Det går ikke an å diskutere med moren min.

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er utrolig vanskelig å ha en rolig diskusjon med moren min. Hun er veldig flink til å gi kritikk, men tåler det svært dårlig selv og mener selv at hun «alltid har rett». Hun elsker også å komme med kommentarer som «ja, der kan du se hvor naiv du er!» og gjerne si det i en frydefull og samtidig nedlatende tone. Jeg har aldri fått en oppriktig unnskyldning fra henne på noe, hun innrømmer aldri å ha gjort noe feil, går i offerrollen, tier, blir sint eller sier hun ikke husker ting. En gang hvor hun gikk inn i offerrollen da jeg konfronterte henne med omsorgssvikt i oppveksten så sa hun gråtkvalt unnskyld flere ganger på tlf med faren min i bakgrunn. Dette følte jeg bare var et skuespill foran faren min for å vise hvor «stygg» jeg var. Ikke lenge etterpå fikk jeg dette bekreftet da jeg fikk høre av tanten min at moren min hadde sagt jeg hadde bedt meg om unnskyldning og lagt meg langflat..

Til og med da hun innblandet seg i matlaging og var uvøren da hun med uhell klarte å gjøre så noe kokende vann skåldet meg så sa hun ikke unnskyld. Det var jo med uhell, men jeg vil bare få frem at ordet unnskyld finnes ikke i hennes vokabular.  

Hun har kastet en kaffekopp fra seg under krangel og hun har beskyldt meg for å ha blitt hjernevasket hvis jeg for en gangs skyld har svart for meg. Da jeg var 19 år og hadde to marsvin sa hun gråtkvalt og hysterisk under en krangel at de var det bare å skyte.
Det er hun ikke vant til at jeg gjør er å svare for meg og har alltid sammen med den eldre søsteren min vært på lag sammen mot meg hvor jeg ikke har tatt igjen. Dynamikken har jo vært veldig vanskelig ettersom de er to mot en og stiller sterkere.
Dette skjer også nå i godt voksen alder og jeg merker en forskjell på oppførselen deres når de er sammen med meg begge to i forhold til hver for seg. Når vi alle tre er sammen kommer det gjerne spydige kommentarer pakket inn i humor som jeg blir beskyldt for å være «sårbar» hvis jeg reagerer. 

Kommentarer kan være søsteren min som forteller at en nabo av meg spurte henne da hun besøkte meg om hun bodde her. 
«Da fikk jeg lyst til å svare: ser det sånn ut?!» Hun hintet da til den dyre bilen sin og moren og søsteren min lo godt. 
 

Da jeg senere tok opp med søsteren min at jeg syntes dette var stygt sagt så langet hun  ut om hvor sårbar jeg er og at hun ikke klarer å slappe av rundt meg pga det.

Det går ikke an å diskutere noe med moren min ( eller søsteren min for den saks skyld ) og faren min er veldig konfliktsky. Da søsteren min sa den kommentaren stirret han bare ned i middagstallerken og sa ingenting. Moren min blir alltid forsvart med «stakkars mamma» uansett hva hun gjør og uansett hvor bevisst en stygg handling er. Alt hun gjør blir forsvart, ting blir snudd opp ned hvis man snakker henne imot og man blir sittende igjen som den store stygge ulven. Det går ikke an å vinne noen diskusjon med henne og hun står aldri til ansvar. 

Er det noen som opplever lignende med familie eller andre relasjoner? Hvordan håndterer dere det? 

 

Anonymkode: 387d1...e5d

[AnonymBruker]

Korreksjon: Moren min hadde sagt at jeg ba henne om unnskyldning og la meg langflat. 
 

Ts

Anonymkode: 387d1...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg syntes det er utrolig vanskelig å ha en rolig diskusjon med moren min. Hun er veldig flink til å gi kritikk, men tåler det svært dårlig selv og mener selv at hun «alltid har rett». Hun elsker også å komme med kommentarer som «ja, der kan du se hvor naiv du er!» og gjerne si det i en frydefull og samtidig nedlatende tone. Jeg har aldri fått en oppriktig unnskyldning fra henne på noe, hun innrømmer aldri å ha gjort noe feil, går i offerrollen, tier, blir sint eller sier hun ikke husker ting. En gang hvor hun gikk inn i offerrollen da jeg konfronterte henne med omsorgssvikt i oppveksten så sa hun gråtkvalt unnskyld flere ganger på tlf med faren min i bakgrunn. Dette følte jeg bare var et skuespill foran faren min for å vise hvor «stygg» jeg var. Ikke lenge etterpå fikk jeg dette bekreftet da jeg fikk høre av tanten min at moren min hadde sagt jeg hadde bedt meg om unnskyldning og lagt meg langflat..

Til og med da hun innblandet seg i matlaging og var uvøren da hun med uhell klarte å gjøre så noe kokende vann skåldet meg så sa hun ikke unnskyld. Det var jo med uhell, men jeg vil bare få frem at ordet unnskyld finnes ikke i hennes vokabular.  

Hun har kastet en kaffekopp fra seg under krangel og hun har beskyldt meg for å ha blitt hjernevasket hvis jeg for en gangs skyld har svart for meg. Da jeg var 19 år og hadde to marsvin sa hun gråtkvalt og hysterisk under en krangel at de var det bare å skyte.
Det er hun ikke vant til at jeg gjør er å svare for meg og har alltid sammen med den eldre søsteren min vært på lag sammen mot meg hvor jeg ikke har tatt igjen. Dynamikken har jo vært veldig vanskelig ettersom de er to mot en og stiller sterkere.
Dette skjer også nå i godt voksen alder og jeg merker en forskjell på oppførselen deres når de er sammen med meg begge to i forhold til hver for seg. Når vi alle tre er sammen kommer det gjerne spydige kommentarer pakket inn i humor som jeg blir beskyldt for å være «sårbar» hvis jeg reagerer. 

Kommentarer kan være søsteren min som forteller at en nabo av meg spurte henne da hun besøkte meg om hun bodde her. 
«Da fikk jeg lyst til å svare: ser det sånn ut?!» Hun hintet da til den dyre bilen sin og moren og søsteren min lo godt. 
 

Da jeg senere tok opp med søsteren min at jeg syntes dette var stygt sagt så langet hun  ut om hvor sårbar jeg er og at hun ikke klarer å slappe av rundt meg pga det.

Det går ikke an å diskutere noe med moren min ( eller søsteren min for den saks skyld ) og faren min er veldig konfliktsky. Da søsteren min sa den kommentaren stirret han bare ned i middagstallerken og sa ingenting. Moren min blir alltid forsvart med «stakkars mamma» uansett hva hun gjør og uansett hvor bevisst en stygg handling er. Alt hun gjør blir forsvart, ting blir snudd opp ned hvis man snakker henne imot og man blir sittende igjen som den store stygge ulven. Det går ikke an å vinne noen diskusjon med henne og hun står aldri til ansvar. 

Er det noen som opplever lignende med familie eller andre relasjoner? Hvordan håndterer dere det? 

 

Anonymkode: 387d1...e5d

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men sånn jeg kjenner meg selv hadde jeg nok brutt med dem for lenge siden. Slik dynamikk får man ikke endret. Jeg vokste opp med en i nær familie som kjeftet og kritiserte og bare laget uro. Heldigvis er vedkommende ikke min forelder eller søsken, men et ledd utenfor, og det var lett å kutte all kontakt. Det er selvsagt annerledes med helt umiddelbare familie. Men du blir visst ikke verdsatt og elsket for den du er, bare en brikke i mors narcisisstiske spill. 

Anonymkode: e6d7b...472

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å sette grenser, ts. I en barndom som du beskriver lærer man ikke normal grensesetting, fordi foreldre som din mor har en uttalt egeninteresse av at du er en dørmatte. For henne. Og det har hun derfor - med viten og vilje - oppdratt deg til å være.

Grensesetting er ikke å forsøke få nedre til å endre adferd. Grensesetting tar høyde for at mennesker er som de velger å være. Og har all rett til å fortsatt være slik. Din mors adferd er et aktivt valg hun har tatt. 
 

Så hva er grensesetting? Det er å bestemme hvilken adferd folk får lov til å utsette deg for. Og dersom de velger å bryte de grensene ta innover seg at det betyr at folk aktivt ønsker å trå over et hardt «nei» fra deg. Så da reiser du deg. Og så går du. Pg på veien ut formidler du - tydelig og uten omsvøp - at de får be om tilgivelse, skissere en plan for endring og så kan dere, på dine premisser, vurdere å re-etablere et forhold.

Når du sier «slik snakker du ikke til meg» så er «selvsgat ikke» eller «jeg beklager!» eksempler på akseptable svar. Argumenter? Årsaker? Bagatellisering? Det er eksempler på respektløse svar.

Så sett en hard grense for hva mennesker - din mor inkludert - får lov til å si til deg. Og gå når eller om folk velger (for det er et valg!) å trå over. Grensesetting kan bety at du må bryte kontakten med mennesker du nå har i lovet ditt. Men det vil aldri, noensinne, bety at du må bryte kontakten med mennesker som er glade i deg. Slike mennesker trår aldri over grenser. 

Anonymkode: bf7b7...25f

[KaraThrace]

Les deg opp på emosjonelt umodne foreldre. Man skal ikke diagnostisere andre på nett, men moren din høres utrolig narsissistisk ut. Det høres også ut som at søsteren din er the golden child. Så har du noen stikkord å Google etter. Kanskje du kjenner deg igjen i noe og kan få hjelp sånn. Det viktigste er at det blir bedre, TS. ❤️❤️

https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/adult-children-of-emotionally-immature-parents-9781626251700?gad_source=1&gclid=CjwKCAjw1920BhA3EiwAJT3lSWmdD-2OzBSAN6wMDaGe1HcwMzXHwqubCQITH1dmiSD8PZK39yBilRoCfrQQAvD_BwE

[AnonymBruker]

KaraThrace skrev (5 minutter siden):

Les deg opp på emosjonelt umodne foreldre. Man skal ikke diagnostisere andre på nett, men moren din høres utrolig narsissistisk ut. Det høres også ut som at søsteren din er the golden child. Så har du noen stikkord å Google etter. Kanskje du kjenner deg igjen i noe og kan få hjelp sånn. Det viktigste er at det blir bedre, TS. ❤️❤️

https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/adult-children-of-emotionally-immature-parents-9781626251700?gad_source=1&gclid=CjwKCAjw1920BhA3EiwAJT3lSWmdD-2OzBSAN6wMDaGe1HcwMzXHwqubCQITH1dmiSD8PZK39yBilRoCfrQQAvD_BwE

Vær forsiktig med å betegne noen som narsissistiske. Det er en ganske alvorlig personlighetsforstyrrelse som de færreste heldigvis har. Det jeg derimot er enig i, er at moren til TS er emosjonelt umoden. 

Jeg kan relatere litt til det du skriver, TS. Nå høres din mor litt mer "ekstrem" ut enn min, men jeg kan ikke diskutere med min heller. Det hender hun er i en god sinnsstemning hvor hun er grei å diskutere med, men det varierer. Det kommer også litt an på hva vi diskuterer, om det er en diskusjon hvor jeg presenterer et helt annet synspunkt enn det hun har som hun også er ukomfortabel med, så kan hun bli sint/oppgitt og gå på meg som person at jeg ikke har peiling, burde lese meg opp, ikke vet noe osv. 

Jeg velger å bare ikke diskutere noe med henne. Noen ganger klarer jeg ikke la være. Jeg har lært av det i det minste, at jeg ikke skal holde på slik. Jeg tar også litt avstand. Jeg er kjempe glad i henne og vi har en god relasjon ellers, men på noen punkt er det skadelig for meg og det tar jeg som sagt stor avstand fra. Hun prøver så godt hun kan og har sine vansker, hun ser det bare ikke selv.  

Anonymkode: ed5a6...a81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vær forsiktig med å betegne noen som narsissistiske. Det er en ganske alvorlig personlighetsforstyrrelse som de færreste heldigvis har. Det jeg derimot er enig i, er at moren til TS er emosjonelt umoden. 

Jeg kan relatere litt til det du skriver, TS. Nå høres din mor litt mer "ekstrem" ut enn min, men jeg kan ikke diskutere med min heller. Det hender hun er i en god sinnsstemning hvor hun er grei å diskutere med, men det varierer. Det kommer også litt an på hva vi diskuterer, om det er en diskusjon hvor jeg presenterer et helt annet synspunkt enn det hun har som hun også er ukomfortabel med, så kan hun bli sint/oppgitt og gå på meg som person at jeg ikke har peiling, burde lese meg opp, ikke vet noe osv. 

Jeg velger å bare ikke diskutere noe med henne. Noen ganger klarer jeg ikke la være. Jeg har lært av det i det minste, at jeg ikke skal holde på slik. Jeg tar også litt avstand. Jeg er kjempe glad i henne og vi har en god relasjon ellers, men på noen punkt er det skadelig for meg og det tar jeg som sagt stor avstand fra. Hun prøver så godt hun kan og har sine vansker, hun ser det bare ikke selv.  

Anonymkode: ed5a6...a81

Har hun faktisk kunnskaper og gjennomtenkte meninger, eller er hun type bastant, ikke interessert i å endre oppfatning? Jeg tenker at noen er under gjennomsnittet intelligente, og forstår rett og slett ikke at de kan ta feil. 

Anonymkode: e6d7b...472

[Gjest Azarael]

Jeg opplever lignende med min mor. Din mors atferd er et aktivt valg hun selv har tatt, samme med min mor. Det er vondt men noen ganger så må man bare bryte med foreldre, iallefall sette grenser eventuelt få distanse. Noen foreldre er for syke og vil aldri forandre seg, iallefall ikke min, hun er 60 år nå. 

Jeg selv og min halvsøster prøver å sette grenser, og distanse.

Ønsker deg alt godt. ❤️

Endret 17. juli 2024 av Azarael

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har hun faktisk kunnskaper og gjennomtenkte meninger, eller er hun type bastant, ikke interessert i å endre oppfatning? Jeg tenker at noen er under gjennomsnittet intelligente, og forstår rett og slett ikke at de kan ta feil. 

Anonymkode: e6d7b...472

Enkelte ting har hun kunnskap om, ja. Men det er enkelte ting der hun er helt ute og kjøre. For eksempel ting som angår helse, der har hun tatt til seg mye dårlig informasjon og kunnskap som hun tror er riktig fordi det passer henne best å mene det, om det gir mening. For eksempel at det er umulig for henne å gå ned i vekt fordi "alle" i familien hennes er overvektige. Jeg vil ikke si hun er mindre intelligent, men benektende angående enkelte temaer? Jeg syns situasjonen din høres mye verre ut enn min og hadde jeg vært deg ville jeg tatt avstand. Trenger ikke kutte henne helt ut, men holde kontakten kun til et nødvendig nivå.

Anonymkode: ed5a6...a81

[Lill60]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men sånn jeg kjenner meg selv hadde jeg nok brutt med dem for lenge siden. Slik dynamikk får man ikke endret. Jeg vokste opp med en i nær familie som kjeftet og kritiserte og bare laget uro. Heldigvis er vedkommende ikke min forelder eller søsken, men et ledd utenfor, og det var lett å kutte all kontakt. Det er selvsagt annerledes med helt umiddelbare familie. Men du blir visst ikke verdsatt og elsket for den du er, bare en brikke i mors narcisisstiske spill. 

Anonymkode: e6d7b...472

Jeg har i godt voksen alder gått null kontakt med min mor for snart tre år siden. Den dagen jeg forstod hva hun var opplevde jeg å bli "fri". Toss at jeg var mor og bestemor hadde jeg knapt tatt en avgjørelse selv av redsel for hva som ville komme, det kom mye, veldig mye stygge løgner om meg. Jeg hadde ikke forstått hva hun i tillegg til sin psykiske mishandling som bla  innebar en sykelig form for kontroll, en kontroll som er vanskelig for andre å forstå. Jeg husker tilbake på første minne om ho, jeg fikk ordentlig juling for å ha tisset meg ut (mellom to og tre år var jeg), deretter hev ho meg i en kullsvart potetkjeller hvor jeg stod lenge.Jeg skal gjøre en lang historie så  kort som mulig.

Tross i at ho alltid var ekkel og sa stygge ting, ropte og skrek osv skjønte jeg ikke hvor galt dette var, kjente ikke til noe annet. Ho stjal rett og slett livet mitt.  Det var ikke før jeg endelig turte å konfrontere ho med grove løyner  ho hadde sagt om meg.  Ho ble galere enn jeg hadde sett ho før (jeg hadde sett ho mye rasende). Det svartnet for meg og jeg ropte tilbake..Plutselig skjønte jeg hva dette var jeg var vitne til, det narsisstiske raseriet. Akkurat i det øyeblikket dette gikk opp for meg  kjente jeg ho ikke lengre hadde makt over meg. Ikke gjør det på denne måten, før jeg  visste ordet av det hadde hun klart å ringe slekt og venner og "gråtende" fortalt hvor redd ho var meg og fryktelige ting jeg skulle ha gjort. Offerrollen tok, og fikk hun av mange. En såkalt covert narsissist hun er er spesielt gode på det. De er betegnet som den farligste av de farlige for deres offer (de utsatte) av den enkle grunn du ikke blir trodd.  Skal du dra deg ut av slike forhold, sørg for å alliere deg med en  eller flere du stoler på.  Det du ikke vet har/kan du få vondt av..Slike mennesker , spiller ingen rolle om det det er mor eller far har i svertet deg bak din rygg i mange år, du er da utsatt for et karakterdrap på deg og din person..En del av dine nære har da fått såkalt "etablerte sannheter" om deg  som kan bli vanskelig å rette opp i.

Skaff kunnskap rundt dette for lettere å ta avgjørelser i forhold til hva du står i. Tenk på at det din mor og søster gjør er faktisk ikke noe normale empatiske mennesker gjør. En ting til..BLOD ER IKKE ALLTID TYKKERE ENN VANN.

[Lill60]

KaraThrace skrev (39 minutter siden):

Les deg opp på emosjonelt umodne foreldre. Man skal ikke diagnostisere andre på nett, men moren din høres utrolig narsissistisk ut. Det høres også ut som at søsteren din er the golden child. Så har du noen stikkord å Google etter. Kanskje du kjenner deg igjen i noe og kan få hjelp sånn. Det viktigste er at det blir bedre, TS. ❤️❤️

https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/adult-children-of-emotionally-immature-parents-9781626251700?gad_source=1&gclid=CjwKCAjw1920BhA3EiwAJT3lSWmdD-2OzBSAN6wMDaGe1HcwMzXHwqubCQITH1dmiSD8PZK39yBilRoCfrQQAvD_BwE

Tenker det er det samme, man kan kalle de for det også. Men skadene de påfører sine barn er det samme. Den store forskjellen mener jeg er hvorvidt du har "hjertet med deg" (innehar empati) er man ubetinget glad i sine barn gjør man automatisk ikke ting som skader hverken egne eller andre barn, eller voksne for den saks skyld. 

En som var den fremste i verden på psykopati og narsisme sa som følger "paradoksalt nok er det de som er utsatt for disse individene som er i stand til å"diagnostisere" disse. De er de eneste som vet hva de gjør...Dette viser de ikke til andre, tvert imot er de  ofte kjent  for å være meget hyggelige og hjelpsomme mennesker. Det er særdeles viktig å fremstå og være godt likt "der ute". Dette er selve spillet deres.. Hvem skal diagnostisere de? De går ikke til psykologer , de feiler ingenting , tvert imot opfatter de seg selv som "superior" , det er ikke deres handlinger det er noe feil me, det er dine reaksjoner på deres handlinger som er feil. Psykologer og psykiatere kommer sjelden og  aldri i posisjon til å diagnostisere disse, de skulle lært seg å gjenkjenne ofrene deres som ikke alltid selv engang vet at de lider av complex ptsd. Rober Hare som studerte disse fr 1960 måtte studere de i fengslene i USA og CANADA, nesten uten unntak..

[AnonymBruker]

Kjenner til dette ja. Ikke fullt så alvorlig her, for hvis noen blir skadet så klarer de si unnskyld men det er et stress uten like å måtte forholde seg til galskapen og dramaet. Gleder meg til høsten for da slipper jeg mer unna. 

Anonymkode: 34247...6e0