Gjorde det slutt igår. Turbulent forhold. Knust

[AnonymBruker]

Har vært i et veldig turbulent forhold.. Helt fra begynnelsen av viste han meg tegn til usikkerhet ifht å være sammen med meg. Han gjorde det slutt med meg like fort etter vi ble sammen, jeg ble veldig lei meg. Men tenkte da at det ikke var verdt det. Han kontaktet meg senere, tryglet meg da om å få meg tilbake, kjørte gjerne rundt huset mitt. Vi ble igjen sammen. Tenkte jeg ville ta sjangsen på det igjen. Han dumpet meg igjen ikke så lenge etterpå. For så å komme tryglende tilbake med søte ord, jeg tok han tilbake fordi på det tidspunktet var jeg blitt ganske glad i han, jeg følte meg betatt av han fort, og ble forelsket fort. Jeg ville jo egentlig ikke miste han, jeg ønsket meg jo alltid en familie. Falt for alt han sa til meg i starten om at han ønsket familie, at han ønsket jeg skulle være mor til hans barn osv osv. Etter et par ganger hvor jeg ble dumpet på rappen, ble jeg redd, og jeg ble sjalu og hadde tillitsproblemer. Disse problemene skulle vise seg å fortsette utover forholdet. Jeg var nå veldig redd for å bli forlatt og jeg ble selv ganske destruktiv. Til slutt ble jeg så redd at jeg tok halen mellom bena og gjorde det slutt med han. Det har vært mye av og på i ettertid, fra både hans side og min side. Sant skal også sies at jeg sa fra starten av at jeg hadde null toleranse for hasj, han lovte meg at det skulle han stoppe med, men det viste seg at kjærligheten hans for hasj var for stor. Det klarte han ikke. Jeg var så i fantasien om at en dag ville han vokse opp fra det, en dag kom vi til å bli og ha en familie. Men til slutt fant jeg ut at dette ville aldri skje.. Jeg følte meg lite verdt.. Men jeg ble likevel.. Til slutt prøvde jeg finne en slags «aksept» i at han røykte, men etterhvert gikk det fra røyking av og til, til røyking hver dag. Han dro mye ut på kveldene etter jobb, mens jeg ble sittende hjemme og jeg følte meg etterlatt, usikker, redd, og jeg gnagde hode mye.. Dette gjorde meg ganske psykisk ustabil til slutt… Jeg var ikke en engel jeg heller. Jeg ble ganske ustabil i forholdet selv fordi jeg følte meg aldri helt trygg igjen..Vi kranglet ofte.. Uansett hvor hardt jeg prøvde var jeg alltid like redd. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte jobbe med meg selv, jobbe med tilliten min.. Men for min del syntes jeg det var veldig vanskelig å få jobbet med den når jeg følte den ble brutt hele tiden, eller at jeg kastet bort tid og tårer på en fantasi som kanskje bare jeg ønsket? Han var veldig av og på om han ville ha familie med meg eller ikke. Når han dro ut var ikke tidspunkt eller planer så viktig. Han var mye senere som regel enn det han sa til meg. Det kunne være alt fra 1 time til 4 timer senere.. Tok jeg opp ting så kunne han reagere, reaksjoner er jo reaksjoner.. Men han ble ganske fort irritert og sint, stormet ut døren uten å fortelle hvor han dro, igjen ble jeg sittende hjemme usikker, redd og tårevåte øyne.. 

jeg måtte ofte ta støyten for ting.. Beklage meg, og mange ganger var jeg oppriktig lei meg også for hvordan jeg hadde oppført meg mot han. Jeg gråt over ting jeg kunne ha sagt i frustrasjon fordi jeg følte jeg ikke nådde helt til…

Jeg måtte jobbe med mine problemer, mens han kunne forbli den samme.. Som at det jeg oppfattet som et problem, eller var problematisk for meg. Eller faktisk uaktuelt for meg. Ikke var et problem.. Han gjorde jo ikke feil. Det føltes urettferdig og vanskelig til slutt..

igår gjorde jeg det slutt med han, og jeg er helt knust… Jeg klarte ikke mer.. Jeg ble jo psykisk sliten. Allikevel sitter jeg her med en salgs separasjonsangst? Jeg er redd.. Kunne jeg gjort mer? 
Er det normalt å ha så kjærlighetssorg når man selv er den som gjør det slutt? 
 

Anonymkode: 69dcc...355

[Lofilteret]

Du gjorde det eneste rette. Det forholdet høres ut som et langt mareritt!

Likevel er det nok vanskelig for deg å leve uten han nå i starten. Men se på han som en dårlig vane du må jobbe for å komme over. Et sunt og godt forhold er nå noe du kan skimte i det fjerne. En dag kommer du dit, og da forstår du virkelig hvor vanvittig dette forholdet faktisk har vært.

[Rainstorm2.0]

Ja, det er helt klart normalt å ha så kjærlighetssorg selv om det er du som går! Og særlig når en har vært i et sånt destruktivt forhold der en litt etter litt tenker at dette er det en fortjener. En investerer mye, og begynner at en har investert for mye til å gå. Synes det er skikkelig godt gjort av deg å gå. 

Kanskje du også har slitt litt med selvfølelsen? Da jeg var i et lignende forhold var jeg ikke så glad i meg selv, jeg slo ikke opp da jeg ble behandlet dårlig fordi jeg innerst inne kanskje ikke mente jeg fortjente bedre, pluss at han sa så mange ganger at det skulle bli bedre. Jeg følte jeg hadde investert så mye og at nå blir det snart bra. Men det var en illusjon jeg holdt fast i. På mange måter var jeg nok også litt avhengig, og kjente den der separasjonsangsten. Jeg fikk ikke nok kjærlighet som barn, og selv om eksen hadde så mye problemer selv følte jeg i det minste han elsket meg, så da ble jeg lenger enn jeg burde. 

Dette er tiden til å ta godt vare på deg selv, til å bygge deg selv opp igjen, virkelig bli glad i deg selv så du aldri kommer i denne posisjonen igjen. Du kan gi deg selv et mye bedre liv enn dette. Sender en god klem, om du vil ha ❤️ 

[AnonymBruker]

Det er helt normalt og du gjorde det rette. Og IKKE gå tilbake til ham. Vil du ha familie må du ikke blande narkotika inn i miksen

Anonymkode: 084dc...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har vært i et veldig turbulent forhold.. Helt fra begynnelsen av viste han meg tegn til usikkerhet ifht å være sammen med meg. Han gjorde det slutt med meg like fort etter vi ble sammen, jeg ble veldig lei meg. Men tenkte da at det ikke var verdt det. Han kontaktet meg senere, tryglet meg da om å få meg tilbake, kjørte gjerne rundt huset mitt. Vi ble igjen sammen. Tenkte jeg ville ta sjangsen på det igjen. Han dumpet meg igjen ikke så lenge etterpå. For så å komme tryglende tilbake med søte ord, jeg tok han tilbake fordi på det tidspunktet var jeg blitt ganske glad i han, jeg følte meg betatt av han fort, og ble forelsket fort. Jeg ville jo egentlig ikke miste han, jeg ønsket meg jo alltid en familie. Falt for alt han sa til meg i starten om at han ønsket familie, at han ønsket jeg skulle være mor til hans barn osv osv. Etter et par ganger hvor jeg ble dumpet på rappen, ble jeg redd, og jeg ble sjalu og hadde tillitsproblemer. Disse problemene skulle vise seg å fortsette utover forholdet. Jeg var nå veldig redd for å bli forlatt og jeg ble selv ganske destruktiv. Til slutt ble jeg så redd at jeg tok halen mellom bena og gjorde det slutt med han. Det har vært mye av og på i ettertid, fra både hans side og min side. Sant skal også sies at jeg sa fra starten av at jeg hadde null toleranse for hasj, han lovte meg at det skulle han stoppe med, men det viste seg at kjærligheten hans for hasj var for stor. Det klarte han ikke. Jeg var så i fantasien om at en dag ville han vokse opp fra det, en dag kom vi til å bli og ha en familie. Men til slutt fant jeg ut at dette ville aldri skje.. Jeg følte meg lite verdt.. Men jeg ble likevel.. Til slutt prøvde jeg finne en slags «aksept» i at han røykte, men etterhvert gikk det fra røyking av og til, til røyking hver dag. Han dro mye ut på kveldene etter jobb, mens jeg ble sittende hjemme og jeg følte meg etterlatt, usikker, redd, og jeg gnagde hode mye.. Dette gjorde meg ganske psykisk ustabil til slutt… Jeg var ikke en engel jeg heller. Jeg ble ganske ustabil i forholdet selv fordi jeg følte meg aldri helt trygg igjen..Vi kranglet ofte.. Uansett hvor hardt jeg prøvde var jeg alltid like redd. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte jobbe med meg selv, jobbe med tilliten min.. Men for min del syntes jeg det var veldig vanskelig å få jobbet med den når jeg følte den ble brutt hele tiden, eller at jeg kastet bort tid og tårer på en fantasi som kanskje bare jeg ønsket? Han var veldig av og på om han ville ha familie med meg eller ikke. Når han dro ut var ikke tidspunkt eller planer så viktig. Han var mye senere som regel enn det han sa til meg. Det kunne være alt fra 1 time til 4 timer senere.. Tok jeg opp ting så kunne han reagere, reaksjoner er jo reaksjoner.. Men han ble ganske fort irritert og sint, stormet ut døren uten å fortelle hvor han dro, igjen ble jeg sittende hjemme usikker, redd og tårevåte øyne.. 

jeg måtte ofte ta støyten for ting.. Beklage meg, og mange ganger var jeg oppriktig lei meg også for hvordan jeg hadde oppført meg mot han. Jeg gråt over ting jeg kunne ha sagt i frustrasjon fordi jeg følte jeg ikke nådde helt til…

Jeg måtte jobbe med mine problemer, mens han kunne forbli den samme.. Som at det jeg oppfattet som et problem, eller var problematisk for meg. Eller faktisk uaktuelt for meg. Ikke var et problem.. Han gjorde jo ikke feil. Det føltes urettferdig og vanskelig til slutt..

igår gjorde jeg det slutt med han, og jeg er helt knust… Jeg klarte ikke mer.. Jeg ble jo psykisk sliten. Allikevel sitter jeg her med en salgs separasjonsangst? Jeg er redd.. Kunne jeg gjort mer? 
Er det normalt å ha så kjærlighetssorg når man selv er den som gjør det slutt? 
 

Anonymkode: 69dcc...355

Hold deg unna han!!! Og du! Ikke vær knust! Skjebnen ville ikke ha han i ditt liv! Og han røyker hasj ?? DET ER ET NO-GO

Anonymkode: fb814...fc8

[Callista]

Det vil nok gjøre vondt en stund, men du kommer over det. For å gjøre det lettere for deg selv, bør du slette nummeret hans og eventuell SM. Har du tenkt på profesjonell hjelp fra en psykolog, så du kan finne ut hvorfor du velger destruktive forhold med menn som ikke er bra for deg? Menn som dumper deg og ber om en ny sjanse, og menn som bruker narkotika synes jeg du burde holde deg langt vekk fra.

Endret 17. juli 2024 av Callista
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Han er hektet og dopet ditt. 

Hold deg helt unna ham og om 14 dager er suget i magen og uroen over.

Anonymkode: bac1d...42c