Livet mitt er BARE lidelse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Edit: Vet ikke hvordan det er med andre. Men for min egen del hver gang noen skriver "Det hjelper ikke å klage" så hører jeg kun "Hvorfor ender du ikke livet ditt?". Og svaret er at jeg klarer ikke det heller. 

Anonymkode: 0d32b...efd

Ja, det føler jeg også de mener.

Klarer ikke tanken på den sorgen mine nærmeste ville få. Jeg har aldri følt at jeg er en byrde for dem, så jeg VET at de ikke ville fått det bedre uten meg. Tenker ikke på den måten, som gjerne media sier om de som tar det valget. Men det er ufattelig tøft å føle at det meste som skjer dytter i deg i den retningen, på en måte.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

Nå er det igrunn sånn da at ingen andre kan endre livet ditt annet enn deg. 

Begynn å bedre en ting av gangen. Nok selvmedlidenhet nå. 

Anonymkode: 1e735...495

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå som ferien snart er over slipper jeg iallefall tankekjør i de 8 timene jeg sover, og i de 8 jeg er på jobb. Ferie er helt grusomt, jobb er hakket bedre.

Anonymkode: 6078e...a79

Helt enig.  Er samme fyren som har sagt han sliter med det samme som deg. Ferie er det verste. Da får man alt for mange timer å hate livet og å tenke på hvordan livet burde vært og alt man har gjort feil. 

Ikke at jeg liker jobben min. Men jeg får i hvert fall litt fri fra grublingen. Og til de som tenker at det bare er å bytte jobb så er det ikke så enkelt. Jeg er en som har skrevet flere hundre jobbsøknader uten å få noe ny jobb. 

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk! Får lese litt om metakognitiv terapi som jeg begynte på i går. Det viser til bedre resultater enn tradisjonell kognitiv terapi som handler om å grave i fortida og finne svar i barndommen. For meg virker det ulogisk å skulle granske seg frem til årsaker til at man sliter og skulle snakke om det. Og at alt løser seg. Mens metakognitiv terapi handler om å bevisst begrense grubling og overtenking. Har mer tro på det.

 

Anonymkode: 6078e...a79

Prøv det du føler for å prøve. Er selv enig i at det å gå i fortiden kan være kontraproduktivt. Jeg personlig fikk ingenting positivt ut av å grave i fortiden og syntes det kun var vondt. Men noen finner kanskje noen svar på hvor man er som man er og det kan for noen være positivt. 

TS

Anonymkode: 0d32b...efd

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det føler jeg også de mener.

Klarer ikke tanken på den sorgen mine nærmeste ville få. Jeg har aldri følt at jeg er en byrde for dem, så jeg VET at de ikke ville fått det bedre uten meg. Tenker ikke på den måten, som gjerne media sier om de som tar det valget. Men det er ufattelig tøft å føle at det meste som skjer dytter i deg i den retningen, på en måte.

Anonymkode: 6078e...a79

Leit du også føler det samme. 

Det er uten tvil tunge tanker og komplisert tema. Er forresten også en av grunnene til at jeg synes du bør gi psykolog en ordentlig sjanse.

 

Anonymkode: 0d32b...efd

[AnonymBruker]

grevinneqet skrev (På 21.7.2024 den 23.51):

Jeg leste hele innlegget ditt. Og som andre sier så skriver du utfyllende og har et ordforråd som hjelper deg til å beskrive godt hvordan du har det. 

Du skriver at du føler at å få i terapi ikke fungerer for deg. Men har du gått med tankegangen om å åpne deg selv for deg selv? Ikke bare si ting med ord, men å faktisk være en del av prosessen å se innover om hva som er problematisk og hva som kan gjøres? Man kan sitte å prate om ting i evigheter, men om man ikke hører og tenker over det som sies så blir det bare ord. Og det kan ingen andre enn vi som går i terapi gjøre. 

 

Når jeg begynte min reise med terapi for å bli en bedre meg og endre mitt syn på mange sider av mitt liv. Så måte jeg ta et valg, jeg kunne akseptere all familien min som var livredde at jeg skulle gjøre meg noe og vennene mine som var oppriktig redde for meg. Men jeg viste at om jeg lente meg på den tryggheten de viste meg så kom det til å gi meg en falsk trygghet. En trygghet som kanskje en dag ble borte og hva hadde jeg igjen for det da? Muligens samme smerten som jeg skulle jobbe med vekk fra. 

Ting tar tid, og det å åpne seg selv for å finne en trygghet i seg selv og sine omgivelser. Forstår seg selv og hva som gjør at du som menneske fungerer og reagerer på ring. Vet ikke hvor gammel du er, men ting er aldri forseint. Jeg har heller ikke leilighet eller hus, og største frykten min er å aldri finne den jeg skal dele livet med. Men å ta den avgjørelsen om at alt det ikke skal stoppe meg i å leve det ene livet man har i ønske om at det skal bli bedre, i mårra, neste uke eller neste år. Det er opp til oss🙌🏼 lykke til, jeg har trua. Du ønsker det, det er bare å finne veien du skal gå🌞

 

 

isw skrev (På 20.7.2024 den 17.05):

Hei,

Først av alt må jeg beklage på forhånd hvis du oppfatter meg brutal eller lite forståelsesfull i dette svaret til deg. Kan som en digresjon nevne at jeg selv jobber som frivillig i en hjelpetjeneste med å snakke med de som har det vanskelig, så jeg har sett historier som din (dessverre) utrolig ofte.

Nei, ingen skal tvinge deg til å akseptere en tilværelse du ikke er komfortabel med, eller for den del tvinge livet ditt inn i noen gitte rammer. Men det virker som at du har grodd litt fast i et spor av en overbevisning om at ingenting kan bli bedre, kombinert med et svært mørkt syn på livet du lever i dag. Terapi kan selvfølgelig ikke hjelpe deg inn på boligmarkedet, og en lege kan ikke gi deg en partner på blå resept. Men det kan hjelpe deg til å ta de nødvendige grep som kan gjøre livet ditt bedre. Det er du som må gå veien for å få et bedre liv. Men du trenger ikke gå denne veien alene eller uten hjelp.

Skallede menn har partnere, barn og bolig. Folk som hater jobben sin kan fortsatt ha suksess (tro meg, iblant hater jeg mine 50-60 timer i uka på jobb og i tillegg 10 timer som frivillig). Jeg gjør det imidlertid fordi jeg har lært meg å finne en mening i å tjene mine egne penger, hjelpe mennesker som har det vanskelig og nå målene jeg har satt meg. Jeg har slitt som et helvete psykisk selv. Jeg har hatt flere angstlidelser, fått drapstrusler, utmattelser, søvnløse netter over måneder, hjertebank, svetting og katastrofefornemmelser. Jeg tror jeg har vært nærmere der du er enn du tror selv. 

Du kan ikke være en passasjer i ditt eget liv. Du MÅ opp i førersetet, og du må ta de grepene som skal til for 1) Å se mindre negativt på situasjonen din fordi 2) Det er ikke hugget i stein at livet ditt kommer til å være slik for alltid. Men som Albert Einstein så fint sa det; "definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen og forvente ulikt resultat". Her tror jeg terapi kan hjelpe deg. Du trenger rett og slett å få pekt ut en vei i livet ditt, i stedet for å ta en offer-rolle hvor du passivt sitter og ser på alt dritt som skjer i livet ditt. For det gir deg verken bolig, partner, ny jobb eller barn. 

For øvrig er det supert at du er i jobb, og at du har holdt ut til nå. Jeg tror de fleste kan være enige i at herfra kan det bare gå oppover?

All the best, og lykke til.

 

_ems skrev (På 22.7.2024 den 0.06):

Hei kjære ts - dette var vondt, men samtidig veldig gjenkjennelig å lese. Jeg vil dele litt av min erfaring, uten at det skal handle om meg. Jeg har vokst opp med omsorgssvikt, bodd på institusjon, ganske massive arr på begge lår etter selvskading, vært utsatt for vold og overgrep - og har ganske store utfordringer i hverdagen. Jeg ser sjeldent lyst på hverdagen, gruer meg til å våkne, og teller bare timer til jeg kan legge meg igjen. Spesialisthelsetjenesten har rett og slett bare gitt meg opp, og jeg går mot ung ufør - noe som oppriktig er en enorm, vond sorg.

Men, og det er et stort men!!! Jeg skaffet meg hund, både fordi jeg åpenbart har muligheten til det siden jeg er såpass mye hjemme, men også fordi det har vært en drøm hele livet, og det passet fint inn i livet når jeg fikk han. Det var veldig viktig for meg at han ikke (bare) skulle være en behandling eller trøst, men et genuint ønske og at det skulle være rett tid. For meg har det hjulpet veldig, fordi jeg må opp og ut av senga hver eneste dag, jeg må ut på flere turer, og jeg må faktisk ta ansvar for et dyr og forplikte meg 100% til hunden. Det har jeg gjort, og selvom livet ikke er en dans på rosa skyer, har det virkelig endret meg om den jeg er som menneske. Nå klarer jeg å tenke at selvom livet på ingen måte er slik jeg ønsker og at fremtiden på mange måter ikke blir det jeg alltid har drømt om, har jeg i alle fall den lille, nydelige skapningen som blir hoppende glad av å se meg, elsker meg høyere enn seg selv, og gir meg en form for livskvalitet. Jeg smiler og ler litt igjen, jeg får masse terapi av turer i skogen, og alt jeg gjør - gjør jeg med han. Det har også fått meg til å tenke litt lysere på ting, og se ting litt fra andre perspektiver. Jeg sier ikke at det er løsningen for alle, men det har vært 100% en redning for meg. Jeg er ikke lenger suicidal, og ønsker faktisk å leve, fordi han gir meg så enormt, enormt mye.❤️

 

Sender deg en stor klem, og hvis du trenger noen å snakke med, kan du bare sende meg en melding! 

Takker dere for svar, godt på overtid! De er lest og satt pris på!

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2024 den 1.14):

Alt er dyrt, hater jobben som uansett ikke gir meg mulighet til å kjøpe bolig, ingen nærhet med det motsatte kjønn, har ingen venner, har stygt utseende, skranten psyke, et søsken som må i fengsel og et annet som er schizofren. Alt er bare elendighet og jeg overdriver ikke.

Du ville ikke hatt 5 minutter i min kropp. Jeg hadde byttet med deg som er alvorlig syk, eller er veldig overvektig. Men du ville definitivt ikke hatt mitt hode. Jeg vil ha alle andres utgangspunkt enn mitt eget.

Ingenting fint har noengang skjedd i livet mitt selv når jeg var yngre og hadde positiv holdning. Jeg var bare naiv som trodde det skulle løse seg for meg. "Det ordner seg for snille gutter" osv. Enten er jeg ikke en snill gutt, eller så er ordtaket helt feil.

Er frustrert, sint, oppgitt og lei av å ikke høre hjemme noe sted. Ikke ha noen faste holdepunkter. Hvordan skal livet liksom bli de neste årene? Jeg er ikke ung heller lengre.

Efaringen min er at terapi er tull og at man blir enda mer deppa av å konstant snakke om tingene som plager deg. Det beste er å døyve det med rusmidler. Selv om jeg ikke gjør det. Terapi øker ikke sjansen din for å finne en partner, ei heller å komme inn på boligmarkedet. Den får deg ikke til å gro hår på en skallet isse eller endre andre ting på et stygt utseende.

Jeg har gitt opp, fullstendig resignert. Jeg er så lei av halmstrå av håp. Jeg er bare et ubetydelig stykke kjøtt som vandrer rundt. Ingen ser meg, ingen bryr seg.

Mange vil sikker si at psyken er problemet, men jeg hadde ingen mentale problemer før voksenlivet startet. Forventningene til hvordan man skal være som voksen har tatt knekken på meg. De voksentingene jeg har ønsket har jeg blitt avvist på.

Hvordan skal man forbedre en dårlig psyke HELT ALENE? Uten noen støttespillere som helst.

Takk for at du leste.

Anonymkode: 6078e...a79

Du er god til å skrive, bruk det for alt det er verdt.

Anonymkode: 8fd7d...bf8

[AnonymBruker]

Eryn skrev (3 timer siden):

Ts.

Jeg har ikke lest alle svarene her inne, men jeg vil bare oppmuntre deg til å ta imot hjelp. Det er tøft å være alene om alt, men det trenger ikke være slik. Det finnes hjelp og muligheter for deg til å komme deg ut av gjørma (som du skriver). Ting ER ikke håpløst, men det føles slik noen ganger. Livet BLIR bedre, men du må ta i et tak selv. Endre tankegangen din. Livet ditt styres ut fra sinnet og tankene dine. 
 

Jeg har selv gått til flere ulike psykologer og terapeuter gjennom livet, rett og slett fordi man trenger å snakke med noen, og man klarer ikke alltid å endre livet sitt alene uten veiledning og refleksjoner sammen med en annen person. Du må selv bestemme deg for at «jeg skal gjøre endringer i livet mitt NÅ». 
 

Som det ble skrevet tidligere her, du er flink å ordlegge deg, du har god selvinnsikt, og dette er jo et godt utgangspunkt. 
 

Et tips for å slutte å være oppslukt i egen selvmedlidenhet (jeg har også vært der innimellom), er å gjøre noe for andre. Hjelpe andre, bidra med noe frivillig. Meld deg inn i en frivillig organisasjon og kom deg ut og inn i noe nytt! Start i det små. Lag mål for uka. Tell dine velsignelser. Takk Gud for det du har som mange andre ikke har. 
 

Klem til deg ❤️

Hei, takk for svar! Og kompliment!

Det siste du skriver der er et godt råd. Flere som har nevnt det. Ønsker å finne en hobby av noe slag, men vet ikke helt hva.

Jeg har svært dårlige erfaringer med psykolog og følte jeg brant av penger på noe som fikk meg til å føle meg enda verre. Har sett psykisk helsevesen på sitt verste på nært hold og har av den grunn liten tiltro til systemet. Når svært psykisk syke blir kastet ut av systemet, da skjønner jeg ikke hvordan det er plass og ressurser til meg.

Det er uansett en selv som må gjøre jobben og da kan bøker være like nyttige som en fagperson, tenker jeg.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du er god til å skrive, bruk det for alt det er verdt.

Anonymkode: 8fd7d...bf8

Takk! Hvordan da, tenker du?

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

Du er vel ensom. Det er vel det som er saken her. Og det er vel igrunn ikke så veldig rart, vi mennesker er jo flokkdyr. Men i dette kalde og innadvendte landet, og i denne tekniske tidsalderen, så lever mange svært isolert på tross av flokkinstinktene.

 

Så du trenger en flokk. Du kan lage din egen, ved å finne et egnet avlsindivid og få et par tre barn med. Eller du kan finne et sosialt felleskap, som regel via en hobby/fritidsinteresse, eller annet interessefelt, og få en flokk der. En gruppe, et felleskap. Det er det som mangler. Det er det som feiler deg. Du mangler flokken.

 

Man kan prate og prate, og prate ihjel det meste, men noen ganger er svaret så enkelt. Man må rett og slett løse det konkrete problemet som bunner i de fysiske instinktene. Ellers blir du aldri lykkelig.

Anonymkode: aedf1...251

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Takk! Hvordan da, tenker du?

Anonymkode: 6078e...a79

Skriv en roman, eller en galgenhumoristisk dokumentarbok om livet på den mentale bunnen. 

Anonymkode: 8fd7d...bf8

[TomSawyer]

Eryn skrev (4 timer siden):

Tom Tom Tom, dette var skuffende å lese. At du av alle rakker ned på de med en kristen tro. Visste du at Jonas Ghar Støre er kristen? Og Kongen vår? Norges to viktigste personer som er med å styre vårt velsignede land. Bare for å nevne to. 

Hvem i samfunnet hjelper gratis de svakeste og mest foraktede? På gata, i fengsler, oppsøkende tjenester, hjelpetelefoner, utdeling av matposer og klær til fattige osv. osv.  Jo, det er utallige kristne mennesker gjennom ulike kristne organisasjoner. Respekt for mennesket uansett sosial status og evnen til å vie livet sitt til å hjelpe andre vitner om en bredere intelligens enn de som kun velter seg i egen luksus og aldri løfter en finger for andre.
 

Å kalle kristne for mindre intelligente er lavmål. 

Eryn Eryn Eryn, selv om opphavet til religionen deres beviselig er utenomjordiske "mennesker" og ingen guddom har du rett..

Det var smålig av meg..

Beklager..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2024 den 1.14):

Alt er dyrt, hater jobben som uansett ikke gir meg mulighet til å kjøpe bolig, ingen nærhet med det motsatte kjønn, har ingen venner, har stygt utseende, skranten psyke, et søsken som må i fengsel og et annet som er schizofren. Alt er bare elendighet og jeg overdriver ikke.

Du ville ikke hatt 5 minutter i min kropp. Jeg hadde byttet med deg som er alvorlig syk, eller er veldig overvektig. Men du ville definitivt ikke hatt mitt hode. Jeg vil ha alle andres utgangspunkt enn mitt eget.

Ingenting fint har noengang skjedd i livet mitt selv når jeg var yngre og hadde positiv holdning. Jeg var bare naiv som trodde det skulle løse seg for meg. "Det ordner seg for snille gutter" osv. Enten er jeg ikke en snill gutt, eller så er ordtaket helt feil.

Er frustrert, sint, oppgitt og lei av å ikke høre hjemme noe sted. Ikke ha noen faste holdepunkter. Hvordan skal livet liksom bli de neste årene? Jeg er ikke ung heller lengre.

Efaringen min er at terapi er tull og at man blir enda mer deppa av å konstant snakke om tingene som plager deg. Det beste er å døyve det med rusmidler. Selv om jeg ikke gjør det. Terapi øker ikke sjansen din for å finne en partner, ei heller å komme inn på boligmarkedet. Den får deg ikke til å gro hår på en skallet isse eller endre andre ting på et stygt utseende.

Jeg har gitt opp, fullstendig resignert. Jeg er så lei av halmstrå av håp. Jeg er bare et ubetydelig stykke kjøtt som vandrer rundt. Ingen ser meg, ingen bryr seg.

Mange vil sikker si at psyken er problemet, men jeg hadde ingen mentale problemer før voksenlivet startet. Forventningene til hvordan man skal være som voksen har tatt knekken på meg. De voksentingene jeg har ønsket har jeg blitt avvist på.

Hvordan skal man forbedre en dårlig psyke HELT ALENE? Uten noen støttespillere som helst.

Takk for at du leste.

Anonymkode: 6078e...a79

Lol. Du har søsken, internettilgang og penger til å benytte deg av den.

Du har jobb og tydeligvis en bolig med internett.

Du har helse til å stå i jobb og evne til å bo alene.

Du evner derimot ikke å se at du er heldig. Du tror OPPRIKTIG at dine problemer er verre enn alle andres.

Feks vil trolig ditt søsken med alvorlige lidelser som ikke kan stå i jobb, ville bytte liv med deg på flekken.

Slik selvmedlidenhet er det heldigvis sjelden jeg kommer borti, og noe jeg gladelig unngår. 

Anonymkode: 9d139...3f2

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor mye tid du har i hverdagen, krefter og energi. Men jeg har aldri vært mer sosial og aktiv enn etter jeg fikk meg hund. Døgnet har ikke nok timer og det ender ofte med at jeg blir stående og prate mee folk jeg aldri hadde pratet med ellers. Håper du finner din hobby

Anonymkode: 15a89...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hadde du lest alle de trådene ts har lagt ut her i mange år, hadde du skjønt hva jeg mente. 

Anonymkode: 1a9cd...d79

Jeg har lest mange av trådene (tror jeg) og jeg vet likevel at det ikke er noen som ønsker lidelse. Det er mange grunner til at en ikke velger å følge råd, eller gjøre det du og jeg, eller andre, tenker at er lett, lurt eller riktig. Jeg vet også at TS basert på det som er skrevet gjennom årene er kommet langt, og jeg synes det er unødvendig og trist at du velger å forsøke å såre og være frekk i stedet for å bidra positivt. Jeg synes TS har all grunn til å være stolt av egen innsats og de tingene han har fått til. Å snu et liv opp ned, er ikke gjort på 1 år, og heller ikke 5. Så at TS har brukt en del år forstår jeg godt. Og jeg, og andre, har også brukt tid, enda vi kanskje har valgt til å gå til psykolog f.eks tidligere. 

Det er fint at noen kan dra nytte av forumet på denne måten. Og at vi kan støtte hverandre i stedet for å dra hverandre ned. Og det er trist at du er så provosert over at TS ikke har greid det du mener han burde at du velger å oppføre deg slik. 

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, jo. Fikk vel noe positivt ut av det. Men når jeg tar valget kan jeg ikke klage. Kommer til å slette appene nå, som var ment som tidsfordriv i ferien.

Nå som ferien snart er over slipper jeg iallefall tankekjør i de 8 timene jeg sover, og i de 8 jeg er på jobb. Ferie er helt grusomt, jobb er hakket bedre.

Takk! Får lese litt om metakognitiv terapi som jeg begynte på i går. Det viser til bedre resultater enn tradisjonell kognitiv terapi som handler om å grave i fortida og finne svar i barndommen. For meg virker det ulogisk å skulle granske seg frem til årsaker til at man sliter og skulle snakke om det. Og at alt løser seg. Mens metakognitiv terapi handler om å bevisst begrense grubling og overtenking. Har mer tro på det.

 

Anonymkode: 6078e...a79

Høres spennende ut! 

Jeg har liten tro på kognitiv terapi, som løsning. Det er et helt OK plaster på såret, men psykiske lidelser, skader og plager tror jeg kommer stort sett fra traumer og vanskelige opplevelser. Det er ikke nok å tenke seg bort fra det eller sikte mot tanker alene. Vi er en kropp, vi har følelser, og tanker og handlinger, og jeg foretrekker å jobbe mot alle på en gang. Samtidig, et sted må en starte. Hvis du er interessert i lignende metoder, synes jeg ACT er hakket bedre enn metakognitiv terapi. Metakognitiv terapi fremstår for meg som litt "frakoblet", det er basically "bare slutt å bry deg om tankene dine" (i mine øyne), mens ACT er mer at du aksepterer dem, og rommer dem, mindfulness, og så velger du likevel det du ønsker å gjøre. Som f.eks med daten, du ville lagt merke til angsten både tankemessig og fysisk, akseptert det, kjent det i kroppen og valgt å si ja likevel. F.eks boken Å leve et liv ikke vinne en krig er en veldig enkel innføring. 

Men sånn ellers foretrekker jeg modaliteter som tar kroppen i betrakning. Du nevner du har mye hodepine, så høres jo ut som "livet" har satt seg i kroppen din også. Kanskje psykomotorisk fysioterapi kunne vært noe for deg. Kjæresten min har nettopp begynt med det, han er litt som deg. 

PS: ingen kognitiv modalitet, verken metakognitiv eller ACT tar sikte på å stoppe tankene, det er mer en bivirkning fordi du lærer deg å ikke "fusjonere" (fusion/defusion) med tankene. Du er ikke tankene dine, de er ord og bilder som fyker gjennom hodet ditt. Det er en viktig forskjell fordi i det folk prøver å stoppe tanker blir de sterkere "what you resist persists". 

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Helt enig.  Er samme fyren som har sagt han sliter med det samme som deg. Ferie er det verste. Da får man alt for mange timer å hate livet og å tenke på hvordan livet burde vært og alt man har gjort feil. 

Ikke at jeg liker jobben min. Men jeg får i hvert fall litt fri fra grublingen. Og til de som tenker at det bare er å bytte jobb så er det ikke så enkelt. Jeg er en som har skrevet flere hundre jobbsøknader uten å få noe ny jobb. 

Prøv det du føler for å prøve. Er selv enig i at det å gå i fortiden kan være kontraproduktivt. Jeg personlig fikk ingenting positivt ut av å grave i fortiden og syntes det kun var vondt. Men noen finner kanskje noen svar på hvor man er som man er og det kan for noen være positivt. 

TS

Anonymkode: 0d32b...efd

Det var ikke meningen å skrive TS. Jeg er ikke trådstarter. 

Anonymkode: 0d32b...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nå vet jeg ikke hvor mye tid du har i hverdagen, krefter og energi. Men jeg har aldri vært mer sosial og aktiv enn etter jeg fikk meg hund. Døgnet har ikke nok timer og det ender ofte med at jeg blir stående og prate mee folk jeg aldri hadde pratet med ellers. Håper du finner din hobby

Anonymkode: 15a89...c41

Skjønner at de som er hundemennesker finner mening i det🙂 Det er liksom ikke helt meg. Må finne noe annet.

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Lol. Du har søsken, internettilgang og penger til å benytte deg av den.

Du har jobb og tydeligvis en bolig med internett.

Du har helse til å stå i jobb og evne til å bo alene.

Du evner derimot ikke å se at du er heldig. Du tror OPPRIKTIG at dine problemer er verre enn alle andres.

Feks vil trolig ditt søsken med alvorlige lidelser som ikke kan stå i jobb, ville bytte liv med deg på flekken.

Slik selvmedlidenhet er det heldigvis sjelden jeg kommer borti, og noe jeg gladelig unngår. 

Anonymkode: 9d139...3f2

Du har definitivt rett i at mange har det verre enn meg. Dessverre ligger det ikke i vår natur å se på de som har det verre enn oss. Vi ser på de som har det bedre og ønsker oss dit. 

Det fins personer av høyere samfunnslag enn meg som sliter og til og med tar sitt eget liv. Man kan slite med å finne mening i livet uansett hvor på rangsstigen man befinner seg.

Jeg misunner faktisk også mitt søsken iblant. Vedkommende er ikke nevrotisk som meg, selv om h*n har en tyngre diagnose. Vedkommende bryr seg ikke om sosialt nettverk eller kjæreste, og lider ikke at av h*n ikke har det.

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du er vel ensom. Det er vel det som er saken her. Og det er vel igrunn ikke så veldig rart, vi mennesker er jo flokkdyr. Men i dette kalde og innadvendte landet, og i denne tekniske tidsalderen, så lever mange svært isolert på tross av flokkinstinktene.

 

Så du trenger en flokk. Du kan lage din egen, ved å finne et egnet avlsindivid og få et par tre barn med. Eller du kan finne et sosialt felleskap, som regel via en hobby/fritidsinteresse, eller annet interessefelt, og få en flokk der. En gruppe, et felleskap. Det er det som mangler. Det er det som feiler deg. Du mangler flokken.

 

Man kan prate og prate, og prate ihjel det meste, men noen ganger er svaret så enkelt. Man må rett og slett løse det konkrete problemet som bunner i de fysiske instinktene. Ellers blir du aldri lykkelig.

Anonymkode: aedf1...251

Det er jeg definitivt. Men nå backer jeg jo ut av ting jeg kunne utfordret meg på. Så det å finne en partner og få et par barn syns jeg du har et naivt syn på at hvor enkelt det er.

Ellers er jeg veldig enig. Jeg blir ikke lykkelig av å lese selvhjelpsbøker eller gå i terapi. Trenger en flokk.

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Høres spennende ut! 

Jeg har liten tro på kognitiv terapi, som løsning. Det er et helt OK plaster på såret, men psykiske lidelser, skader og plager tror jeg kommer stort sett fra traumer og vanskelige opplevelser. Det er ikke nok å tenke seg bort fra det eller sikte mot tanker alene. Vi er en kropp, vi har følelser, og tanker og handlinger, og jeg foretrekker å jobbe mot alle på en gang. Samtidig, et sted må en starte. Hvis du er interessert i lignende metoder, synes jeg ACT er hakket bedre enn metakognitiv terapi. Metakognitiv terapi fremstår for meg som litt "frakoblet", det er basically "bare slutt å bry deg om tankene dine" (i mine øyne), mens ACT er mer at du aksepterer dem, og rommer dem, mindfulness, og så velger du likevel det du ønsker å gjøre. Som f.eks med daten, du ville lagt merke til angsten både tankemessig og fysisk, akseptert det, kjent det i kroppen og valgt å si ja likevel. F.eks boken Å leve et liv ikke vinne en krig er en veldig enkel innføring. 

Men sånn ellers foretrekker jeg modaliteter som tar kroppen i betrakning. Du nevner du har mye hodepine, så høres jo ut som "livet" har satt seg i kroppen din også. Kanskje psykomotorisk fysioterapi kunne vært noe for deg. Kjæresten min har nettopp begynt med det, han er litt som deg. 

PS: ingen kognitiv modalitet, verken metakognitiv eller ACT tar sikte på å stoppe tankene, det er mer en bivirkning fordi du lærer deg å ikke "fusjonere" (fusion/defusion) med tankene. Du er ikke tankene dine, de er ord og bilder som fyker gjennom hodet ditt. Det er en viktig forskjell fordi i det folk prøver å stoppe tanker blir de sterkere "what you resist persists". 

Anonymkode: 1c5bb...845

Takk, skal sjekke opp ACT. Aldri hørt om det før.

Og kanskje fysioterapi for hodepinen hadde vært noe. 

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

TS,   i hvilken aldersgruppe befinner du deg ?  Og hvor i landet hører du til ?

Er det helt umulig å finne seg en mulig kjæreste på arbeidsplassen din ?  I en annen avdeling kanskje ? 

Anonymkode: 0e758...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

TS,   i hvilken aldersgruppe befinner du deg ?  Og hvor i landet hører du til ?

Er det helt umulig å finne seg en mulig kjæreste på arbeidsplassen din ?  I en annen avdeling kanskje ? 

Anonymkode: 0e758...7df

For et forslag, du er jo dum.

Anonymkode: b3d87...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

For et forslag, du er jo dum.

Anonymkode: b3d87...4de

Du trenger ikke skrive slik.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS,   i hvilken aldersgruppe befinner du deg ?  Og hvor i landet hører du til ?

Er det helt umulig å finne seg en mulig kjæreste på arbeidsplassen din ?  I en annen avdeling kanskje ? 

Anonymkode: 0e758...7df

Det er ikke bare å finne en kjæreste på en arbeidsplass. De færreste er single, faktisk. Og de som er single er altfor pene for meg. Det er heller ikke så mange rundt egen alder og litt yngre.

Anonymkode: 6078e...a79