Deprimert samboer

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har bodd sammen i snart 5 år, vært sammen i 7.  I løpet av den tiden har psyken hans gått opp og ned. Han vingler generelt mye om småting, og det har jeg sagt at han må slutte med, for det er umulig å forholde seg til. Bare det å skulle planlegge en middag eller en tur er noen ganger helt håpløst.  De siste par årene har han gått i terapi, han går på medisiner for å dempe angst og depresjon. Innimellom går det kjempefint, og vi har det kjempefint. Men så får han disse mørke periodene sine, og alt går i lås. Han jobber ikke lenger, og jeg føler det er jeg som drar det økonomiske lasset. Han kan bruke penger på helt idiotiske ting, enda jeg sier at vi må spare. Likevel kritiserer han MEG hvis jeg bruker mer penger enn han  hadde tenkt. Jeg bruker ikke pengene på fjas, jeg sparer der jeg kan. Men noen ganger har jeg lyst på det ene pålegget som kostet litt mer enn kokt skinke fra Gilde. Han ser altså ikke seg selv oppi alt dette. 
 

I løpet av de siste to årene, har han også begynt å vingle mye i hvordan han forholder seg til meg, så nå er det ikke bare pålegget på butikken eller hva vi skal ha til middag lengre. Det ene sekundet elsker han meg over alt på jord, det neste vil han ikke se på meg engang. Jeg skjønner at det er depresjonen som gjør dette, men jeg blir så forvirra av det. Ikke har vi nærhet lengre heller, og det sliter jeg veldig med. Han bare vil ikke. Jeg er vanligvis ganske selvsikker hva gjelder kropp og seksualitet, men nå er det så rævva selvfølelse her, at jeg vil grine. Merker at han bare flytter seg lengre bort i senga hvis jeg nærmer meg, og det trenger ikke være fordi jeg vil noe seksuelt engang, noen ganger snur jeg meg bare. Jeg har snakket med han om dette, og han sier at han bare ikke har lyst å ha sex. Han har ikke behov for det. Og jeg vil ikke presse, men jeg har ikke hatt god sex på over ett år. De gangene vi faktisk har det, vil han bare bli fortest mulig ferdig, og han er helt bortevekk, så da holder jeg meg unna. Vil ikke ha det sånn. Det begynner å gå på psyken løs. Siden alt dette skyldes depresjon, ønsker jeg jo å finne tilbake til min gode, gamle kjæreste. Men jeg vet bare ikke hvor lenge jeg skal prøve. Men å gå skremmer jo livet av meg. Dagens økonomi er mye verre enn sist jeg bodde alene, og jeg er redd jeg ikke kommer til å klare meg økonomisk. Jeg kommer til å miste huset mitt, jeg blir nødt å flytte et stykke for å ha råd til å kjøpe noe alene, leieprisene er hinsides. Sånn forholdsmessig til han, begynner jeg snart å bli ferdig med mindre han klarer å kommunisere bedre. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, jeg trengte kanskje bare å få ned tankene mine.

K i 30-årene.

Anonymkode: 76017...851

[AnonymBruker]

Det er jo ikke greit det han gjør. Man kan jo ha empati selv om man er deprimert? Han jobber ikke, men da er han vel sykemeldt og får sykepenger? 

Det er ikke sikkert at du vil miste huset om du feks leier ut et rom. Det finnes løsninger. 

Anonymkode: bc8dc...c7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg og samboer har bodd sammen i snart 5 år, vært sammen i 7.  I løpet av den tiden har psyken hans gått opp og ned. Han vingler generelt mye om småting, og det har jeg sagt at han må slutte med, for det er umulig å forholde seg til. Bare det å skulle planlegge en middag eller en tur er noen ganger helt håpløst.  De siste par årene har han gått i terapi, han går på medisiner for å dempe angst og depresjon. Innimellom går det kjempefint, og vi har det kjempefint. Men så får han disse mørke periodene sine, og alt går i lås. Han jobber ikke lenger, og jeg føler det er jeg som drar det økonomiske lasset. Han kan bruke penger på helt idiotiske ting, enda jeg sier at vi må spare. Likevel kritiserer han MEG hvis jeg bruker mer penger enn han  hadde tenkt. Jeg bruker ikke pengene på fjas, jeg sparer der jeg kan. Men noen ganger har jeg lyst på det ene pålegget som kostet litt mer enn kokt skinke fra Gilde. Han ser altså ikke seg selv oppi alt dette. 
 

I løpet av de siste to årene, har han også begynt å vingle mye i hvordan han forholder seg til meg, så nå er det ikke bare pålegget på butikken eller hva vi skal ha til middag lengre. Det ene sekundet elsker han meg over alt på jord, det neste vil han ikke se på meg engang. Jeg skjønner at det er depresjonen som gjør dette, men jeg blir så forvirra av det. Ikke har vi nærhet lengre heller, og det sliter jeg veldig med. Han bare vil ikke. Jeg er vanligvis ganske selvsikker hva gjelder kropp og seksualitet, men nå er det så rævva selvfølelse her, at jeg vil grine. Merker at han bare flytter seg lengre bort i senga hvis jeg nærmer meg, og det trenger ikke være fordi jeg vil noe seksuelt engang, noen ganger snur jeg meg bare. Jeg har snakket med han om dette, og han sier at han bare ikke har lyst å ha sex. Han har ikke behov for det. Og jeg vil ikke presse, men jeg har ikke hatt god sex på over ett år. De gangene vi faktisk har det, vil han bare bli fortest mulig ferdig, og han er helt bortevekk, så da holder jeg meg unna. Vil ikke ha det sånn. Det begynner å gå på psyken løs. Siden alt dette skyldes depresjon, ønsker jeg jo å finne tilbake til min gode, gamle kjæreste. Men jeg vet bare ikke hvor lenge jeg skal prøve. Men å gå skremmer jo livet av meg. Dagens økonomi er mye verre enn sist jeg bodde alene, og jeg er redd jeg ikke kommer til å klare meg økonomisk. Jeg kommer til å miste huset mitt, jeg blir nødt å flytte et stykke for å ha råd til å kjøpe noe alene, leieprisene er hinsides. Sånn forholdsmessig til han, begynner jeg snart å bli ferdig med mindre han klarer å kommunisere bedre. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, jeg trengte kanskje bare å få ned tankene mine.

K i 30-årene.

Anonymkode: 76017...851

Høres utrolig vondt ut!! 

Å dra fra noen pga psykisk sykdom har sterkt stigma, men noen ganger er det ikke annet å gjøre... jeg har vokst opp med dyp depresjon i nærmeste familie, og det gikk aldri over. Så ble det avslørt cøliaki, men personen fikk aldri orden på kostholdet (dette var på 80-tallet, manglende kunnskap). Jeg har senere fått påvist cøliaki selv, og det viser seg at man kan få store utfordringer både fysisk og psykisk om dette ligger under. Derfor vil jeg nevne det. 

Siden vi er på kg er folk motstandere av å foreslå underliggende årsaker, men jeg synes det er mer matnyttig enn å hoppe til konklusjoner om at du bør gjøre det slutt. Noe annet som kan bidra til angst og depresjon er uopdaget adhd / nevrodivergens. Dette er det blitt mer kunnskap om de siste årene. Om han aldri har hatt særlig evner til å fullføre det han har begynt på, vært umotivert gjennom skole, vært litt i sin egen verden, tendens til å holde på med sine egne prosjekter ... da kan det være adhd (evt uoppmerksom type) som ligger under. Med adhd produseres ikke nok dopamin i hjernen, dvs man har mindre gjennomføringsevne for alt som ikke virker interessant nok. Det nytter ikke med vilje i lengden, man blir helt utkjørt av å prøve å få til livet kun med pur vilje. 

Så jeg vet jo ikke om noe av dette er relevant, men jeg synes det er viktig å nevne i tilfelle det kunne hjelpe han og dere. 

Anonymkode: 137c6...fdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er jo ikke greit det han gjør. Man kan jo ha empati selv om man er deprimert? Han jobber ikke, men da er han vel sykemeldt og får sykepenger? 

Det er ikke sikkert at du vil miste huset om du feks leier ut et rom. Det finnes løsninger. 

Anonymkode: bc8dc...c7a

Han får sykepenger, ja. Han vil bare bruke dem på potetgull og gaming...

Anonymkode: 76017...851

[AnonymBruker]

Om han går på medisiner mot depresjon vil de i mange tilfeller gjøre sexlysten til menn veldig liten. Så, its not you, its the pills! 

 

Anonymkode: 97873...a51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres utrolig vondt ut!! 

Å dra fra noen pga psykisk sykdom har sterkt stigma, men noen ganger er det ikke annet å gjøre... jeg har vokst opp med dyp depresjon i nærmeste familie, og det gikk aldri over. Så ble det avslørt cøliaki, men personen fikk aldri orden på kostholdet (dette var på 80-tallet, manglende kunnskap). Jeg har senere fått påvist cøliaki selv, og det viser seg at man kan få store utfordringer både fysisk og psykisk om dette ligger under. Derfor vil jeg nevne det. 

Siden vi er på kg er folk motstandere av å foreslå underliggende årsaker, men jeg synes det er mer matnyttig enn å hoppe til konklusjoner om at du bør gjøre det slutt. Noe annet som kan bidra til angst og depresjon er uopdaget adhd / nevrodivergens. Dette er det blitt mer kunnskap om de siste årene. Om han aldri har hatt særlig evner til å fullføre det han har begynt på, vært umotivert gjennom skole, vært litt i sin egen verden, tendens til å holde på med sine egne prosjekter ... da kan det være adhd (evt uoppmerksom type) som ligger under. Med adhd produseres ikke nok dopamin i hjernen, dvs man har mindre gjennomføringsevne for alt som ikke virker interessant nok. Det nytter ikke med vilje i lengden, man blir helt utkjørt av å prøve å få til livet kun med pur vilje. 

Så jeg vet jo ikke om noe av dette er relevant, men jeg synes det er viktig å nevne i tilfelle det kunne hjelpe han og dere. 

Anonymkode: 137c6...fdf

Vi har mistenkt adhd lenge, og jeg pusher litt på for at han skal gå med på utredning. Viser det seg at han har det, får han vel medisiner eller annen hjelp?
 

Ts

Anonymkode: 76017...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om han går på medisiner mot depresjon vil de i mange tilfeller gjøre sexlysten til menn veldig liten. Så, its not you, its the pills! 

 

Anonymkode: 97873...a51

Er det sant? Det hjelper jo å høre, faktisk.

Ts.

Anonymkode: 76017...851

[blåbærpai]

Han behandler deg ikke særlig bra. Jeg ville revurdert forholdet. Gikk selv fra en mann med tung depresjon for mange år siden. Og det er jeg sjeleglad for idag. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han får sykepenger, ja. Han vil bare bruke dem på potetgull og gaming...

Anonymkode: 76017...851

Sorry, men jeg hadde gått fra ham altså. Eller i det minste stilt visse krav hvis vi skulle fortsatt. Typ at han skal ta tak i kostholdet, bli med ut en liten tur per dag og være normalt hyggelig. Du kan finne deg en super mann siden, og økonomisk går det fint hvis du går inn for det.

Anonymkode: 1e770...b18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi har mistenkt adhd lenge, og jeg pusher litt på for at han skal gå med på utredning. Viser det seg at han har det, får han vel medisiner eller annen hjelp?
 

Ts

Anonymkode: 76017...851

Ja, da fins det medisiner og hjelp! Om det er adhd, kan medisiner mot depresjon gjøre vondt verre. 

Anbefales sterkt. Ha all mulig dokumentasjon fra skole klart, gjerne en lærer som kan uttale seg, foreldres uttalelser er også viktig, men de er gjerne lite villige til å se noe "unormalt" hos sitt barn. 

Det er verdt å gå gjennom dette! 

Anonymkode: 137c6...fdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, da fins det medisiner og hjelp! Om det er adhd, kan medisiner mot depresjon gjøre vondt verre. 

Anbefales sterkt. Ha all mulig dokumentasjon fra skole klart, gjerne en lærer som kan uttale seg, foreldres uttalelser er også viktig, men de er gjerne lite villige til å se noe "unormalt" hos sitt barn. 

Det er verdt å gå gjennom dette! 

Anonymkode: 137c6...fdf

Skal definitivt prøve.

Ts

Anonymkode: 76017...851

[AnonymBruker]

blåbærpai skrev (5 minutter siden):

Han behandler deg ikke særlig bra. Jeg ville revurdert forholdet. Gikk selv fra en mann med tung depresjon for mange år siden. Og det er jeg sjeleglad for idag. 

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sorry, men jeg hadde gått fra ham altså. Eller i det minste stilt visse krav hvis vi skulle fortsatt. Typ at han skal ta tak i kostholdet, bli med ut en liten tur per dag og være normalt hyggelig. Du kan finne deg en super mann siden, og økonomisk går det fint hvis du går inn for det.

Anonymkode: 1e770...b18

Tro dere meg, kverna går 24/7 nå om hva det riktigste er å gjøre pr nå. Er bare så forvirret. 

Ts

Anonymkode: 76017...851

[blåbærpai]

Har du forsøkt å snakke med ham om det? At du er på grensa til å gå? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg og samboer har bodd sammen i snart 5 år, vært sammen i 7.  I løpet av den tiden har psyken hans gått opp og ned. Han vingler generelt mye om småting, og det har jeg sagt at han må slutte med, for det er umulig å forholde seg til. Bare det å skulle planlegge en middag eller en tur er noen ganger helt håpløst.  De siste par årene har han gått i terapi, han går på medisiner for å dempe angst og depresjon. Innimellom går det kjempefint, og vi har det kjempefint. Men så får han disse mørke periodene sine, og alt går i lås. Han jobber ikke lenger, og jeg føler det er jeg som drar det økonomiske lasset. Han kan bruke penger på helt idiotiske ting, enda jeg sier at vi må spare. Likevel kritiserer han MEG hvis jeg bruker mer penger enn han  hadde tenkt. Jeg bruker ikke pengene på fjas, jeg sparer der jeg kan. Men noen ganger har jeg lyst på det ene pålegget som kostet litt mer enn kokt skinke fra Gilde. Han ser altså ikke seg selv oppi alt dette. 
 

I løpet av de siste to årene, har han også begynt å vingle mye i hvordan han forholder seg til meg, så nå er det ikke bare pålegget på butikken eller hva vi skal ha til middag lengre. Det ene sekundet elsker han meg over alt på jord, det neste vil han ikke se på meg engang. Jeg skjønner at det er depresjonen som gjør dette, men jeg blir så forvirra av det. Ikke har vi nærhet lengre heller, og det sliter jeg veldig med. Han bare vil ikke. Jeg er vanligvis ganske selvsikker hva gjelder kropp og seksualitet, men nå er det så rævva selvfølelse her, at jeg vil grine. Merker at han bare flytter seg lengre bort i senga hvis jeg nærmer meg, og det trenger ikke være fordi jeg vil noe seksuelt engang, noen ganger snur jeg meg bare. Jeg har snakket med han om dette, og han sier at han bare ikke har lyst å ha sex. Han har ikke behov for det. Og jeg vil ikke presse, men jeg har ikke hatt god sex på over ett år. De gangene vi faktisk har det, vil han bare bli fortest mulig ferdig, og han er helt bortevekk, så da holder jeg meg unna. Vil ikke ha det sånn. Det begynner å gå på psyken løs. Siden alt dette skyldes depresjon, ønsker jeg jo å finne tilbake til min gode, gamle kjæreste. Men jeg vet bare ikke hvor lenge jeg skal prøve. Men å gå skremmer jo livet av meg. Dagens økonomi er mye verre enn sist jeg bodde alene, og jeg er redd jeg ikke kommer til å klare meg økonomisk. Jeg kommer til å miste huset mitt, jeg blir nødt å flytte et stykke for å ha råd til å kjøpe noe alene, leieprisene er hinsides. Sånn forholdsmessig til han, begynner jeg snart å bli ferdig med mindre han klarer å kommunisere bedre. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, jeg trengte kanskje bare å få ned tankene mine.

K i 30-årene.

Anonymkode: 76017...851

Eier du huset. Kan du jo leie ut et rom. Så dekker det endel av boutgifter. Evnt se etter noe billigere 

Anonymkode: 8337c...b87

[AnonymBruker]

blåbærpai skrev (34 minutter siden):

Har du forsøkt å snakke med ham om det? At du er på grensa til å gå? 

Snakket faktisk nettopp om det. Ikke helt ferdig, måtte ha en pause. Håper vi kan komme frem til noe som funker for begge. For dette funker ikke for noen

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Eier du huset. Kan du jo leie ut et rom. Så dekker det endel av boutgifter. Evnt se etter noe billigere 

Anonymkode: 8337c...b87

Vi eier sammen. Har bare to soverom, og det ene er mitt barns.

Ts

Anonymkode: 76017...851

[Snublefot62]

Sykdom er ikke en fribillett til å behandle andre dårlig.

Han må vise at han vil jobbe for å bli bedre. Vise at han tar tak i ting. Tar ansvar.

For gjør han ikke det og forventer at du skal bære hele lasset, og forventer å kunne behandle deg dårlig, så er det ikke liv laga.

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (2 minutter siden):

Sykdom er ikke en fribillett til å behandle andre dårlig.

Han må vise at han vil jobbe for å bli bedre. Vise at han tar tak i ting. Tar ansvar.

For gjør han ikke det og forventer at du skal bære hele lasset, og forventer å kunne behandle deg dårlig, så er det ikke liv laga.

100% enig. 

Ts

Anonymkode: 76017...851

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

100% enig. 

Ts

Anonymkode: 76017...851

Det blir ikke lett selv om han gjør disse tingene. Men da er det i det minste håp om at ting kan bli bedre over tid og mer stabilt.

[AnonymBruker]

Redd deg selv mens du kan. Du kommer til å bli helt utslitt av å leve sammen med han der, han bare trykker deg ned og slik skal det ikke være. Psyken hans kommer alltid til å svinge, orker du dette resten av livet?

Anonymkode: e73b5...962

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

100% enig. 

Ts

Anonymkode: 76017...851

Ønsker han selv å gå gjennom denne adhd-utredningen? Kan hende han har null motivasjon for det også. (Som i så fall kan være nok et adhd-symptom, ironisk nok). 

Han er jo et selvstendig, voksent menneske som ikne kan tvinges til noe. Så om han motsetter seg dette, blir spørsmålet hvor mye energi du skal legge i det, kontra å trekke deg ut. 

Anonymkode: 137c6...fdf