Føler meg lurt av kona, retning av livet

[AnonymBruker]

Vi ble sammen som 16-17 åringer, flyttet tidlig sammen da vi gikk på samme skole. Foreldrene våre bodde langt unna, så vi ble tidlig selvstendige men også kanskje avhengig av hverandre. 
 

Hun slet allerede på skolen og kom ikke ut i arbeid, ble tidlig ufør. Jeg fullførte master. Hun fylte dagene og hadde kontroll på hus og hjem mens jeg studerte og jobbet deltid. Da jeg fikk meg 100% jobb, giftet vi oss og fikk barn. Da ble hun mye mer syk og ble ved flere anledninger innlagt for psykisk sykdom. 
 

Det var sagt at hun trengte et par rehabiliteringsopphold også skulle hun bli bedre. Fra barnet var 1 år, har hun 2-3 ganger for uken gått til behandling, og nå er hun dårligere enn noen gang. Kort lunte, kjefter på meg og barnet, trenger mye egentid, har ingen krefter til å være sosial med andre, vi deltar ikke på noe utenfor hjemmet som ikke innebærer handling eller enkelte bursdager. 
 

Vi er nå blitt 34-35 år, planen er å få ett barn til. Men i det siste har jeg begynt å tenke på om det er så lurt. Vil hun bli noe bedre? Jeg tar barnet hver ettermiddag og kveld, og etter det mår jeg være hjemme med henne. Hun ønsker det.

Jeg føler meg slem som lufter dette her, men har ikke snakket med andre om situasjonen min. Jeg kjenner på at jobb er alt jeg har utenom familie og hus. Jeg kan holde på med småtterier i garasjen, og vaske bil, ellers må jeg holde meg i nærheten av henne og barnet, så jeg kan overta om hun ikke orker. 
 

Trening, sosialt med venner, hobbyer utenfor huset kan jeg se langt etter. Var ikke helt slik jeg så for meg at livet skulle bli. 
 

Hun sier svært lite om hvorfor hun er syk, hvilke diagnoser hun har og utsikten til å bli bedre. Men sier hun er i intensiv behandling nå (1t behandling, 2-3 dager i uken), slik har det vært i over tre år. Innimellom har hun vært innlagt eller hatt skikkelig intensiv behandling (3-4 timer pr dag, 4 d i uken). 
 

Grunnen til at jeg føler meg lurt er fordi jeg ikke får vite hvorfor hun er syk, hva veien videre bringer. Og dette med at jeg hadde sett for meg et familieliv hvor vi delte mer 50/50 på ansvar for hus og hjem, barn osv. Nå er det meste på mine skuldre. Vil ikke virke egoistisk heller. Men jeg har brukt over halve livet med henne, og jeg ser ikke lyset i tunnelen akkurat nå. Jeg gjør alt jeg kan for henne og barnet. Men visner hen i mellomtiden, for jeg har ingen mulighet til å ta vare på meg selv.

Anonymkode: 88f25...64e

[AnonymBruker]

Høres ut som du står i en tung situasjon, og nå opplever en slags pårørendesorg. Jeg tenker at det kanskje hadde vært lurt å være med på en behandling/time (behandler må vite dette på forhånd) der du får snakket ut og kanskje du kan få hjelp til å forstå henne og sykdommen

Anonymkode: b704a...bee

[AnonymBruker]

Jeg tenker faktisk at dere bør skilles og flytte fra hverandre. Fastgrodde mønster. Du lever ikke et godt liv. Ikke bra for barnet å lære at dette er en sunn familie dynamikk. 

Anonymkode: 0af05...d93

[AnonymBruker]

Å lure noen innebærer at man bevisst fører noen bak lyset eller holder tilbake relevant informasjon. Du skriver ikke noe som tyder på at hun har lurt deg. Det er ikke en gang sikkert at hun har fått noen klar diagnose, selv om du tror hun holder tilbake info. 

Men du synes pårørenderollen kombinert med foreldrerollen er vanskelig, og da må du søke hjelp som pårørende. 

Anonymkode: b20c6...b53

[AnonymBruker]

Dette forholdet virker dessverre ikke å ha en fremtid...

Skal man leve sammen med en syk person så krever det åpenhet og at også den pårørende (deg) kan få et levelig liv i dette. Når hun nekter å fortelle diagnose osv., da hadde jeg rett og slett avsluttet forholdet, fordi dette har vart i så mange år.

I tillegg ville jeg blitt alvorlig bekymret for om det er bra for barnet å vokse opp 100 % sammen med en person som er så syk som hun tydeligvis er.

Så mye behandling som hun får må hun ha en eller flere svært alvorlige psykiske sykdommer. Da er det i utgangspunktet ekstremt vanskelig å få et forhold til å fungere, i hvert fall så lenge hun ikke er stabil og stabilt medisinert. Når de nærmeste ikke en gang får lov til å vite hva som er problemet, så blir det helt umulig for deg her å leve med.

Jeg synes du skal forsøke å få snakke med en psykolog selv, eller ev. med din fastlege, om du har en grei fastlege. Du trenger en fagperson som kan støtte deg i hvordan du skal ta vare på deg selv fremover. Og så lenge du ikke lenger har det godt i dette forholdet, så er dessverre sannsynligheten stor for at du kan utvikle depresjon (dette er det god forskning på, at pårørende til psykisk syke ofte selv endre med å utvikle depresjon eller andre psykiske problemer, pga. den voldsomme belastningen det er å leve med en så syk person).

Det høres kanskje kaldt ut å si det, men din oppgave er nå først og fremst å ta vare på deg selv og barnet. Du kan ikke gjøre mer for henne, for hun holder deg helt utenfor og har gjort det i årevis. Du kan ikke redde henne, du kan ikke endre henne, du kan ikke gjøre henne bedre!

Og derfor må du nå ta handling for å beskytte deg selv og barnet deres! Snakk med fagpersoner for din egen del.

Hadde jeg vært deg hadde jeg krevd å få være med henne en dag til hennes behandler, eller ev. få lese journalnotat som bekrefter hvilke diagnoser hun har. Du trenger å vite hva du har å forholde deg til her! Ikke minst pga. barnet trenger du å vite hva du og barnet har å forholde dere til.

Om hun fortsetter å nekte deg å vite, og også nekter at du kan bli med til hennes behandler en dag, da hadde jeg gått fra henne og krevd å ha barnet full tid og at hun måtte ha samvær med tilsyn. Jeg hadde koblet inn barnevernet også, i håp om at de kunne ha hjulpet. Ingen får så mye psykisk behandling som hun har gjort i årevis uten at det ligger alvorlig psykisk sykdom bak. Og du må vite hva det her er snakk om for å sikre barnets beste!

Og du - IKKE ha mer sex med henne, i hvert fall ikke uten sikre kondomer. Du kan IKKE få flere barn med en så psykisk syk person. Husk at mange slike sykdommer har en arvelig komponent, og også at det å vokse opp med en alvorlig psykisk syk forelder kan skade barnet om barnet utsettes for følgene av forelders sykdom. IKKE få flere barn med henne!

Ring fastlegen din i morgen, start der! Synes du det er vanskelig å prate om det, skriv ut det du har skrevet i hovedinnlegget og la legen lese det!

❤️ 

Anonymkode: cdd21...e5b

[AnonymBruker]

Ikke for å minimere noe her. Men lignende er ikke uvanlig for kvinner å stå i heller. Full job, ingen eller lite hjelp på hjemmebane med barna og en humørsyk mann som prioriteter egentid fremfor å stille opp.

Så jeg nevner det. Fordi de sitter jo ikke bare hjemme.  De danner netverk med andre foreldre er sosiale med dem. Trim blir jo noen år i aktivitet mer barna. Som i alt fra gå turer ballspill osv.  Det kan gi både deg og barna minner og en litt hyggeligere hverdag. 

Min mann er mye sur. Og snakker aldri med meg om hvorfor.  Det nekter jeg å finne meg i. Da får han grei beskjed om at han får hokde seg for seg selv til han blir blid igjen. 

Og der kan du sette en tydelig grense for din kone også. Du kan snakke med henne om det er noe som må luftes. Men skriking og kjefting. Da får hun gå et annet sted, fordi det går så hardt utover både deg og barna. Og sånn må det bli om hun ikke vil dele med deg hva hun sliter med. 

Er hun generelt sint på dere. Da bør du sterkt vurdere å bli alene far. Tro meg det er bedre for dere. Da jeg selv har vokst opp i bråkete hus. Selv om lite gikk direkte på meg. Var det bråket vondt langt inn i sjelen. 

Vet man hva hun sliter med. Så er det jo lettere å sette seg inn i det og kunne hjelpe. Men når du er utestengt, sitter jo du fast i bare dritt og vet ikke hva du kan gjøre 

Anonymkode: 3b4f3...673

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært partner med noen som hadde psykisk sykdom og alt falt på meg. Jeg måtte forsørge familien, ta vare på felles barn, og ta vare på hjemmet.

Det var slitsomt. Jeg gikk i en periode min samboer var litt mer oppegående. Mitt barn var aldri hjemme alene med sin far når han var syk. Vi var knapt hjemme da han var på det sykeste, det er svært skadelig for barn å være rundt en god del psykisk sykdom.

Jeg vet ikke hvordan din samboer er. Men dette høres ikke ut som en sunn oppvekst. Jeg ville ikke fått flere barn.

Jeg tror barnet vil få det bedre på sikt viss dere bor fra hverandre og du og barnet møter mor når hun har overskudd. Det er tydelig at mor ikke er istand til å ta vare på barnet.

Anonymkode: 65dbf...e31

[Majer]

Det er fordeler og ulemper med å gi slipp nå. Når samboeren din er såpass dårlig kan det være ekstra ille at du går, men hun har også tettere oppfølging av hjelpeapparatet på nåværende tidspunkt enn hun kanskje vil ha senere. Så skal du ta tak i dette bør det kanskje skje nå. Dersom du ikke vil slå opp er kanskje særboer en mulighet? Da kan du og barnet bo et annet sted enn henne og komme på besøk sammen til henne når hun er i bedre humør.

Jeg har verdens beste far, men det var en periode i barndommen min han hadde kort lunte fordi han var mye sliten på jobb. Moren min sa til han at det ikke var greit å være urimelig bare fordi han hadde det kjipt selv. Resultatet ble at han jobbet mindre og var mer hjemme. Ingen skal måtte leve med en partner som kjefter urimelig. Det er psykisk vold. Jeg kjenner flere kjærestepar hvor den ene parten blir sinna bare fordi den andre ikke la merke til et glass da hen skulle rydde opp i oppvaskmaskinen. Man skal være rause med hverandre. Alltid. Det gjelder forsåvidt fremmede også. Skal man bevege seg ute blant folk må man kunne oppnå øyekontakt og dele smil. Situasjonen du er i nå er ikke holdbar i lengden

Endret 17. juli 2024 av Majer

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig har hun undertrykket noen fæle opplevelser fra barndom, som har sett ut som lærevansker og det har hun blitt ufør for. Så har det å bli mor trigget noe i henne, hun har begynt å huske ting osv. 

Hvis mor trenger mye egentid, er det jo perfekt nettopp for deg og barnet å være ute av huset, barnet får sosialisert seg og du mer voksenkontakt utenom jobb. Sånn må det uansett bli hvis du går og du får hovedomsorgen for barnet, så du kan like godt øve deg nå. 

Anonymkode: b20c6...b53

[AnonymBruker]

Skikkelig intensiv behandling i 3-4 timer 4 dager i uken? I flere uker? Det høres overhodet ikke forsvarlig ut, med mindre det er en form for OCD eller angst-behandling som går over ei uke eller en fireukers periode. 

Og at du ikke skal få vite noe om det høres jo helt håpløst ut. 

Du er ikke egoistisk som lufter dette her. 

Jeg sliter selv psykisk, ganske alvorlig, og jeg har en samboer. Han er naturligvis informert om mine diagnoser, og er tilbudt å komme sammen med meg til samtale hos min psykolog. Det har han ikke ønsket. 

Hvis jeg var i din situasjon hadde jeg gått. Et forhold, et samliv, uten en viss åpenhet hadde vært uaktuelt for meg. Å bli holdt utenfor helsesituasjonen til min partner som gikk så utover meg hadde vært fullstendig uaktuelt. Og jeg hadde aldri i livet fått et til barn med en person som utagerer på det barnet vi allerede har. En stor del av grunnen til at jeg selv er syk er som følge av en psykisk syk mor, det går i arv, fordi belastningen av å vokse opp i et slikt miljø er stor. Jeg mener du som frisk har et ansvar overfor ditt ufødte barn om å ikke å få flere med en mor som ikke greier å gi barnet hun allerede har god nok omsorg. 

Hvis du går ville jeg nok tatt sikte på at du kommer til å få aleneomsorg for barnet. 

Først er det kanskje på sin plass å sette deg ned til en seriøs samtale med din kone om dette. 

Bare å spørre, hvis du lurer på noe. 

Anonymkode: b5da8...756

[AnonymBruker]

Oi... 😔

Jeg liker ikke å være så kynisk, men jeg er redd dette er livet ditt for alltid, med mindre du tar grep for å beskytte deg og barnet ditt. Det at du holdes utenfor på den måten sier masse om relasjonen deres. 

Du må virkelig ikke få flere barn med henne. Barnet/barna kommer til å preges av dette her. Det at hun går såpass intenst mye til behandling må tyde på at det er veldig alvorlig. At hun har en medfødt alvorlig tilstand eller at hun er kraftig traumatisert. 

Jeg synes ellers innlegg #5 sier det meste og veldig på spikeren. Beklager å måtte si det. 

Jeg har stått i en lignende situasjon. Men hennes psykiske problemer var nok ikke like ille som du beskriver. Hun gjorde forøvrig for lite for å bedre dem og lite for å skåne oss andre. Vi alle er preget av det. Jeg ventet 20 år for lenge med å ta grep og føler jeg har ødelagt mye av livet mitt på grunn av det. Og ungene kunne hatt det mer stabilt og trygt. 

Å gå fra henne vil ikke bli lett rent emosjonelt. Men det vil være det beste for deg og barnet. Hun bør fokusere på seg selv og ha begrenset ansvar for barnet. Men her må du være sterk og ta hensyn til henne, samtidig som du gjør det som tross alt er best for dere alle. Ikke ofre deg for mye. Men litt samarbeid må til slik at hun beholder kontakt med barnet på en sunn måte. 

Anonymkode: ab9e8...819

[UltimateNothing]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hun sier svært lite om hvorfor hun er syk, hvilke diagnoser hun har og utsikten til å bli bedre. Men sier hun er i intensiv behandling nå (1t behandling, 2-3 dager i uken), slik har det vært i over tre år. Innimellom har hun vært innlagt eller hatt skikkelig intensiv behandling (3-4 timer pr dag, 4 d i uken). 
 

Grunnen til at jeg føler meg lurt er fordi jeg ikke får vite hvorfor hun er syk, hva veien videre bringer. Og dette med at jeg hadde sett for meg et familieliv hvor vi delte mer 50/50 på ansvar for hus og hjem, barn osv. Nå er det meste på mine skuldre. Vil ikke virke egoistisk heller. Men jeg har brukt over halve livet med henne, og jeg ser ikke lyset i tunnelen akkurat nå. Jeg gjør alt jeg kan for henne og barnet. Men visner hen i mellomtiden, for jeg har ingen mulighet til å ta vare på meg selv.

Anonymkode: 88f25...64e

Det er forståelig at du føler deg lurt. Nå vet jeg ikke hvor gamle dere er, men jeg antar dere har vært sammen noen år. Hun kan ha noen voldsomme traumer bak seg, men det er utrolig viktig for både henne selv og dere to at hun snakker om det. Om hun skal fortsette å holde kortene tett til brystet er det kanskje best at du prioriterer å ta vare på deg selv.

 

[Eryn]

Jeg hadde krevd av henne å få vite diagnosene hennes. Det handler om ditt liv også som ektefelle og pårørende. Din og barnets sikkerhet og trygghet.

Åpenhet er nøkkelen til å kunne jobbe seg igjennom det vanskelige, hvis din kone er intr. i å redde ekteskapet.

Ønsker hun virkelig flere barn, og hvorfor, eller er det du som ønsker det? Det høres absurd ut å få et til barn inn i denne livssituasjonen, hvordan i alle dager skal hun ha overskudd til det, mens hun også går i omfattende behandling? 
 

Du har også rett til et liv og en fritid ved siden av familien. Har du sagt det til henne? Sier du ifra om dine behov og ønsker? Du høres veldig snill ut og oppofrende, om du fortsetter slik vil du til slutt bli en skygge av deg selv. Alle trenger et sted å hente energi og inspirasjon fra, og man har godt av å møte venner utenfor familien. Synes det er rart og egoistisk av din kone å ikke tillate deg eller oppmuntre deg til det. 
 

Snakk med noen om dette. Du kan ikke fortsette å leve slik. ❤️

Endret 18. juli 2024 av Eryn

[AnonymBruker]

Eryn skrev (2 minutter siden):

Alle trenger et sted å hente energi og inspirasjon fra, og man har godt av å møte venner utenfor familien. Synes det er rart og egoistisk av din kone å ikke tillate deg eller oppmuntre deg til det.

Utfordringen med psykisk sykdom i forhold til fysisk er jo at den går på psyken. Mange psykisk syke blir svært selvsentrerte, så jeg synes ikke dette er så rart. Så mye behandling som hans kone har gjevlig tyder på at det er ganske alvorlig, det er svært urealistisk å tro at en såpass psykisk syk person skal oppmuntre sin pårørende til noe som helst.

Men hennes sykdom unnskylder ikke den belastningen dette er for ts og den negative påvirkningen det har på barnet. At hun ikke vil kommunisere rundt egene diagnoser i et samliv med barn er svært bekymringsverdig.

Anonymkode: 65dbf...e31

[Hannah80]

UltimateNothing skrev (16 minutter siden):

Det er forståelig at du føler deg lurt. Nå vet jeg ikke hvor gamle dere er, men jeg antar dere har vært sammen noen år. Hun kan ha noen voldsomme traumer bak seg, men det er utrolig viktig for både henne selv og dere to at hun snakker om det. Om hun skal fortsette å holde kortene tett til brystet er det kanskje best at du prioriterer å ta vare på deg selv.

 

Det står tydelig i HI. De er 34/35 år.

[UltimateNothing]

2 minutter siden, Hannah80 said:

Det står tydelig i HI. De er 34/35 år.

Beklager, det gikk litt fort. Jeg regnet med de hadde vært sammen noen år.

[Hannah80]

UltimateNothing skrev (3 minutter siden):

Beklager, det gikk litt fort. Jeg regnet med de hadde vært sammen noen år.

Og jeg beklager for at jeg virket kvass. Jeg skulle ha slengt med et smilefjes, for å ikke fremstå som en surpomp;)

[TomSawyer]

Hannah80 skrev (2 minutter siden):

Og jeg beklager for at jeg virket kvass. Jeg skulle ha slengt med et smilefjes, for å ikke fremstå som en surpomp;)

Tror de fleste her vet du ikke er sur Hannah 🫶

[AnonymBruker]

Litt på siden, men har du ikke anledning som ektefelle til å be om innsyn/informasjon av psykologen? Tror jeg ville gjort det jeg kunne for å finne ut av hva hun egentlig plages med, for det mistenker jeg er noe alvorlig siden hun får så hyppig behandling. for all del ikke få flere barn...

Anonymkode: 1afa7...ee9

[AnonymBruker]

Det største problemet deres er faktisk at du ikke vet diagnosene hennes. Ved psykisk sykdom er de nærmeste veldig viktige for å bli friskere, man trenger støtte og innimellom noen dytt. Det er vanlig at partner tilbys å være med til behandler når slik sykdom rammer veldig, fordi da kan partner også få litt input i hva som er bra/ikke bra for veien videre. Du burde vært mye mer involvert enn din kone lar deg være.

Still deg dette spørsmålet; Hva er egentlig deres ekteskap basert på om du ikke en gang vet hva som er årsaken at din kone er hos behandler flere ganger i uken? 
 

ekteskap skal inneholde kjærlighet, tillit, støtte, omsorg, samarbeid og mer til. Klarer du å leve i et ekteskap som mangler mye av dette?

Anonymkode: c562e...0fd