Jeg er så lei meg, jeg trives ikke som mor

[AnonymBruker]

Vi fikk ei datter for 1 år siden, og jeg syns det har vært så utrolig tøft.

Hun fikk kolikk og jeg slet skikkelig med angst og turte så vidt å gå ut de første 6 månedene. Det føltes skikkelig beintøft ut å være hjemme alene med henne. Nå er hun 1 år, og det er ensomheten som er vanskelig nå.

Jeg har ikke så mange venner med barn og de er ofte opptatt. Jeg er også ganske sliten og venter egentlig på psykolog - som nå har ferie. 

Jeg og mannen krangler også en del. Han mener på at han aldri får dratt ut eller får gjort ting ved huset siden jeg ikke vil sitte alene på kveldene. Men det er det som er så tungt for meg. Å ha datteren vår hele dagen og stresse med hva og hvor vi skal dra og hvor vi kan finne andre barn. og så ha overskudd og energi til å være alene med henne på kveldene. Vi har bare en bil så jeg får ikke kjørt noe sted heller da hvis mannen tar bilen på kvelden. Jeg syns det er skikkelig ensomt å være mor og mannen min legger på en måte alt ansvaret over på meg. Han maste om barn i 2 år hvor jeg sa nei hele tiden siden jeg ville ha psykisk hjelp for jeg slet mye med depresjoner, at jeg ikke følte meg klar osv. Til slutt sa jeg ja, og nå angrer jeg egentlig veldig. Jeg har ikke mye familie rundt meg heller. off det er ikke meningen å lage en sånn syte tråd men jeg syns det er kjempe tøft å være hjemme. Jeg vil ha datteren vår i barnehagen men hun er så sensitiv og har en del seperasjons angst nå... Så jeg vet ikke hva skal jeg gjøre, om jeg skal presse meg et halvt år til og håpe at jeg finner flere folk å menges med, eller om jeg bare skal skille meg med mannen min og få avlastning de eventuelle ukene han kan ha datteren vår. Jeg er så utrolig sliten av å være så ensom og ta nesten alt ansvaret om datteren vår. vi skal begynne i par terapi snart, men sommerferien kveler oss skikkelig... noen andre som har lignende erfaringer?

Anonymkode: 44f17...7cc

[AnonymBruker]

Kan du gå til helsestasjonen som en rask løsning, og få snakke med en helsesøster der om det du strever med? 🌸

Anonymkode: 1ef55...e6b

[BobbySocks]

Barnehage. Også sensitive barn går i barnehage. Og du og mannen må dele på å ha fri på kveldene.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, BobbySocks said:

Barnehage. Også sensitive barn går i barnehage. Og du og mannen må dele på å ha fri på kveldene.

Dette:) 

Anonymkode: 05ffa...892

[AnonymBruker]

Jeg vet at alt oppleves som tungt og uoverkommelig akkurat nå. Men barnehage er en enkel og god løsning. Ikke vær i tvil!

Anonymkode: 8a5d8...f42

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg forstår dette rett. Var du psykisk syk før barn ble planlagt, også nærmest presset han deg til å få barn? Og nå stiller han ikke opp?

I såfall er han en drittsekk som ikke er noe å samle på.

Punkt en, skaff barnehageplass og se om det hjelper for deg. Punkt to, vurder om du faktisk får det bedre om du sparker han ut. Tror du at han kommer til å ha samvær?

Har han tatt sin del av permisjonen, og vist at han kan ta vare på barnet? Eller hadde du hovedansvaret også mens han hadde permisjon?

Anonymkode: 0e236...c74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Vi fikk ei datter for 1 år siden, og jeg syns det har vært så utrolig tøft.

Hun fikk kolikk og jeg slet skikkelig med angst og turte så vidt å gå ut de første 6 månedene. Det føltes skikkelig beintøft ut å være hjemme alene med henne. Nå er hun 1 år, og det er ensomheten som er vanskelig nå.

Jeg har ikke så mange venner med barn og de er ofte opptatt. Jeg er også ganske sliten og venter egentlig på psykolog - som nå har ferie. 

Jeg og mannen krangler også en del. Han mener på at han aldri får dratt ut eller får gjort ting ved huset siden jeg ikke vil sitte alene på kveldene. Men det er det som er så tungt for meg. Å ha datteren vår hele dagen og stresse med hva og hvor vi skal dra og hvor vi kan finne andre barn. og så ha overskudd og energi til å være alene med henne på kveldene. Vi har bare en bil så jeg får ikke kjørt noe sted heller da hvis mannen tar bilen på kvelden. Jeg syns det er skikkelig ensomt å være mor og mannen min legger på en måte alt ansvaret over på meg. Han maste om barn i 2 år hvor jeg sa nei hele tiden siden jeg ville ha psykisk hjelp for jeg slet mye med depresjoner, at jeg ikke følte meg klar osv. Til slutt sa jeg ja, og nå angrer jeg egentlig veldig. Jeg har ikke mye familie rundt meg heller. off det er ikke meningen å lage en sånn syte tråd men jeg syns det er kjempe tøft å være hjemme. Jeg vil ha datteren vår i barnehagen men hun er så sensitiv og har en del seperasjons angst nå... Så jeg vet ikke hva skal jeg gjøre, om jeg skal presse meg et halvt år til og håpe at jeg finner flere folk å menges med, eller om jeg bare skal skille meg med mannen min og få avlastning de eventuelle ukene han kan ha datteren vår. Jeg er så utrolig sliten av å være så ensom og ta nesten alt ansvaret om datteren vår. vi skal begynne i par terapi snart, men sommerferien kveler oss skikkelig... noen andre som har lignende erfaringer?

Anonymkode: 44f17...7cc

Forstår du har det tøft ❤️ 

Jeg vil på det sterkeste anbefale å snakke med helsesøster om dette. På toppen av hva du sliter med normalt sett, er det ikke uforståelig om du itillegg får en fødselsdepresjon. 

Ville også forsøkt barnehage. Det gir deg litt pusterom. Du MÅ jo ikke levere hver dag hele dagen om du ikke ønsker det. Du styrer det selv etter behov - men du trenger et avbrekk.  Ja hun er sensitiv, ja hun er ung - men sensitive barn går i bhg, mange 1 åringer går i bhg. Du hjelper ikke verken deg eller barnet ditt med å pushe deg over grensene for hva som er forsvarlig og bra for deg. 

Jeg ville også fått mannen med på helsestasjonen - gjerne annen gang enn når du snakker om depresjon etc hvis det er bedre for deg - slik at han kan få det banket litt inn med synål hvor viktig det er å dele på ansvaret, fritiden, hjelpe hverandre etc. 

 

Anonymkode: c9ae0...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Vi fikk ei datter for 1 år siden, og jeg syns det har vært så utrolig tøft.

Hun fikk kolikk og jeg slet skikkelig med angst og turte så vidt å gå ut de første 6 månedene. Det føltes skikkelig beintøft ut å være hjemme alene med henne. Nå er hun 1 år, og det er ensomheten som er vanskelig nå.

Jeg har ikke så mange venner med barn og de er ofte opptatt. Jeg er også ganske sliten og venter egentlig på psykolog - som nå har ferie. 

Jeg og mannen krangler også en del. Han mener på at han aldri får dratt ut eller får gjort ting ved huset siden jeg ikke vil sitte alene på kveldene. Men det er det som er så tungt for meg. Å ha datteren vår hele dagen og stresse med hva og hvor vi skal dra og hvor vi kan finne andre barn. og så ha overskudd og energi til å være alene med henne på kveldene. Vi har bare en bil så jeg får ikke kjørt noe sted heller da hvis mannen tar bilen på kvelden. Jeg syns det er skikkelig ensomt å være mor og mannen min legger på en måte alt ansvaret over på meg. Han maste om barn i 2 år hvor jeg sa nei hele tiden siden jeg ville ha psykisk hjelp for jeg slet mye med depresjoner, at jeg ikke følte meg klar osv. Til slutt sa jeg ja, og nå angrer jeg egentlig veldig. Jeg har ikke mye familie rundt meg heller. off det er ikke meningen å lage en sånn syte tråd men jeg syns det er kjempe tøft å være hjemme. Jeg vil ha datteren vår i barnehagen men hun er så sensitiv og har en del seperasjons angst nå... Så jeg vet ikke hva skal jeg gjøre, om jeg skal presse meg et halvt år til og håpe at jeg finner flere folk å menges med, eller om jeg bare skal skille meg med mannen min og få avlastning de eventuelle ukene han kan ha datteren vår. Jeg er så utrolig sliten av å være så ensom og ta nesten alt ansvaret om datteren vår. vi skal begynne i par terapi snart, men sommerferien kveler oss skikkelig... noen andre som har lignende erfaringer?

Anonymkode: 44f17...7cc

Hei kjære deg. Jeg har vært mamma i 6 år - og i går tenkte jeg på akkurt sånne som deg og at jeg hadde lyst til å fortelle dere at: det faller på plass. En dag faller alt på plass og du faller på plass i rollen som mamma.

Jeg ville heller ikke ha barn, så det tok meg mange år å lande i rollen. Vi har nå to barn og nå kommer mammarollen mye mer naturlig enn med førstemann.

Ikke press deg, barnet ditt har så godt av å være med andre barn, og hun har så godt av å ha en mamma som har det bra. Jeg også ble sjukt stresset av mammarollen de første 4 årene, syntes det var bare kaos i hodet. 

Mannen din kommer ikke til å ha barnet deres annenhver uke før du er tre. Så om dere skilles lover jeg deg at det blir enda mer beintøft for deg. Kom deg til psykolog og la mannen din få komme seg ut. Og kom deg ut selv, begynn på gruppetimer, hva som helst - bli kjent med folk. 

Anonymkode: f4b4c...bf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Vi fikk ei datter for 1 år siden, og jeg syns det har vært så utrolig tøft.

Hun fikk kolikk og jeg slet skikkelig med angst og turte så vidt å gå ut de første 6 månedene. Det føltes skikkelig beintøft ut å være hjemme alene med henne. Nå er hun 1 år, og det er ensomheten som er vanskelig nå.

Jeg har ikke så mange venner med barn og de er ofte opptatt. Jeg er også ganske sliten og venter egentlig på psykolog - som nå har ferie. 

Jeg og mannen krangler også en del. Han mener på at han aldri får dratt ut eller får gjort ting ved huset siden jeg ikke vil sitte alene på kveldene. Men det er det som er så tungt for meg. Å ha datteren vår hele dagen og stresse med hva og hvor vi skal dra og hvor vi kan finne andre barn. og så ha overskudd og energi til å være alene med henne på kveldene. Vi har bare en bil så jeg får ikke kjørt noe sted heller da hvis mannen tar bilen på kvelden. Jeg syns det er skikkelig ensomt å være mor og mannen min legger på en måte alt ansvaret over på meg. Han maste om barn i 2 år hvor jeg sa nei hele tiden siden jeg ville ha psykisk hjelp for jeg slet mye med depresjoner, at jeg ikke følte meg klar osv. Til slutt sa jeg ja, og nå angrer jeg egentlig veldig. Jeg har ikke mye familie rundt meg heller. off det er ikke meningen å lage en sånn syte tråd men jeg syns det er kjempe tøft å være hjemme. Jeg vil ha datteren vår i barnehagen men hun er så sensitiv og har en del seperasjons angst nå... Så jeg vet ikke hva skal jeg gjøre, om jeg skal presse meg et halvt år til og håpe at jeg finner flere folk å menges med, eller om jeg bare skal skille meg med mannen min og få avlastning de eventuelle ukene han kan ha datteren vår. Jeg er så utrolig sliten av å være så ensom og ta nesten alt ansvaret om datteren vår. vi skal begynne i par terapi snart, men sommerferien kveler oss skikkelig... noen andre som har lignende erfaringer?

Anonymkode: 44f17...7cc

Barnehage!!! Du trenger det. Barnet trenger det. 

Anonymkode: e949e...86c

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (39 minutter siden):

Barnehage. Også sensitive barn går i barnehage. Og du og mannen må dele på å ha fri på kveldene.

Ja!

Helt ærlig høres mannen din egoistisk ut, TS. Det kan hende det er lurt å få ham med på samtaler på familievernkontoret. 

Anonymkode: c893a...857

[Lalal13]

Stakkars deg! Klem til deg fra meg❤️

[AnonymBruker]

Ville bare tilføye: du kan få lykkehormoner når du er sammen med barnet ditt. Kose på fanget, synge, tulle og le sammen, alt dette er med på å gi dere begge dypere tilknytning og glede ❤️ det fortjener dere begge

Anonymkode: 1ef55...e6b

[Blue Sky]

Det er ikke det minste rart at du er fortvilet, ensom og lei deg! Det du går igjennom nå er temmelig tungt, og ingen fortjener å stå så alene i det som du gjør nå. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du forteller og skulle ønske noen brydde seg om meg og kunne hjulpet meg den gangen min førstefødte var liten. Jeg støtter det mange av de andre her råder deg til, få barnet ditt inn i barnehage og krev at mannen din tar ansvar slik at du også får pusterom og fri enkelte kvelder. Du trenger å bygge deg opp, og det kommer til å ta tid. 

[Blue Sky]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ville bare tilføye: du kan få lykkehormoner når du er sammen med barnet ditt. Kose på fanget, synge, tulle og le sammen, alt dette er med på å gi dere begge dypere tilknytning og glede ❤️ det fortjener dere begge

Anonymkode: 1ef55...e6b

Dette er vanskelig å få til når man er fullstendig utslitt…..

[AnonymBruker]

Blue Sky skrev (Akkurat nå):

Dette er vanskelig å få til når man er fullstendig utslitt…..

Ja, men verdt et forsøk. 

Anonymkode: 1ef55...e6b

[AnonymBruker]

Hvor bor du da? Kanskje det er noen i nærheten som kan hjelpe deg litt?

Anonymkode: 86ebe...208

[AnonymBruker]

For det første, få henne i barnehagen. Det vil føles ut som ganske mange kg vekk fra skuldrene dine.

for det andre, minn gubben din på at det var han som ville ha denne ungen så han får versego stille opp på kveldene.

for det tredje, som en annen sa over hvor bor du?

Anonymkode: 8b346...386

[AnonymBruker]

Blue Sky skrev (3 minutter siden):

Dette er vanskelig å få til når man er fullstendig utslitt…..

Spesielt når det som gjør en utslitt, er barnet.

Sier som mange over, få henne i barnehagen. Det hjalp kjempemasse her. Ellers må mannen virkelig også ta i et tak, og skjønne at han ikke kan være like tilgjengelig andre steder enn hjemme, som da han ikke hadde barn.

Jeg hadde noen knalltøffe småbarnsår. Jeg liker ikke småbarn, aldri gjort det. Elsker mitt eget barn over alt i hele verden, men syntes småbarnsperioden var pyton. Jeg hatet det. Gjorde mitt absolutt beste, men psyken fikk en knekk og jeg ble overstimulert fort. Det som er godt å tenke på i sånne tunge perioder, er at barn blir større og mer selvstendige. Jo mer selvstendig hun ble, jo mindre sliten ble jeg. Småbarnsperioden går innmari fort. Nå har jeg en tenåring, jeg elsker å være mamma, vi har det skikkelig kult sammen, vi har like interesser, det går an å ha gode samtaler med henne, når hun er hos pappaen, kan vi sitte lenge i telefonen å bare skravle på kveldene. Så det blir bedre. 

Anonymkode: f1cea...c74

[Grüner]

Både du og datteren din trenger at hun begynner i bhg nå: du trenger avlastning fra alt ansvaret som tynger deg og datteren din har blitt veldig mammadalt av å gå så mye med bare deg og trenger å være sammen med andre barn og voksne. Men, hvis du ikke allerede har søkt om bhg-plass, får du jo ikke noen plass der heller på dagen…

Mht mannen din virker han å ha mest fokus på seg selv, og det virker ikke som han forstår hvordan du har det. Det virker som at han tror at du bare koser deg og slapper av med datteren hele dagen, mens han sliter på jobb og derfor et det han som har behov for avveksling på kveldene. Men her må dere dele på: du må få ha noen alenekvelder til egenaktivitet hvor han tar datteren, og det samme må du gi han; det er ikke greit at du holder han hjemme hver kveld heller fordi du ikke vil være alene. Slik jeg forstår det går du i behandling hos psykolog, men at hen nå har ferie, så da er det ingen vits å søke om det, me husk at det er mange hjelpetelefoner som har åpent også i ferien, som du kan ringe, hvis du trenger noen å snakke med imens. Men mht mammarollen vil jeg anbefale deg å ta kontakt med helsestasjonen, da de kan supplerende hjelp på det feltet i tillegg til psykologen som hjelper deg med dine psykiske plager.

Endret 16. juli 2024 av Grüner

[pusen56]

Hva mener du med at det er du som tar alt ansvaret? 
 

jeg følte/føler også at jeg tar alt ansvaret, mtp planlegging, sørge for at hun har alt hun trenger, husker på avtaler, osv osv alt egentlig. Prøver å bare svelge noen kameler og prøver å se det positive mannen min gjør. Jeg syns alternativet som er å kun se barnet mitt annenhver uke er MYE værre. 
 

jeg har bare ett barn som er 2 år nå. Jeg syns 1 årsalderen var mye værre enn nå. Det er travelt nå også, men hun er så mye mer selvstendig nå. Kan prate og har interesser for ting. Det er enklere å finne på noe sammen nå. 
 

og som de andre sier så er det så godt når de begynner i barnehagen. Mitt barn syns det var vanskelig det første halve året i bhg pga mye sykdom så vi kom aldri inn i det, men nå elsker hun barnehagen. Jeg syns også det var vanskelig å levere fra meg barnet mitt til fremmede. Jeg er forøvrig tidligere barnehagelærer, og vi har hatt maaaaange sensitive barn så det går heeelt fint 🥰