Hvordan komme nærmere hverandre i nytt forhold? Føles distansert, har lite å snakke om..

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne i 30-åra) har vært sammen med en mann i et halvt års tid. Det er mye som er veldig, veldig bra.  Han er snill, god, oppmerksom, har tidligere greid å gjøre meg svært trygg på relasjonen, han er en smart og oppegående fyr som lærer meg mye, han får meg til å le, han er en beundringsverdig flott pappa, og vi har bedre seksuell kjemi enn jeg noen gang har opplevd tidligere.

Men.... jeg kommer fra et tidligere langt forhold der vi virkelig var hverandres bestevenn og kjærligheten vår bygget mye på at vi kjente hverandre på måter ingen andre gjorde. Det ble vår "boble" hvor vi virkelig kunne være oss selv helt. Vi var hverandres familie lenge før vi hadd barn sammen. Vi kjente til alle traumer, gamle og nye, fremtidige drømmer og ambisjoner, hva vi var stolte av og hva vi skammet oss over. I parterapi lærte vi at vi hadde en omfattende "kjærestekatalog". 

Med min nye partner er det så vanskelig å komme under huden på han..  Å bli virkelig personlige. Noe av det kan kanskje forklares med at han strengt tatt ikke har så mye traumer, og dermed heller ikke så mye "mørke" og sårbarhet å dele. Men han har jo også gått igjennom en skillsmisse med barn invovlert, og heller ikke innenfor det temaet byr han på sårbarhet. Han sier at han kunne føle seg avvist når han forsøkte å dele om livet sitt med daværende partner, men utover dette er storyen at de bare ikke hadde riktige følelser for hverandre og at de ble enige om å bryte opp på et eller annet tidspunkt. Ingenting om hvordan det var å gi tapt på forholdet, sorgen over det som ikke ble. 

Han er gjennomgående stabil og positiv og optimistisk, og dette er jo kvaliteter jeg setter ekstremt stor pris på, men jeg føler meg likevel litt distansert fra han fordi han ikke viser sine sårbarheter når jeg byr på mine. Det blir også en følelse av ensomhet og avvisning i at mine ting blir møtt med "ja og ha" og jeg får gjerne inntrykk at han vil videre i samtalen, at han synes det er fryktelig ubehagelig med ting som ikke har positivt fortegn. Det har ført til at det er definerende ting om meg selv jeg ikke har fortalt, og mye tanker jeg fortsatt har om det å være skilt og ha startet på nytt, fordi jeg er redd for å bli møtt på samme måte.

Alt dette gjør meg usikker, så usikker at jeg blir redd for at det ikke er noen fremtid. Stoler han ikke på meg med sin bagasje? Er han ute av stand til å snakke om tunge ting? Tåler han ikke min bagasje om jeg er helt ærlig om den? Eller enda verre, ute av stand til å stå i tunge ting sammen med meg? 

Overtenker jeg, eller er det andre som har kjent på det samme? Og hvis ja, hvordan kom dere videre og nærmere hverandre?

Håper på noen gode tanker her nå ❤️ 

Anonymkode: 01c01...132

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du overtenker i det hele tatt. Det er helt naturlig å ønske å føle seg sett, hørt og forstått. De vanskelige tingene du har gått gjennom er jo også en del av deg, og du er veldig sårbar når du snakker om disse tingene. Å føle seg avvist i slike øyeblikk er veldig vondt. 

Det at man er sårbar og blottlegger seg gjør jo også at man kanskje er mer var for avvisning. Kroppsspråk, uttrykk eller utsagn hos partneren kan gjerne tolkes som avvisning i slike øyeblikk, mens de i andre mindre sårbare øyeblikk ikke virker avvisende.

Uansett tenker jeg det er viktig at du snakker med partneren din om dette. Du kan ikke tvinge ham til å åpne seg om sine sårbarheter, men du kan uttrykke hvordan du ønsker å bli møtt når du åpner deg. "Når jeg forteller deg dette så trenger jeg at du ..." osv.

Selv har jeg vært i et forhold der jeg rett og slett ble forlatt alene i et rom dersom jeg gråt og forsøkte å fortelle om barndommen for eksempel. Han var ikke mottakelig i det hele tatt og bare taklet det ikke. Jeg forsøkte å snakke med ham om dette, men det ble for vanskelig for ham. Det endte med at jeg avsluttet forholdet. Nå var han ekstremt dårlig på å stille opp for meg på flere måter enn den jeg nevnte her, så forholdet var egentlig ikke optimalt i utgangspunktet.

Det betyr ikke at du ikke kan få ting til å fungere med din partner. Jeg tenker det er viktig å være tydelig på hva man har behov for. Så lenge man har kommunisert sine behov og partner har forstått dette, så blir det jo egentlig opp til deg å vurdere om han greier å tilfredsstille disse behovene eller ikke. Og skulle det bli vanskelig så er det jo alltids mulig å be om hjelp fra noen profesjonelle.

Ønsker dere lykke til

Anonymkode: a6c3d...0d4

[AnonymBruker]

Nå er det ikke alle som liker å snakke om absolutt alt, og jeg er kvinne og mer som mannen din. Jeg liker best å oppleve ting sammen, og ha en dypere samtale nå og da, men for mye prat misliker jeg. Vil ikke føle meg som en psykolog, og jeg trenger heller ikke at en partner er det for meg. Jeg syns mye prat om traumer og tidligere problemer og alt som er mer tungt blir veldig krevende, og ting kan bli nevnt uten de dype samtalene så ofte. Du må jo veie for og mot og finne ut hva som er viktigst for deg, for vi legger vekt på ulike ting. 

Anonymkode: e0607...4c9

[AnonymBruker]

Jeg ble så nysgjerrig på hvorfor du ble skilt når dere hadde det så bra?

Anonymkode: 13599...775

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg ts, og har kommet frem til at det vennskapet og det båndet du så godt beskriver med din x er alfa og omega for meg i et forhold. 
Uten det mister jeg fort interessen.. 

 

Anonymkode: 6f89d...c02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes ikke du overtenker i det hele tatt. Det er helt naturlig å ønske å føle seg sett, hørt og forstått. De vanskelige tingene du har gått gjennom er jo også en del av deg, og du er veldig sårbar når du snakker om disse tingene. Å føle seg avvist i slike øyeblikk er veldig vondt. 

Det at man er sårbar og blottlegger seg gjør jo også at man kanskje er mer var for avvisning. Kroppsspråk, uttrykk eller utsagn hos partneren kan gjerne tolkes som avvisning i slike øyeblikk, mens de i andre mindre sårbare øyeblikk ikke virker avvisende.

Uansett tenker jeg det er viktig at du snakker med partneren din om dette. Du kan ikke tvinge ham til å åpne seg om sine sårbarheter, men du kan uttrykke hvordan du ønsker å bli møtt når du åpner deg. "Når jeg forteller deg dette så trenger jeg at du ..." osv.

Selv har jeg vært i et forhold der jeg rett og slett ble forlatt alene i et rom dersom jeg gråt og forsøkte å fortelle om barndommen for eksempel. Han var ikke mottakelig i det hele tatt og bare taklet det ikke. Jeg forsøkte å snakke med ham om dette, men det ble for vanskelig for ham. Det endte med at jeg avsluttet forholdet. Nå var han ekstremt dårlig på å stille opp for meg på flere måter enn den jeg nevnte her, så forholdet var egentlig ikke optimalt i utgangspunktet.

Det betyr ikke at du ikke kan få ting til å fungere med din partner. Jeg tenker det er viktig å være tydelig på hva man har behov for. Så lenge man har kommunisert sine behov og partner har forstått dette, så blir det jo egentlig opp til deg å vurdere om han greier å tilfredsstille disse behovene eller ikke. Og skulle det bli vanskelig så er det jo alltids mulig å be om hjelp fra noen profesjonelle.

Ønsker dere lykke til

Anonymkode: a6c3d...0d4

Takk for svar, og veldig leit å høre at du ble behandlet på den måten!  Min nye partner er virkelig raus og stiller opp i alle settinger han har fått mulighet til, men det er altså alle disse andre settingene vi ikke kommer i posisjon til å dele.. Takk for nyttig svar, det blir tydelig for meg at jeg må kommunisere dette bedre, og gi han muligheten til å møte meg der han kan.

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Nå er det ikke alle som liker å snakke om absolutt alt, og jeg er kvinne og mer som mannen din. Jeg liker best å oppleve ting sammen, og ha en dypere samtale nå og da, men for mye prat misliker jeg. Vil ikke føle meg som en psykolog, og jeg trenger heller ikke at en partner er det for meg. Jeg syns mye prat om traumer og tidligere problemer og alt som er mer tungt blir veldig krevende, og ting kan bli nevnt uten de dype samtalene så ofte. Du må jo veie for og mot og finne ut hva som er viktigst for deg, for vi legger vekt på ulike ting. 

Anonymkode: e0607...4c9

Takk for svar. Veldig greit med et annet perspektiv inn også.  Jeg har aldri hatt den typen forhold som du beskriver, selv om jeg ikke akkurat føler jeg har vært i noen terapisetting i forholdene før. Kan jo hende han er litt som deg, så jeg setter pris på perspektivet

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg ble så nysgjerrig på hvorfor du ble skilt når dere hadde det så bra?

Anonymkode: 13599...775

Han ble dessverre plutselig svært syk, og fikk som konsekvens en varig og stor endring i sin personlighet. Alt jeg beskrev i hovedinnlegget ble borte over natten, og den mannen han var finnes ikke mer. Jeg greide over tid ikke å være gift med en fremmed som ikke var snill med meg, derfor skilsmisse.

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har det som deg ts, og har kommet frem til at det vennskapet og det båndet du så godt beskriver med din x er alfa og omega for meg i et forhold. 
Uten det mister jeg fort interessen.. 

 

Anonymkode: 6f89d...c02

Takk for svar, det er nyttig å høre at dette behovet ikke er helt uvanlig.. 

 

 

TS

Anonymkode: 01c01...132

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Føler meg storforlangende og utakknemlig som i det hele tatt kjenner på at det kanskje mangler noe mellom oss. 

Jeg opplever at det blir bedre og bedre, at de tingene jeg savnet i starten sakte men sikkert faller på plass. I vårt tilfelle har vi begge vært singel en del år, og han har kun ett forhold bak seg (skilt nå) som var fornuftekteskap pga graviditet, og ikke forelsket/kjærlighet. Han må på en måte "tines opp", men det er fortsatt ting jeg kjenner jeg lengter etter i den emosjonelle nærheten. Kan jeg akseptere et liv uten det?

Mannen er fantastisk, lojal, trofast, trygg, stabil, en god elsker, god far, snill, bidrar med matlaging og huslige oppgaver, vi har like interesser, men på tross av å være god på kos og fysisk nærhet så er han ikke romantisk eller spesielt god på å koble seg på sjelen min. Der han bare SER meg og skjønner meg. Slik som jeg har opplevd før, med andre. Og det å bli sett på en sånn måte er så godt. 

Vet jeg burde sette pris på alt det andre. Og bare det faktum at jeg vet han aldri kommer til å være utro eller slike ting burde omtrent være nok til være strålende fornøyd nå til dags. Tenk en mann som kysser meg hver morgen og kveld, holder hånden min på sofaen, elsker med meg hver dag, lager mat sammen med meg, uoppfordret går med bosset, handler mat, fikser sykler, henter meg om natten om jeg en sjelden gang finner på noe med venninner... selvfølgelig burde jeg være fornøyd..

Anonymkode: f4bba...7c6

[AnonymBruker]

Det jeg falt for med kjæresten min er nettopp at sjelene vår koblet på hverandre før vi i det hele tatt traff fysisk. Vi møttes på datingapp og chatten ble så intens at vi måtte ringe og prate for å si alt vi hadde på hjertet. Alt fra fortid, nåtid, ønsker om fremtiden og alt i mellom. 
 

Da vi møttes var det som om vi allerede kjente hverandre. Daten varte 1 døgn og vi stoppet aldri å prate.

Han er verdens varmeste og fineste mann. Han ser meg for alt jeg er, på godt og vondt, og han er glad i alle delene av meg. 
 

Vi har ganske lik bakgrunn da. Samme verdier, moraler og syn på barneoppdragelse.

Og viktigste av alt. Instinkt og magefølelse har ikke laget en eneste lyd. I HVER relasjon tidligere har det vært NOE jeg har kjent på, men ikke lyttet til fordi jeg lot meg rive med, men som voksen så ser jeg det så krystallklart hvorfor de forholdene ikke funket i lengden. De var ikke rett for meg. 
 

Som 40 åring har jeg klare krav og forventninger om jeg skal være i et nytt forhold. Jeg må kunne være alt jeg er og være ærlig om den jeg er. Og han må elske hver bit av den jeg er. Jeg vil føle meg sett og hørt og jeg vil føle at jeg har en bestevenn, elsker, partner og kjæreste i en og samme person.

Med han er jeg aldri ensom. Han gjør meg lykkelig og når vi er sammen er vi i vår egen boble der vi får masse ro, energi og overskudd. Vi lader hverandre opp. 
 

 

Anonymkode: daa42...20f