Min første forelskelse.? Jeg er redd og vet ikke hvordan håndtere

[AnonymBruker]

Tror jeg etter 40 år i livet omsider har blitt forelsket. Hjertet hamrer når han er i nærheten, jeg vil bare være i armene hans og kjenne varmen fra han. Han er lik. Merker at han skjelver litt når han holder i meg. Lykkerus når jeg tenker på han. Vi har ikke hatt sex, det har blitt litt klemming og nå litt kyssing, som var helt syk følelse.

Problemet mitt er at jeg aldri har kjent noe så sterkt før. Tidligere kjærester og flings har jeg vel vært litt betatt men ingenting mer. Jeg har også blott mye såret. Hvor jeg har valgt å la meg rive med, og så har jeg opplevd utroskap eller at de velger en annen istedenfor meg.

Så jeg er litt redd nå. Redd for å gå for fort fram, men også redd for å såre/miste han ved å holde tilbake. Kanskje han føler det som avvisning

Burde jeg fortelle han at jeg aldri har vært forelsket før og er engstelig? Eller er det tåpelig? Er rett og slett veldig i villrede om hva man gjør i sånne situasjoner. Jeg er så glad i han men vil ikke blibsåret

Anonymkode: 99c6e...c73

[Irak]

Jeg hadde valgt å være ærlig og sagt det. Min erfaring er at ærlighet varer lengst. Er lettere å få forståelse da.

Det siste du ønsker er vel at han skal føle seg avvist av deg vil jeg tro...

Ja det er vondt å bli såret. Det forstår jeg, men samtidig så er det så viktig å kunne snakke sammen om disse tingene. 

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger å gjøre 🪷💕.

[AnonymBruker]

De gode føelslenene i livet har jo desverre baksiden av at det er mer å miste. Men jeg tror å aldri la seg føle de gode, mens de er der, er et verre valg en å våge og risikere å feile.

Nå tror jeg ikke du kommer til å feile, og vil også tro at det som er nytt for deg nå, vil bli en vane ettervært. Så nyt spenningen mens den er der, skummel og uforutsigbar, men også kroppen høyspent og søkende 😊

Syns ikke det er tåpelig å snakke med han om det.

Anonymkode: 35ec9...92b

[MegJa]

Det er alltid en type risk for å bli såret, og jeg VET hvor vondt det gjør hvis man blir det. Men det høres jo ut som om dere har det fint sammen allerede? Er dere flinke til å snakke sammen om ting dere tenker på? Det kan nok være til mye hjelp hvis dere begge er åpne, og hvis dere tar opp ting som opptar dere. 

Jeg opplevde å bli forelsket for første gang i fjor, jeg trodde ikke at jeg hadde det i meg. Han rev ned alt jeg hadde av mur og skjold rundt meg, men nettopp fordi vi ikke kommuniserte godt nok sammen, så ble hjertet mitt knust. Jeg ville bare ha han og være sammen med han, men han kom aldri med et klart svar på hva han ville. 

Nå dater jeg en annen en, så langt er han veldig snill og god. Vi har ikke hatt sex eller kysset hverandre enda, men han skrev på sms etter vårt andre møte at han tenkte på hvordan det ville vært å kysse meg. 

Det er forferdelig vondt å bli såret av noen man er så utrolig glad i, men man kommer ingen vei med å ikke prøve heller ❤️ Jeg heier på deg. 

[AnonymBruker]

Hadde heller aldri følt på en så dyp forbindelse som da jeg traff kjæresten(K42)

Det var mer enn forelskelse(har vært betatt og forelsket, men aldri elsket noen)

Han har elsket to kvinner. Sin første kjærlighet og kona som døde.

Vi var begge livredd. Jeg får å bryte muren, han for å miste en ny kvinne han elsket.

Men vi pratet om de tingene. Vi bestemte oss for at frykt ikke skulle stoppe det vi følte for hverandre. Vi har ikke kommet til «jeg elsker deg» enda, men vi er ufattelig glad i hverandre og får totalt ro og sjelefred når vi er sammen. 
 

Neste uke reiser vi på ferie sammen med alle barna og frem til nå har vi så og si vært sammen hver eneste helg med og uten barn. 
 

Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe. Kanskje det blir slutt, kanskje det blir for alltid. Det vi vet at i dag gjør vi hverandre lykkelig og vi har det utrolig fint sammen. Og det vil jeg ikke angre på uansett hva som skjer. 

Anonymkode: 0a0aa...982

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 12.48):

Tror jeg etter 40 år i livet omsider har blitt forelsket. Hjertet hamrer når han er i nærheten, jeg vil bare være i armene hans og kjenne varmen fra han. Han er lik. Merker at han skjelver litt når han holder i meg. Lykkerus når jeg tenker på han. Vi har ikke hatt sex, det har blitt litt klemming og nå litt kyssing, som var helt syk følelse.

Problemet mitt er at jeg aldri har kjent noe så sterkt før. Tidligere kjærester og flings har jeg vel vært litt betatt men ingenting mer. Jeg har også blott mye såret. Hvor jeg har valgt å la meg rive med, og så har jeg opplevd utroskap eller at de velger en annen istedenfor meg.

Så jeg er litt redd nå. Redd for å gå for fort fram, men også redd for å såre/miste han ved å holde tilbake. Kanskje han føler det som avvisning

Burde jeg fortelle han at jeg aldri har vært forelsket før og er engstelig? Eller er det tåpelig? Er rett og slett veldig i villrede om hva man gjør i sånne situasjoner. Jeg er så glad i han men vil ikke blibsåret

Anonymkode: 99c6e...c73

Jeg hadde satt stor pris på at du turte å være så åpen og ærlig med meg, både fordi det krever mye og viser tillit til meg, men også fordi det gir en økt innsikt og forståelse i deg og hvordan du kanskje opptrer, at det kan være svar og forklaring på ting jeg kanskje har lurt på eller kommer til å lure på. Du trenger jo ikke legge ut i en lang og innfløkt forklaring, bare at du er litt redd fordi du innser at du aldri har vært ordentlig forelsket tidligere og ønsker at det skal ha sin naturlige utvikling uten å gå for fort eller for sakte. Tidligere opplevelser kan du være åpen om hvis han spør, eller la fortid være fortid fordi det ikke er de du er interessert i nå.

Anonymkode: 839f8...82b

[AnonymBruker]

Hvor mange ganger har dere truffet hverandre?   

Anonymkode: 709e9...1e9