Jeg vil skilles, men vil ikke skilles, men klarer ikke å fortsette, men tør ikke gi opp🤯

[AnonymBruker]

Er det flere som har hatt det sånn?

Hva valgte du, og hvordan gikk det?♥️

 

Vi ble sammen da jeg var 20, og ble raskt uplanlagt gravis. Har vært sammen i 20 år nå, og har to barn i midten/slutten av tenårene.

Da ungene var små hadde vi det ganske fint sammen. Små uenigheter om praktiske ting, men hverdagen fløt greit, og det var liksom bra nok.

Etter at barna ble store har det gått opp for meg at vi er totalt ulike når det kommer til hva vi ønsker/trenger av et forhold.

 

Satt litt på spissen ønsker/trenger mannen en «roommate» han kan dele utgifter og arbeid i hjemmet med, og som han kan ha rutine-sex med en gang i mnd eller så.

 

Jeg ønsker/trenger en partner som velger meg mer for den jeg ER enn hva jeg GJØR rent praktisk. En som ønsker å tilbringe tid med akkurat meg, en som deler av seg selv og er interessert i å bli skikkelig kjent med meg. En som kan vise sine svake sider og stole på at jeg tåler dem, og som kan omfavne mine svake sider som en del av meg. En som kan spille meg god, og som jeg kan spille god.

Og hvis det kan være en aldri så liten seksuell spenning der, og sex litt oftere enn en gang i mnd, så hadde det også vært fint🤪

 

Jeg har det ikke godt i dette ekteskapet. Jeg har ikke hatt det godt på årevis.

Jeg har hatt lyst til å gå flere ganger, men feiger ut og gir det «en sjanse til» gang på gang.

Men det blir jo ikke bedre. 
 

 

Og nå tror jeg faktisk ikke at jeg makter mer. Det ødelegger meg å hele tiden prøve å få til en slags connection, men å nesten aldri klare det. Det knuser meg å stadig vekk bli avvist, både emosjonelt og seksuelt.

 

Men så er det ungene, da. Og huset. Og økonomien.

 

Yngste har en del spesielle behov, og det vil trolig være svært uheldig for ham om vi flytter fra hverandre på mange år. Han har behov for så mye stabilitet som over hodet mulig for å kunne ha en grei sjanse til å få et fungerende voksenliv.

Om ett år flytter den eldste ut for å studere, og mitt forslag (tror jeg) er at vi gjør det slutt nå (uten å si det til noen), men at vi fortsetter å dele soverom fram til eldste flytter ut og en av oss kan bruke det rommet.

Når den dagen kommer kan vi skylde på snorkingen til mannen for å forklare hvorfor vi sover på ulike rom.

Så kan vi fortsette å bo sammen som venner fram til vi har fått yngste nok på beina til at han kan tåle en slik omveltning, og samtidig betale ned så mye vi klarer på huslånet slik at en av oss kan ha råd til å kjøpe ut den andre så ungene får beholde barndomshjemmet sitt.

 

Er jeg helt sprø som tenker at dette kan fungere?

 

Anonymkode: 3a94d...1cc

[megda]

DU burde foreslå parterapi siden du er i tvil og tar det opp her på forumet.

Der kan dere kanskje få løftet tematikken slik at det blir klarere for dere begge om dere ikke fungerer eller om det er et samliv å leve der for fremtiden. Det vil også bidra til at en eventuell splittelse er enklere å forstå fra begge sin side. 

[AnonymBruker]

Håpløst forslag etter min mening med mindre du VET at mannen din vil gå med på dette. 
Hvis du går for dette må du tåle at en konsekvens kan være at hele familien går i oppløsning. 
Jeg ville holdt ut et år til og så evt foreslå din løsning. 
og i mellomtider får dere parterapi og hjelp i samlivet!

Anonymkode: a89e7...963

[AnonymBruker]

megda skrev (8 minutter siden):

DU burde foreslå parterapi siden du er i tvil og tar det opp her på forumet.

Der kan dere kanskje få løftet tematikken slik at det blir klarere for dere begge om dere ikke fungerer eller om det er et samliv å leve der for fremtiden. Det vil også bidra til at en eventuell splittelse er enklere å forstå fra begge sin side. 

Vi går allerede i parterapi. Har prøvd det en gang tidligere også, og føler ikke at det hjalp noe særlig verken da eller nå.

Jeg har formidlet hvilke behov jeg ikke føler at blir møtt utallige ganger, og mannen lover å «bli bedre» hver gang, men det blir jo ikke egentlig noe endring.

 

Men for mannen sin del kan jeg be om at vi drøfter dette i terapi, istedet for å legge det fram som en «done deal». Det er vel bare rett og rimelig.

Anonymkode: 3a94d...1cc

[megda]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi går allerede i parterapi. Har prøvd det en gang tidligere også, og føler ikke at det hjalp noe særlig verken da eller nå.

Jeg har formidlet hvilke behov jeg ikke føler at blir møtt utallige ganger, og mannen lover å «bli bedre» hver gang, men det blir jo ikke egentlig noe endring.

 

Men for mannen sin del kan jeg be om at vi drøfter dette i terapi, istedet for å legge det fram som en «done deal». Det er vel bare rett og rimelig.

Anonymkode: 3a94d...1cc

ja, men da høres det ut som du har gjort et valg allerede ut fra det jeg leser her.

Det er jo ofte et vanskelig valg og det virker som du har prøvd å gjøre noe med det uten at du opplever at endringer har skjedd eller at dine forventinger har blitt tilfredstilt over tid.

Jeg tenker vel at en done deal er helt legitimt og da har du i hvert fall tatt et konkret valg. 

vurderinger om hva andre i familien skulle mene og tenke er ikke relevant for hva du opplever som et godt liv for deg. Det er bare noe du kan vite selv.

 

Endret 18. juli 2024 av megda

[Hannah80]

Skjønte ikke helt dette. Hva blir den store forskjellen for deg/dere hvis dere blir enige angående denne ordningen? At dere er frie til å ligge med andre? 

[Tradegy]

Statistisk så er du allerede langt på overtid, dersom du for alvor vurderer å gå.

Tiden fra tanken kommer, til den settes ut i livet, er ofte 5-6 år.

(Menn bryter også ut av forhold, men oftere enn ikke, først når de har noen å overlappe med.)

Så ikke la tiden bare gå. Klarer du ikke å løsrive deg, så gå til en parterapeut hvor du får noen konkrete verktøy.

Noen ganger skal man ikke holde ut. Man kan likevel gjøre det best mulig. 

Ingen barn har det bra når det ikke kommuniseres skikkelig. Øredøvende stillhet og late-som- perioder, er det aller mest slitsomme.

Barn merker så mye mer enn vi tror.... 💔🤗

 

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Om ett år flytter den eldste ut for å studere, og mitt forslag (tror jeg) er at vi gjør det slutt nå (uten å si det til noen), men at vi fortsetter å dele soverom fram til eldste flytter ut og en av oss kan bruke det rommet.

Når den dagen kommer kan vi skylde på snorkingen til mannen for å forklare hvorfor vi sover på ulike rom.

Så kan vi fortsette å bo sammen som venner fram til vi har fått yngste nok på beina til at han kan tåle en slik omveltning, og samtidig betale ned så mye vi klarer på huslånet slik at en av oss kan ha råd til å kjøpe ut den andre så ungene får beholde barndomshjemmet sitt.

 

Er jeg helt sprø som tenker at dette kan fungere?

 

Anonymkode: 3a94d...1cc

Du ønsker å gjøre det slutt i teorien, men fortsette å leve som i et forhold i praksis? 

Synes det høres sprøtt ut, ja. Kan ikke skjønne hvordan dette skal hjelpe deg, han og/eller samlivet mellom dere. Høres mer ut som problemer.

Jeg tenker at enten gjør du det slutt og forlater eller så gjør du ikke det. 

Endret 18. juli 2024 av Bombasi

[Hannah80]

Bombasi skrev (Akkurat nå):

Du ønsker å gjøre det slutt i teorien, men fortsette å leve som normalt i praksis? 

Synes det høres sprøtt ut, ja. Kan ikke skjønne hvordan dette skal hjelpe deg og samlivet mellom dere. 

Jeg tenker at enten gjør du det slutt og forlater eller så gjør du ikke det. 

Nettopp:) Jeg skjønner det heller ikke. Det hele høres veldig tøysete ut. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Bombasi said:

Du ønsker å gjøre det slutt i teorien, men fortsette å leve som i et forhold i praksis? 

Synes det høres sprøtt ut, ja. Kan ikke skjønne hvordan dette skal hjelpe deg, han og/eller samlivet mellom dere. Høres mer ut som problemer.

Jeg tenker at enten gjør du det slutt og forlater eller så gjør du ikke det. 

Ja det jeg tenker da er at de skal være et par "for syns skyld" men ikke fysisk/mentalt - altså late som de er et par fremdeles ovenfor omgivelsene, men tilbringe kveldene (når ungene er i seng) på hvert sitt rom, og gå fra sex en gang i måneden til aldri? Hva TJENER du egentlig på det, TS? Eller tenker du å få deg en elsker og håpe at verken familie eller venner - og for all del ikke ungene - får nyss i det?

Anonymkode: 7a935...2a2

[AnonymBruker]

Jeg ser flere ikke skjønner hva ts tenker, men jeg kan forstå dette. Om mannen hennes vil syns det er ok eller om selve forslaget vil katalysere et brudd, er jo vanskelig å si. 

Men jeg kjenner meg på en måte litt igjen i det ts beskriver. Jeg har også vært sammen med mannen min i ca 20 år, og vi har barn sammen. Men fikk barna ca ti år senere enn ts. Jeg veksler en del på om jeg ønsker brudd eller ikke, avhengig av hvordan det går i forholdet. Er til tider direkte ulykkelig pga forholdet. Men holdes uansett veldig igjen i at vi har barn, yngre enn ts sine, og at et av dem har spesielle behov. Jeg har nemlig også selv vært inne på tanken å foreslå for mannen at vi kunne bodd sammen som venner, og avslutte forventningene rundt et forhold og de skuffelsene som følger med når ting ikke er bra. Men for min del tror jeg mannen min ville blitt innmari lei seg og følt at jeg avsluttet hele forholdet. Mens jeg ønsker at vi skal kunne holde familien samlet, huset osv. Her er det også jeg som er mest misfornøyd i forholdet. De gangene vi har snakket om det, er han klar på at han ikke ønsker skilsmisse. Jeg har for meg selv bestemt meg for å gi det ca fem år og se hva jeg tenker da, og se hvordan det går med barnet med spesielle behov. Og da både evaluere forholdet og se hva særlig det ene barnet trenger. For meg betyr barna alt, og særlig det ene barnet ville fått en stor ekstra belastning om vi skilte oss og måtte selve huset i tillegg. Men mine er yngre enn ts sine, og det teller så klart en del. Tenker også på søsken av barnet med spesielle behov, som allerede har hverdagen sin påvirket av situasjonen med søsken, føler liksom de har vært gjennom nok.

Så mitt råd ville nok være å holde tett om dette det neste året, og se hva du tenker da og foreslå løsningen du nevner. Med mindre dere kan snakke helt åpent om disse tingene uten at ting blir veldig vanskelig bare fordi du nevner det. Det beste er jo å kunne snakke om ting. Kanskje er også rådet mitt preget av at jeg har en mann det er vanskelig å snakke åpent med om slike ting, fordi han hisser seg sånn opp og ikke lytter. Kan være du har en mer lyttende og mindre temperamentsfull mann enn jeg har.

Anonymkode: f58be...f25

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja det jeg tenker da er at de skal være et par "for syns skyld" men ikke fysisk/mentalt - altså late som de er et par fremdeles ovenfor omgivelsene, men tilbringe kveldene (når ungene er i seng) på hvert sitt rom, og gå fra sex en gang i måneden til aldri? Hva TJENER du egentlig på det, TS? Eller tenker du å få deg en elsker og håpe at verken familie eller venner - og for all del ikke ungene - får nyss i det?

Anonymkode: 7a935...2a2

Høres ut som en veldig dysfunksjonell og nedbrytende bosituasjon som vil skape mange nye problemer for samlivet.

Må være 10x bedre både for mor, far og barn at mor og far heller skiller lag enn de bedriver skuespill på hverdagslig basis.

Og TS sitt ønske om en partner som velger henne, som ønsker å tilbringe tid med henne, som deler og som gir, som omfavner og spiller henne god osv forblir fortsatt virkelighetsfjern for TS.

Planen er elendig i lys av hva TS egentlig ønsker.

[AnonymBruker]

"Jeg vil skilles, men vil ikke skilles, men klarer ikke å fortsette, men tør ikke gi opp🤯"

 

Har du vært like besluttsom gjennom hele samlivet med mannen? 

Trist å tenke på at det er en hel del menn som lever et samliv med slike mennesker. 

Anonymkode: 0fcfb...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

"Jeg vil skilles, men vil ikke skilles, men klarer ikke å fortsette, men tør ikke gi opp🤯"

 

Har du vært like besluttsom gjennom hele samlivet med mannen? 

Trist å tenke på at det er en hel del menn som lever et samliv med slike mennesker. 

Anonymkode: 0fcfb...66f

Jebb, virker som dette er ganske vanligt for kvinner. Altid misførnøyde, uansett hvor bra de kan ha det. 🤯

Anonymkode: 9d95f...4d3

[AnonymBruker]

I motsetning til dere andre tro jeg det kan gå. Jeg har nemlig gjort det selv, i hele to år, med min eks.

Men vi var helt enige om at det var det beste for oss begge, og vi var snille og greie med hverandre, respekterte hverandre, hadde en god tone oss imellom, fordelte arbeidet inne og ute rettferdig osv. Vi hadde lov å treffe andre, men aldri i vårt felles hjem, og vi måtte være forholdsvis diskret. (Vi bor i en stor by, så det var ikke vanskelig.)

Grunnen til at vi valgte å ikke selge huset på et par år kommer jeg ikke til å gå inn på her, men tro meg, det var en vinn-vinn løsning for oss begge. Vi hadde for øvrig ikke barn.

Anonymkode: 431d3...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det flere som har hatt det sånn?

Hva valgte du, og hvordan gikk det?♥️

 

Vi ble sammen da jeg var 20, og ble raskt uplanlagt gravis. Har vært sammen i 20 år nå, og har to barn i midten/slutten av tenårene.

Da ungene var små hadde vi det ganske fint sammen. Små uenigheter om praktiske ting, men hverdagen fløt greit, og det var liksom bra nok.

Etter at barna ble store har det gått opp for meg at vi er totalt ulike når det kommer til hva vi ønsker/trenger av et forhold.

 

Satt litt på spissen ønsker/trenger mannen en «roommate» han kan dele utgifter og arbeid i hjemmet med, og som han kan ha rutine-sex med en gang i mnd eller så.

 

Jeg ønsker/trenger en partner som velger meg mer for den jeg ER enn hva jeg GJØR rent praktisk. En som ønsker å tilbringe tid med akkurat meg, en som deler av seg selv og er interessert i å bli skikkelig kjent med meg. En som kan vise sine svake sider og stole på at jeg tåler dem, og som kan omfavne mine svake sider som en del av meg. En som kan spille meg god, og som jeg kan spille god.

Og hvis det kan være en aldri så liten seksuell spenning der, og sex litt oftere enn en gang i mnd, så hadde det også vært fint🤪

 

Jeg har det ikke godt i dette ekteskapet. Jeg har ikke hatt det godt på årevis.

Jeg har hatt lyst til å gå flere ganger, men feiger ut og gir det «en sjanse til» gang på gang.

Men det blir jo ikke bedre. 
 

 

Og nå tror jeg faktisk ikke at jeg makter mer. Det ødelegger meg å hele tiden prøve å få til en slags connection, men å nesten aldri klare det. Det knuser meg å stadig vekk bli avvist, både emosjonelt og seksuelt.

 

Men så er det ungene, da. Og huset. Og økonomien.

 

Yngste har en del spesielle behov, og det vil trolig være svært uheldig for ham om vi flytter fra hverandre på mange år. Han har behov for så mye stabilitet som over hodet mulig for å kunne ha en grei sjanse til å få et fungerende voksenliv.

Om ett år flytter den eldste ut for å studere, og mitt forslag (tror jeg) er at vi gjør det slutt nå (uten å si det til noen), men at vi fortsetter å dele soverom fram til eldste flytter ut og en av oss kan bruke det rommet.

Når den dagen kommer kan vi skylde på snorkingen til mannen for å forklare hvorfor vi sover på ulike rom.

Så kan vi fortsette å bo sammen som venner fram til vi har fått yngste nok på beina til at han kan tåle en slik omveltning, og samtidig betale ned så mye vi klarer på huslånet slik at en av oss kan ha råd til å kjøpe ut den andre så ungene får beholde barndomshjemmet sitt.

 

Er jeg helt sprø som tenker at dette kan fungere?

 

Anonymkode: 3a94d...1cc

 

Man kan ikke alltid vite sikkert hva som er de rette valgene, for tankene kommer uansett til å lure på hva som "kunne ha skjedd hvis". Og vi er veldig opptatt av om vi kommer til å bli sittende med mange slike historier i hodet. 

 

 

Anonymkode: a69b2...db5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jebb, virker som dette er ganske vanligt for kvinner. Altid misførnøyde, uansett hvor bra de kan ha det. 🤯

Anonymkode: 9d95f...4d3

Hun har det jo ikke bra når de knapt har sex. 

Anonymkode: 8a91c...3ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det flere som har hatt det sånn?

Hva valgte du, og hvordan gikk det?♥️

 

Vi ble sammen da jeg var 20, og ble raskt uplanlagt gravis. Har vært sammen i 20 år nå, og har to barn i midten/slutten av tenårene.

Da ungene var små hadde vi det ganske fint sammen. Små uenigheter om praktiske ting, men hverdagen fløt greit, og det var liksom bra nok.

Etter at barna ble store har det gått opp for meg at vi er totalt ulike når det kommer til hva vi ønsker/trenger av et forhold.

 

Satt litt på spissen ønsker/trenger mannen en «roommate» han kan dele utgifter og arbeid i hjemmet med, og som han kan ha rutine-sex med en gang i mnd eller så.

 

Jeg ønsker/trenger en partner som velger meg mer for den jeg ER enn hva jeg GJØR rent praktisk. En som ønsker å tilbringe tid med akkurat meg, en som deler av seg selv og er interessert i å bli skikkelig kjent med meg. En som kan vise sine svake sider og stole på at jeg tåler dem, og som kan omfavne mine svake sider som en del av meg. En som kan spille meg god, og som jeg kan spille god.

Og hvis det kan være en aldri så liten seksuell spenning der, og sex litt oftere enn en gang i mnd, så hadde det også vært fint🤪

 

Jeg har det ikke godt i dette ekteskapet. Jeg har ikke hatt det godt på årevis.

Jeg har hatt lyst til å gå flere ganger, men feiger ut og gir det «en sjanse til» gang på gang.

Men det blir jo ikke bedre. 
 

 

Og nå tror jeg faktisk ikke at jeg makter mer. Det ødelegger meg å hele tiden prøve å få til en slags connection, men å nesten aldri klare det. Det knuser meg å stadig vekk bli avvist, både emosjonelt og seksuelt.

 

Men så er det ungene, da. Og huset. Og økonomien.

 

Yngste har en del spesielle behov, og det vil trolig være svært uheldig for ham om vi flytter fra hverandre på mange år. Han har behov for så mye stabilitet som over hodet mulig for å kunne ha en grei sjanse til å få et fungerende voksenliv.

Om ett år flytter den eldste ut for å studere, og mitt forslag (tror jeg) er at vi gjør det slutt nå (uten å si det til noen), men at vi fortsetter å dele soverom fram til eldste flytter ut og en av oss kan bruke det rommet.

Når den dagen kommer kan vi skylde på snorkingen til mannen for å forklare hvorfor vi sover på ulike rom.

Så kan vi fortsette å bo sammen som venner fram til vi har fått yngste nok på beina til at han kan tåle en slik omveltning, og samtidig betale ned så mye vi klarer på huslånet slik at en av oss kan ha råd til å kjøpe ut den andre så ungene får beholde barndomshjemmet sitt.

 

Er jeg helt sprø som tenker at dette kan fungere?

 

Anonymkode: 3a94d...1cc

Jeg tror du mangler spenning i forholdet... men er du sikker at du har lyst på det? Liker du sexen med mannen? Hvis du gjør det, tenk deg godt om...

Anonymkode: 08d16...e75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hun har det jo ikke bra når de knapt har sex. 

Anonymkode: 8a91c...3ec

Sånn er livet til ganske mange mennesker, hvor den ene parten har tatt valget om at de som par ikke skal ha sex.. (bare her på KG så finnes det utallige mange som har tatt slike valg for seg og sin partner)

Det folk reagerer på er all ubesluttsomheten, at hun ikke tar et valg og går for det valget.

Anonymkode: 0fcfb...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det flere som har hatt det sånn?

Hva valgte du, og hvordan gikk det?♥️

 

Vi ble sammen da jeg var 20, og ble raskt uplanlagt gravis. Har vært sammen i 20 år nå, og har to barn i midten/slutten av tenårene.

Da ungene var små hadde vi det ganske fint sammen. Små uenigheter om praktiske ting, men hverdagen fløt greit, og det var liksom bra nok.

Etter at barna ble store har det gått opp for meg at vi er totalt ulike når det kommer til hva vi ønsker/trenger av et forhold.

 

Satt litt på spissen ønsker/trenger mannen en «roommate» han kan dele utgifter og arbeid i hjemmet med, og som han kan ha rutine-sex med en gang i mnd eller så.

 

Jeg ønsker/trenger en partner som velger meg mer for den jeg ER enn hva jeg GJØR rent praktisk. En som ønsker å tilbringe tid med akkurat meg, en som deler av seg selv og er interessert i å bli skikkelig kjent med meg. En som kan vise sine svake sider og stole på at jeg tåler dem, og som kan omfavne mine svake sider som en del av meg. En som kan spille meg god, og som jeg kan spille god.

Og hvis det kan være en aldri så liten seksuell spenning der, og sex litt oftere enn en gang i mnd, så hadde det også vært fint🤪

 

Jeg har det ikke godt i dette ekteskapet. Jeg har ikke hatt det godt på årevis.

Jeg har hatt lyst til å gå flere ganger, men feiger ut og gir det «en sjanse til» gang på gang.

Men det blir jo ikke bedre. 
 

 

Og nå tror jeg faktisk ikke at jeg makter mer. Det ødelegger meg å hele tiden prøve å få til en slags connection, men å nesten aldri klare det. Det knuser meg å stadig vekk bli avvist, både emosjonelt og seksuelt.

 

Men så er det ungene, da. Og huset. Og økonomien.

 

Yngste har en del spesielle behov, og det vil trolig være svært uheldig for ham om vi flytter fra hverandre på mange år. Han har behov for så mye stabilitet som over hodet mulig for å kunne ha en grei sjanse til å få et fungerende voksenliv.

Om ett år flytter den eldste ut for å studere, og mitt forslag (tror jeg) er at vi gjør det slutt nå (uten å si det til noen), men at vi fortsetter å dele soverom fram til eldste flytter ut og en av oss kan bruke det rommet.

Når den dagen kommer kan vi skylde på snorkingen til mannen for å forklare hvorfor vi sover på ulike rom.

Så kan vi fortsette å bo sammen som venner fram til vi har fått yngste nok på beina til at han kan tåle en slik omveltning, og samtidig betale ned så mye vi klarer på huslånet slik at en av oss kan ha råd til å kjøpe ut den andre så ungene får beholde barndomshjemmet sitt.

 

Er jeg helt sprø som tenker at dette kan fungere?

 

Anonymkode: 3a94d...1cc

ehhhh barna er i 20(!!?) åra. Spesielle behov eller ikke,betyr lite. På tide DU er lykkelig???

Skill deg og lev et godt liv. Husk du lever bare en gang.

Anonymkode: 81a45...1d7