Er dette vanlig eller har jeg ikke følelser for mannen etter vi fikk baby?

[AnonymBruker]

Vi har en baby på 8 måneder og mannen og jeg har vært sammen i 10 år. 

Jeg synes det har vært helt fantastisk å få vår baby og har nytti tiden med han. 

Jeg synes mannen har vært det som har vært vanskeligst å håndtere etter vi fikk barn. Det er så mange episoder og så mye fæl oppførsel at jeg daglig tenker på at det vil være bedre å gå hvert til vårt. 

Eksempel: Hver bidige helg har han f.eks døgnet en hel lørdag og sovet hele søndagen. Og om jeg har bedt om hjelp til noe, så fikk jeg ved en anledning svar "det er mange alenemødre i verden som klarer seg helt fint." Denne episoden var 6 uker etter fødsel og jeg hadde problemer med bekkenet. 

Vi går i parterapi nå og jeg vet at det første året er unntakstilstand, men jeg føler at det har vært så mange episoder at jeg rett og slett har mistet følelser for ham. Jeg og baby var bortreist i 2 uker og jeg savnet ham ikke. Jeg tenker mye negativt om ham og bærer nag over hvordan han har oppført seg. Jeg ser at han gjør en innsats nå, men jeg lurer på om det er for sent. 

Noen råd? 

 

Anonymkode: 36751...f2f

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi har en baby på 8 måneder og mannen og jeg har vært sammen i 10 år. 

Jeg synes det har vært helt fantastisk å få vår baby og har nytti tiden med han. 

Jeg synes mannen har vært det som har vært vanskeligst å håndtere etter vi fikk barn. Det er så mange episoder og så mye fæl oppførsel at jeg daglig tenker på at det vil være bedre å gå hvert til vårt. 

Eksempel: Hver bidige helg har han f.eks døgnet en hel lørdag og sovet hele søndagen. Og om jeg har bedt om hjelp til noe, så fikk jeg ved en anledning svar "det er mange alenemødre i verden som klarer seg helt fint." Denne episoden var 6 uker etter fødsel og jeg hadde problemer med bekkenet. 

Vi går i parterapi nå og jeg vet at det første året er unntakstilstand, men jeg føler at det har vært så mange episoder at jeg rett og slett har mistet følelser for ham. Jeg og baby var bortreist i 2 uker og jeg savnet ham ikke. Jeg tenker mye negativt om ham og bærer nag over hvordan han har oppført seg. Jeg ser at han gjør en innsats nå, men jeg lurer på om det er for sent. 

Noen råd? 

 

Anonymkode: 36751...f2f

Han oppfører seg som et ufordragelig barn selv. Snakk om turn off. Hva driver han med når han døgner?

Den «alenemor» kommentaren var virkelig ufin, hadde laget et hælvette om barnefar hadde sagt noe slikt! 

[AnonymBruker]

Huff, så kjipt å være i en sånn situasjon!

Må si det høres meget spesielt ut å døgne en natt hver eneste helg? Hva i all verden? Og veldig stygt å komme med slike kommentarer når du ber om hjelp … Skulle du gjort det samme da, latt være å ta deg av barnet, og så sagt til ham at det finnes alenefedre som klarer seg?

Vanligvis tenker jeg man skal strekke seg laaangt for å få forholdet til å fungere når man har fått barn sammen. Men akkurat i dette tilfellet må du vurdere om han faltisk er en støtte og er snill mot deg. 

Anonymkode: 4ac08...8b3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Huff, så kjipt å være i en sånn situasjon!

Må si det høres meget spesielt ut å døgne en natt hver eneste helg? Hva i all verden? Og veldig stygt å komme med slike kommentarer når du ber om hjelp … Skulle du gjort det samme da, latt være å ta deg av barnet, og så sagt til ham at det finnes alenefedre som klarer seg?

Vanligvis tenker jeg man skal strekke seg laaangt for å få forholdet til å fungere når man har fått barn sammen. Men akkurat i dette tilfellet må du vurdere om han faltisk er en støtte og er snill mot deg. 

Anonymkode: 4ac08...8b3

Takk for svar. Jeg synes ikke at han har vært noe snill mot meg i det hele tatt. Dette var én av veldig mange episoder. Og jeg merker at jeg er så forskynt. 

Anonymkode: 36751...f2f

[AnonymBruker]

Følelsene går nok ikke an å redde. Du kan fortsette å leve sammen og du hater mannen-eller flytte fra han og få det bedre.

Anonymkode: 0c983...ad5

[AnonymBruker]

Tror du hadde hatt det bedre uten han 

Anonymkode: d920e...62d

[AnonymBruker]

Hvordan var han før dere fikk barn? Ga han inntrykk av å være egoistisk og lite støttende da?

Anonymkode: 4ac08...8b3

[AnonymBruker]

Da han svarte at alenemødre klarer seg fint, burde du spurt han om hvordan han skal kunne klare seg alene med ungen under samvær.

For du har tenkt på det du og.

Anonymkode: 809a5...69c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan var han før dere fikk barn? Ga han inntrykk av å være egoistisk og lite støttende da?

Anonymkode: 4ac08...8b3

Ja, han har nok alltid stått seg selv nærmest sett i ettertid. Jeg har også alltid vært selvstendig, vært sterk og ikke hatt behov for så mye hjelp. Etter vi fikk barn og jeg har hatt behov for hjelp og stilt krav - så ble jo dette veldig synlig. 

Anonymkode: 36751...f2f

[AnonymBruker]

Jeg føler at han drar meg ned, jeg går konstant å føler meg frustrert. Heldigvis er jeg god på å legge ting til side og nyte tiden med baby og å finne på mye fint med baby og andre. 

Han snakker det jeg liker ned, mennesker jeg treffer og det jeg gjør. Føles som om at han prøver å slukke mitt "lys" Heldigvis så er jeg sterk i meg selv og gjennomskuer det. Men det er slitsomt, vi har egentlig ingenting å prate om. Jeg føler at jeg ser det positive i ting og han tynger meg ned. Når jeg skriver dette ser jeg jo at det går én vei og det er å flytte fra hverandre. Vi går i Parterapi gjennom familievernkontoret og jeg har bedt om alenetime neste gang i og med at jeg ønsker å flytte fra hverandre.

Anonymkode: 36751...f2f

[AnonymBruker]

Livet er for kort til å kaste det bort på en sånn. Lykke til videre. Du blir nok ikke å angre om du går i fra han. Hilsen en som gikk, alt for sent, men nå smiler livet til meg:)

Anonymkode: ce5e5...481

[AnonymBruker]

Normalt at hverdagen blir kaos med ett lite barn, er dessverre mange som går fra hverandre innen de to første årene. Men dere har ordnet hjelp så ta disse tingene du tar opp her der istedenfor. Du får kanskje de svarene du vil ha her inne men du får også sagt bare din side av saken, prøv å få det litt mer nyansert. Skjønner det tøft nå men ikke gi opp ett 10 år gammelt forhold med ett barn med en gang, la det synke litt og bruk tid. Kroppen og hormonene bruker ca 2 år på å komme seg igjen etter fødselen. 

Anonymkode: 2528b...612

[AnonymBruker]

Hadde mannen min oppført seg sånn så tror jeg 1. at jeg hadde mistet alle følelser rimelig kjapt. 2. jeg hadde bedt han finne seg et nytt sted å bo og tenke nøye over hvordan det blir å ha barna 50/50… 

 

Sett ned foten! 

Anonymkode: aab35...3b7

[AnonymBruker]

Vil ikke si at det er vanlig. Her var jeg enda mer forelsket etter å ha fått barn, og jeg og mannen fikk ikke nok av hverandre.

Men så er mannen min en ansvarlig voksen som ikke så på det som å "hjelpe til" med baby, men at vi begge to tok ansvar for det som måtte gjøres, byttet på å sove ut, gjorde det som trengtes i huset osv.

Anonymkode: 99ec8...b24

[AnonymBruker]

Var i samme situasjon selv. Vi hadde det veldig fint før vi fikk barn, men etterpå tok jeg ansvar han fortsatte som før og alt falt på meg. I ettertid så innmari glad jeg gikk, han ble ikke bedre og vil knapt ha samvær.  Eneste jeg ikke var forberedt på var det helvete han ville lage i mange år etterpå fordi jeg gikk fra ham. For å hevne seg. Hadde jeg tenkt på det hadde jeg nok holdt ut litt til til barnet og meg sov mer og hadde mer overskudd. 

Anonymkode: 15924...c96

[AnonymBruker]

Livet er for kort altså. Han viser sitt sanne jeg og har rett og slett sviktet deg. Tror ikke jeg kunne klart å reparere noe slik. Jeg vet at det er fryktelig enkelt for oss frrmmede å sitte på nett å si «gå fra han», men jeg tror helt oppriktig at du vil få det bedre alene hvor du da kun trenger å fokusere på deg selv og babyen. Det å bo med sånn oppførsel over tid er så vanvittig ødeleggende! 

Anonymkode: f4347...367

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi har en baby på 8 måneder og mannen og jeg har vært sammen i 10 år. 

Jeg synes det har vært helt fantastisk å få vår baby og har nytti tiden med han. 

Jeg synes mannen har vært det som har vært vanskeligst å håndtere etter vi fikk barn. Det er så mange episoder og så mye fæl oppførsel at jeg daglig tenker på at det vil være bedre å gå hvert til vårt. 

Eksempel: Hver bidige helg har han f.eks døgnet en hel lørdag og sovet hele søndagen. Og om jeg har bedt om hjelp til noe, så fikk jeg ved en anledning svar "det er mange alenemødre i verden som klarer seg helt fint." Denne episoden var 6 uker etter fødsel og jeg hadde problemer med bekkenet. 

Vi går i parterapi nå og jeg vet at det første året er unntakstilstand, men jeg føler at det har vært så mange episoder at jeg rett og slett har mistet følelser for ham. Jeg og baby var bortreist i 2 uker og jeg savnet ham ikke. Jeg tenker mye negativt om ham og bærer nag over hvordan han har oppført seg. Jeg ser at han gjør en innsats nå, men jeg lurer på om det er for sent. 

Noen råd? 

 

Anonymkode: 36751...f2f

Hadde svart "greit, jeg får bli alenemor siden jeg allerede fungerer som en."

Anonymkode: 74c63...e62

[AnonymBruker]

Snakket dere om forventninger etter fødselen? Hvordan dere så for dere at livet ble etterpå? 

Hva sa han da dere hadde ferie i to uker uten han?

Den alenemor kommentaren hadde jeg ikke tolerert. Jeg har en 15 uker gammel baby og far har vært behjelpelig til hans beste evne. Drit sliten etter jobb men tar fortsatt baby så jeg får pause, lager mat osv. Han var veldig sosial før barn, men har ikke møtt noen uten baby med seg enda (Sosialiserer sikkert mer etterhvert da, ønsker det for han). Han justerte seg for familielivet og det skjønner jeg nå ikke er likt for alle. Det unner jeg deg! 

Kvinnekroppen er som regel mørbanka lenge etter en forstår det selv til og med, må være så ekkelt å ha en partner som ikke skjønner det selv. Har du vært ærlig i parterapien forresten? Det er jo et fint tidspunkt å ta opp sånt. 

 

Sympati! 

Anonymkode: 80036...ce4

[AnonymBruker]

Da hadde jeg svart med «det finnes alenefedre som klarer seg fint også, har du lyst til å bli det?»

Anonymkode: dc0dd...c2a

[AnonymBruker]

Løp! Det blir ikke bedre. Det verste rådet jeg fikk da jeg hadde baby var det om unntakstilstand. Det hadde vært mye lettere å bli alene da med et lite barn. 

Anonymkode: 68587...4e7