Orker ikke min mor

[AnonymBruker]

Jeg må bare få ut litt frustrasjon… Jeg orker ikke min mor. Altså, hun ordner og styrer, ofrer og gir for familien, noe jeg setter utrolig stor pris på, MEN… Jeg liker virkelig ikke personligheten hennes.
 

Hun kommer stadig med små stikk. Hvis vi for eksempel vi har drevet å pusset opp hjemme, så er det aldri noen kommentar om det vi faktisk har klart å få til, men heller fokus på det vi ikke har gjort. For eksempel «Jeg ser at taket trenger et strøk til med maling». Sånn er det med alt, kun fokus på det som ikke er bra eller ikke er gjort.

Hun finnes ikke ydmyk, hun må alltid ha rett og tror hun vet best. Dersom det viser seg at hun har feil, så bare avfeier hun det. Og vi må gud forby komme med forslag og tips til henne hvis vi ser at hun ikke får til noe. Svaret er alltid «jeg vet jo det» med en irritert tone.

Når vi sitter og prater er det kun henne som er i fokus. Hvis jeg forteller om noe jeg har opplevd, så merker jeg at hun bare venter til jeg skal bli ferdig slik at hun kjapt kan si «ja» (som om hun hører etter 🙄) og deretter fortelle om noe hun selv har opplevd. Hun har også en tendens til å gjenta samme ord helt til jeg ikke gidder å prate mer for deretter å fortelle det hun ville fortelle. Med andre ord overkjører hun samtalepartneren og dominerer samtalen.

Hun er også belærende og skal forklare alt mulig. Jeg har så lyst til å si at alt hun skjønner (av puns, handling i film osv) kan hun anta at alle andre også skjønner.

 

Jeg er jo glad i henne for alt hun gjør for oss, men jeg liker henne virkelig ikke. Jeg får så dårlig samvittighet pga. det. Tenker ofte at det må være noe personlighetsforstyrrelse eller oppvekstvilkår som gjør at hun er sånn. 

Anonymkode: 42aa1...daa

[AnonymBruker]

Hun er sikkert narsissist (Er det ikke alltid det man skal svare på sånne innlegg?)

Anonymkode: 2a82e...c00

[AnonymBruker]

Har vi samme mor?

Mi er også slik. Alltid rett, alltid atikk, og ikke minst at min far er verdena største idiot, alltid. (Jeg har i voksen alder venta nesten på et brudd, men neida, han holder ut med henne i hverdagen somehow...). Hun har et par kroniske sykdommer og bruker dagen til litt arbeid, og så hagearbeid mens hun røyker.

Jeg er sikker på at om 10 år er hun lungesyk og sengeliggende, mens min far er sprek som fy.

Og hun skjønner ikke hvorfor jeg er pappa-jente. Jo, fordi hun er rett og slett ei sur kjerring som jeg ikke orker. Og jeg har tenkt på å skrive et brev til henne om det, men så tenker jeg bare på hvordan hun hadde snudd det til "alle er imot meg/dere rotter dere sammen mot meg" eller lignende. Jeg setter henne på plass om hun kommer med sure stikk som ikke henger på grep mot min far mens jeg er der, men milde måne.... jeg blir helt matt. Jeg er overbevist om at det ligger en diagnose bak.

Anonymkode: fe41e...1ed

[AnonymBruker]

Jeg irriterte meg over Mamma at hun drakk alkohol. Flere julaften ble ødelagt pga henne. Både når jeg var barn og etter jeg ble voksen og fikk barn. Barndommen og ungdomsårene mine var ikke bestandig. 

Men så døde hun for 7 år siden. 

Nå sitter jeg igjen ned dårlig samvittighet over de gangene jeg var irritert på henne. Vet jo at alkoholisme er en sykdom 

Ta vare på familien din selv om de irriterer deg 

Anonymkode: 02412...9d3