Er det normalt å ikke være redd å dø?

[AnonymBruker]

Slik at tråden ikke blir stengt jeg har ikke noe døds ønske jeg er ikke i noen fare for å gjøre noe for å skade meg selv. Jeg tar det opp her fordi jeg kan ikke snakke om det med noen. De som er i livet mitt må allerede tåle mye og jeg kan ikke legge på enda mer byrder enn jeg allerede gjør.

Jeg har hatt varierende helse plager hele livet, men har nå tiltbringt en hel tredjedel av livet mitt hvor ting bare har eskalert og blitt verre og verre. Jeg var ekstremt syk på toppen av de vanlige for noen måneder siden, uten behandling ville jeg ikke vært her og jeg klarer ikke å la være å tenke på at jeg ikke var redd for å dø. Ikke misforstå, jeg sier det ikke for å prøve å fremstå som modig. Det er egentlig det totalt motsatte for når ting var som aller verst hadde jeg stunder hvor jeg var bokstavelig talt livredd. Jeg var redd for at måten jeg følte meg var det som kom til å bli min nye normal. Med hjerne som føltes som den holdt på å sprenges ut av skallen, jeg hadde feber drømmer og hallusinasjoner, jeg kunne ikke stå på beina lenge nok for å lag mat og når de fikk meg til legen måtte de holde meg oppe mens vi gikk tils sykepleier kom med rullestole. Klarte knapt å kommunisere mer enn 2 ord før jeg måtte pause fordi stemmebåndet mitt var totalt ødelagt. Jeg forsto knapt hva som foregikk rundt meg eller hvor jeg var. Jeg har vært igjennom en del operasjoner i livet og vet hvordan det er å være groggete når du vokner fra narkosen og stappet full av medisiner. Jeg var mer borte enn de gangene, men når jeg klarte å være klar tenkt var det en ting som var tydelig. 

Jeg var redd for at dette aldri kom til å bli bedre, jeg var og er fortsatt veldig redd for en smertefull død som jeg har sett familie gå igjennom hvor legene lyver om at de har blitt gitt medisin tils andre sykepleiere eller leger blir spurt hvor lang tid det skal ta for å virke. For at de så går å sjekker hva andre sa at de skal ha blitt gitt og fant ut at de ikke hadde fått noen ting. Noe som endte opp som stor sak, etter flere familier klagde på at familie medlemmer som var døende ikke ble gitt medisin mens medisinen bare vart blitt "borte." Men den dødsangsten folk snakker om, hvor de er redd for å sove for at de ikke kommer til å vokne igjen. Jeg har hatt 4 nær døden opplevelser og jeg innså jeg var ikke redd for å ikke klare meg. Jeg var redd smertene, og redd for at jeg kom til å få enda en permanent ting jeg må ta hensyn til i hverdagen som vil gjøre meg mer ubrukelig enn jeg er. 

Det å sovne stille inn derimot, høres mer ut som en belønning etter å ha vært igjennom et hardt løp. Det er ting jeg ser veldig fram imot som jeg gjerne vil oppleve hvor om jeg viste at jeg ikke kom til å få se eller oppleve det før min tid kommer, ville jeg blitt skuffet. Spesielt fordi jeg har ventet så lenge på de tingene. Jeg har ikke tenkt å sjekke ut med vilje når de tingene skjer og kanskje det vil være andre ting som dukker opp som vil gi meg noe annet å se fram imot. Det bare kjennes urealistisk at kroppen vil vare lenge nok tils det blir en neste gang når det gjelder noe av det. Det er en ting jeg virkelig har lyst til å gjøre, men det er totalt urealistisk.

Er dette normal tankegang?

Anonymkode: d46cc...3f6

[AnonymBruker]

Vi er opplært til å tro at livet er en gave. Så lenge man lever skal man være takknemlig og være innstilt på, og også lide for å fortsatt leve. Det er det vi har lært, og det er interessant all den tid vi kan alle stille oss spørsmålet om det faktisk er en gave å bli født og å leve. At det skal være tabu å diskutere dette ødelegger mer enn det er til nytte, for det er nok spørsmål om liv og død som opptar oss mest hvis vi får lov til å reflektere høyt om det. Vi må legge bort tabuer som dette, og også slutte å se på livet som en gevinst og døden som en straff. Det er nettopp ikke sånn det alltid er, og det må en få lov til å drøfte uten å tro at folk går og avslutter livet bare fordi. Jeg syns ikke det du tenker er unormalt. 

Anonymkode: c54ad...daf

[AnonymBruker]

Ikke unormalt. Er så irriterende når folk stenger av slike ting fordi de tenker selvmord med enngang, å nei det kunne jeg aldri funnet på. Er litt mer det at dør jeg så dør. Er livredd for barna mine og veldig redd for å dø vondt. 

Anonymkode: 76022...4d6

[TomBombadil]

Personavhengig. Kona har skikkelig dødsangst, jeg har ikke i det hele tatt. Det er trist å tenke over at barna min skulle vokst opp uten en far, og at jeg ikke vil få se de vokse opp, men på egne vegne er jeg ikke redd.

[AnonymBruker]

Jeg er redd. Og når det stadig kommer nyhetsoppslag om folk som har dødd brått i 30 og 40 årene. Virker som det er mer nå en før.

Anonymkode: 2dfc6...dcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er redd. Og når det stadig kommer nyhetsoppslag om folk som har dødd brått i 30 og 40 årene. Virker som det er mer nå en før.

Anonymkode: 2dfc6...dcb

Dette sier jeg ikke for at jeg mener du skal bli kvitt dødsangesten det er bare noe å tenke på at noen ting ikke er så ille som det virker. Det virker som mer fordi det blir rapportert mer og vi har enklere tilgang til hele verden enn vi hadde før. Det er ikke for ingenting at for bare en håndfull generasjoner tilbake hadde folk ofte 7-8 barn. De viste at de kom mest sannynligvis til å miste halvparten. Bare det å skulle overleve dag til dag med mindre du var rik nok til å ha tjenere. Var så hardt arbeid at når du var 40, var du fysisk nærmere en 60 åring idag.

Se også på hvor mye yngre folk ser ut i nåtiden, en 50+ åring idag vil som regel se ut som de er i 40 årene. Jeg har hatt mange eldre mennesker rundt meg fra jeg var barn. De fleste som var i 50 årene da, hadde allerede enten helt grått eller hvit hår. De hadde rynkler og generelt så ut som veldig godt gamle besteforeldre. Bare på rent utseende var det vanskelig å skulle skille på en 50 åring og en 70 åring. Avhengig av hvor bra helsen deres var, kunne du ikke se at de hadde eldest før de var nærmere 80.

Det er selvfølgelig tragisk når du ser folk i 30-40 årene, spesielt de som gjorde mye godt ikke bare for sine nærmeste, men for andre også og bare brått dør. Men de siste hundre årene har vi økt lengden folk lever, hvor gjennomsnittlig idag lever folk 30 år lenger enn de gjorde på starten av 1900 tallet.

Anonymkode: d46cc...3f6

[AnonymBruker]

TomBombadil skrev (19 timer siden):

Personavhengig. Kona har skikkelig dødsangst, jeg har ikke i det hele tatt. Det er trist å tenke over at barna min skulle vokst opp uten en far, og at jeg ikke vil få se de vokse opp, men på egne vegne er jeg ikke redd.

Jeg tenker det er jo en naturlig ting fordi du vil at barna dine skal være forberedt ikke bare på livet før du dør. På mange måter som forelder er jobben å skal forberede dem på din død. Men du tar selvfølgelig ikke den praten med dem direkte når de er ung med mindre man ender opp med å bli veldig syk. Da må man jo ta en tøff men nødvendig prat slik at de ikke får total sjokk når dagen kommer.

Anonymkode: d46cc...3f6

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø, ikke i det hele tatt. Jeg er absolutt ikke suicidal. Men jeg er bekymret for barna mine om jeg skulle dø, det er en vond tanke.

Livet er helt greit, hverken mer eller mindre. 

Anonymkode: 73d20...370

[AnonymBruker]

Ikke redd for å dø i seg selv, men veldig redd for å få angst som følge av å være døende. Altså hvis jeg dør på en måte som gir angst som feks pustestopp, hjerteproblemer etc. De gangene jeg har vært på sykehuset for noe veldig alvorlig har jeg dog ikke hatt noe angst, så om det blir noe lignende er jeg ikke redd.

Anonymkode: 0b1b7...bce

[AnonymBruker]

Nei er ikke så redd for det for min egen del, mulig det er pga helse.. Men er likevel redd for å dø i fra barna og mannen. At de ikke skal ha meg her..

Anonymkode: 3c2a4...f79