Livet mitt er BARE lidelse

[Nattehimmel]

Ser at denne tråden har levd en stund, så regner med det meste er sagt for lenge siden. Jeg lurer på om du tar til deg noen av rådene her i tråden TS, akter du å handle på dem? Eller sitter du bare og motstiller deg og sutrer? Finner 1000 grunner til at alle tar feil? Det er et retorisk spørsmål, du behøver selvsagt ikke svare.

Jeg tror du må ta et valg. Enten bestemmer du deg for å prøve å forbedre situasjonen din, ellers så må du akseptere den. Én ting er dog helt sikkert, og det er at fortsetter du som du gjør i dag så vil ingenting endre seg. Change lies on the other side of your comfort zone, og alt det der. Så, hvor trykket skoen? Er det sosiallivet? Søken etter en partner? Bedre fremtidsutsikter ift inntekt og bolig? Bedre helse? Jeg oppfordrer deg til å velge ut akkurat hva du ønsker å jobbe med. En liten kartleggingsprosess, om du vil. La oss si du velger inntekt. Ok, så hva kan du gjøre for å forbedre utsiktene dine der? Mange ting. Søke jobber sier seg selv, men du kan også ta jobb-relevante kurs f.eks på nett. Videreutdanning, om du har mulighet. Og før du svarer nei, gjør litt research. Hjemmeprosjekter knyttet til jobben du ønsker. NAV har helt sikkert veiledere du kan snakke med også.

Sosialliv, venner, partner? Drit i apper, du må rett og slett opp av sofaen og ut døren dit potensielle venner og kjærester faktisk er. Og spar deg for unnskyldningene, det er ingen snarveier selv om en er aldri så introvert eller sosialt engstelig av seg. Dessverre, skulle ønske det var det, men en må bare hoppe i det. Derimot er det tilbud som passer for noen, andre som passer for andre. Organisasjoner, fritidsklubber er gode arenaer, men en undervurdert arena er i frivilligheten. Jeg vet ikke alderen din, men om du er ung så vil jeg oppfordre deg til å se mot festivaler og slikt. Mange muligheter der. Husk også at venner, og spesielt kvinner, tar tid å bli kjent med. Her gjelder det å møte opp fast hver uke over tid, det holder ikke med én gang her og der. Igjen, unnskyldninger hjelper ingenting. Det er hva det er. Om du er sosialt engstelig, introvert, eller bare ikke liker slike ting, så er dette noe konkret som terapi kan hjelpe deg med. Men ønsket må komme innenfra hos deg. Ellers så kan du selvsagt forbli i sofaen og klage din nød over hvor fælt alt er dag ut og dag inn. Opp til deg. Håper virkelig at du tar tak i ting, for jeg unner deg all mulig lykke. 

Endret 24. juli 2024 av Nattehimmel

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Nattehimmel said:

Jeg tror du må ta et valg. Enten bestemmer du deg for å prøve å forbedre situasjonen din, ellers så må du akseptere den.

Det er forskjell på hva man bør gjøre og hva man klarer. 

Anonymkode: 0d32b...efd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er forskjell på hva man bør gjøre og hva man klarer. 

Anonymkode: 0d32b...efd

Edit: Jeg er ikke trådstarter.

Anonymkode: 0d32b...efd

[Nattehimmel]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er forskjell på hva man bør gjøre og hva man klarer. 

Anonymkode: 0d32b...efd

Jeg er helt enig med deg, og veldig glad for at du trekker det frem. Om jeg husker rett så forteller TS at han/hun har liten tro på samtaleterapi, at det neppe gir noen løsning å fordype seg inn i elendigheten fast hver uke. Jeg kan forstå og til dels være enig i tankegangen, mens akkurat dette med handlekraft er en veldig konkret greie som en terapeut kan hjelpe dem å jobbe med. Om det var opp til meg ville jeg startet nettopp der.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For et forslag, du er jo dum.

Anonymkode: b3d87...4de

Hvorfor det ?  Mange som finner seg partner ifb med jobb, er jo der vi er hele dagen .

Anonymkode: 0e758...7df

[AnonymBruker]

Nattehimmel skrev (2 timer siden):

Ser at denne tråden har levd en stund, så regner med det meste er sagt for lenge siden. Jeg lurer på om du tar til deg noen av rådene her i tråden TS, akter du å handle på dem? Eller sitter du bare og motstiller deg og sutrer? Finner 1000 grunner til at alle tar feil? Det er et retorisk spørsmål, du behøver selvsagt ikke svare.

Jeg tror du må ta et valg. Enten bestemmer du deg for å prøve å forbedre situasjonen din, ellers så må du akseptere den. Én ting er dog helt sikkert, og det er at fortsetter du som du gjør i dag så vil ingenting endre seg. Change lies on the other side of your comfort zone, og alt det der. Så, hvor trykket skoen? Er det sosiallivet? Søken etter en partner? Bedre fremtidsutsikter ift inntekt og bolig? Bedre helse? Jeg oppfordrer deg til å velge ut akkurat hva du ønsker å jobbe med. En liten kartleggingsprosess, om du vil. La oss si du velger inntekt. Ok, så hva kan du gjøre for å forbedre utsiktene dine der? Mange ting. Søke jobber sier seg selv, men du kan også ta jobb-relevante kurs f.eks på nett. Videreutdanning, om du har mulighet. Og før du svarer nei, gjør litt research. Hjemmeprosjekter knyttet til jobben du ønsker. NAV har helt sikkert veiledere du kan snakke med også.

Sosialliv, venner, partner? Drit i apper, du må rett og slett opp av sofaen og ut døren dit potensielle venner og kjærester faktisk er. Og spar deg for unnskyldningene, det er ingen snarveier selv om en er aldri så introvert eller sosialt engstelig av seg. Dessverre, skulle ønske det var det, men en må bare hoppe i det. Derimot er det tilbud som passer for noen, andre som passer for andre. Organisasjoner, fritidsklubber er gode arenaer, men en undervurdert arena er i frivilligheten. Jeg vet ikke alderen din, men om du er ung så vil jeg oppfordre deg til å se mot festivaler og slikt. Mange muligheter der. Husk også at venner, og spesielt kvinner, tar tid å bli kjent med. Her gjelder det å møte opp fast hver uke over tid, det holder ikke med én gang her og der. Igjen, unnskyldninger hjelper ingenting. Det er hva det er. Om du er sosialt engstelig, introvert, eller bare ikke liker slike ting, så er dette noe konkret som terapi kan hjelpe deg med. Men ønsket må komme innenfra hos deg. Ellers så kan du selvsagt forbli i sofaen og klage din nød over hvor fælt alt er dag ut og dag inn. Opp til deg. Håper virkelig at du tar tak i ting, for jeg unner deg all mulig lykke. 

 

Nattehimmel skrev (1 time siden):

Jeg er helt enig med deg, og veldig glad for at du trekker det frem. Om jeg husker rett så forteller TS at han/hun har liten tro på samtaleterapi, at det neppe gir noen løsning å fordype seg inn i elendigheten fast hver uke. Jeg kan forstå og til dels være enig i tankegangen, mens akkurat dette med handlekraft er en veldig konkret greie som en terapeut kan hjelpe dem å jobbe med. Om det var opp til meg ville jeg startet nettopp der.

Takk for langt svar!

Det eneste jeg foreløpig har tatt til meg av råd i form av at jeg har praktisert dem, er å laste ned noen e-bøker/lydbøker og lese dem. Leser alle rådene, men det er ikke slik at alt kan løses på en gang. Det er faktisk mye å prosessere for et rotete hode som mitt. Blir sliten av å tenke løsninger og vet ikke hvor jeg skal begynne. Tror jeg har adhd uoppmerksom type eller autisme.

Terapi har jeg som sagt prøvd, med dårlig hell. Skjønner at enkelte kan ha utbytte av det. Men jeg følte meg mentalt mer nede etter besøk. Å snakke om det fikk meg til å føle enda mer på det kjipe. Kanskje det er en del av meningen, men jeg opplevde ikke at behandler kom med noen strategier for å takle dette. Bare fornøyd med å høre på og kreve en snau tusenlapp etter 45 minutter. Har også via et familiemedlem sett hvor nådelåst og hjerterått dette systemet kan være.

Det jobbmessige er et vanskelig tema. Vet at jeg er i feil jobb og ønsker ingen videreutdannelse innen det feltet. Det gir en sikker, men relativt lav inntekt. Er ikke sikker på at gresset er grønnere på den andre siden, da jeg kommer til å slite med å ta eventuell annen utdannelse og i jobbsøkerprosessen. Jeg kjenner meg selv. En del av meg ønsker å si opp og bare prøve lykken i en annen del av landet. Begynne helt på nytt.

Frivillighetsarbeid er det flere som har nevnt. Det er et godt råd som jeg skal tenke på.

Jeg er ikke så ung. Jeg husker Lillehammer-OL i 1994, men var ikke født i Sarajevo- OL i 1984. Så har du en pekepinn.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor det ?  Mange som finner seg partner ifb med jobb, er jo der vi er hele dagen .

Anonymkode: 0e758...7df

Joda, det kan jo skje. Men mange tenker nok også at det er no-go å date kolleger.

Anonymkode: 6078e...a79

[Gaia]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2024 den 6.17):

Åpne ditt hjerte for Jesus. Og du vil finne frihet, fred og kjærlighet.

Anonymkode: 7454f...4ea

Jesus er det siste folk i krise trenger. De trenger omsorg og oppmuntring fra reelle personer. Ikke fantasifigurer. 

Det er trist lesning dette. Jeg tenker at det beste rådet jeg kan gi deg er å starte på nytt. Søk på en ny jobb et stykke unna der du bor. Nå skriver du ikke hva du jobber med, men kanskje har du kvalifikasjoner til å utføre en jobb som er bedre betalt enn den du har nå? 

Utseende er noe de aller aller fleste er misfornøyd med. Til og med de som er pene fra før. De opererer seg jo i hytt og pine.
Det er dessuten ikke det viktigste når det kommer til hva kvinner ønsker. Når det kommer til utseende er det viktigst at man har god hygiene og har rene klær. Sett deg ned og skrive opp de tingene du er fornøyd med når det kommer til deg selv (noen egenskaper må du jo tenke at du faktisk besitter fra før?) f.eks. at du er snill, hjelpsom, høflig etc. Bygg deg opp. Se hva du har, og tenk på hva du kan oppnå hvis du bare gir deg selv et lite dytt. 

Ønsker deg masse lykke til! ❤️ 

[Gjest DeprimertMann]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Terapi har jeg som sagt prøvd, med dårlig hell. Skjønner at enkelte kan ha utbytte av det. Men jeg følte meg mentalt mer nede etter besøk. Å snakke om det fikk meg til å føle enda mer på det kjipe. Kanskje det er en del av meningen, men jeg opplevde ikke at behandler kom med noen strategier for å takle dette. Bare fornøyd med å høre på og kreve en snau tusenlapp etter 45 minutter. Har også via et familiemedlem sett hvor nådelåst og hjerterått dette systemet kan være.

 

Anonymkode: 6078e...a79

Har du prøvd å få gratis psykolog? 

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

Takk for langt svar!

Det eneste jeg foreløpig har tatt til meg av råd i form av at jeg har praktisert dem, er å laste ned noen e-bøker/lydbøker og lese dem. Leser alle rådene, men det er ikke slik at alt kan løses på en gang. Det er faktisk mye å prosessere for et rotete hode som mitt. Blir sliten av å tenke løsninger og vet ikke hvor jeg skal begynne. Tror jeg har adhd uoppmerksom type eller autisme.

Anonymkode: 6078e...a79

Dette er jo noe en psykolog kan hjelpe deg med.  Et av poengene med psykolog er jo å kune få diagnose og få tilrettelegging for problemene man har. 

Endret 24. juli 2024 av DeprimertMann

[AnonymBruker]

DeprimertMann skrev (2 timer siden):

Har du prøvd å få gratis psykolog? 

Dette er jo noe en psykolog kan hjelpe deg med.  Et av poengene med psykolog er jo å kune få diagnose og få tilrettelegging for problemene man har. 

Gratis som i egenandel via fastlege og henvisning til DPS? Ja, det har jeg også gjort i en periode. Men friket ut da jeg så bekjente på venterommet og tenkte at dette klarer jeg ikke mer. Fikk noia av hva de måtte tenke, selv om de også var der av en grunn. Så da ble det slutt på det. Privat psykolog var noe jeg prøvde i nyere tid. 

Har du selv god erfaring med terapi? I hvor mange år har du i så fall gått?

Anonymkode: 6078e...a79

[Cerx]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2024 den 12.20):

Tror angsten vinner. Komfortsonen heter det av en grunn. Lysten til å endre livet er ikke stor nok. 

Jeg er uansett ikke laget for å skulle ha barn, eller være i et forhold. Hvorfor være så dum å forsøke å endre på et biologisk faktum?

Har det ikke i meg å skulle gi og ta i et forhold, forholde meg til eventuell svigerfamilie, ha et konstant press for å få motparten til å føle seg lykkelig og tilfredsstilt i forholdet.

Jeg lider av å ikke være normal, men jeg kan heller aldri bli det. Den drakampen inni meg sliter meg ut.

Anonymkode: 6078e...a79

Du tenker alt for langt opp og fram. Øv deg på å tenke mer her og nå. 

[AnonymBruker]

Cerx skrev (6 timer siden):

Du tenker alt for langt opp og fram. Øv deg på å tenke mer her og nå. 

Akkurat her og nå har jeg skikkelig hodepine. Klarer ikke sette pris på den.

Våknet opp med voldsomt tungsinn- det har vært slik hele uka.

Jeg klarer ikke sette pris på nuet, bortsett fra når jeg drikker alkohol og koser meg. Og nyter en god film eller serie. Har alltid vært av den nostalgiske typen og drømmer meg tilbake til enklere tider. Til da jeg ikke var milevis unna mine jevnaldrende. Barndommen, 90-tallet. Savner også da jeg gikk arbeidsledig tidlig i 20-årene og drakk i ukedagene og koste meg med filmer og serier jeg hadde lastet ned. Faktisk noen av de beste minnene jeg har. Savner det mer enn da jeg hadde kjæreste i midten av 20-årene. Det var ikke så kjipt å ikke følge med mine jevnaldrendes utvikling den gangen.

Men jeg kunne ikke gjort noe annerledes med det utgangspunktet jeg hadde. Det var en naturlig utvikling gitt omstendighetene.

Fremtiden har jeg aldri sett positivt på. Husker jeg i ungdommen alltid sa "jeg kommer ikke til å bli 50". Kommer til å få rett i det. Jeg har aldri visst hva jeg ville bli, eller hatt et mål. Ikke noe jeg så frem til. Ting har bare skjedd.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Akkurat her og nå har jeg skikkelig hodepine. Klarer ikke sette pris på den.

Våknet opp med voldsomt tungsinn- det har vært slik hele uka.

Jeg klarer ikke sette pris på nuet, bortsett fra når jeg drikker alkohol og koser meg. Og nyter en god film eller serie. Har alltid vært av den nostalgiske typen og drømmer meg tilbake til enklere tider. Til da jeg ikke var milevis unna mine jevnaldrende. Barndommen, 90-tallet. Savner også da jeg gikk arbeidsledig tidlig i 20-årene og drakk i ukedagene og koste meg med filmer og serier jeg hadde lastet ned. Faktisk noen av de beste minnene jeg har. Savner det mer enn da jeg hadde kjæreste i midten av 20-årene. Det var ikke så kjipt å ikke følge med mine jevnaldrendes utvikling den gangen.

Men jeg kunne ikke gjort noe annerledes med det utgangspunktet jeg hadde. Det var en naturlig utvikling gitt omstendighetene.

Fremtiden har jeg aldri sett positivt på. Husker jeg i ungdommen alltid sa "jeg kommer ikke til å bli 50". Kommer til å få rett i det. Jeg har aldri visst hva jeg ville bli, eller hatt et mål. Ikke noe jeg så frem til. Ting har bare skjedd.

Anonymkode: 6078e...a79

Høres ut som du har et særlig tungt nå. Sender deg en god klem. ❤️ 

https://www.youtube.com/watch?v=Ar-tRrgdyc4

 https://www.youtube.com/watch?v=0pbyuNaYcvY

Videoer av han fyren her har hjulpet meg med kronisk spenningshodepine. 

 

 

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Høres ut som du har et særlig tungt nå. Sender deg en god klem. ❤️ 

https://www.youtube.com/watch?v=Ar-tRrgdyc4

 https://www.youtube.com/watch?v=0pbyuNaYcvY

Videoer av han fyren her har hjulpet meg med kronisk spenningshodepine. 

 

 

Anonymkode: 1c5bb...845

Takk! Hodepine forsterker alt som er kjipt fra før av. Ikke alltid smertestillende hjelper heller.

Anonymkode: 6078e...a79

[Gjest DeprimertMann]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Gratis som i egenandel via fastlege og henvisning til DPS? Ja, det har jeg også gjort i en periode. Men friket ut da jeg så bekjente på venterommet og tenkte at dette klarer jeg ikke mer. Fikk noia av hva de måtte tenke, selv om de også var der av en grunn. Så da ble det slutt på det. Privat psykolog var noe jeg prøvde i nyere tid. 

Anonymkode: 6078e...a79

Spurte du DPS-psykologen om dere kunne finne en løsning slik at du slapp å møte bekjente på venterommet? Kanskje det hadde vært en mulighet for at du kunne fortsette å gå til psykolog og samtidig slippe å møte bekjente? Egenandelen er jo svært mye billigere enn privat psykolog. 

19 hours ago, AnonymBruker said:

Har du selv god erfaring med terapi? I hvor mange år har du i så fall gått?

Anonymkode: 6078e...a79

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på dette spørsmålet. Ja, jeg har prøvd DPS-psykolog. Gikk til psykolog i flere år. Som var langt lengre enn planlagt. Men ting går ikke alltid som planlagt. 

Jeg vet ikke om jeg har god erfaring eller dårlig erfaring med terapi.  Synes det blir for komplisert for meg å svare på.   MEN Jeg vet jeg vil anbefale folk som sliter  å gi psykolog et ordentlig forsøk. 

Endret 25. juli 2024 av DeprimertMann

[AnonymBruker]

DeprimertMann skrev (2 timer siden):

Spurte du DPS-psykologen om dere kunne finne en løsning slik at du slapp å møte bekjente på venterommet? Kanskje det hadde vært en mulighet for at du kunne fortsette å gå til psykolog og samtidig slippe å møte bekjente? Egenandelen er jo svært mye billigere enn privat psykolog. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på dette spørsmålet. Ja, jeg har prøvd DPS-psykolog. Gikk til psykolog i flere år. Som var langt lengre enn planlagt. Men ting går ikke alltid som planlagt. 

Jeg vet ikke om jeg har god erfaring eller dårlig erfaring med terapi.  Synes det blir for komplisert for meg å svare på.   MEN Jeg vet jeg vil anbefale folk som sliter  å gi psykolog et ordentlig forsøk. 

Nei, jeg velger alltid flight når det kommer til flight or fight-problematikk. Når det ble snakk om gruppeterapi friket jeg ut. Så da ble det ikke mer. Det skjer ikke, uansett hva folk rådgir meg til. Åpner meg ikke for en gruppe fremmede.

Skjønner, ville bare høre om det var en solskinnshistorie for din del, siden du snakket varmt om det.

Anonymkode: 6078e...a79

[Gjest DeprimertMann]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner, ville bare høre om det var en solskinnshistorie for din del, siden du snakket varmt om det.

Anonymkode: 6078e...a79

 Det er ikke slik at jeg sier det garantert kommer til å gå bra med deg om du gir terapi et ordentlig forsøk. Men er det 30 prosent sjanse for at du får livet du ønsker om du forsøker terapi og forsøker å gjøre det terapeuten forteller deg så er det kanskje verdt det likevel. 

 

[AnonymBruker]

DeprimertMann skrev (1 time siden):

 Det er ikke slik at jeg sier det garantert kommer til å gå bra med deg om du gir terapi et ordentlig forsøk. Men er det 30 prosent sjanse for at du får livet du ønsker om du forsøker terapi og forsøker å gjøre det terapeuten forteller deg så er det kanskje verdt det likevel. 

 

Det er ikke prosentene det går på. Kjenner på at jeg kanskje egentlig ikke ønsker behandling. At jeg blir dratt i en helt annen retning og har lyst til å gi etter.

Alt jeg leser i media, på KG, alt jeg opplever i det virkelige liv trigger det negative jeg allerede tenker om meg selv. Yrket er ikke godt nok (blir snakket ned her inne), lav lønn er turn-off, det samme er å være skallet, under 180 cm, introvert, ikke eie bolig, ikke kjøre bil, ikke ha venner osv. osv.

Det er kun når jeg sover at jeg har fri fra triggere. I våken tilstand er det bare negative påminnelser. Hele tida. Aldri en avkreftelse på at det jeg tenker er tull. Bare nye bekreftelser, overalt.

Husker ikke hva jeg skrev i HI, det er så lenge siden. Tror ikke jeg ba spesifikt om råd angående terapi. Vet mange kommer med de rådene, og jeg møter bare motbør når jeg avviser det og argumenterer i mot at det ikke funker for meg.

Vet egentlig ikke om verken partner eller barn er noe for meg, eller om det egentlig bare at man er utenfor normalen som er kjipt. Og det er ikke liv laga å gå rundt og kjenne på det utenforskapet i flere tiår til. Syns samfunnet er kjipt å være en del av.

Beklager negativ rant- jeg vet jeg er et håpløst tilfelle. Jeg kommer ikke på magisk vis følge alle rådene her inne. Hva jeg tenker i morgen vet jeg heller ikke. Trolig det samme som i dag.

Anonymkode: 6078e...a79

[Gjest DeprimertMann]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke prosentene det går på. Kjenner på at jeg kanskje egentlig ikke ønsker behandling. At jeg blir dratt i en helt annen retning og har lyst til å gi etter.

Alt jeg leser i media, på KG, alt jeg opplever i det virkelige liv trigger det negative jeg allerede tenker om meg selv. Yrket er ikke godt nok (blir snakket ned her inne), lav lønn er turn-off, det samme er å være skallet, under 180 cm, introvert, ikke eie bolig, ikke kjøre bil, ikke ha venner osv. osv.

Det er kun når jeg sover at jeg har fri fra triggere. I våken tilstand er det bare negative påminnelser. Hele tida. Aldri en avkreftelse på at det jeg tenker er tull. Bare nye bekreftelser, overalt.

Husker ikke hva jeg skrev i HI, det er så lenge siden. Tror ikke jeg ba spesifikt om råd angående terapi. Vet mange kommer med de rådene, og jeg møter bare motbør når jeg avviser det og argumenterer i mot at det ikke funker for meg.

Vet egentlig ikke om verken partner eller barn er noe for meg, eller om det egentlig bare at man er utenfor normalen som er kjipt. Og det er ikke liv laga å gå rundt og kjenne på det utenforskapet i flere tiår til. Syns samfunnet er kjipt å være en del av.

Beklager negativ rant- jeg vet jeg er et håpløst tilfelle. Jeg kommer ikke på magisk vis følge alle rådene her inne. Hva jeg tenker i morgen vet jeg heller ikke. Trolig det samme som i dag.

Anonymkode: 6078e...a79

Selv om jeg ikke har eller har hatt det akkurat som deg så skjønner jeg både det at du ikke orker å følge råd og at du ikke vet helt hva du vil. Nå tror jeg at du bør gi terapi et ordentlgi forsøk selv om du ikke vet hva du vil. 

Jeg visste heller ikke helt hva jeg ville da jeg gik til terapi. Det var også ting jeg ikke var villig til å jobbe med som jeg absolutt burde jobbe med. 

En av grunnene til at jeg anbefaler terapi i tillegg til at jeg tror det er en viss sjans til at det kan hjelpe deg er at det står i tråden at du har skrevet mange tråder her. Jeg tenker at om du først ønsker å fortelle om livet ditt og klage  så kan det være lurt å gjøre det til terapeut.  Da får du en som ikke gir nedlatende svar fordi du klager over de samme tingene igjen og igjen, en som har kvalifisert erfaring og en som kan bli kjent med deg og se om ting blir verre eller bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er ikke prosentene det går på. Kjenner på at jeg kanskje egentlig ikke ønsker behandling. At jeg blir dratt i en helt annen retning og har lyst til å gi etter.

Alt jeg leser i media, på KG, alt jeg opplever i det virkelige liv trigger det negative jeg allerede tenker om meg selv. Yrket er ikke godt nok (blir snakket ned her inne), lav lønn er turn-off, det samme er å være skallet, under 180 cm, introvert, ikke eie bolig, ikke kjøre bil, ikke ha venner osv. osv.

Det er kun når jeg sover at jeg har fri fra triggere. I våken tilstand er det bare negative påminnelser. Hele tida. Aldri en avkreftelse på at det jeg tenker er tull. Bare nye bekreftelser, overalt.

Husker ikke hva jeg skrev i HI, det er så lenge siden. Tror ikke jeg ba spesifikt om råd angående terapi. Vet mange kommer med de rådene, og jeg møter bare motbør når jeg avviser det og argumenterer i mot at det ikke funker for meg.

Vet egentlig ikke om verken partner eller barn er noe for meg, eller om det egentlig bare at man er utenfor normalen som er kjipt. Og det er ikke liv laga å gå rundt og kjenne på det utenforskapet i flere tiår til. Syns samfunnet er kjipt å være en del av.

Beklager negativ rant- jeg vet jeg er et håpløst tilfelle. Jeg kommer ikke på magisk vis følge alle rådene her inne. Hva jeg tenker i morgen vet jeg heller ikke. Trolig det samme som i dag.

Anonymkode: 6078e...a79

Så suma summarum, du ønsker egentlig å bare fortsette og marinere deg i offerrollen? Hvorfor skal da folk bruke tid på å prøve å hjelpe deg? Ingen andre enn deg selv kan gjøre jobben for deg.

Anonymkode: fb451...516