Livet mitt er BARE lidelse

[_ems]

Hei kjære ts - dette var vondt, men samtidig veldig gjenkjennelig å lese. Jeg vil dele litt av min erfaring, uten at det skal handle om meg. Jeg har vokst opp med omsorgssvikt, bodd på institusjon, ganske massive arr på begge lår etter selvskading, vært utsatt for vold og overgrep - og har ganske store utfordringer i hverdagen. Jeg ser sjeldent lyst på hverdagen, gruer meg til å våkne, og teller bare timer til jeg kan legge meg igjen. Spesialisthelsetjenesten har rett og slett bare gitt meg opp, og jeg går mot ung ufør - noe som oppriktig er en enorm, vond sorg.

Men, og det er et stort men!!! Jeg skaffet meg hund, både fordi jeg åpenbart har muligheten til det siden jeg er såpass mye hjemme, men også fordi det har vært en drøm hele livet, og det passet fint inn i livet når jeg fikk han. Det var veldig viktig for meg at han ikke (bare) skulle være en behandling eller trøst, men et genuint ønske og at det skulle være rett tid. For meg har det hjulpet veldig, fordi jeg må opp og ut av senga hver eneste dag, jeg må ut på flere turer, og jeg må faktisk ta ansvar for et dyr og forplikte meg 100% til hunden. Det har jeg gjort, og selvom livet ikke er en dans på rosa skyer, har det virkelig endret meg om den jeg er som menneske. Nå klarer jeg å tenke at selvom livet på ingen måte er slik jeg ønsker og at fremtiden på mange måter ikke blir det jeg alltid har drømt om, har jeg i alle fall den lille, nydelige skapningen som blir hoppende glad av å se meg, elsker meg høyere enn seg selv, og gir meg en form for livskvalitet. Jeg smiler og ler litt igjen, jeg får masse terapi av turer i skogen, og alt jeg gjør - gjør jeg med han. Det har også fått meg til å tenke litt lysere på ting, og se ting litt fra andre perspektiver. Jeg sier ikke at det er løsningen for alle, men det har vært 100% en redning for meg. Jeg er ikke lenger suicidal, og ønsker faktisk å leve, fordi han gir meg så enormt, enormt mye.❤️

 

Sender deg en stor klem, og hvis du trenger noen å snakke med, kan du bare sende meg en melding! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje siden jeg er slank selv og trener en god del, så vil jeg helst ha en partner som er likedan. Bryr meg ikke om noen få kilo ekstra, så klart. Det ER idiotisk å la overfladiske ting komme i veien, for til syvende og sist handler det om personlighet og kjemi.

Samtidig vet jeg at jeg bør gjøre dette bare for å overkomme egne hindre. Det vil føles jævligere hvis angsten endte opp med å vinne.

Anonymkode: 6078e...a79

Du, jeg synes dette ikke høres ut som en fordom! Det er en preferanse? En fordom er å tenke at alle overvektige er late, dumme, verdiløse folk som ikke eier selvkontroll osv. Å ønske en partner som liker å trene er helt OK, og greia er at det kan godt hende hun er interessert i trening, det finner du jo raskt ut. Hvis preferansen til og med er at selv om hun trener så synes du ikke det er pent/attraktivt, så er det også innafor å velge bort om du ikke kjenner tiltrekningen.

Det som ikke er OK er hvis du tenkte at overvektige var dårlige siden de ikke greide å ta kontroll over sine egne ting, fordi det gjør jo tross alt ikke du heller. Og det som ikke er OK er å misbruke tiden til overvektige kvinner fordi du er ensom, hvis du vet at du ikke er interessert i dem, det vitner om et dårlig menneskesyn, som at det er OK å behandle overvektige dårlig. 

Det er kult om du gjør det, for det er du som bestemmer. Og om hun finner ut at du har angst, og velger deg bort, så er vel det også helt OK? 

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du, jeg synes dette ikke høres ut som en fordom! Det er en preferanse? En fordom er å tenke at alle overvektige er late, dumme, verdiløse folk som ikke eier selvkontroll osv. Å ønske en partner som liker å trene er helt OK, og greia er at det kan godt hende hun er interessert i trening, det finner du jo raskt ut. Hvis preferansen til og med er at selv om hun trener så synes du ikke det er pent/attraktivt, så er det også innafor å velge bort om du ikke kjenner tiltrekningen.

Det som ikke er OK er hvis du tenkte at overvektige var dårlige siden de ikke greide å ta kontroll over sine egne ting, fordi det gjør jo tross alt ikke du heller. Og det som ikke er OK er å misbruke tiden til overvektige kvinner fordi du er ensom, hvis du vet at du ikke er interessert i dem, det vitner om et dårlig menneskesyn, som at det er OK å behandle overvektige dårlig. 

Det er kult om du gjør det, for det er du som bestemmer. Og om hun finner ut at du har angst, og velger deg bort, så er vel det også helt OK? 

Anonymkode: 1c5bb...845

Så klart tenker jeg ikke slik.

Hvis jeg blir valgt bort pga angst, så er det på papiret ok. Det er bare det at jeg vet de kjipe tankene ville ha kommet. Så jeg tror at normen min har blitt at det er bedre å ikke risikere noe, enn å bli såret.

Flyten på meldingsutvekslingen vår har vært bra. Snakker om løst og fast. Det dør ikke ut. Det er jo i hvertfall et utgangspunkt.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så klart tenker jeg ikke slik.

Hvis jeg blir valgt bort pga angst, så er det på papiret ok. Det er bare det at jeg vet de kjipe tankene ville ha kommet. Så jeg tror at normen min har blitt at det er bedre å ikke risikere noe, enn å bli såret.

Flyten på meldingsutvekslingen vår har vært bra. Snakker om løst og fast. Det dør ikke ut. Det er jo i hvertfall et utgangspunkt.

Anonymkode: 6078e...a79

Når du sier du har en stor fordom mot overvektige, så er det i alle fall det jeg tenker at du tenkte. 😅 Det er forskjell på preferanser og fordommer. 

Du kan tåle de kjipe tankene. Det har du allerede gjort i 30 år! (eller noe sånt) Og la meg spørre slik, hvis du sier nei til en date velger ikke du deg selv bort pga angst ? Er det bedre?

Absolutt! Du er god på å prate, fleipe, flørte, helt sikkert! 😊

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Når du sier du har en stor fordom mot overvektige, så er det i alle fall det jeg tenker at du tenkte. 😅 Det er forskjell på preferanser og fordommer. 

Du kan tåle de kjipe tankene. Det har du allerede gjort i 30 år! (eller noe sånt) Og la meg spørre slik, hvis du sier nei til en date velger ikke du deg selv bort pga angst ? Er det bedre?

Absolutt! Du er god på å prate, fleipe, flørte, helt sikkert! 😊

Anonymkode: 1c5bb...845

Jo, å velge seg selv vekk pga angst er heller ikke bra. Men da har iallefall jeg kontrollen.

Takk for det!

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

Hei ts❤️ Disse bøkene roper på deg!

Anonymkode: cd1e5...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei ts❤️ Disse bøkene roper på deg!

Anonymkode: cd1e5...99f

Takk for tips.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

Bekmørkt. Men du kan skrive.

Hvis dette var første side i en bok så hadde jeg trolig lest videre.

Kanskje skriving/noe kreativt/kunstnerisk er veien for deg, ikke at det er en enkel vei da. Heller motsatt. Men hvis livet allerede er svart, hva har du å tape? Alt er dyrt skriver du, bibliotekene er ikke dyre. Leser du bøker? Sult av Hamsun? Det var litt sånn vibbe jeg fikk av ditt innlegg.

Anonymkode: 9451c...5a9

[AnonymBruker]

Tror angsten vinner. Komfortsonen heter det av en grunn. Lysten til å endre livet er ikke stor nok. 

Jeg er uansett ikke laget for å skulle ha barn, eller være i et forhold. Hvorfor være så dum å forsøke å endre på et biologisk faktum?

Har det ikke i meg å skulle gi og ta i et forhold, forholde meg til eventuell svigerfamilie, ha et konstant press for å få motparten til å føle seg lykkelig og tilfredsstilt i forholdet.

Jeg lider av å ikke være normal, men jeg kan heller aldri bli det. Den drakampen inni meg sliter meg ut.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bekmørkt. Men du kan skrive.

Hvis dette var første side i en bok så hadde jeg trolig lest videre.

Kanskje skriving/noe kreativt/kunstnerisk er veien for deg, ikke at det er en enkel vei da. Heller motsatt. Men hvis livet allerede er svart, hva har du å tape? Alt er dyrt skriver du, bibliotekene er ikke dyre. Leser du bøker? Sult av Hamsun? Det var litt sånn vibbe jeg fikk av ditt innlegg.

Anonymkode: 9451c...5a9

Jeg leser faktisk aldri bøker. Hvis jeg leser faller jeg alltid ut og husker ikke hva jeg har lest.

Så selv om jeg kan skrive greit, er jeg ikke kreativ eller kunstnerisk av den grunn. Det er rimelig tomt i topplokket, faktisk!

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tror angsten vinner. Komfortsonen heter det av en grunn. Lysten til å endre livet er ikke stor nok. 

Jeg er uansett ikke laget for å skulle ha barn, eller være i et forhold. Hvorfor være så dum å forsøke å endre på et biologisk faktum?

Har det ikke i meg å skulle gi og ta i et forhold, forholde meg til eventuell svigerfamilie, ha et konstant press for å få motparten til å føle seg lykkelig og tilfredsstilt i forholdet.

Jeg lider av å ikke være normal, men jeg kan heller aldri bli det. Den drakampen inni meg sliter meg ut.

Anonymkode: 6078e...a79

Det er EN date, hvorfor ta alle sorgene på forskudd med barn, forhold, svigerfamilie?

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er EN date, hvorfor ta alle sorgene på forskudd med barn, forhold, svigerfamilie?

Anonymkode: 1c5bb...845

Det er bare slik jeg fungerer.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er bare slik jeg fungerer.

Anonymkode: 6078e...a79

Jeg har troa på deg. 💪

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

Hei

Jeg kjenner meg igjen i store deler av innlegget ditt. Kjenner på de samme følelsene og klarer heller ikke å se for meg at det vil bli noe bedre med alderen akkurat.

Jeg er en kvinne på 26 år. Har ingen utdannelse, ingen venner, null kontakt med familien min og leier en leilighet. Hater jobben min på lageret. 

Tidligere har jeg prøvd å begynne på en utdannelse, men blir alltid overveldet av den sosiale angsten og usikkerheten min. Det er ikke fagene som er problemet, men at jeg har så store vansker med å forholde meg til folk, da spesielt ukjente folk. Jeg blir usikker, stressa og prøver å si de «riktige» tinga og oppføre meg etter normer og handle etter hva som anses som sosialt akseptabelt. Blir til syvende og sist sliten av det, så jeg trekker meg alltid til slutt unna.

Hva består så livet mitt av? Ingenting! Jeg tar alltid en vurdering hver morran om jeg skal dra på jobb eller ikke. Føler ikke at det er vits. 

Savner å kjenne på en tilhørighet, være en del av et fellesskap og holde på med interesser! Har aldri følt meg en del av noe gruppe/ fellesskap. Neste år skal jeg slutte i jobben og prøve meg på studier en gang til. Skjærer det seg denne gangen, så blir jeg kronisk nav’er. 

Nå skriver jeg veldig mye om meg selv her. 
 

Jeg vil bare avslutte med at det er flere som føler der samme som deg. Noen har det atter verre.

Har du vurdert å satse på en utdannelse da? Det kan åpne nye dører for deg. Ikke bare gir det deg jobbmuligheter, men du vil jo bli kjent med nye folk.

Anonymkode: cf6be...1b4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Tidligere har jeg prøvd å begynne på en utdannelse, men blir alltid overveldet av den sosiale angsten og usikkerheten min. Det er ikke fagene som er problemet, men at jeg har så store vansker med å forholde meg til folk, da spesielt ukjente folk. Jeg blir usikker, stressa og prøver å si de «riktige» tinga og oppføre meg etter normer og handle etter hva som anses som sosialt akseptabelt. Blir til syvende og sist sliten av det, så jeg trekker meg alltid til slutt unna.

.

Anonymkode: cf6be...1b4

Har du vurdert utdanning som ikke krever sosialisering? 

Anonymkode: 0d32b...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Hei

Jeg kjenner meg igjen i store deler av innlegget ditt. Kjenner på de samme følelsene og klarer heller ikke å se for meg at det vil bli noe bedre med alderen akkurat.

Jeg er en kvinne på 26 år. Har ingen utdannelse, ingen venner, null kontakt med familien min og leier en leilighet. Hater jobben min på lageret. 

Tidligere har jeg prøvd å begynne på en utdannelse, men blir alltid overveldet av den sosiale angsten og usikkerheten min. Det er ikke fagene som er problemet, men at jeg har så store vansker med å forholde meg til folk, da spesielt ukjente folk. Jeg blir usikker, stressa og prøver å si de «riktige» tinga og oppføre meg etter normer og handle etter hva som anses som sosialt akseptabelt. Blir til syvende og sist sliten av det, så jeg trekker meg alltid til slutt unna.

Hva består så livet mitt av? Ingenting! Jeg tar alltid en vurdering hver morran om jeg skal dra på jobb eller ikke. Føler ikke at det er vits. 

Savner å kjenne på en tilhørighet, være en del av et fellesskap og holde på med interesser! Har aldri følt meg en del av noe gruppe/ fellesskap. Neste år skal jeg slutte i jobben og prøve meg på studier en gang til. Skjærer det seg denne gangen, så blir jeg kronisk nav’er. 

Nå skriver jeg veldig mye om meg selv her. 
 

Jeg vil bare avslutte med at det er flere som føler der samme som deg. Noen har det atter verre.

Har du vurdert å satse på en utdannelse da? Det kan åpne nye dører for deg. Ikke bare gir det deg jobbmuligheter, men du vil jo bli kjent med nye folk.

Anonymkode: cf6be...1b4

Takk for svar!

Det går helt fint at du skriver mye om deg selv. Det er vanskelig for meg i min situasjon å komme med råd da jeg åpenbart ikke vet hvordan man kommer seg videre.

At du er så ung som 26 er jo et pluss. Jeg er betydelig eldre enn deg og skulle ønske jeg kunne være 26 igjen og ta valgene på nytt. Da ville jeg valgt en utdannelse hvor jeg hadde lite kontakt med mennesker. Jobben jeg har nå er altfor sosial for meg. Sliter meg ut. Og det verste er at jeg blir aldri kjent med folk uansett hvor mye jeg omgås dem. Det er bare noe feil ved meg, selv om jeg personlig føler at oppfører meg "normalt" i sammen med andre mennesker.

Tror jeg bare er en nøytral person som ingen har noe i mot, men som heller ingen ønsker å omgås i særlig grad. Ingen oppsøker meg. Jeg er sikkert bare kjedelig.

Håper du finner ut av ting. Spør deg selv hvor du vil være om 5 år, 10 år. Sett opp hovedmål og delmål og jobb mot dem. Personlig har det aldri funket for meg, men vet at det fungerer for andre. Jeg har også lest selvhjelpsbøker som også fungerer for noen.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Fordi jeg har prøvd det alt for lenge. 

Jeg mente ikke at du skrøt. Jeg er genuint glad å dine vegne og jeg synes dere som klart å komme dere ut av depresjonen er superflinke. 

Jeg gikk til psykolog i 5 år og sluttet med terapi for en måned siden. Så jeg har prøvd psykolog i fem år og vet det ikke hjelper for meg.   Kan godt være at psykolog vil hjelpe trådstarter og jeg har ingen problemer med å anbefale folk å teste ut det å gå til psykolog. 

Jeg har selvsagt også prøvd å jobbe med livet mitt og  psyken min lenge før jeg gikk til psykolog. Det er ikke sånn at jeg har gitt opp uten å ha prøvd. Jeg har gitt opp etter å ha prøvd alt for lenge. 

Jeg er ABen dere siterte. 

 

 

Anonymkode: 0d32b...efd

Edit: Da jeg skrev innlegget over. Tenkte jeg faktisk på å skrive at det irriterer meg når folk skriver innlegg som det nedenfor:

20 hours ago, AnonymBruker said:

Beklager assa, men ønsker du å få et bedre liv så må du faktisk gjøre noe for å få det bedre. Det nytter ikke å sitte og synes synd på seg selv, det drar ihvertfall ingen damer.

Anonymkode: fb451...516

Selvsagt vet jeg og alle andre som har gitt opp livet at det ikke "nytter å sitte og synes synd på meg selv". Vi hadde aldri gitt opp livet om vi trodde ting bare ville ordne seg av seg selv. Vi ga opp livet fordi lang erfaring har vist oss at uansett hva vi gjør så kommer livet til å være en lidelse. 

Tror mange av dere som fikk til livet undervurderer dere selv når dere tror at alle klarer det dere fikk til. 

Anonymkode: 0d32b...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for svar!

Det går helt fint at du skriver mye om deg selv. Det er vanskelig for meg i min situasjon å komme med råd da jeg åpenbart ikke vet hvordan man kommer seg videre.

At du er så ung som 26 er jo et pluss. Jeg er betydelig eldre enn deg og skulle ønske jeg kunne være 26 igjen og ta valgene på nytt. Da ville jeg valgt en utdannelse hvor jeg hadde lite kontakt med mennesker. Jobben jeg har nå er altfor sosial for meg. Sliter meg ut. Og det verste er at jeg blir aldri kjent med folk uansett hvor mye jeg omgås dem. Det er bare noe feil ved meg, selv om jeg personlig føler at oppfører meg "normalt" i sammen med andre mennesker.

Tror jeg bare er en nøytral person som ingen har noe i mot, men som heller ingen ønsker å omgås i særlig grad. Ingen oppsøker meg. Jeg er sikkert bare kjedelig.

Håper du finner ut av ting. Spør deg selv hvor du vil være om 5 år, 10 år. Sett opp hovedmål og delmål og jobb mot dem. Personlig har det aldri funket for meg, men vet at det fungerer for andre. Jeg har også lest selvhjelpsbøker som også fungerer for noen.

Anonymkode: 6078e...a79

Du skal da være glad for at folk oppfatter deg som en nøytral person som de ikke har noe imot. Da kan du jo gjøre det du vil, melde deg på kurs og oppsøke forskjellige arenaer!

Anonymkode: 92d7b...a2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du skal da være glad for at folk oppfatter deg som en nøytral person som de ikke har noe imot. Da kan du jo gjøre det du vil, melde deg på kurs og oppsøke forskjellige arenaer!

Anonymkode: 92d7b...a2c

Det er bare det at man da går under radaren og blir aldri sett. Hvis man er en som skriker høyt så vil en del mislike deg, men alltids vil det være noen som respekterer at du sier din mening og tar plass. Å forbli mellom barken og veden gir ingenting positivt.

Om alle er helt nøytrale til meg vet jeg ikke. En gang fikk jeg vite i ettertid at noen kolleger hadde sett fotballkamp sammen. Mitt favorittlag spilte. Dagen etter kom den ene kollegen og sa at jeg skulle vært med i går, men to andre kolleger hadde fortalt ham at jeg ikke likte å se kamp med andre. Så han hadde trodd på dem blindt uten å spørre meg. Uten at jeg noengang har sagt noe om det. Tror ikke de to ville ha meg med fordi de ikke liker at jeg er lavmælt og kjedelig.

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Om alle er helt nøytrale til meg vet jeg ikke. En gang fikk jeg vite i ettertid at noen kolleger hadde sett fotballkamp sammen. Mitt favorittlag spilte. Dagen etter kom den ene kollegen og sa at jeg skulle vært med i går, men to andre kolleger hadde fortalt ham at jeg ikke likte å se kamp med andre. Så han hadde trodd på dem blindt uten å spørre meg. Uten at jeg noengang har sagt noe om det. Tror ikke de to ville ha meg med fordi de ikke liker at jeg er lavmælt og kjedelig.

Anonymkode: 6078e...a79

Så leit at det skjedde med deg. Men kan det ha vært en misforståelse?

Anonymkode: 0d32b...efd