si hva jeg mener og ting jeg brenner for, fordi jeg vet hvordan de reagerer. 

Jeg er redd de skal påvirke mine barn på samme måte. Men jeg får heller bare være der. 

Anonymkode: 4a3bc...1f2