Andre som føler forholdet kan være på vei mot slutten?

[AnonymBruker]

Har dere noen tanker om hva dere kan gjøre for å snu? 
Her er det jeg som tilpasser meg hele tiden, og begynner å kjenne at jeg ikke orker mer, for hans ord er bare ord, og innebærer ingen handling…

Anonymkode: ff196...ef0

[AnonymBruker]

Tenker at om forholdet er blitt vanskelig, må man gjøre ting på nye måter. Tar du mye hensyn fra før, still mer krav og prioriter deg selv.

Anonymkode: 1fd1c...9e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har dere noen tanker om hva dere kan gjøre for å snu? 
Her er det jeg som tilpasser meg hele tiden, og begynner å kjenne at jeg ikke orker mer, for hans ord er bare ord, og innebærer ingen handling…

Anonymkode: ff196...ef0

Hvilken måte tilpasser du deg?

Spørs helt hva det gjelder.

Anonymkode: 4e0f2...7bf

[AnonymBruker]

Samme her, han styrer løpet og nå vil jeg ikke mer.

Jeg har begynt å planlegge veien videre, alene. Distanserer meg .

Anonymkode: 32d5e...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvilken måte tilpasser du deg?

Spørs helt hva det gjelder.

Anonymkode: 4e0f2...7bf

Gir stadig nye sjangser selv om han bryter løftene sine. Tenker at jeg bare må gi ham tid for å vise at han skal gjøre det han sier, og at han skal begynne å ta hensyn mer til meg og mine følelser.

ts

Anonymkode: ff196...ef0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Tenker at om forholdet er blitt vanskelig, må man gjøre ting på nye måter. Tar du mye hensyn fra før, still mer krav og prioriter deg selv.

Anonymkode: 1fd1c...9e4

Enig i den. Får begynne i det små tenker jeg…

ts

Anonymkode: ff196...ef0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Samme her, han styrer løpet og nå vil jeg ikke mer.

Jeg har begynt å planlegge veien videre, alene. Distanserer meg .

Anonymkode: 32d5e...671

Planlegger du å flytte feks? 
 

ts

Anonymkode: ff196...ef0

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Gir stadig nye sjangser selv om han bryter løftene sine. Tenker at jeg bare må gi ham tid for å vise at han skal gjøre det han sier, og at han skal begynne å ta hensyn mer til meg og mine følelser.

ts

Anonymkode: ff196...ef0

Det kan du vente på resten av livet. 

Eller gå videre. 

Anonymkode: 9c49d...9ec

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med banken og gjør meg klar til å flytte. Selger ting jeg vet jeg ikke trenger. Rydder i skuffer og skap. Distanserer meg mer og mer fysisk og psykisk fra han. 
Planlegger ikke ting med han lenger. 
Handling og ord har ikke sammenheng her, til tross for gjentatte samtaler.  

Anonymkode: 58070...23a

[AnonymBruker]

Så mye av det som "feiler" en partner er knyttet til personlighet og verdier. Ting som er så integrert i oss fra før, at å endre det omtrent ikke er et alternativ. 

Eneste sannheten her er at valg av partner viser hva DU tenker om deg selv. 

Jeg også har møtt drittsekker, løgnere, manipulatorer, sjarmiser som lover gull og grønne skoger. Men jeg elsker meg selv. Verdsetter meg selv. Og her i gården må vi begge spille hverandre god og bygge hverandre opp, ellers er det over. Det finnes ingen formildende omstendigheter. 

Livet er så altfor kort til å bruke år på et dårlig forhold eller andre dysfunksjonelle relasjoner. 

DU bestemmer hva som er godt nok for deg i en relasjon. 

DU må si "hei, dette er det jeg ser etter i en partner", så går du for det. Du velger da ikke  noen som du skal forme og forandre og gjøre til det du vil ha. 

Hvis ærlighet er viktig for deg så kan du ikke fortsette en relasjon med noen som har et lemfeldig forhold til sannheten. 

Hvis troskap er viktig for deg så kan du ikke innlede et forhold til han som er festens flørtepus, som kommuniserer med å ta kvinner på skuldre og lår, danse med alle damene i rommet og har humor ladet med seksuell undertone.

Er struktur og forutsigbarhet viktig for deg kan du ikke bli sammen med en som er altfor spontan og tar ting på en raus. 

Er dype samtaler og emosjonell nærhet viktig for deg må du velge en mann som er opplyst, belest, interessert i både det som skjer i verden og på sin egen innside.

Du skjønner hvor jeg vil med dette?

For et menneske som bor i Norge finnes det ingen formildende omstendigheter for å fortsette i et dårlig forhold. Det er ene og alene ditt valg. 

Hvorfor være ensom sammen med noen når du kan ha det så mye bedre alene?

Anonymkode: 055e8...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Planlegger du å flytte feks? 
 

ts

Anonymkode: ff196...ef0

Det er vanskelig. Vi bor i mitt barndomshjem, med barns våre og jeg har ikke råd til å kjøpe ham ut. Jeg vet at han ville aldri latt meg gjøre det om jeg så hadde hatt muligheten. 

Her er det slik at han styrer hverdagene, gjør alt veldig tungvindt for meg som tar meg av unger, hus og hjem nærmest alene. Han berømmer seg selv for det ene han gjorde for "to uker siden" når jeg etterlyser det at han bør bidra mer. Han blir sint og fornærmet, kaller meg ekkel osv når jeg står på mitt. 

Jeg er de siste fire årene blitt kronisk syk og har derfor ikke vært arbeidsfør, derfor tenker han at det er på sin plass at jeg skal gjøre alt i hjemmet. Noe jeg stortsett har gjort i tillegg til jobb og utdanning i alle årene før jeg ble syk. Leger, ergoterapeuter osv har reagert på hvordan han er, nå lyver jeg til dem og sier at han er blitt flinkere.. Jeg skjemmes. 

Planen min er derfor langsiktig, barna er på barneskolen ennå. Når de er blitt mer selvstendige så vil jeg skrive min del av boligen over på dem. I mellomtiden må jeg klekke ut et levebrød som jeg kan ha med min helse, for jeg klarer ikke spare stort på 66% av lønna. Han bidrar forresten nærmest ingenting økonomisk til de tre barnas forbruk. Jeg stresser med å handle på salg mens han setter inn penger på bok...

Jeg har forsøkt å prate med ham mange ganger, men jeg når ikke frem. 

Alle utenforstående ser på ham som den flotte, strålende, snille, omsorgsfulle, behjelpelige og karismatiske mannen. Men det er ikke slik for meg. 

Nå vil jeg ikke mer, jeg nekter å ha et mannebarn som jeg må styre med når ungene er blitt store. 

Så jeg har bestemt meg for at jeg skal bort når ungene er rustet til at jeg forsvinner, om jeg så går tomhendt. 

Anonymkode: 32d5e...671

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er begynnelsen på slutten, men vi har hatt noen uker fra hverandre pga forskjellige aktiviteter i ferien og jeg savner ham ikke. Tror at følelsene begynner å forsvinne.

Jeg har savnet mer nærhet og intimitet i mange år. Har prøvd å snakke om det og forklarer så godt jeg kan, men jeg tror bare at vi ikke er kompatible der. Kommunikasjonen skranter også, så ballen har rullet lenge.

Anonymkode: 99d96...0cf

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke om det er begynnelsen på slutten, men vi har hatt noen uker fra hverandre pga forskjellige aktiviteter i ferien og jeg savner ham ikke. Tror at følelsene begynner å forsvinne.

Jeg har savnet mer nærhet og intimitet i mange år. Har prøvd å snakke om det og forklarer så godt jeg kan, men jeg tror bare at vi ikke er kompatible der. Kommunikasjonen skranter også, så ballen har rullet lenge.

Anonymkode: 99d96...0cf

Sånn er det for meg også, uten at jeg vet at jeg ikke vil mer , men kjenner meg sliten av å prøve å bli forstått, jeg føler ikke han ser hvor mye jeg gir av meg selv. 
jeg syns det er utrolig vannskelig å bestemme meg rundt dette, blir utrolig redd for at det er ett valg jeg aldri klarer å beslutte 🙄

Anonymkode: 17810...5c3

[AnonymBruker]

Føler akkurat det samme. Bare krangler om alt mulig, han blir sur for den minste ting, og forventet at jeg mer eller mindre unnskylder meg for å ha et liv utover forholdet. Nå bryr jeg meg ikke lengre. Har mistet følelsene jeg hadde for han, eller, har kanskje ikke mistet dem. Men jeg klarer ikke forholde meg til det vonde så alle følelser blir nummen. 

Anonymkode: 514e8...8bf

[AnonymBruker]

Jeg hadde en samboer som var/er god på å snakke og god på mellommenneskelige relasjoner. Snakk ble ikke til handling. Vi hadde utallige prater og var innom familievernkontoret også. Fortsatt ingen handling. Jeg gikk!

Anonymkode: 7b9ad...33b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Sånn er det for meg også, uten at jeg vet at jeg ikke vil mer , men kjenner meg sliten av å prøve å bli forstått, jeg føler ikke han ser hvor mye jeg gir av meg selv. 
jeg syns det er utrolig vannskelig å bestemme meg rundt dette, blir utrolig redd for at det er ett valg jeg aldri klarer å beslutte 🙄

Anonymkode: 17810...5c3

Jeg har et samlivsbrudd etter 8 år bak meg, men jeg vet heller ikke om jeg vil gå nå. Det som er trassig er at vi har ingen «store» problemer. Krangler ikke om noe og han er god og snill. Likevel føler at jeg blir tatt for gitt. Det virker som jeg er kravstor når jeg vil være mer fysisk nært. Som om det er et ork for ham å gjøre noe sånt… 

Anonymkode: 99d96...0cf