Føler meg miserabel

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i tidlig 30-årene som bor alene med tre barn. Vi bor i et boligfelt med godt etablerte familier, alle selvfølgelig par. Huset vi bor i kjøpte jeg sammen med min ex, men forholdet tok slutt grunnet hans langvarige løgner og utroskap - jeg fikk beholde huset, heldigvis for barnas skyld. 

Jeg er i tillegg syk og i et uføreløp. Jeg er ensom, med barna. Barna gir meg selskap, men jeg savner voksenkontakt og er ensom på den måten. Ungene er hos faren annenhver helg, og livet mitt går ut på å være forelder, og å være syk. Jeg har ikke rom til å skaffe meg et nettverk (vi bor i en annen by enn den jeg vokste opp i, og det er derfor vanskelig å få innpass i allerede etablerte gjenger/vennskap), og min mor er min beste venn. Når hun er på ferie har jeg ingen. 

Jeg ser alle de etablerte parene i boligfeltet, rundt meg, samarbeide om forefallende arbeid utendørs, de er samkjørte og livet deres ser rimelig harmonisk ut. Jeg på min side er helt alene, kan ingenting om forefallende arbeid (som snekring, fiksing etc.), og jeg sitter her som en einstøing som ikke får til noen ting, og huset/uteplassen forfaller sakte men sikkert. Naboene treffes ofte og snakker sammen i gatene, hjelper hverandre ute, men jeg er alltid «utenfor» og kan ikke dette med å snakke om været eller å holde i gang en samtale - ei heller be om hjelp. Jeg føler ikke jeg har noe å tilføye, og jeg føler meg dum som et brød i samtaler med de andre. Det er nesten sårt å se at de andre snakker så fritt, og at de ser ut til å få ting så godt til - sammen. 

Jeg klarer heller ikke finne en ny partner (uten å ha prøvd så hardt) ettersom dagens menn (ikke alle) kun er ute etter det man har mellom bena, noe jeg dessverre ikke er interessert i. Jeg er interessert i et genuint forhold, der man er et vi, at man gjør ting sammen og er samkjørte. Hvor finner man disse mennene? Ikke hjemme hvertfall, men hva gjør man når man ikke har noe fysisk sted å lete? Dessuten ser jeg på meg selv som lite attraktiv - syk og alenemor som jeg er. Selvtilliten/selvfølelsen er på bunn, og jeg sliter voldsomt med å klatre meg opp, og aner ikke engang hvor jeg skal starte. 

Jeg har ingenting utenom meg, ungene, huset og nærmeste familie. Jeg føler meg totalt fastlåst i livet, miserabel, helt udugelig. Jeg elsker å være mamma, men det er det eneste livet mitt dreier seg om og kan bli ensformig og slitsomt i lengden. Jeg savner voksne å snakke/gjøre ting med, samholdet det er i et ordinært arbeidsliv, og jeg kunne gjort MYE for å bli frisk nok til å stå i jobb. Prosessen med å «godta» at livet mitt ble slik, at jeg er syk og ikke kan jobbe på lik linje med andre, har vært lang, og jeg synes det er vanskelig å finne meg i at det skulle bli sånn. 

Jeg har snakket med psykolog uten at det hjalp noe nevneverdig. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, annet enn en utblåsning, og kanskje tips/oppmuntrende ord fra andre som er/har vært i lignende situasjon. 

Anonymkode: 03b3f...a25