Dere som har gammel hund

[AnonymBruker]

Vil hovedsakelig ha tips av dere som har gammel hund eller eldgammel og dere vet/ser at de er gamle, hvordan eller klarer dere å bare godta det uten å bli lei dere?

Jeg har en hund som er gammel og jeg har begynt å se ting jeg ikke har sett før hos han. Han legger seg veldig ofte på gulvet bort fra oss for seg selv, bare sover eller slapper av. Det gjør meg litt vondt når jeg legger merke til det, fordi han har alltid vært nær oss, enten på sofaen eller på gulvet ved sofaen. 

Han har alltid likt å spise gulrot, når jeg kagger middag så vet han akkurat at det er gulrot jeg skreller og han vet at han får et par bit. Nå bare lukter han på biten og går vekk

Han elsket eple og honningmelon, men nå tar han honningmelon i munn og spytter den ut, og jeg blir trist hver gang jeg spiser frukt han ikke vil ha.  

Men andre ting, som godis, ost, salami, det spiser han med glede fortsatt. Så jeg skjønner ikke, men jeg presser han ikke på mat han ikke vil ha, synes bare det er så trist.

Dette er første og nok siste gang(vet man aldri skal si aldri) men jeg kommer aldri til å ha hund mer. Jeg visste alt dette før jeg skaffet meg hund, at dyr også blir gamle som oss mennesker. 

Jeg har gitt han mange år og gir han fortsatt store deler av mitt liv, han har aldri vært alene, han har alltid vært nr.1 i livet mitt. Jeg elsker han så mye at den siste tiden har jeg vært mye trist pga han og det jeg ser, den forandringen gjør meg trist.

Hater at jeg er slik jeg er men jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne tristheten. Jeg vet at jeg bør være takknemlig og glad og derfor jeg hater meg selv så mye nå.  

Vet noen av dere hvordan jeg kan overvinne dette her?

Anonymkode: 1cbac...f92

[AnonymBruker]

Det eneste som hjelper meg, er å aldri ha bare ett dyr. Det er for sårbart. Jeg må ha minst to, så hvis ett av dyrene mine dør så har jeg igjen noen å være glad i. 

Anonymkode: 6b70b...bd5

[AnonymBruker]

Kan legge til at en av våre hunder nå er ni år, og jeg merker at han er eldre. Det gjør fryktelig vondt å tenke på at han en dag blir borte. Vi får ny valp i august (han elsker valper så blir ikke sjalu) av samme typen, og vi har en voksen en til av en annen rase som jeg ikke er like knyttet til (den er mest mannens, vi har trent hver vår) men veldig glad i. 🧡 

Jeg håper at jeg klarer å takle de vondt tankene litt bedre når jeg har flere å konsentrere meg om. 

Anonymkode: 6b70b...bd5

[AnonymBruker]

Jeg begynte å sørge når hunden bikket syv år. Den ble nesten 15. Håper det blir lettere med en eventuell ny hund. Men kan den ha problemer med tennene? Min endret seg også mye når hørselen ble dårlig. 

Anonymkode: b47fa...d78

[AnonymBruker]

Kan være demens.  Hvor gammel er hunden?

Anonymkode: 6e2b4...220

[AnonymBruker]

Har han grei tannstatus? Ellers så er dette en del av det å bli gammel💜 Har en eldre firbent pensjonist her i huset også….. Han sover mye, snorker så det rister i hele huset😆 og er av og til litt forvirret. Hørselen er ikke som før, men lyden av kjøleskapet som blir opnet den hører han godt tydeligvis😉 Han vil ikke gå så lange turer lenger, og trivest best med å rusle rundt i hagen. Av og til jager han fugler som sitter i hekken og da trenger han lang hvilepause etterpå💜 

Anonymkode: 26f68...814

[Emmajunga]

jeg har hatt en hund som har vært gammel det siste året. Dvs hun hvilte mer, hørte dårligere og "glemte" regler. Så kom nå siste måned, og hun begynte å tisse inne, fant ikke ro lengre og var liksom ikke helt seg selv. Så før forrige helg dro jeg til dyrlegen for å få en status på om det fortsatt gikk greit om det var noe vi kunne gjøre for henne. Dessverre fikk vi beskjed om at hun hadde store smerter, som hun skjulte for oss, så det beste å gjøre for hun var å la henne slippe. Dette var da en 14 år gammel Malamute. Så vi fikk med sterke smertestillende og avtalte time for avliving. Kunne ikke gjøre det der og da fordi barna ikke var med. Så vi fikk en siste helg med henne og skjemte henne bort på alle vis. Det var både fint og grusomt i ett. På mandag dro hele familien til dyrlegen og avlivet henne. Hun døde til kos fra oss alle. Det var fredelig, fint og forferdelig samtidig. 

Jeg tenker at eneste måten jeg klarer å akseptere dette på er fordi vi gjorde det som en siste tjeneste. Det var det beste for henne. 

Tidligere i sommer hentet vi oss en ny valp. Det har virkelig hjulpet her hjemme spiste dagene. Sorgen er der fortsatt, men det er ikke så tomt. 

For to måneder siden var det uaktuelt for meg med ny valp, men jeg har innsett at jeg trenger en hund i huset. Blir for tomt uten. Og ja siste uka har vært for jævlig, men blir det år på år med herlige år nå, som sist, så er det verdt det. 

Så det fine i alt det triste er jo hvor mye de betyr for oss. Hadde vi ikke vært triste når de ble gamle, hadde de nok heller ikke gitt oss glede. Og da blir det lettere å akseptere tristheten. Særlig hvis man får en ny hund til å fylle tomrommet.