Føler meg ensom i situasjonen og vet ikke veien videre

[AnonymBruker]

Jeg har et sårt problem. 
Mitt søsken mistet barnet sitt for noen år siden, og det har vært stor sorg og smerte i familien rundt tapet. 
Det jeg føler er vanskelig er at dette er noe vi ikke snakker om. 
Det startet vel egentlig ganske kort etter dødsfallet at vi ikke snakket om det. 
Det er for vondt for familien og det trigger å snakke om det. 
Vi er alle forskjellig bygd og jeg er en mer sårbar type som har slitt mye med dette. 
Jeg får profesjonell hjelp, men det føles ensomt å ikke kunne snakke med familien om sorgen. 
Jeg vet rett og slett ikke hvordan de andre har det sånn egentlig da det ikke snakkes om. 
De er på jobb, fester, reiser på turer, pusser opp og snakker om løst og fast som før. Som ingenting er skjedd. 
Dette gjør at jeg føler meg unormal, annerledes og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. 
Har behov for å vite hvordan de andre har det. 
Jeg har fått veldig tydelig beskjed om at det som skjedde ønsker de ikke snakke om. Og at jeg må snakke med andre enn de om det. 
Jeg forstår hundre prosent at de vil klamre seg fast i hverdagen og få mest mulig normalitet i livet, og se fremover. 
Jeg vil det jeg også, men klarer det ikke helt. 
Mitt søsken og familien ser ut til å håndtere dette langt bedre enn meg som er lengre ut i rekka. 
Ønsket bare å dele disse tankene, og håper noen har noen ord 

Anonymkode: c2acb...bde

[Kassettspiller]

Det finnes ingen riktig eller gal måte å sørge på, og det er viktig å anerkjenne at alle har forskjellige måter å bearbeide sorg på.

Selv om familien din ikke ønsker å snakke om dette, så kan du prøve å uttrykke deg på en god måte. Forklar at du forstår deres behov, men at du også ønsker å dele og bearbeide dine følelser. Kanskje kan dere finne et kompromiss der du får lov til å uttrykke deg uten å presse dem til å delta i samtalen.

Vet at dem ikke ønsker å snakke om dette, men er dem klar over hvor viktig dette er for deg? Dessuten kan du prøve å ikke ta med hele familien, men heller prøve enkeltpersoner.

Vær tålmodig med deg selv og gi deg selv tid. Sorg er ofte en lang prosess og det er helt greit å ikke ha det bra hele tiden.

 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (4 minutter siden):

Det finnes ingen riktig eller gal måte å sørge på, og det er viktig å anerkjenne at alle har forskjellige måter å bearbeide sorg på.

Selv om familien din ikke ønsker å snakke om dette, så kan du prøve å uttrykke deg på en god måte. Forklar at du forstår deres behov, men at du også ønsker å dele og bearbeide dine følelser. Kanskje kan dere finne et kompromiss der du får lov til å uttrykke deg uten å presse dem til å delta i samtalen.

Vet at dem ikke ønsker å snakke om dette, men er dem klar over hvor viktig dette er for deg? Dessuten kan du prøve å ikke ta med hele familien, men heller prøve enkeltpersoner.

Vær tålmodig med deg selv og gi deg selv tid. Sorg er ofte en lang prosess og det er helt greit å ikke ha det bra hele tiden.

 

De som står meg nærmest i familien er de som ikke tåler å snakke om det. 
Føler det har blitt en slags avstand, litt som elefanten i rommet. 
De har det nok fryktelig vondt og trenger å få avstand fra det for å fungere med seg selv, snakke de er mer klar for det om noen år, eller kanskje aldri?  
Jeg må bare leve med at dette er noe jeg ikke kan snakke med de om. 
Jeg har venner og andre jeg kan snakke med, men det er noe med familien som er i samme båt. 
Skulle ønske jeg også kunne gi meg selv en pause og leve mer. 
psykologen min sier min sorgreaksjon er normal. At det er lettere for meg å kjenne på sorgen og smerten som er et ledd lengre ut, enn for de som er aller nærmest. For de er det for overveldende å ta på det. 
Så er jeg jo også redd for at de skal gå på en stor smell som følge av dette. 
For meg er det traumatisk å vite hva de har opplevd, når jeg selv kjenner hvor traumatisk det er for meg som ikke er den nærmeste 
 

 

Anonymkode: c2acb...bde

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De som står meg nærmest i familien er de som ikke tåler å snakke om det. 
Føler det har blitt en slags avstand, litt som elefanten i rommet. 
De har det nok fryktelig vondt og trenger å få avstand fra det for å fungere med seg selv, snakke de er mer klar for det om noen år, eller kanskje aldri?  
Jeg må bare leve med at dette er noe jeg ikke kan snakke med de om. 
Jeg har venner og andre jeg kan snakke med, men det er noe med familien som er i samme båt. 
Skulle ønske jeg også kunne gi meg selv en pause og leve mer. 
psykologen min sier min sorgreaksjon er normal. At det er lettere for meg å kjenne på sorgen og smerten som er et ledd lengre ut, enn for de som er aller nærmest. For de er det for overveldende å ta på det. 
Så er jeg jo også redd for at de skal gå på en stor smell som følge av dette. 
For meg er det traumatisk å vite hva de har opplevd, når jeg selv kjenner hvor traumatisk det er for meg som ikke er den nærmeste 
 

 

Anonymkode: c2acb...bde

Vet at det ikke er helt likt, men hva med å snakke med personer som har opplevd noe lignende?

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så er jeg jo også redd for at de skal gå på en stor smell som følge av dette. 

Dette høres ut som sorgen påvirker deg i stor grad. Det er vanskelig å gi råd, fordi man takler sorg så ulikt. Skriver du ned hva du føler?

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For meg er det traumatisk å vite hva de har opplevd, når jeg selv kjenner hvor traumatisk det er for meg som ikke er den nærmeste 
 

Litt usikker på hva den siste delen betydde. Men mener du at du ikke får den samme omsorgen og forståelsen for sorgen fordi det ikke var ditt barn?

 

Jeg har selv mistet noen som tenåring og det var ikke noe prat om dette. Pleide å fantasere samtalene man potensielt kunne hatt med familien.  

[AnonymBruker]

Det kan godt hende at de vi gå på en stor smell, og det er det ikke noe du kan gjøre for å forebygge. 

Det er også mulig at de snakker med noen om det, bare ikke med deg. Det kan du heller ikke vite. 

I dette tilfellet virker det som at det beste er å respektere deres ønsker, og kanskje også sørge over at relasjonene endrer seg som følge av elefanten i rommet. Du har din sorg, og du kan minnes ditt tantebarn, om du vil gå på graven gjør det, om du vil mimre gjør det. Bare ikke press din sorg på dem, siden de har bedt deg om å la være. Og om de en dag går på en smell, om de en dag ønsker å snakke om det, så kan du være der, og la de få plass med SIN sorg, fordi du har håndtert din. 

Jeg tror også at du skal slutte å si at det er traumatisk for deg å vite hva de har opplevd. Det er vanskelig for deg å vite hva de har opplevd, og det kan gi deg angst at du er maktesløs med hensyn til å ta bort deres smerte. Det er ikke det samme som at det er traumatisk. Og jeg ser for meg at dersom du sier slike ting til dem, at det kan være grunn til at de ikke ønsker å diskutere dette med deg. Vi er maktesløse for mange ting, og det er skikkelig vanskelig å akseptere noen ganger, likevel er det livets gang. Grusomme ting skjer, og folk vi er glad i står igjen med mye smerte, og hvis de ikke ønsker å dele om den er vi stengt ute og hjelpeløse for å endre det. Alt du kan gjøre er å fokusere på ditt liv. Invitere til samvær, fellesskap, hyggelige stunder, det er det du kan gjøre for dem. 

Og så kan du sørge tantebarnet, og samtidig leve livet ditt. ❤️ 

Anonymkode: fe32f...e27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det kan godt hende at de vi gå på en stor smell, og det er det ikke noe du kan gjøre for å forebygge. 

Det er også mulig at de snakker med noen om det, bare ikke med deg. Det kan du heller ikke vite. 

I dette tilfellet virker det som at det beste er å respektere deres ønsker, og kanskje også sørge over at relasjonene endrer seg som følge av elefanten i rommet. Du har din sorg, og du kan minnes ditt tantebarn, om du vil gå på graven gjør det, om du vil mimre gjør det. Bare ikke press din sorg på dem, siden de har bedt deg om å la være. Og om de en dag går på en smell, om de en dag ønsker å snakke om det, så kan du være der, og la de få plass med SIN sorg, fordi du har håndtert din. 

Jeg tror også at du skal slutte å si at det er traumatisk for deg å vite hva de har opplevd. Det er vanskelig for deg å vite hva de har opplevd, og det kan gi deg angst at du er maktesløs med hensyn til å ta bort deres smerte. Det er ikke det samme som at det er traumatisk. Og jeg ser for meg at dersom du sier slike ting til dem, at det kan være grunn til at de ikke ønsker å diskutere dette med deg. Vi er maktesløse for mange ting, og det er skikkelig vanskelig å akseptere noen ganger, likevel er det livets gang. Grusomme ting skjer, og folk vi er glad i står igjen med mye smerte, og hvis de ikke ønsker å dele om den er vi stengt ute og hjelpeløse for å endre det. Alt du kan gjøre er å fokusere på ditt liv. Invitere til samvær, fellesskap, hyggelige stunder, det er det du kan gjøre for dem. 

Og så kan du sørge tantebarnet, og samtidig leve livet ditt. ❤️ 

Anonymkode: fe32f...e27

Jeg sier det ikke. Det er noe jeg føler inni meg. Jeg var sammen med de da det skjedde og tiden etter, så jeg såg smerten deres og det traumatiske, som jeg også føler på. 
At de som jeg er så bunnløst glad i skal leve med smerten og savnet er vondt. Jeg har barn selv, og kan bare relatere meg. 
Jeg har blitt overbeskyttende for egne barn og har katastrofetanker at det samme kan skje de. Dette får jeg hjelp til. 
svarer de ikke på tlf, eller er frakoblet snap map er panikken like ved. 
Jobber mye med dette. 
Jeg tror alle i familien min ønsker hverandre godt på alle måter, men denne tragedien var så smertefull at de er rett og slett ikke klar til å forholde seg til det. 
spesielt mitt søsken, når veldig mange sprør hvordan det går, og hele tiden pirker litt i det måtte foten settes ned. Hvis ikke vil hen  blir trigget hele tiden. 
Alle forstår dette, og det er ikke hens ansvar å snakke med alle som har behov for å sakke om der, det blir for mye. 
vil heller ikke påføre hen mine bekymringer og sorg. 
 

Anonymkode: c2acb...bde

[AnonymBruker]

Det kan hende de føler at du gjør alt til å handle om deg og dine følelser og at det er derfor de skyver deg bort og ikke ønsker å snakke med deg om det. Det må du bare respektere og gi slipp på tanker og følelser rundt å ønske å snakke med de om dette. De viser jo helt tydelig at dette ikke er noe de ønsker å snakke med deg om.

Bedre at du trekker deg unna de og heller fokuserer på å bearbeide egen sorg og la de eie sin egen sorg. Det er like normalt å ikke snakke sammen om slikt, som det er for noen å snakke om det. Din familie er vel ulik deg på det området.

Sånn er livet. Det er ikke som Hollywood filmer hvor det snakkes om alt og ingenting.

Anonymkode: e2a3e...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det kan hende de føler at du gjør alt til å handle om deg og dine følelser og at det er derfor de skyver deg bort og ikke ønsker å snakke med deg om det. Det må du bare respektere og gi slipp på tanker og følelser rundt å ønske å snakke med de om dette. De viser jo helt tydelig at dette ikke er noe de ønsker å snakke med deg om.

Bedre at du trekker deg unna de og heller fokuserer på å bearbeide egen sorg og la de eie sin egen sorg. Det er like normalt å ikke snakke sammen om slikt, som det er for noen å snakke om det. Din familie er vel ulik deg på det området.

Sånn er livet. Det er ikke som Hollywood filmer hvor det snakkes om alt og ingenting.

Anonymkode: e2a3e...b36

Nei, det er ikke slik. De ønsker ikke snakke om det generelt, og i det hele tatt. Uavhenig av meg. 
Nei, de føler heller ikke at jeg gjør dette til at det skal handle om meg. 
usympatisk svar. 
Jeg har ikke snakket med familien om det som skjedde på snart 2 år. 
Ikke nevnt med et ord. 
Men om jeg blir sykmeldt og ikke har det helt bra så spør de. Hva skjer? Er du syk? 
Da lyver jeg og sier jeg har migrene etc. for jeg kan jo ikke si det som samt er, for da blir de trigget. Så det er vanskelig å slite med noe som man også selv må skjule. 
Det blir en ekstra belastning. Folk generelt som venner osv. har jo gått videre for lengst, det er de som opplever det som står i det lenge. 
jeg tar alt dette med psykologen, men vet det hadde hjulpet mye å dele tanker med familien, da de nok var samme tankene, og vi kunne føle seg mindre alene. Men det gjør jeg altså ikke. 
blir nok lettere å bære for meg etterhvert også 
 

Anonymkode: c2acb...bde