Jeg står fast i et usunt forhold jeg vil ut av

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet at det er tusenvis av disse innleggene. Men jeg kan ikke snakke med noen nære eller venner om dette. Jeg vet det finnes krisesenter. Men jeg kommer meg ingen plass da min mann har tatt bilnøklene for å hindre meg i å kunne dra noe sted. Det vondeste av alt er barna oppi dette. Og jeg vil gjøre det minst mulig dramatisk for dem. Men jeg har prøvd å dra fra han før. Det blir så mye psykisk terror av det. Han jobber hardt for å vende alle mot meg og svartmale meg totalt. Jeg står I en voldsomt sårbar situasjon fra før jeg ikke kan oppgi hva er. Men det går utpå en troverdighetssak ifht. rettssystemet jeg skal møte i en sak mot noen. Det er altså jeg som har anmeldt. 

Jeg frykter her han vil ta de svakeste punktene i saken min og oppgi info som for øyeblikket er konfidensielt. Jeg frykter for barna mine som nå har sommerferie hvor vi går tett oppå hverandre. 

Jeg ønsker å reise bort en uke. Men vet ikke hvor. Eneste muligheten jeg får gjort det på er å late som om alt er OK og si jeg skal ta med barna på en tur. Kanskje jeg kan bygge en plan videre derfra. Jeg har ikke familie på min side.. men veldig gode venner.

Mannen min er blitt psykisk syk og lar alt gå utover meg og eldste barnet. Han styrer oppdragelse med JERNHÅND og rakker ned på meg hele tiden. Siste tiden har han vært sengeliggende med alvorlig depresjon. Jeg har gitt han rom for å være for seg selv uten forstyrrelser. Tatt meg av alt med barna alene og all oppfølging barnet vår har med BUP, oppdragelse som er ekstremt krevende av eldste. (Noe som sikkert gjenspeiler seg i Fars oppførsel, men jeg får alt han bærer på av irritasjon også) Leggerutiner, middag, oppvask, klesvask, rydde huset, handle, kjøre hit og dit til venner, bading, tur i skogen med matpakke og bærplukking, trøsting, håndtere 3-års raserianfall av minste.. Ja lista er uendelig.. 

I mens alt dette har mannen bare lagt å sovet i flere dager, ikke gjort annet enn hva han selv har hatt lyst til og energi til. Å jeg får høre nå når jeg tar opp at jeg er sliten, dette kan ikke fortsette slik, på mandag kan jeg ordne en legetime for deg og bli med deg dit om du ønsker det. 

Det jeg får slengt etter meg er"du syter å klager hele tiden" "klarer du virkelig ingenting uten meg?" "Du gjør så mye du, innbiller du deg selv, men ser det slik som det ser ut her hjemme" "gratulerer, fantastisk, du er flink du som nå har klart å lage riper i taket fordi du ikke lar eldste barnet vårt sykle dit han skal" (en time per vei med sykkel) "du er egoistisk" "tenker du aldri på hva jeg føler om ting" "du hadde aldri klart deg uten meg" "ser du er sliten når alt du gjør er å ta på deg mer oppgaver enn nødvendig!" (Da sikter han til prosjekter i hagen for barna, høner har jeg kjøpt så barna kan samle egg og kose med dem, tar dem med på besøk til andre med barn, tar dem med på lekeplass, badeplass, en uke på camping..) Alt dette får jeg kjeft for, fordi jeg gjør ting for barna alene uten han, og ber han gjør feks kveldsrutinene med barna fordi jeg er sliten. Han blir aldri med på slike ting for han har sosial angst. Helt greit men da må vi fordele oppgavene. Men når han ikke orker, slenger han dritt mot meg og gir seg ikke før jeg knekker sammen og står da i tillegg og håner og spytter frem hvir pysete og patetisk jeg er. At jeg skader barna ved å vise at jeg gråter og blir lei meg. Å han gir seg ikke der heller alltid...

Andre ganger ha  ikke orker kan han kaste demonstrativt fra seg det han har i hendene og rope "faen er det aldri fred å få her?!" Nappe til seg det han trenger for sin oppgave og jage meg bort fysisk. Det blir så mye uro hjemme...

Og derfor er jeg redd fir hva som skjer dersom jeg velger å pakke og gå, fordi han ikke passer på hva han gjør eller sier forran barna.. 

 

Jeg beklager rotete innlegg. Men jeg holder på å miste livsgnisten helt bokstavelig talt. Jeg må ta kampen, men vet ikke hvordan.. og jeg vet ikke hvirdan jeg skal klare å stå i dette med å håndtere et brudd med barnas sorg også. Jeg er på randen til å miste totalt meg selv og motivasjonen til å leve. Men, jeg har lovt meg selv at går det så langt så ringer jeg 113. For barna mine er den siste gnisten jeg har til livet... og de ønsker jeg ikke påføre en forelders bortfall...

Jeg måtte lufte. Håper på gode råd. Gjerne personlig erfaring. 

Mvh Meg❤️

Anonymkode: aafd2...19a

[Dojakitty]

Ta inn på krisesenter. 
Umuddelbart! Sammen med barna!

Endret 14. juli 2024 av Dojakitty

[Gjest Hoia]

Er det en stemningslidelse som blir påvirket av ytre omstendigheter? Jeg ville ha undersøkt det først, kanskje det er noe middel i matvarer, kaffe han reagerer psykisk på? Bytte det ut ofte.

[AnonymBruker]

Lat som om du skal på tur en uke med barna. Book billetter så du kan vise han de, og så drar du på krisesenter. 
 

Ring de gjerne på forhånd om du får til det, og forklar planen din og hvorfor det er vanskelig. 

Anonymkode: ef513...1d0

[AnonymBruker]

Hoia skrev (Akkurat nå):

Er det en stemningslidelse som blir påvirket av ytre omstendigheter? Jeg ville ha undersøkt det først, kanskje det er noe middel i matvarer, kaffe han reagerer psykisk på? Bytte det ut ofte.

… what. 

Anonymkode: ef513...1d0

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

… what. 

Anonymkode: ef513...1d0

Hvis en plutselig står i en situasjon der en ikke skjønner hva som skjer, en utenfor seg selv - opplevelse. Så ville jeg ha vært litt obs på det. Bare det. Men jeg har ikke nøkkelen til løsningen ellers.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hei. Jeg vet at det er tusenvis av disse innleggene. Men jeg kan ikke snakke med noen nære eller venner om dette. Jeg vet det finnes krisesenter. Men jeg kommer meg ingen plass da min mann har tatt bilnøklene for å hindre meg i å kunne dra noe sted. Det vondeste av alt er barna oppi dette. Og jeg vil gjøre det minst mulig dramatisk for dem. Men jeg har prøvd å dra fra han før. Det blir så mye psykisk terror av det. Han jobber hardt for å vende alle mot meg og svartmale meg totalt. Jeg står I en voldsomt sårbar situasjon fra før jeg ikke kan oppgi hva er. Men det går utpå en troverdighetssak ifht. rettssystemet jeg skal møte i en sak mot noen. Det er altså jeg som har anmeldt. 

Jeg frykter her han vil ta de svakeste punktene i saken min og oppgi info som for øyeblikket er konfidensielt. Jeg frykter for barna mine som nå har sommerferie hvor vi går tett oppå hverandre. 

Jeg ønsker å reise bort en uke. Men vet ikke hvor. Eneste muligheten jeg får gjort det på er å late som om alt er OK og si jeg skal ta med barna på en tur. Kanskje jeg kan bygge en plan videre derfra. Jeg har ikke familie på min side.. men veldig gode venner.

Mannen min er blitt psykisk syk og lar alt gå utover meg og eldste barnet. Han styrer oppdragelse med JERNHÅND og rakker ned på meg hele tiden. Siste tiden har han vært sengeliggende med alvorlig depresjon. Jeg har gitt han rom for å være for seg selv uten forstyrrelser. Tatt meg av alt med barna alene og all oppfølging barnet vår har med BUP, oppdragelse som er ekstremt krevende av eldste. (Noe som sikkert gjenspeiler seg i Fars oppførsel, men jeg får alt han bærer på av irritasjon også) Leggerutiner, middag, oppvask, klesvask, rydde huset, handle, kjøre hit og dit til venner, bading, tur i skogen med matpakke og bærplukking, trøsting, håndtere 3-års raserianfall av minste.. Ja lista er uendelig.. 

I mens alt dette har mannen bare lagt å sovet i flere dager, ikke gjort annet enn hva han selv har hatt lyst til og energi til. Å jeg får høre nå når jeg tar opp at jeg er sliten, dette kan ikke fortsette slik, på mandag kan jeg ordne en legetime for deg og bli med deg dit om du ønsker det. 

Det jeg får slengt etter meg er"du syter å klager hele tiden" "klarer du virkelig ingenting uten meg?" "Du gjør så mye du, innbiller du deg selv, men ser det slik som det ser ut her hjemme" "gratulerer, fantastisk, du er flink du som nå har klart å lage riper i taket fordi du ikke lar eldste barnet vårt sykle dit han skal" (en time per vei med sykkel) "du er egoistisk" "tenker du aldri på hva jeg føler om ting" "du hadde aldri klart deg uten meg" "ser du er sliten når alt du gjør er å ta på deg mer oppgaver enn nødvendig!" (Da sikter han til prosjekter i hagen for barna, høner har jeg kjøpt så barna kan samle egg og kose med dem, tar dem med på besøk til andre med barn, tar dem med på lekeplass, badeplass, en uke på camping..) Alt dette får jeg kjeft for, fordi jeg gjør ting for barna alene uten han, og ber han gjør feks kveldsrutinene med barna fordi jeg er sliten. Han blir aldri med på slike ting for han har sosial angst. Helt greit men da må vi fordele oppgavene. Men når han ikke orker, slenger han dritt mot meg og gir seg ikke før jeg knekker sammen og står da i tillegg og håner og spytter frem hvir pysete og patetisk jeg er. At jeg skader barna ved å vise at jeg gråter og blir lei meg. Å han gir seg ikke der heller alltid...

Andre ganger ha  ikke orker kan han kaste demonstrativt fra seg det han har i hendene og rope "faen er det aldri fred å få her?!" Nappe til seg det han trenger for sin oppgave og jage meg bort fysisk. Det blir så mye uro hjemme...

Og derfor er jeg redd fir hva som skjer dersom jeg velger å pakke og gå, fordi han ikke passer på hva han gjør eller sier forran barna.. 

 

Jeg beklager rotete innlegg. Men jeg holder på å miste livsgnisten helt bokstavelig talt. Jeg må ta kampen, men vet ikke hvordan.. og jeg vet ikke hvirdan jeg skal klare å stå i dette med å håndtere et brudd med barnas sorg også. Jeg er på randen til å miste totalt meg selv og motivasjonen til å leve. Men, jeg har lovt meg selv at går det så langt så ringer jeg 113. For barna mine er den siste gnisten jeg har til livet... og de ønsker jeg ikke påføre en forelders bortfall...

Jeg måtte lufte. Håper på gode råd. Gjerne personlig erfaring. 

Mvh Meg❤️

Anonymkode: aafd2...19a

Du kan planlegge med krisesenteret i for veien, ring dem når du er alene og si du trenger hjelp til å komme deg ut. Når han er på jobb eller ute av huset og du har barna avtaler du at krisesenteret henter deg men en gang.

Ikke pakk noen ting for krisesenteret har alt, og dem kan senere hente tingene for deg.

Anonymkode: a79d4...dbc

[AnonymBruker]

Han høres jo psykisk syk ut! 

Ring krisesenteret når du er ute av huset en tur, fortell alt du skriver her og legg en plan sammen med de.

 

Nå vet jeg ikke hva som må til for å kreve at han blir innlagt men noe må skje. Jeg frykter at han kommer til å ødelegge dine ting om du drar på krisesenter, dersom du har eiendeler som betyr mye for deg, men dersom du lar det gå og heller samler inn viktige papirer, kodebrikke (bank) osv, så drar du til krisesenter med barna snarest mulig. Ring etter drosje og avtal at den plukker opp deg og barna et stykke unna huset, og dra ut som dere skal ut og plukke bær eller annet. Ikke ta med noe stort, kun en ryggsekk som ser tom ut.

Det du og barna utsettes for er grov vold.

Anonymkode: 40a17...147

[AnonymBruker]

Og så anmelder du han for partnervold/familievold.

Anonymkode: 40a17...147

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hva er det du snakker om? Er du psykisk syk?

Anonymkode: a79d4...dbc

Nei, jeg er ikke det. Men hvis en merker rare reaksjoner, kan en tenke litt på hva som trigger det. Bare det. 

[AnonymBruker]

Hoia skrev (40 minutter siden):

Er det en stemningslidelse som blir påvirket av ytre omstendigheter? Jeg ville ha undersøkt det først, kanskje det er noe middel i matvarer, kaffe han reagerer psykisk på? Bytte det ut ofte.

Du er inne på noe med stemningslidelse ja. Men han tar ikke diagnosen sin som fører til dette alvorlig

Anonymkode: aafd2...19a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. Jeg vet at det er tusenvis av disse innleggene. Men jeg kan ikke snakke med noen nære eller venner om dette. Jeg vet det finnes krisesenter. Men jeg kommer meg ingen plass da min mann har tatt bilnøklene for å hindre meg i å kunne dra noe sted. Det vondeste av alt er barna oppi dette. Og jeg vil gjøre det minst mulig dramatisk for dem. Men jeg har prøvd å dra fra han før. Det blir så mye psykisk terror av det. Han jobber hardt for å vende alle mot meg og svartmale meg totalt. Jeg står I en voldsomt sårbar situasjon fra før jeg ikke kan oppgi hva er. Men det går utpå en troverdighetssak ifht. rettssystemet jeg skal møte i en sak mot noen. Det er altså jeg som har anmeldt. 

Jeg frykter her han vil ta de svakeste punktene i saken min og oppgi info som for øyeblikket er konfidensielt. Jeg frykter for barna mine som nå har sommerferie hvor vi går tett oppå hverandre. 

Jeg ønsker å reise bort en uke. Men vet ikke hvor. Eneste muligheten jeg får gjort det på er å late som om alt er OK og si jeg skal ta med barna på en tur. Kanskje jeg kan bygge en plan videre derfra. Jeg har ikke familie på min side.. men veldig gode venner.

Mannen min er blitt psykisk syk og lar alt gå utover meg og eldste barnet. Han styrer oppdragelse med JERNHÅND og rakker ned på meg hele tiden. Siste tiden har han vært sengeliggende med alvorlig depresjon. Jeg har gitt han rom for å være for seg selv uten forstyrrelser. Tatt meg av alt med barna alene og all oppfølging barnet vår har med BUP, oppdragelse som er ekstremt krevende av eldste. (Noe som sikkert gjenspeiler seg i Fars oppførsel, men jeg får alt han bærer på av irritasjon også) Leggerutiner, middag, oppvask, klesvask, rydde huset, handle, kjøre hit og dit til venner, bading, tur i skogen med matpakke og bærplukking, trøsting, håndtere 3-års raserianfall av minste.. Ja lista er uendelig.. 

I mens alt dette har mannen bare lagt å sovet i flere dager, ikke gjort annet enn hva han selv har hatt lyst til og energi til. Å jeg får høre nå når jeg tar opp at jeg er sliten, dette kan ikke fortsette slik, på mandag kan jeg ordne en legetime for deg og bli med deg dit om du ønsker det. 

Det jeg får slengt etter meg er"du syter å klager hele tiden" "klarer du virkelig ingenting uten meg?" "Du gjør så mye du, innbiller du deg selv, men ser det slik som det ser ut her hjemme" "gratulerer, fantastisk, du er flink du som nå har klart å lage riper i taket fordi du ikke lar eldste barnet vårt sykle dit han skal" (en time per vei med sykkel) "du er egoistisk" "tenker du aldri på hva jeg føler om ting" "du hadde aldri klart deg uten meg" "ser du er sliten når alt du gjør er å ta på deg mer oppgaver enn nødvendig!" (Da sikter han til prosjekter i hagen for barna, høner har jeg kjøpt så barna kan samle egg og kose med dem, tar dem med på besøk til andre med barn, tar dem med på lekeplass, badeplass, en uke på camping..) Alt dette får jeg kjeft for, fordi jeg gjør ting for barna alene uten han, og ber han gjør feks kveldsrutinene med barna fordi jeg er sliten. Han blir aldri med på slike ting for han har sosial angst. Helt greit men da må vi fordele oppgavene. Men når han ikke orker, slenger han dritt mot meg og gir seg ikke før jeg knekker sammen og står da i tillegg og håner og spytter frem hvir pysete og patetisk jeg er. At jeg skader barna ved å vise at jeg gråter og blir lei meg. Å han gir seg ikke der heller alltid...

Andre ganger ha  ikke orker kan han kaste demonstrativt fra seg det han har i hendene og rope "faen er det aldri fred å få her?!" Nappe til seg det han trenger for sin oppgave og jage meg bort fysisk. Det blir så mye uro hjemme...

Og derfor er jeg redd fir hva som skjer dersom jeg velger å pakke og gå, fordi han ikke passer på hva han gjør eller sier forran barna.. 

 

Jeg beklager rotete innlegg. Men jeg holder på å miste livsgnisten helt bokstavelig talt. Jeg må ta kampen, men vet ikke hvordan.. og jeg vet ikke hvirdan jeg skal klare å stå i dette med å håndtere et brudd med barnas sorg også. Jeg er på randen til å miste totalt meg selv og motivasjonen til å leve. Men, jeg har lovt meg selv at går det så langt så ringer jeg 113. For barna mine er den siste gnisten jeg har til livet... og de ønsker jeg ikke påføre en forelders bortfall...

Jeg måtte lufte. Håper på gode råd. Gjerne personlig erfaring. 

Mvh Meg❤️

Anonymkode: aafd2...19a

Selg hønene. Ta med deg barna og flykt. 

Anonymkode: 3c5aa...c50

[Tradegy]

Du har plikt til å beskytte barna dine!! Da sitter man ikke å uffer seg over et eventuelt brudd.

Da må man legge følelser til side og handle med fornuft og logikk. Ikke vent til det blir enda mer akutt.

Han er psyk og trenger hjelp! Dèt kan du gi han. Etter du selv har fått hjelp, har gått fra han og har et system i ryggen. Da er det i alles interesse at han får hjelp.

Sammen med barna, er du bjørnesterk ❤️

Ikke vent til du må krabbe. Ta kontrollen mens du går selv ❤️❤️❤️

Endret 14. juli 2024 av Tradegy

[Sciurus]

Tråden er ryddet for brukerdebatt.

Sciurus, mod

[AnonymBruker]

Kom deg på krisesenteret med barna, så tar dere det derifra❤️

Anonymkode: b121a...b1c

[AnonymBruker]

Krisesenter, kjære deg❤️ Kontaktinformasjon finnes på kommunens nettside. 
Ring dem, følg rådene du får, og ta ting derfra. 
Det er ikke din oppgave å fikse eller hjelpe mannen din, det har han ansvar for selv. 

Anonymkode: 74edf...e32

[AnonymBruker]

Send melding til venner og bekjente at du ikke orker mer og og et par fakta, når du har dratt. De vil etterhvert forstå du har rett. 

 

Anonymkode: 026a0...992

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvordan du fikk ideen om at høner er lurt å ha ansvar for når han er ustabil. Høns får du alltid solgt eller gitt bort.  

Anonymkode: 026a0...992