Å miste seg selv. Hvordan finne tilbake?

[AnonymBruker]

Vet ikke hvilket forum som blir riktig å plassere dette i, men fordi det påvirker min fysiske og psykiske helse legger jeg det her. 

Jeg har mistet meg selv. 

I et langvarig forhold har jeg blitt nærmest selvutsletttende og finner ingen mål med livet. Jeg fungerer i jobb og holder huset i orden. Men jeg mangler glede. Jeg mangler grunner for å stå opp. Framdrift. 

En kollega spurte meg hva jeg drømmer om og hvilke ambisjoner jeg har. Blankt. Tomt. Jeg hadde ikke noe svar. 

Jeg føler meg stuck i en jobb jeg ikke vil ha. Låst i et forhold jeg råtner i. Sjelen har forlatt kroppen. 

Hvor begynner jeg når jeg ikke vet hva jeg vil? Hvor og hvordan setter jeg kursen videre når livet må endres betraktelig? Hvordan finner jeg retning i livet? 

Hvem kan jeg snakke med i en slik situasjon? En utenforstående uten bindinger. Som ikke ser sykdom, men snarere en (midt)livskrise? 

 

Anonymkode: 0d80f...05d

[exictence]

Hvordan er du bitt selvutslettende i ditt forhold? 

[AnonymBruker]

Hvis du er i et forhold som ikke fungerer så må du kanskje ut av det. Men det er også lett å bli selvutslettende når man ikke vet hva man vil, men har en partner som vet. Så om det er dynamikken mellom dere eller det er deg, det må du selv kjenne på. 
 

Kan kjenne meg igjen med å miste meg selv. Jeg gjør det lett med andre, men også med meg selv. Jeg er så vant med å være sliten og kun dekke grunnleggende behov og andres behov. Så når jeg skal kjenne etter på mine egne så blir jeg blank. 
 

Vet ikke om jeg liker å være alene eller med andre.

Vet ikke om jeg bare vil være hjemme eller om jeg vil reise noe sted og isåfall hvor.

Vet ikke om jeg har noen drømmer eller mål, jeg tar bare en dag av gangen og er glad til om jeg er likegyldig.

Anonymkode: 0615b...7e1

[AnonymBruker]

exictence skrev (21 minutter siden):

Hvordan er du bitt selvutslettende i ditt forhold? 

Jeg har ingen egne meninger, planer eller ønsker lenger. Når noen spør hvordan det går hjemme hos oss, svarer jeg hvordan det går med mannen min. Jeg glemmer meg selv. Om du spør meg hva jeg vil ha til middag, spør jeg mannen. 

Anonymkode: 0d80f...05d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Vet ikke hvilket forum som blir riktig å plassere dette i, men fordi det påvirker min fysiske og psykiske helse legger jeg det her. 

Jeg har mistet meg selv. 

I et langvarig forhold har jeg blitt nærmest selvutsletttende og finner ingen mål med livet. Jeg fungerer i jobb og holder huset i orden. Men jeg mangler glede. Jeg mangler grunner for å stå opp. Framdrift. 

En kollega spurte meg hva jeg drømmer om og hvilke ambisjoner jeg har. Blankt. Tomt. Jeg hadde ikke noe svar. 

Jeg føler meg stuck i en jobb jeg ikke vil ha. Låst i et forhold jeg råtner i. Sjelen har forlatt kroppen. 

Hvor begynner jeg når jeg ikke vet hva jeg vil? Hvor og hvordan setter jeg kursen videre når livet må endres betraktelig? Hvordan finner jeg retning i livet? 

Hvem kan jeg snakke med i en slik situasjon? En utenforstående uten bindinger. Som ikke ser sykdom, men snarere en (midt)livskrise? 

 

Anonymkode: 0d80f...05d

Er det pga mannen eller fordi det ligger i din natur å utslette deg i nær relasjon med andre? Er det pga mannen og at hans verden og behov opptar din verden, må han kanskje ut før det er plass til deg igjen.. 

Hvis det ikke er han, må du lære deg å ta plass blant andre, være sammen med ham, at det er dere begge og ikke bare deg. 

En måte å komme tilbake til seg selv er å slå av autopiloten og ta valg. 

Du har vel klær på deg hver dag? Ordner deg sånn ca hver dag? Hvorfor? Hvorfor har du på deg genseren du har i dag? Eller kjolen? Eller skoene? Er de egentlig litt klare for utskifting? Hva slags sko kunne du tenkt deg i stede, joggesko type eller litt finere hverdagsko? 

Du må ta kontroll over deg selv og livet ditt, det starter med små valg om hva du spiser til frokost eller ikke, om du velger knekkebrød foran brød, men alle de valgene er som små byggestener som tar plass.

Etterhvert blir de til større tanker og tar større plass. 

Anonymkode: ecf4d...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har ingen egne meninger, planer eller ønsker lenger. Når noen spør hvordan det går hjemme hos oss, svarer jeg hvordan det går med mannen min. Jeg glemmer meg selv. Om du spør meg hva jeg vil ha til middag, spør jeg mannen. 

Anonymkode: 0d80f...05d

Men hvorfor, hvordan har det blitt til dette? 

Anonymkode: ecf4d...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du er i et forhold som ikke fungerer så må du kanskje ut av det. Men det er også lett å bli selvutslettende når man ikke vet hva man vil, men har en partner som vet. Så om det er dynamikken mellom dere eller det er deg, det må du selv kjenne på. 
 

Kan kjenne meg igjen med å miste meg selv. Jeg gjør det lett med andre, men også med meg selv. Jeg er så vant med å være sliten og kun dekke grunnleggende behov og andres behov. Så når jeg skal kjenne etter på mine egne så blir jeg blank. 
 

Vet ikke om jeg liker å være alene eller med andre.

Vet ikke om jeg bare vil være hjemme eller om jeg vil reise noe sted og isåfall hvor.

Vet ikke om jeg har noen drømmer eller mål, jeg tar bare en dag av gangen og er glad til om jeg er likegyldig.

Anonymkode: 0615b...7e1

Dette. Akkurat sånn. 

Jeg har gitt etter for mye. Nå orker jeg ikke å si imot lenger. Ulikhetene mellom meg og mannen er så store at jeg har måtte svelge mange kameler. Satt mine behov til side. Jeg føler meg lammet, og så full at jeg brekker meg.

Jeg må enten ut av forholdet eller ta min plass. Og jeg er redd er er to sider av samme sak. 

Før jeg gjør noe drastisk vil, - og må, jeg finne tilbake til meg selv. 

Anonymkode: 0d80f...05d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette. Akkurat sånn. 

Jeg har gitt etter for mye. Nå orker jeg ikke å si imot lenger. Ulikhetene mellom meg og mannen er så store at jeg har måtte svelge mange kameler. Satt mine behov til side. Jeg føler meg lammet, og så full at jeg brekker meg.

Jeg må enten ut av forholdet eller ta min plass. Og jeg er redd er er to sider av samme sak. 

Før jeg gjør noe drastisk vil, - og må, jeg finne tilbake til meg selv. 

Anonymkode: 0d80f...05d

Hvis det at du tar plass og velger deg, gjør at det blir slutt, så får det bli sånn da, for du kan ikke leve for ham via ham. 

Anonymkode: ecf4d...e56

[exictence]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har ingen egne meninger, planer eller ønsker lenger. Når noen spør hvordan det går hjemme hos oss, svarer jeg hvordan det går med mannen min. Jeg glemmer meg selv. Om du spør meg hva jeg vil ha til middag, spør jeg mannen. 

Anonymkode: 0d80f...05d

Hva er grunnen til at du gjør det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Før jeg gjør noe drastisk vil, - og må, jeg finne tilbake til meg selv. 

Eller du må gjøre noe drastisk for å finne tilbake til deg selv

Anonymkode: 0615b...7e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det pga mannen eller fordi det ligger i din natur å utslette deg i nær relasjon med andre? Er det pga mannen og at hans verden og behov opptar din verden, må han kanskje ut før det er plass til deg igjen.. 

Hvis det ikke er han, må du lære deg å ta plass blant andre, være sammen med ham, at det er dere begge og ikke bare deg. 

En måte å komme tilbake til seg selv er å slå av autopiloten og ta valg. 

Du har vel klær på deg hver dag? Ordner deg sånn ca hver dag? Hvorfor? Hvorfor har du på deg genseren du har i dag? Eller kjolen? Eller skoene? Er de egentlig litt klare for utskifting? Hva slags sko kunne du tenkt deg i stede, joggesko type eller litt finere hverdagsko? 

Du må ta kontroll over deg selv og livet ditt, det starter med små valg om hva du spiser til frokost eller ikke, om du velger knekkebrød foran brød, men alle de valgene er som små byggestener som tar plass.

Etterhvert blir de til større tanker og tar større plass. 

Anonymkode: ecf4d...e56

Erfaringer fra tidligere relasjoner har fulgt samme mønster. Jeg lar (den) andre være viktigere enn meg. Dette har fulgt meg fra barndommen, hvor det sjelden var plass til mine ønsker. Samme hvor høyt jeg ropte, ble jeg oversett og ignorert. Så jeg har lært meg føyelighet. "Å vente på tur." 

Mannen har verden som sin lekeplass. Svært tiltrekkende for en med stor lekelyst, men manglende boltreplass. Jeg har gått etter denne typen menn. Nå ser jeg at jeg har blitt en tilskuer og beundrer. Ikke en lekekamerat. 

Vi har snakket om ulikhetene og å gi hverandre rom. Men faller fort tilbake i samme mønster. Jeg trenger tid til å ta valgene mine, han handler på instinkt. Jeg vil gjerne være to sammen, for han er det ikke så nøye om han er en eller vi er to. Så jeg har bare hengt meg på. Tatt klærne fra i går fordi dagen startet før jeg var klar. Skoene er utgåtte, men jeg ser det ikke lenger. 

Jeg har vurdert å ta ferien alene i år. Uten sko. 

 

Anonymkode: 0d80f...05d

[AnonymBruker]

Du gjør det slutt, også oppsøker du psykolog, og holder deg singel til du er på en bedre plass mentalt.

Anonymkode: 4d0bc...f5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Erfaringer fra tidligere relasjoner har fulgt samme mønster. Jeg lar (den) andre være viktigere enn meg. Dette har fulgt meg fra barndommen, hvor det sjelden var plass til mine ønsker. Samme hvor høyt jeg ropte, ble jeg oversett og ignorert. Så jeg har lært meg føyelighet. "Å vente på tur." 

Mannen har verden som sin lekeplass. Svært tiltrekkende for en med stor lekelyst, men manglende boltreplass. Jeg har gått etter denne typen menn. Nå ser jeg at jeg har blitt en tilskuer og beundrer. Ikke en lekekamerat. 

Vi har snakket om ulikhetene og å gi hverandre rom. Men faller fort tilbake i samme mønster. Jeg trenger tid til å ta valgene mine, han handler på instinkt. Jeg vil gjerne være to sammen, for han er det ikke så nøye om han er en eller vi er to. Så jeg har bare hengt meg på. Tatt klærne fra i går fordi dagen startet før jeg var klar. Skoene er utgåtte, men jeg ser det ikke lenger. 

Jeg har vurdert å ta ferien alene i år. Uten sko. 

 

Anonymkode: 0d80f...05d

Jeg vokste opp som deg, og ja man nlir en tilskuer til den andre sitt liv og behov, en leke på hylla de tar ned lår de trenger, alt handler om dem, deres verden. Jeg var singel i flere år til jeg fikk litt kontroll over dette, stoler fortsatt ikke helt på meg selv til å bo med noen igjen. 

Det er mye styrke i den siste setningen din. 

Anonymkode: ecf4d...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Men hvorfor, hvordan har det blitt til dette? 

Anonymkode: ecf4d...e56

Det har jeg tenkt mange ganger. Svaret tror jeg har sammenheng med at jeg ikke er typen som har klare mål, alltid har en plan og eller noe på tapetet. 

Eller. Drømmene jeg har hatt har kanskje vært for store og urealistiske til at noen har hatt troen på meg. Nå tror jeg ikke på de selv lenger. Eller på meg selv. 

Så istedet for å si noe om mine ting, som "blir ledd av", sier jeg heller noe om andre, for ikke å framstå dum selv.  

Anonymkode: 0d80f...05d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg vokste opp som deg, og ja man nlir en tilskuer til den andre sitt liv og behov, en leke på hylla de tar ned lår de trenger, alt handler om dem, deres verden. Jeg var singel i flere år til jeg fikk litt kontroll over dette, stoler fortsatt ikke helt på meg selv til å bo med noen igjen. 

Det er mye styrke i den siste setningen din. 

Anonymkode: ecf4d...e56

Jeg husker jeg tenkte "vi skulle delt bolig med hver vår inngang, slik at jeg kan trekke meg tilbake til mitt når jeg trenger det", da jeg flyttet sammen med mannen. Jeg burde ha lyttet til meg selv. 

Takk. Jeg skal velge å gjøre alvor av det. I dag skal tiden brukes på å finne reisemål. 

Anonymkode: 0d80f...05d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg husker jeg tenkte "vi skulle delt bolig med hver vår inngang, slik at jeg kan trekke meg tilbake til mitt når jeg trenger det", da jeg flyttet sammen med mannen. Jeg burde ha lyttet til meg selv. 

Takk. Jeg skal velge å gjøre alvor av det. I dag skal tiden brukes på å finne reisemål. 

Anonymkode: 0d80f...05d

Du følte og tenkte tydeligvis helt rett den gangen, jeg føler sterkt med deg, jeg bodde med en mann som tok mye plass og var krevende, og jeg har som deg lett for å gi opp meg selv, har tatt meg noen år å komme tilbake men deh går an. 

Anonymkode: ecf4d...e56

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Vet ikke hvilket forum som blir riktig å plassere dette i, men fordi det påvirker min fysiske og psykiske helse legger jeg det her. 

Jeg har mistet meg selv. 

I et langvarig forhold har jeg blitt nærmest selvutsletttende og finner ingen mål med livet. Jeg fungerer i jobb og holder huset i orden. Men jeg mangler glede. Jeg mangler grunner for å stå opp. Framdrift. 

En kollega spurte meg hva jeg drømmer om og hvilke ambisjoner jeg har. Blankt. Tomt. Jeg hadde ikke noe svar. 

Jeg føler meg stuck i en jobb jeg ikke vil ha. Låst i et forhold jeg råtner i. Sjelen har forlatt kroppen. 

Hvor begynner jeg når jeg ikke vet hva jeg vil? Hvor og hvordan setter jeg kursen videre når livet må endres betraktelig? Hvordan finner jeg retning i livet? 

Hvem kan jeg snakke med i en slik situasjon? En utenforstående uten bindinger. Som ikke ser sykdom, men snarere en (midt)livskrise? 

 

Anonymkode: 0d80f...05d

Kjenner meg igjen i det du tenker og føler. 
Har to forhold bak meg - et langt og et kort. Begge forholdene har jeg satt mine behov sist - alltid vært med på aktiviteter andre ønsker.
 

Brukt penger på ferie de ønsker, møbler, interiør, hverdagslig ting. Dog fikk jeg velge bil bare den var godkjent..så kanskje ikke helt at mine meninger fikk mye rom i hverdagen. Tenkte ofte om partneren min var fornøyd var jeg og det - herav sitatet «Happy wife, happy life». Tenkte det var bare jeg som ikke brydde meg om slikt og at det var en bit av mannsrollen.  Bit i deg det. Menn kan ikke gråte eller vise følelser. 
 

Resultatet ble jo at jeg ble passiv, ble rett og slett en slave som jobbet på fritid med å gjøre mine nære lykkelige. Dagene mine som helsepersonell påvirket også «people pleasing» syndromet mitt. Ikke forventer jeg noe tilbake heller - men hadde et ønske om å bli sett, samt få oppmerksomhet( alt i sunne doser). 
 

Separerte meg for 2,5 år siden og angrer ikke på det. Tok opp trening - fikk egen leilighet. Pusser opp etc. Dog i min alder(40 år) føler jeg det var ikke lett å finne nye venner. Mistet noen jeg trudde var nære venner, men vant også noen nye som er der for meg slik som jeg er der for dem. 
 

Tror det er viktig å finne venner først som faktisk viser innsats og glede av å være sammen med deg. Både i godt og vondt. Mine såkalte venner(2 par) som jeg delte min sorg og tanker meg tålte ikke den type negativitet og kuttet meg rimelig fort ut. Følte meg isolert og alene. 
 

Møtte en dame med 3 barn 9 måneder etter seperasjonen og ting gikk fort. Raskt kjærester - og dessverre falt jeg fort inn i pleasing rollen. Ikke hjalp det at hun så og si krevde massivt oppmerksomhet og forventet at jeg gjorde alt. Fra matlaging til handling, vasking og massasje. Tok noen måneder før jeg skjønte at jeg ble manipulert og gaslightet på høyt nivå. Slo opp med henne 10-11 måneder etter at vi møttes. Enda prøver hun å ta del i livet mitt, samt vise hvor lykkelig hun er med han hun var utro mot meg med. 
 

Har nå gått til psykolog i 1,5 år. Siste 3-4 månedene har ting løsnet litt. Finnet ut at jeg liker å gå turer i fjell og skog, dra på besøk til venner. Mine dager er nå tilpasset meg. Jobber med og ikke bliselvutslettende for neste forhold.

Er absolutt ikke i mål - men reflekterer ofte om mine behov. Hva trenger jeg i dag? Ro, trening, tur? 
 

Sett deg ned og skriv de ti bud - din variant. Hva er dine grenser og verdier. Så kommer ønskene gradvis. Stell godt med deg selv om morgenen. Pynt deg, skift stil eller garderobe. Hør på musikk når tankene blir tomme eller mørke. Styggen på ryggen er din verste venn og kritiker. Tenk positivt om deg selv. Legg ut postit lapper på speil med positive egenskaper du innehar. Hvor flott du er etc

Bygg selvfølelsen opp og få fokus. Og når du føler deg bra, fortsett. Er som en hobby eller sport - slutter du å gjøre det vil du bli destruktiv å falle tilbake i gamle spor. 

Og ikke fall i samme felle som meg ved å møte en ny person! Vent til du har fått bedre kontroll på egne behov og kan fremme det. 

Anonymkode: d7d13...21e

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du ?   Og har dere barn ?

Anonymkode: e90ee...593

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Erfaringer fra tidligere relasjoner har fulgt samme mønster. Jeg lar (den) andre være viktigere enn meg. Dette har fulgt meg fra barndommen, hvor det sjelden var plass til mine ønsker. Samme hvor høyt jeg ropte, ble jeg oversett og ignorert. Så jeg har lært meg føyelighet. "Å vente på tur." 

Mannen har verden som sin lekeplass. Svært tiltrekkende for en med stor lekelyst, men manglende boltreplass. Jeg har gått etter denne typen menn. Nå ser jeg at jeg har blitt en tilskuer og beundrer. Ikke en lekekamerat. 

Vi har snakket om ulikhetene og å gi hverandre rom. Men faller fort tilbake i samme mønster. Jeg trenger tid til å ta valgene mine, han handler på instinkt. Jeg vil gjerne være to sammen, for han er det ikke så nøye om han er en eller vi er to. Så jeg har bare hengt meg på. Tatt klærne fra i går fordi dagen startet før jeg var klar. Skoene er utgåtte, men jeg ser det ikke lenger. 

Jeg har vurdert å ta ferien alene i år. Uten sko. 

 

Anonymkode: 0d80f...05d

Du er veldig flink til å sette ord på ting! Nå er det på tide å gjøre ord om til handling.  Jeg heier på deg!

Anonymkode: 594d0...146

[AnonymBruker]

En psykolog eller samtalepartner kan være god i prosessen. 

Ellers er mitt beste tips å lytte til deg selv. Du vet så mye og kan så mye om hva som skal til for deg. Hvis du spør deg selv "hva trenger jeg?" hva svarer magefølelsen? Hvis den sier ro, ja da mener den ro. Hvis den sier "å komme meg ut av forholdet", ja, da gjør du det. 

Jeg erfarte det samme, strevde mye med meg selv, var frustrert, følte meg kvelt og fanget, følte at jeg ante ingenting om hva jeg ville lenger, hva jeg levde for, slet også med selvmordstanker, hva var jo egentlig poenget. Jeg begynte i det små, kjente etter på grunnleggende behov, begynte å passe på at jeg hadde riktig temperatur, var mett, hydrert, sov nok. Gikk til psykomotorisk fysioterapeut, begynte å kjenne min egen kropp og å se den som atskilt alle andre. Og med å innse at kroppen min var min lærte jeg også mer at livet mitt er mitt. 

Etter hvert begynte jeg å kjenne etter på andre type behov. Behov for utfordring, for å bli lyttet til, for respekt. Jeg stilte meg selv mange spørsmål. Hva ønsker du å spise i dag, noe varmt/kaldt, crispy/mykt? Hva kunne du tenke deg å gjøre i dag, være alene/sammen med noen, aktiv/rolig? I begynnelsen hadde jeg veldig få impulser. Men ved hjelp av spørsmål var det som at jeg spekulerte meg frem til hva jeg kan trenge. Ja, jeg ønsker kontakt, men ikke å snakke lenge, jeg ønsker aktivitet, men innendørs, okei, kanskje en gruppetime? Eller jeg ønsker pause fra folk, å komme meg langt unna, samtidig ikke aktiv, okei, kanskje hengekøye et sted uten folk? 

Senere kjente jeg at impulsene kom ferdig til meg "nå har jeg lyst til å svømme i et tjern! Og jeg vil ta med meg en venninne!". 

I denne prosessen var det svært viktig for meg å nettopp forfølge de impulsene som kom. Ikke møte meg selv med at jeg heller burde ditt og datt. Jeg ble ganske selvopptatt, egoistisk. Begynte å sette meg selv først, si at det var min tur. Jeg levde livet helt på andres premisser, og jeg lot det få bli min førsteprioritet å ta livet mitt tilbake (jeg har ikke barn, så jeg synes også at det var en helt OK prioritering). 

Jeg innså at jeg hadde levd for alle andre, ikke bare partneren min, men foreldrene mine, venner, "samfunnet". Jeg ante aldri hva jeg vil. Nå derimot vet jeg hva jeg vil, og jeg sørger for å fylle på med ting som fyller sjela mi med livskraft og livslyst ukentlig. 

Ønsker deg masse lykke til, det er helt pyton å ha det slik at en føler en har forsvunnet helt. Det tok lang tid for meg, men nå er livet mye bedre. 

Anonymkode: a48db...eab