Noen som har en solskinshistorie fra samlivet å dele ?

[Gjest Acer]

Undres på  om det  er  noen par som har en solskinshistorie i parforholdet  som de ønsker  å  dele under forumet " Samliv og kjerlighetsrelasjoner"  ?   Par som har lagd bak seg mange år som foreldre og som fortsatt   ser  for seg  eit  livslangt ekteskap  saman med partner, og øvrige familie. ?  Par som setter familien i sentrum, og hvor kvardagen   ikkje er preget av krangling om arbeidsfordeling, utroskap, og manglende tillitsforhold. ?  Par som ikkje har glemt forelskelsestiden, og  som har lagd  vekt på  å pleie forholdet selv under tidsklemma  som foeldre til barn ?. Par som opplever at de legger mer vekt  de positive sider hos  sin partner en de negative sidene.

[AnonymBruker]

Vil påstå at vi er et sånt par. 
Gift i 20 år, tre barn, kranglet aldri, gir hverandre frihet, flørter hver dag, har god sex. 
 

Vi har et rolig og behagelig liv sammen. 
 

Begge gikk inn i forholdet med erfaringer og bagasje, noe som nok bidrar til at vi setter større pris på de gode tingene. Vi bruker lite tid på negative ting. 

Anonymkode: c9408...9f5

[AnonymBruker]

Bare vært sammen i 5 år, men begge har vært gift i 10 år+ fra før. Var 33 og 37 da vi møttes så var voksne. 

Vi er veldig opptatt av hvordan vi IKKE vil ha det, da det var ulike utfordringer i våre tidligere forhold. ( Ikke vold) 

Vi har god kjemi, et godt vennskap, og ganske lik foreldrestil. Vi har tre barn, der jeg hadde et fra før. Vi liker ikke konflikter, så ordner opp i det rimelig fort om det blir noe.  Føler dette forholdet både kommer til å vare og at det fortsetter å være godt på alle måter.  

Anonymkode: c290a...011

[AnonymBruker]

Vært sammen i 23 år, gift og har 2 barn som er ungdommer nå. 
Har hus og jobber osv.  vi har opplevd opp og nedturer, og vært gjennom utfordringer med barn på skolen, barn med diagnose osv. jeg er nok den som overtenker og blir lett bekymret, mens han er mer realistisk og en stødig og rolig mann. 
kombinasjon stødig, trygg og ansvarsfull med meg som er ansvarsfull men lett for å overtenke klaffer godt for meg. Jeg kunne ikke hatt en hysterisk mann, når jeg har lett for å bli hysterisk selv. 
Vi gir hverandre frihet. Der å ikke kveles i et forhold er viktig. 
vi krangler også om husarbeid og hvem som gjør mest og minst til tider. 
men vi er stolt av alt vi har skapt og fått til sammen. 

Anonymkode: 2d2c1...678

[AnonymBruker]

Fant min drømmemann da jeg var 18 år, og han var 24 år, og etter å ha holdt på i et år ble vi kjærester. Vi ble foreldre halvannet år senere (uplanlagt), og etter at vi ble foreldre var det ingen tvil om at vi hørte sammen. Vi fikk et barn til 3 år etterpå, og giftet oss på 7-årsjubileumet vårt. Dette forholdet har nå vart i 13 år, og jeg kan med handa på hjertet si at vi aldri krangler, vi er rause med hverandre, har et godt sexliv, gir hverandre de ekstra klemmene, sender hverandre et hjerte på melding når vi føler for det, dusjer sammen hver kveld, kjøper hverandre ting som vi vet gleder i hverdagen, og vi er 100% trygge på hverandre. Med han er jeg avslappet, jeg kan være meg selv og jeg vet at han er der på de dårlige dagene! 

Anonymkode: 43709...20b

[AnonymBruker]

Skilte meg, han flyttet fra regnet i Norge til solskinn i Syden. 

 

Anonymkode: ad3c8...3ac

[AnonymBruker]

Koselig tråd ❤️ Har ikke noe å skrive her selv, men fint å lese.

K46

Anonymkode: e2158...f14

[AnonymBruker]

Så hyggelig tråd!

Jeg møtte mannen min når jeg var 14 år, han var 15. Husker at han var en skikkelig bråkmaker, som festet og hadde tidenes snusleppe. Jeg var så betatt, husker jeg tegnet et hjerte rundt han i skoleguiden. Når vi ble sammen husket jeg at alle var så bekymret, for - det var for tidlig å binde seg til noen. Årene gikk, og de fleste begynte vel å skjønne at ungdomsforelskelsen var mer enn bare en midlertidig greie. I dag har vi passert 30 begge to, og har solide og gode jobber. Vi har eid 3 forskjellige boliger, men bor nå i en nydelig bolig med fantastiske naboer. Vi har skapt verdens fineste jente sammen, etter mange års prøving med IVF. Over 200 sprøyter ble satt, men hun kom til slutt. Vi har også en fantastisk firbeint venn, som har vært (og er) en bestevenn for hele familien. Det har vært mange opp og nedturer; studietid, ufrivillig barnløshet, dødsfall  i nære relasjoner, og generelt mange ulike veivalg på reisen vår. Men, vi er bunnsolide. Vi gir og tar, og krangler om hvem som skal spise den siste sjokoladen i godteriskåla. Han er stødig handynann, positiv,  rolig og omsorgsfull, jeg er det jeg vil betegne som en pessimistisk realist, omsorgsfull, og kreativ som alltid vil male en ny vegg i stua. Sammen har vi klart oss, selv om ingen trodde det den dagen vi ble sammen for over 17 år siden❤️

Anonymkode: 689a4...a2e

[AnonymBruker]

Acer skrev (På 14.7.2024 den 12.28):

Undres på  om det  er  noen par som har en solskinshistorie i parforholdet  som de ønsker  å  dele under forumet " Samliv og kjerlighetsrelasjoner"  ?   Par som har lagd bak seg mange år som foreldre og som fortsatt   ser  for seg  eit  livslangt ekteskap  saman med partner, og øvrige familie. ?  Par som setter familien i sentrum, og hvor kvardagen   ikkje er preget av krangling om arbeidsfordeling, utroskap, og manglende tillitsforhold. ?  Par som ikkje har glemt forelskelsestiden, og  som har lagd  vekt på  å pleie forholdet selv under tidsklemma  som foeldre til barn ?. Par som opplever at de legger mer vekt  de positive sider hos  sin partner en de negative sidene.

Vi har hatt ett stormfullt samliv, som har hatt alt. 

Sykdom, utroskap, dårlig økonomi, null pleie, krangel, alkohol, surmuling, hat,  unger, you name it. Men noe holdt oss ilag, og etter 20 år fant vi omsider formelen for å faktisk leve ilag og trivest. Ikke stormende forelsket, men med omsorg og ømhet for hverandre, og samarbeid i hverdagen generelt, og gi hverandre rom i hverdagen til å utfolde oss på de punkter der den andre finner uinteressant. 

Men herrefred så mange kameler vi har svelgt og sett i halsen opp igjennom , tror de fleste hadde gitt opp dette prosjektet.

Men der vi har sett alle desse "perfekte" parene skille seg rundt oss, til stor forundring, så har vi holdt i hop, så en mal er kanskje å ikke sammenligne seg med desse, - som iallefall utad virker så harmoniske ilag, og heller konsentrere seg om det en får til selv. 

Anonymkode: 8fe8e...d47

[AnonymBruker]

Vært gift i 30 år med verdens kjekkeste mann. Vi har det virkelig flott sammen, mye kjærlighet og sex og latter. Begge er like opptatt av barn og barnebarn. Er så takknemlig.

Anonymkode: 6d03f...9eb

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vært gift i 30 år med verdens kjekkeste mann. Vi har det virkelig flott sammen, mye kjærlighet og sex og latter. Begge er like opptatt av barn og barnebarn. Er så takknemlig.

Anonymkode: 6d03f...9eb

Gratulerer !   Bare  20 år igjenn så kan paret feire gullbryllaup, slektstemne   saman med voksne barn, og barnebarna,.og øvrige slekt.  

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i 23 år (siden jeg var 17). Vi bestevenner og er et supert team som foreldre. Vi ler mye sammen og har god sex! Jeg ser i aller høyeste grad for meg at han er og blir den eneste ene ♡

Anonymkode: 7eb8c...98b

[AnonymBruker]

Ikke min egen solskinnshistorie, men jeg har ei venninne som ble sammen med mannen sin da hun var 14 år, i dag er hun 50+ og fremdeles like forelsket og veldig lykkelig gift. 

Anonymkode: 5b5c9...e11

[SPOCA]

Ja, jeg vil si at mannen og jeg er en solskinnshistorie på mange måter.

Jeg var i et ekstremt voldelig ekteskap og skilt før jeg fylte 30. Var så i et forhold som var mer vennskapelig enn kjærlig, men vi var venner. Uansett, jeg trodde aldri jeg kunne bli elsket på den måten jeg savnet - med pasjon og hele meg - eller finne personen for meg. Var ensom og barnløs.

Mannen jeg nettopp har giftet meg med var i et psykisk voldelig forhold, og så ble hun gravid da han tenkte å gå. Han hadde alltid tenkt å gå, men så fikk barnet hjerneblødning og livet stoppet opp. Han klarte til slutt å gå, og da jeg traff ham var han en ensom mann som savnet en livspartner, som ikke trodde han kunne finne en som faktisk så ham. Han kjempet for sin rett til å være i sitt barns liv, og kjempet tappert mot mors samværssabotasje. Han trodde ihvertfall ikke at noen kvinne ville ha han med så stor bagasje.

Og så traff vi hverandre for 2 1/2 år sammen, og det har vært en fantastisk virvelvind. Vi er i slutten av 30-årene og har vel prøvd å ta igjen alt vi har gått glipp av. Vi har reist masse (vært i 15 (snart 16) land, kjøpt hus, giftet oss, delt mange nye interesser sammen - alt fra brettspill til dans og slalåm, vunnet en kamp om 50/50 omsorg og blitt en småbarnsfamilie med familieferier, bleieskift og barnehagehenting.

Vi har blitt en voldsom kraft og livet skjer, det går slag i slag. Nå både håper og prøver vi på barn. Men vi er veldig lykkelige sammen, og vi er de beste for hverandre. Vi har stått sammen i så mye, og det føles som at vi kan tåle alt. Når man kan takle alle utfordringene rundt hans sønn, med alle de spesielle behov han har, i tillegg til en eks som ikke gjør ting enklere, kan vi på mange måter overleve alt. Det føles godt og fantastisk. Vi har aldri kranglet om disse tingene, bare kjempet sammen og funnet løsninger.

Vi var to ensomme sjeler som fant hverandre, og jeg tror blandingen av kjærligheten, takknemligheten, tålmodigheten, respekten og gleden til hverandre gjør at vi holder sammen livet ut. Jeg har aldri følt det sånn, og ikke han heller.

[AnonymBruker]

Elsker mannen min etter 4 barn og 25 år. 💕

Anonymkode: 86b57...d07

[Fiske]

Jeg deler gjerne, tenker det er viktig at folk ser at det faktisk er mulig, for av og til kan det virke som om at det er umulig når man hører folk snakke om ekteskap 

Vi har vært sammen i 15år, gift i 11år og har 3 barn i alderen 5-10år.

Det har hele tiden vært viktig for oss å prioritere parforholdet, inklusiv det sexuelle (for man kommer ikke utenom at sex er noe som holder følelser ved like og binder to personer sammen).

Dette har betydd å «gå på date» på ett teppe på soveromsgulvet, fordi barnefri kunne vi se langt etter. Det har betydd feiring av bryllupsdag hvor den ene har laget middag mens den andre har vært med baby, for så å spise god middag etter hverandre. Den ene spiste, mens den andre hadde baby på fanget, og så byttet vi. Det har betydd en «kjappis» på kjøkkengulvet mens baby lå i lekegrinda og så på blinkende lys i 5min. Det har betydd å stå på kjøkkenet å holde godt rundt hverandre de 2 minuttene alle barna har vært opptatt med noe annet.

Vi har snakket om følelser, snakket om behov, snakket om tanker.

Og belønningen er enorm! Vi er fortsatt like forelsket, vi har det vanvittig bra sammen, og livet vi har sammen er det viktigste for oss begge. Vi tilbringer mye tid sammen som familie, og mye tid sammen som ett par.

Har aldri gjort ting til en «konkuranse» om hvem som gjør mest/minst, men derimot har vi fokusert på begges svake sider og sterke sider.

Nå holder vi på å bygge nytt hus sammen, og bygger med tanker om hvordan livet blir når barna flytter ut. Vi er hverandres beste venn, og ser frem til resten av tiden som en familie, og til tiden når barna er store og vi kan leve sammen som ett par igjen, og gjøre enda mer ting sammen.

Vi har venner ellers også, men vi bruker mye mer tid med hverandre/familien, ingen av oss «stikker av» heletiden.

Vi er tvers igjennom lykkelige både som familie og par, tross mye motstand og dårlig helse/sykt barn.

 

 

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen min i 23 år. Har nesten voksne barn. 
vi respekterer hverandre, tar hensyn, drar lasset samme vei, er ærlige med hverandre, samarbeider godt, og tåler hverandre. Dvs han tåler meg på det verste og jeg han. 
vi har stått i mye glede og oppturer, men også opplevd motgang og kriser med dødsfall i nær familie. Der vi har sett det vondeste av smerte og sorg og kommet oss gjennom det. 
tillit og gi hverandre space. Ikke eie hverandre, la hverandre få ha sitt liv med venner og hobbyer. 
vi har også vært der at vi har kranglet over husarbeid og småting. 
kluet er å svelge noen kameler og ikke lage dårlig stemning av småting. 
prøve se livet og samlivet i et større bilde, og dra hverandre opp og heie på hverandre 

Anonymkode: 2d2c1...678

[AnonymBruker]

Vært sammen i 38 år, gift i 32. Voksne barn. Er 56/57 år, tungekysser daglig. Det siste vi gjør når vi legger oss. Det første han gjør når vi han våkner er å strekke ut armen og legge hånden på kjønnet mitt. Kjæresteferie i sommer, ny til høsten. Vi sier "jeg elsker deg" minst én gang hver dag. ❤️

Anonymkode: 3bd75...969

[Trolltunge]

Vi blir av mange venner fremstilt som det ideelle paret, og det er litt rart, fordi vi har hatt et vanskelig og turbulent forhold. Nå har ikke alle utfordringer vært mellom oss to, men mange av dem gikk likevel utover vår relasjon, fordi det var tøft å stå i. Vi var kanskje ikke så flinke til å takle ting sammen heller? Jeg vet ikke. Folk er uenige angående det punktet. (Noen påstår det, andre mener det helt motsatte siden vi faktisk har taklet veldig mye og fremdeles står sterkt.)

Noe har uansett skjedd med årene. Erfaring, modenhet, mot, kommunikasjon, evner til å ivareta hverandre... vanskelig å si egentlig, men vi er liksom paret som mest tydelig trives sammen og er mest opptatt av å nyte livet sammen. 

Blitt for gamle til å gidde å protestere mot kjærligheten vi har for hverandre kanskje? 😅

Vår solskinnshistorie er iallefall at vi har det bedre og bedre sammen med årene. Samarbeider bedre, ler mer, leker mer og viser hverandre enorm kjærlighet, omtanke og forståelse. Trives sammen. Hører sammen. Alternativet med å ikke leve sammen virker uendelig fjern. 

Tror vi har vokst sammen i sjelen egentlig. Det bare skjedde. 😂🥰