Ville du blitt skremt bort av min bagasje?

[AnonymBruker]

Etter å ha mistet mitt eneste barn for en stund siden har jeg gått fra pappaen. Det å være singel igjen i voksen alder er skummelt, men føler det er vanskeligere med den bagasjen jeg har. Jeg skal nok ikke ha flere barn noen gang men kan være åpen for en partner som har sine egne.

Jeg har helt klart en livssorg som aldri vil gå over, og er redd for at potensielle fremtidige partnere vil skremmes bort av dette. At det blir for mørkt liksom. 
Hva hadde du tenkt? Hadde du turt å satse på en som meg om det ellers var kjemi og interesse? Ville du at jeg fortalte om sorgen min med en gang eller burde jeg avvente litt med den til vi ble bedre kjent?  

Svar gjerne dere kvinner også. Svarene deres er relevante for min eks. 

 

Anonymkode: 73c2e...d7f

[AnonymBruker]

Beklager sorgen ❤️

Vet ikke hva folk flest tenker. Noen kan jo føle at det blir lettere å føle seg nær noen som kan dele noe så sårt. Vet ikke om jeg hadde ventet til noe spesielt tidspunkt. Når tema barn kommer opp (som det kanskje gjør relativt raskt når man er voksen), så ville jeg sagt det. 

Min far og hans tidligere kone mistet et barn. Begge er gift på nytt, har nye gode familier. Har ikke inntrykk av at det var vanskelig for noen av dem. 

Anonymkode: a18ab...43c

[remix2020]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Etter å ha mistet mitt eneste barn for en stund siden har jeg gått fra pappaen. Det å være singel igjen i voksen alder er skummelt, men føler det er vanskeligere med den bagasjen jeg har. Jeg skal nok ikke ha flere barn noen gang men kan være åpen for en partner som har sine egne.

Jeg har helt klart en livssorg som aldri vil gå over, og er redd for at potensielle fremtidige partnere vil skremmes bort av dette. At det blir for mørkt liksom. 
Hva hadde du tenkt? Hadde du turt å satse på en som meg om det ellers var kjemi og interesse? Ville du at jeg fortalte om sorgen min med en gang eller burde jeg avvente litt med den til vi ble bedre kjent?  

Svar gjerne dere kvinner også. Svarene deres er relevante for min eks. 

 

Anonymkode: 73c2e...d7f

Som barnløs mann(51) er det lite som skremmer meg. Jeg hadde nok gitt deg en sjanse for selv om man bærer på en sorg, går livet videre. Alene eller sammen med ny mann, kan du ha livskvalitet og et nydelig liv❤️.

Jeg oppdaget i en alder av 30 at jeg aldri ville bli pappa. Det var en prosess, men det har gått bra. Kan selvsagt ikke likestilles med å miste et barn.

[AnonymBruker]

Umiddelbart tenker jeg at det er rart at du har gått fra din partner i denne situasjonen. Det er jo i en situasjon som dette at dere burde holdt sammen og støttet hverandre. Det er jo det man har en partner til. Å skille lag når dere er så langt nede, gjør vel bare ting enda verre? Med forbehold om at jeg overhodet ikke kjenner til hva slags forhold dere hadde, og har.

At du har mistet et barn trenger ikke være noe som skremmer meg bort. Det kommer helt an på hvordan du takler det. Jeg ville nok synes det ble vanskelig om du graver deg helt ned i det og setter livet totalt på pause, helt ute av stand til å gå videre. Derimot, hvis du reiser deg og kommer deg videre med livet og aksepterer det som har hendt, kunne jeg godt leve med en partner med en slik erfaring. Forventer ikke at du skal glemme det, men at du skal lære deg å leve med det, og at du er i stand til å glede deg over livet videre.

Anonymkode: 8950a...ed9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Etter å ha mistet mitt eneste barn for en stund siden har jeg gått fra pappaen. Det å være singel igjen i voksen alder er skummelt, men føler det er vanskeligere med den bagasjen jeg har. Jeg skal nok ikke ha flere barn noen gang men kan være åpen for en partner som har sine egne.

Jeg har helt klart en livssorg som aldri vil gå over, og er redd for at potensielle fremtidige partnere vil skremmes bort av dette. At det blir for mørkt liksom. 
Hva hadde du tenkt? Hadde du turt å satse på en som meg om det ellers var kjemi og interesse? Ville du at jeg fortalte om sorgen min med en gang eller burde jeg avvente litt med den til vi ble bedre kjent?  

Svar gjerne dere kvinner også. Svarene deres er relevante for min eks. 

 

Anonymkode: 73c2e...d7f

Det var trist 💔

Bagasje burde ikke skremme, men personens innstilling til fortiden og om man dømmer andre på bakgrunn av egne dårlige opplevelser - som årsaken til at du gikk fra partneren din. Bare som et eksempel, ikke ment bokstavelig ❤️

Alle voksne har gått gjennom vanskelige ting. Hvorvidt man ser at man kan finne en vei videre, sammen, blir vel det avgjørende. 

Anonymkode: 77b7d...772

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Umiddelbart tenker jeg at det er rart at du har gått fra din partner i denne situasjonen. Det er jo i en situasjon som dette at dere burde holdt sammen og støttet hverandre. Det er jo det man har en partner til. Å skille lag når dere er så langt nede, gjør vel bare ting enda verre? Med forbehold om at jeg overhodet ikke kjenner til hva slags forhold dere hadde, og har.

At du har mistet et barn trenger ikke være noe som skremmer meg bort. Det kommer helt an på hvordan du takler det. Jeg ville nok synes det ble vanskelig om du graver deg helt ned i det og setter livet totalt på pause, helt ute av stand til å gå videre. Derimot, hvis du reiser deg og kommer deg videre med livet og aksepterer det som har hendt, kunne jeg godt leve med en partner med en slik erfaring. Forventer ikke at du skal glemme det, men at du skal lære deg å leve med det, og at du er i stand til å glede deg over livet videre.

Anonymkode: 8950a...ed9

Så utrolig dømmende. Som om du vet hva som er best for en fremmed person!?

Kanskje det var nettopp mangelen på støtte fra partner som ledet til bruddet?

Anonymkode: f7636...3d4

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Umiddelbart tenker jeg at det er rart at du har gått fra din partner i denne situasjonen. 

Anonymkode: 8950a...ed9

Dummeste jeg har hørt. En vanlig barseltid er ekstremt i seg selv. En grunn til at perioden  kalles unntakstilstand. 

Det er mer vanlig enn uvanlig at man skilles. 

Anonymkode: d43e8...044

[AnonymBruker]

Trist å høre. 

Jeg mener det avgjøres av to viktige ting:

* Måten du bearbeider sorgen. Hvis du går til en coach eller psykolog og har en strategi for hvordan du takler både fortiden men også hvordan du takler nåtiden, er avgjørende. 

* Partneren din sin modenhet. Noen takler andres fortid dårlig. Andre har rom for mye fordi de vet at vi alle har bagasje, selv om ikke alt er sammenlignbart. 

Hadde jeg møtt deg og du fortalte dette tidlig, så hadde jeg ikke latt meg skremme. Men det kommer som sagt på hvor mye du lar det definere deg og styre nåtiden. Jeg ville hatt stor medfølelse for det du har opplevd, men det hadde blitt slitsomt hvis det preger enhver situasjonen. 

M50+

Anonymkode: 10d1c...14b

[AnonymBruker]

Det kommer helt ann på hvordan det påvirker deg.

Anonymkode: 09f25...c55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Umiddelbart tenker jeg at det er rart at du har gått fra din partner i denne situasjonen. Det er jo i en situasjon som dette at dere burde holdt sammen og støttet hverandre. Det er jo det man har en partner til. Å skille lag når dere er så langt nede, gjør vel bare ting enda verre? Med forbehold om at jeg overhodet ikke kjenner til hva slags forhold dere hadde, og har.

 

Anonymkode: 8950a...ed9

Så rart at du tenker det - det er jo ekstremt vanlig at forhold ryker om man får alvorlig kronisk syke barn eller mister et barn. Da jeg jobbet med hjertesyke og kreftsyke barn var det knapt noen foreldre som klarte å holde sammen over tid.

Anonymkode: 89a36...d31

[Tradegy]

Først og fremst tenker jeg at noen som har opplevd det verste, og overlevd, er noen helter. Altså. Man vil aldri evne å forstå, men kan gjøre mest mulig for å vise forståelse

Som partner ville jeg foreslått at vi startet i parterapi. For å sortere tanker. Bli veiledet og støttet. Starte forebyggende, så man visste om hverandres frykter fra starten  

Greier ikke å forestille meg hvordan jeg skulle klart å tilby noe som kunne lindret. 

❤️

[trøndermann38]

Hadde ikke blitt skremt av det nei om det hadde vært kjemi ellers. For min del kunne du godt sagt det i starten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Etter å ha mistet mitt eneste barn for en stund siden har jeg gått fra pappaen. Det å være singel igjen i voksen alder er skummelt, men føler det er vanskeligere med den bagasjen jeg har. Jeg skal nok ikke ha flere barn noen gang men kan være åpen for en partner som har sine egne.

Jeg har helt klart en livssorg som aldri vil gå over, og er redd for at potensielle fremtidige partnere vil skremmes bort av dette. At det blir for mørkt liksom. 
Hva hadde du tenkt? Hadde du turt å satse på en som meg om det ellers var kjemi og interesse? Ville du at jeg fortalte om sorgen min med en gang eller burde jeg avvente litt med den til vi ble bedre kjent?  

Svar gjerne dere kvinner også. Svarene deres er relevante for min eks. 

 

Anonymkode: 73c2e...d7f

Huff, jeg kan nesten ikke forestille meg hvor vondt og transformerende det må være. Jeg tenker du vil trenge en mann med dybde og empati, eller en som kanskje selv har erfaring med å leve videre med store tap. Ønsker deg alt godt. Er forresten kvinne selv.

Anonymkode: 8f1b8...be4

[AnonymBruker]

Du må i allefall ha en mann som er i kontakt med egne følelser og har empati og forståelse, ikke mann av typen "hvorfor være lei seg når en kan være glad og leve livet hurra", det er noen av dem der ute som ikke forstår at sorg og tunge tanker ikke er et valg når det står på. Jeg ville i allefall ha gitt meg selv nok tid til å bearbeide sorg og tapet. Kondolerer så ekstremt mye, kan ikke forestille meg hvor grusomt det er. 

Er kvinne selv. 

Anonymkode: ff01f...686

[Martelè]

Det kommer ann på hvor hemmet en er av sin fortid og hvordan den påvirker en. Om ens mentale tilstand er meget ille, så vil dette selvsagt påvirke et forhold negativt. Personlig ville jeg ikke startet et forhold relativt raskt etter en så traumatiserende opplevelse

Endret 17. juli 2024 av Martelè

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dummeste jeg har hørt. En vanlig barseltid er ekstremt i seg selv. En grunn til at perioden  kalles unntakstilstand. 

Det er mer vanlig enn uvanlig at man skilles. 

Anonymkode: d43e8...044

Vil ikke si at en naturlig tilstand er så ekstremt.

Anonymkode: 3c0dc...1b8

[AnonymBruker]

Det ville ikke skremt meg nei. 
Tenker det ikke trenger å komme opp på 1.-2. date, men etter det er det greit å dele ❤️

Anonymkode: e7b87...e2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Etter å ha mistet mitt eneste barn for en stund siden har jeg gått fra pappaen. Det å være singel igjen i voksen alder er skummelt, men føler det er vanskeligere med den bagasjen jeg har. Jeg skal nok ikke ha flere barn noen gang men kan være åpen for en partner som har sine egne.

Jeg har helt klart en livssorg som aldri vil gå over, og er redd for at potensielle fremtidige partnere vil skremmes bort av dette. At det blir for mørkt liksom. 
Hva hadde du tenkt? Hadde du turt å satse på en som meg om det ellers var kjemi og interesse? Ville du at jeg fortalte om sorgen min med en gang eller burde jeg avvente litt med den til vi ble bedre kjent?  

Svar gjerne dere kvinner også. Svarene deres er relevante for min eks. 

 

Anonymkode: 73c2e...d7f

Jeg tror at det beste du kan gjøre er å heles. At du jobber med sorgen din. ❤️ Den som skulle trigges av det er ikke rett for deg. Det er mange som får store tap i livet og har store sorger og blir visere og dypere som mennesker. Lei meg for tapet ditt. 

Anonymkode: 7a926...5eb

[AnonymBruker]

Jeg ville gjerne visst hvorfor du forlot partneren. Avhengig av det svaret hadde jeg ikke hatt noen problemer med å date deg, og jeg hadde foretrukket åpenhet i løpet av de første få datene. 

Anonymkode: 41905...e55

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye 🌹 Som kvinne ville jeg nok gjere fått visst om denne "bagarsjen" som du selv kaller det tidligst mulig i et dating forløp. 

Anonymkode: ac1ac...6a1