Livet mitt er BARE lidelse

[AnonymBruker]

Bare alle disse som har svart i denne tråden,inkludert meg - er mange som er villig ha flere venner, men du må gjøre deg tilgjengelig for de. Finn ut hva du interesser deg for eller brenner for. Det kan ofte være lettere finne noen andre via felles interesser.

Anonymkode: 88f7b...daa

[AnonymBruker]

Nei du ville ikke hatt mitt liv, det hadde du faktisk ikke tålt. Det jeg har vært igjennom siden tidligste barndom skulle ingen måtte gjennomgå. Mitt liv frem til nokså nylig (fem år) bestod av å overleve. Rett og slett overleve. Fysisk og psykisk terror. Fattigdom. Vold. Voldtekt. Depresjon. Smerter. Uoppdaget lærevansker. Sykdom. Smerter.  Selvmordsforsøk. Groomet av eldre menn. Uttnyttet. Sviktet av alle gang på gang.

Jeg har ikke familie som støtter meg, men legger til byrden. Jeg har ikke venner som støtter meg eller stiller opp for meg. Jeg har nærmest jobbet meg ihjel for å få hverdagen til å gå opp økonomisk samtidig som jeg er alene med to barn. Begge sliter med sitt, ene ble så mobbet at hun ville ta livet av seg. Selvskading, alkohol, opprør, voldtekt for å gi deg noen stikkord.

Det har rett og slett vært et helvete. Jeg har k-ptsd og er ufør. Min økonomi kommer aldri til å bli bedre enn nå. This is it. Jeg kommer aldri til å ha kollegaer. En jobb. Jeg mistet min identitet. Jeg mistet alt.

Men jeg valgte i det øyeblikket for fem år siden da alt var på sitt mørkeste å la meg selv treffe bunn. Jeg var ingenting. Jeg var ingenting lenge.. så gjorde jeg et bevisst valg om å gjøre ting anderledes. Jeg tok et valg, liten og ubetydelig, etterfulgt av et annet valg. Jeg begynte å prioritere meg selv, mine ønsker, mine behov. Å si ja til en ting er å si nei til noe annet. Jeg begynte å fokusere på små ting som gjorde meg glad i øyeblikket: i dag hadde jeg på meg en god genser. I dag var det god middag. I dag fikk jeg kos av ungene. Jeg jobbet hardt for å komme meg ut av kvikksanden. Det er enda noe jeg jobber med. Noen dager er bedre enn andre. 

Hva er poenget mitt? INGEN ANDRE KAN GJØRE NOE FOR DEG OG DIN EGEN LYKKE ENN DU SELV. DET FINNES IKKE NOE LETT FASIT. TERAPI ER FLOTT, MEN DET ER IKKE DER ARBEIDET LIGGER OG DET ER DU SELV SOM MÅ GJØRE DET. ER DU ULYKKELIG MÅ DU ENDRE PÅ DET.

 

DU MÅ ENDRE PÅ DET. en ting om gangen. Små steg er fremdeles steg, og ikke alle fører deg rett frem. 💓

 

Anonymkode: f5208...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nei du ville ikke hatt mitt liv, det hadde du faktisk ikke tålt. Det jeg har vært igjennom siden tidligste barndom skulle ingen måtte gjennomgå. Mitt liv frem til nokså nylig (fem år) bestod av å overleve. Rett og slett overleve. Fysisk og psykisk terror. Fattigdom. Vold. Voldtekt. Depresjon. Smerter. Uoppdaget lærevansker. Sykdom. Smerter.  Selvmordsforsøk. Groomet av eldre menn. Uttnyttet. Sviktet av alle gang på gang.

Jeg har ikke familie som støtter meg, men legger til byrden. Jeg har ikke venner som støtter meg eller stiller opp for meg. Jeg har nærmest jobbet meg ihjel for å få hverdagen til å gå opp økonomisk samtidig som jeg er alene med to barn. Begge sliter med sitt, ene ble så mobbet at hun ville ta livet av seg. Selvskading, alkohol, opprør, voldtekt for å gi deg noen stikkord.

Det har rett og slett vært et helvete. Jeg har k-ptsd og er ufør. Min økonomi kommer aldri til å bli bedre enn nå. This is it. Jeg kommer aldri til å ha kollegaer. En jobb. Jeg mistet min identitet. Jeg mistet alt.

Men jeg valgte i det øyeblikket for fem år siden da alt var på sitt mørkeste å la meg selv treffe bunn. Jeg var ingenting. Jeg var ingenting lenge.. så gjorde jeg et bevisst valg om å gjøre ting anderledes. Jeg tok et valg, liten og ubetydelig, etterfulgt av et annet valg. Jeg begynte å prioritere meg selv, mine ønsker, mine behov. Å si ja til en ting er å si nei til noe annet. Jeg begynte å fokusere på små ting som gjorde meg glad i øyeblikket: i dag hadde jeg på meg en god genser. I dag var det god middag. I dag fikk jeg kos av ungene. Jeg jobbet hardt for å komme meg ut av kvikksanden. Det er enda noe jeg jobber med. Noen dager er bedre enn andre. 

Hva er poenget mitt? INGEN ANDRE KAN GJØRE NOE FOR DEG OG DIN EGEN LYKKE ENN DU SELV. DET FINNES IKKE NOE LETT FASIT. TERAPI ER FLOTT, MEN DET ER IKKE DER ARBEIDET LIGGER OG DET ER DU SELV SOM MÅ GJØRE DET. ER DU ULYKKELIG MÅ DU ENDRE PÅ DET.

 

DU MÅ ENDRE PÅ DET. en ting om gangen. Små steg er fremdeles steg, og ikke alle fører deg rett frem. 💓

 

Anonymkode: f5208...d2c

Beklager så mye! Jeg vet jo at folk har det verre enn meg og at jeg har svartmalt voldsomt i HI. Det skjønner jo både jeg og alle som leser i tråden.

Er lei meg for at du har hatt og har det slik. Ønsker deg alt godt, og setter pris på at du skriver her og får meg til å tenke litt. Det er stort av deg å bry deg om andre når du ikke selv har det supert.

Tusen takk!

Anonymkode: 6078e...a79

[AnonymBruker]

Vær takknemlig for den minste fine lille ting. Om sola skinner, om noen ga deg et smil, øv deg på det. Smil til noen andre, gjør dagen deres litt bedre! Dette skifter fokuset ditt!  Omsider så blir du rett og slett takknemlig for det livet du har ♥️ det beste i livet er gratis.. nyt! 

Anonymkode: ad461...6f1

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Efaringen min er at terapi er tull og at man blir enda mer deppa av å konstant snakke om tingene som plager deg.

Anonymkode: 6078e...a79

 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hvordan skal man forbedre en dårlig psyke HELT ALENE? Uten noen støttespillere som helst.

Anonymkode: 6078e...a79

Terapi er en form for støttespiller.
 

Det kan ikke endre hele deg, problemene dine eller selve livet ditt, fra dine søsken, jobben til den blanke issen.. - men det kan endre hvordan du ser på ditt eget liv.
 

Hvordan du har det med å leve ditt liv. 
 

Du vet nok rasjonelt sett, at mennesker med blanke isser, dårlige jobber og syke søsken klarer å finne livsglede. Men det kan hende de trenger hjelp til å finne den, eller å komme seg ut av en depresjon…… 

 

Synes forøvrig det er bra at du deler her! Respekt for det! 

[Fountaine]

Ja hvorfor skal noen nyte livet med alle livets goder mens andre får ingenting og må lide?

Hvorfor er noen født bedre enn andre?

Men ellers, har du prøvd antidepressiva eller noen medisiner? Har du blitt utredet for noe? Det kan gjøre en stor forskjell hvis man finner en som fungerer og man får riktig diagnose.

[AnonymBruker]

Tenker du ikke er så himla uheldig jeg. Du er fysik frisk, har en jobb og tak over hodet. Det er et veldig god utgangspunkt for å skape seg et godt liv. 

Du står fritt til å skape livet ditt slik du ønsker det. Det betyr ikke at du nødvenigvis vil bli krypto millonær, men du har en base du kan jobbe videre på for å få deg et godt liv, enten alene (mange trives faktisk med det) elller sammen med noen andre som du finner på reisen. 

Grip mulighetn du har, og bygg på det du allerede har og er god på. 

Jeg tror du kommer til å klare deg godt! 

 

Anonymkode: cbc26...9b3

[Humas]

Problemet med vesten. Mistet kontakten med det opprinnelige, og hvilken gave livet egentlig er. Jo mer velstand jo mer alene og ulykkelige blir vi. Troen på at det finnes noe mer (også håp for livet etter) har blitt borte. Vi lever ‘i hodet’ og ikke med hjertet. Det er vanskelig å finne sin mening i livet for mange nå. Jeg var over 50 før jeg fant ut hva som var min egentlige styrke, hadde levd hele livet uten å kjenne meg selv. Hadde hatt mange flotte jobber, venner, reiste jorden rundt, drakk masse, møtte drøssevis av ‘beilere’ og var ulykkelig (men trodde på en måte jeg ikke var det). Finn litteratur ‘Jordan Peterson’? Jeg er ikke en sånn ‘gladkristen’. Men man må lete veldig dypt for å finne seg selv og glede. Ville heller pratet m en sjelesørger enn psykolog, de har ikke med seg sjelen og har heller aldri lært om det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Med alene mener jeg folk rundt meg som støtter meg. Ikke en psykolog som egentlig ikke bryr seg og tar grovt betalt for det. Orker ikke tanken på verken terapi over lang tid eller medisinsk behandling. Medisiner fordi samfunnet er kjipt?

Nei, nei.. Ingen, absolutt ingen menn ville vært lykkelig med livet jeg har. Hvilke menn ville vært lykkelig av å ha ALDRI ha noen form for fysisk kontakt. Og slite med svært hyppig hodepine? Være dårlig stilt både i arbeidsmarkedet og boligmarkedet? Ikke ha noen venner. Jeg tror heller jeg har holdt overraskende lenge ut i dette helvetet.

Anonymkode: 6078e...a79

Tenker du at det er venner, familie og en eventuell kjæreste, kanskje til og med barn, som skal være de som hjelper deg å ta tak i psykiske lidelser du har hatt over mange år? 

I det øyeblikket utfordringer bikker over til å bli sykdom, som sosial angst, generell angstlidelse, relasjonsskader, o.l. så er det ikke "folk rundt" som skal støtte folk. Det har ikke folk flest verken kapasitet til eller kunnskap til. 

Dessuten bryr psykologer seg. De fleste har valgt yrke av en grunn, og får og har genuin omsorg for pasientene sine. Selv om det er profesjonelt og de får betalt. 

Det er fullstendig utopisk at venner og familie skulle ta den rollen overfor noen som helst. Jeg har gode venner, men de hjelper meg ikke med mine psykiske plager. 

Anonymkode: 1c5bb...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Beklager så mye! Jeg vet jo at folk har det verre enn meg og at jeg har svartmalt voldsomt i HI. Det skjønner jo både jeg og alle som leser i tråden.

Er lei meg for at du har hatt og har det slik. Ønsker deg alt godt, og setter pris på at du skriver her og får meg til å tenke litt. Det er stort av deg å bry deg om andre når du ikke selv har det supert.

Tusen takk!

Anonymkode: 6078e...a79

Takk TS, det er det jeg ønsker for deg: at du skal tenke litt anderledes og skifte fokus fra tankene du allerede har tenkt. Negativt går rundt og rundt som en spiral i det uendelige om ikke du (og kun du til syvende og sist) gjør noe som skifter kurs. Det kan være den minste ting som ender opp med å endre på alt for deg også. Den første tiden i mitt nye liv laget jeg en avtale med meg selv: jeg skulle si ja til alt jeg tidligere hadde sagt nei til for å se om det endret noe for meg. Plutselig var jeg åpen for å godta diagnoser jeg tidligere hadde skjult eller fortrengt, jeg prøvde forskjellige medikamenter, mindfulness (som jeg forøvrig hatet og det er ok det og), DPS, psykolog, gruppeterapi++ men i tillegg til si ja til ting som jeg hadde forsømt ellers: besøke folk, sende meldinger til folk jeg kunne tenke meg å ha kontakt med, å takke ja til invitasjoner og sosiale sammenkomster.. poenget var å bryte tidligere mønstre, og det har hjulpet.

Jeg har jobbet hardt med meg selv de siste årene men jeg kan ærlig si at jeg aldri har likt meg selv mer enn jeg gjør nå. Jeg kan senke skuldrene og senke tempoet rundt meg nå enn før. Jeg kjemper ikke lengre en kamp for å overleve, i dag er mitt fokus endret over til at jeg skal leve livet fremfor å observere det.  Små mål: i fjor var målet tomatplanter på terrassen, i år var målet å oppleve konserter. Viktigst er ikke målene men hva de gir deg. 

Jeg har ikke et stort flott liv som gjør andre misunnelig. Jeg eier ikke stort, men eier det jeg har. Det er muligens et "lite liv" men det er mitt liv og jeg tør si at jeg er stolt over det. Jeg er stolt over meg selv. Jeg er en overlever.

Det er ok å bøye seg under presset, bare ikke la deg selv bli liggende der i gjørmet. Sender deg klemmer i natten, håper det går bedre for deg (en dag om gangen).

Anonymkode: f5208...d2c

[AnonymBruker]

Ts. Jeg vil tilføye noe. Du skriver om utseendet ditt som en av grunnene på at livet ditt er dårlig. Jeg blir sett på som en attraktiv dame. Det har ikke hjulpet meg. Akkurat nå ser jeg nesten ut som noe du har trukket ut av søppelkassen din, fordi jeg er deprimert og gir blaffen i hvordan jeg ser ut. Allikevel tillater jeg meg selv ikke å gi opp. Jeg skriver hver dag ned noe jeg er takknemlig for. Det kan for eksempel være at «i dag klarte jeg gå i dusjen. Solen skinner. Kafeen jeg drakk smakte godt. Det er hyggelig å lese denne tråden på KG, fordi den er optimistisk, og andre tar seg tid til å svare deg.» 

Dette kan virke ubetydelig, men det er veldig viktig. Jeg skal komme meg ut av depresjonen, og det tror jeg du kan klare også. Men alt tar tid. Små skritt til en bedre hverdag. Du virker som en fin og hyggelig mann, og jeg håper at du vil få det bedre etter hvert.

Anonymkode: 4014d...924

[AnonymBruker]

Vet du hva ? Du tror på løgnene du foreller deg selv , eller blitt oppdratt i ! Da blir du deprimert , nedfor og sint.

Jeg vil fortelle at jeg var som deg. jeg var overbevist om at jeg var stygg ,mislykket og verdiløs. Mye fordi jeg vokste opp med en psykisk ustabil mor som bare kritiserte meg og slo i sinne. Resten av familien så også ned på meg fordi jeg ikke klarte meg så godt på skolen pga lære vansker. Min mor var skuffet over at jeg ikke gjorde det bra på skolen (pga lettere dysleksi olg lære vansker). Jeg ble mobbet og var uten venner hele barndommen. Og hele ungdommen var jeg isolert og hadde Ingen kjærester fordi selvtilitten var så lav og angsten for avvisning så stor. Jeg hadde ingen nettverk i ryggen og klarte ikke fungere i jobb. Hos nevro psykologen fikk jeg påvis hjerne skade som kan skyldes slag mot hodet som veldig liten. Alt var bare motgang og nederlag, og tanken på døden dominerte !!!!  Jeg hadde ingen annen enn Jesus. For Jesus er de hjelpe løses hjelper. Det var når jeg ba at jeg kjente jeg hans nærvær og at jeg var verdifull for Gud. Det reddet meg fra å dø. Jeg flyttet fra hjem stedet og søkte kristne miljøer hvor Jesu verdier og kjærlighet var virksomme. Der fant jeg et hjem hvor Gud fridde meg ut fra depresjoner og tvangs tanker og selvmord. Jeg opplevde helbredelser fra disse livs farlige følelsene av å være verdiløs. Og ble satt fri fra sorgen og depresjonen etter noen år. Jeg begynte å lese gode og oppbyggelige bøker. Bl.a Livsfarlige følelse av Dr Don Colbert. Og Løgnene du tror på. Vær så snill å les disse bøkene.   

Stress, sinne, frykt, angst og depresjon, – alle negative følelser – kan bli til en tikkende tidsinnstilt bombe. DESTRUKTIVE FØLELSER er giftige for kroppen og kan føre til en lang rekke alvorlige sykdommer – høyt blodtrykk, gikt, multippel sklerose, irritert tarm og til og med enkelte former for kreft.

https://www.hermon.no/produkt/livsfarlige-folelser/

Anonymkode: a9c69...99a

[AnonymBruker]

Anonymkode: a9c69...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er ikke trådstarter, men en av de som skrev at jeg lever lignende liv som trådstarter. Jeg føler ikke at jeg lever et "helt vanlig liv". Men jeg føler skam over at jeg bor i "verdens beste land" og fortsatt ikke får til å leve et vanlig liv. Det er ikke sånn at det er noe gøyere å tape i kortspill om man hadde gode kort på hånden og spilte dem feil. Om noe så må man da erkjenne at det ikke var uflaks, men at man er en dårlig kortspiller. 

Anonymkode: 0d32b...efd

Jeg vet helt ærlig ikke hvor vanlig livet mitt er, det er kanskje uvanlig og sikkert stusselig for de som er opptatt av penger og status. Jeg er glad i å leve, men har også hatt både alvorlig depresjon og en angstlidelse så jeg vet noe om hva det går i. Å skamme seg, føle seg verdiløs som bare det og at man ville gjort verden en tjeneste ved å ikke eksistere lenger. Livet mitt var på papiret verken bedre eller dårligere den gangen enn det er nå. Altså handler det om man er psykisk frisk eller psykisk syk, for det er ikke sånn at livet automatisk ikke er verdt å leve hvis man er singel og tjener under 500 000 i året.

Anonymkode: 1da23...bb2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, tenker noen ganger det samme og må ærlig innrømme at det å vite at vi alle skal dø en dag, er en trøst når ting blir så tøffe.

Men jeg vil råde deg til å være glad og utnytte at du har en frisk kropp. Jeg har ikke det, og har 3 separate kroniske fysiske sykdommer å ta hensynet til, det er utmattende bare å holde kontroll. 1 av de er av den alvorlige typen og vil med sikkerhet forkorte livet mitt noe, men ingen vet hvor mye.

Vi har alle vårt løp å fullføre, jeg ønsker deg alt godt og håper at du ser de små tingene også, takknemlighet for det man har betyr mye har jeg funnet ut.

Klem

Anonymkode: c82f4...2ed

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vet helt ærlig ikke hvor vanlig livet mitt er, det er kanskje uvanlig og sikkert stusselig for de som er opptatt av penger og status. Jeg er glad i å leve, men har også hatt både alvorlig depresjon og en angstlidelse så jeg vet noe om hva det går i. Å skamme seg, føle seg verdiløs som bare det og at man ville gjort verden en tjeneste ved å ikke eksistere lenger. Livet mitt var på papiret verken bedre eller dårligere den gangen enn det er nå. Altså handler det om man er psykisk frisk eller psykisk syk, for det er ikke sånn at livet automatisk ikke er verdt å leve hvis man er singel og tjener under 500 000 i året.

Anonymkode: 1da23...bb2

1) Bra du er glad i livet ditt.  Har stor respekt for dere som klarte å bli bedre. 

2) Jeg er ikke opptatt av penger og status. Jeg ønsket meg kun et A4-liv. 

3) Hvis jeg ikke får til et A4-liv så ønsker jeg heller ikke noe bedre psyke.  Det å like livet jeg har nå er noe jeg absolutt ikke har lyst til. 

Anonymkode: 0d32b...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

1) Bra du er glad i livet ditt.  Har stor respekt for dere som klarte å bli bedre. 

2) Jeg er ikke opptatt av penger og status. Jeg ønsket meg kun et A4-liv. 

3) Hvis jeg ikke får til et A4-liv så ønsker jeg heller ikke noe bedre psyke.  Det å like livet jeg har nå er noe jeg absolutt ikke har lyst til. 

Anonymkode: 0d32b...efd

Punkt 3: Hvorfor kan du ikke like det livet du har nå selv om det ikke er et a4-liv?

Anonymkode: 92d7b...a2c

[AprilLudgate]

Vær forsiktig med hva du ønsker deg - du vet ikke hvordan tortursymptomer fysisk er.

Og det finnes ikke noe som heter å bytte.

Hva konkret gjør du av ting som kan gi noe påfyll?

Trening? Turer i skog? Hobby av noe slag?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

1) Bra du er glad i livet ditt.  Har stor respekt for dere som klarte å bli bedre. 

2) Jeg er ikke opptatt av penger og status. Jeg ønsket meg kun et A4-liv. 

3) Hvis jeg ikke får til et A4-liv så ønsker jeg heller ikke noe bedre psyke.  Det å like livet jeg har nå er noe jeg absolutt ikke har lyst til. 

Anonymkode: 0d32b...efd

1. Jeg prøver ikke å skryte av at jeg har blitt bedre, jeg mener bare at siden jeg har vært der du/dere er så vet jeg noe om hva som kan hjelpe. Du har ikke tro på at behandling eller medisiner kan hjelpe deg, med all respekt så tar du aller høyst sannsynlig feil når det gjelder det.

2. Jeg skriver ikke at jeg er glad for lite for å si at du også må være glad for lite. Jeg skriver det for at du skal forstå at det er ikke mangel på ditt og datt som gjør at du ser mørkt på ting. Det er psyken som gjør det.

3. At du sliter med å oppnå det du vil i livet er hovedsaklig pga. psyken! Det er jo hele grunnen til at jeg prøver å hjelpe deg.

Anonymkode: 1da23...bb2

[AnonymBruker]

Det er vondt å føle at alt er en lidelse. Forstår du ikke har det godt nå. Men, vil komme med en liten realitetsorienterting- Vi er mange som har det tøft, på hver vår måte. Men for at DU skal få det litt bedre så bør du jobbe litt med deg selv. Vi må bare gjøre det beste ut av det livet vi har fått, uansett fortid eller nåtid og framtid.  Hvis du ikke er så veldig fornøyd med noe av utseendet ditt (som vi er mange av) så kanskje du vil gjøre noe med det? Eller forsøke å tenke at du er fin nok som du er, få litt mer selvtilitt. Trener du? Trening booster humøret og gir mestringsfølelse. Anbefales. Ditt søsken får du ikke gjort noe med, hen har tatt noen veldig dårlige valg for seg selv. Hvor ille er lovbruddet? Kanskje du likevel kan forsøke å ha en relasjon, det er tross alt ditt søsken? Kanskje du også kan prøve å ha kontakt med ditt andre søsken også, til tross for sykdom? De kan fungere greit i perioder, vi er mange som har noen i familien som er alvorlig syk.. Jeg kan ikke grave meg ned pga dem, jeg har mitt liv jeg må gjøre det beste ut av, til tross for fysisk sykdom der jeg føler meg nærmest mer død enn levende av og til pga fysisk sykdom. Ja, vi er dessverre også mange som har dårlig råd, av ulike årsaker. Har du mulighet til å bare prøve noe nytt og joobbe litt ekstra, ta en forholdsvis enkel jobb, tilkalling for eksempel. Du som ikke har noen du trenger å ta hensyn til, kan gjøre hva du vil! Ny ekstrajobb ev bytte jobb, ev ny utdanning, er aldri forsent. Se DINE muligheter, ikke begrensninger. Er du ensom er vel eneste veien ut av det å gjøre forsøk på å treffe andre, be ditt søsken på mat når hen har en fin periode? Start med å se dine mulighter, ikke resigner. Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det, litt sandt i det. Ønsker deg alt godt uansett hvem du er. 

Anonymkode: 9d3bb...80f