Barna mine takler ikke at jeg er lei meg.

[AnonymBruker]

Jeg er i sorg over egen mamma og pappa som ikke er her lenger. Jeg mistet mamma for rundt ett år siden, min pappa var også døden nær samtidig og ble aldri min pappa igjen. Jeg har et sterkt savn til de begge, og noen ganger hører jeg musikk, ser ting, opplever ting som gjør at gråten kommer. Da begynner det ene barnet mitt å gråte, den andre blir sur. Jeg føler jeg må gjemme sorgen, de kjente ikke så godt sine besteforeldre. Likevel har jo de også en viss sorg over besteforeldre. 
Hva er riktig her, bør jeg gjemme meg? Eller bare la det gå til? Vanskelig å styre også disse følelsene. 

Anonymkode: 7cc21...cb7

[AnonymBruker]

Husker da jeg selv var barn og så noen episoder hvor mamma gråt. Det gjorde vondt i sjela og følte meg litt utrygg. Tror det er best å gjemme sorgen når barna er såpass unge.

Anonymkode: 38791...1af

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal gråte når du føler for det. På samme måte som at det ikke er farlig at du gråter, så er det heller ikke farlig om barna dine gråter. Det kan være et viktig ledd i å lære dem å tåle og stå i også vonde følelser, så lenge du prater med dem om det.

Anonymkode: f7469...91c

[exictence]

Det er trist når mammaen er lei seg. Samtidig er det viktig å snakke om at det er naturlig at vi føler oss leie av og til. 

Men det gir trygghet og er godt for barna at ikke foreldrene er mye eller ofte lei seg.

 

[Hengebuksvinet]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes du skal gråte når du føler for det. På samme måte som at det ikke er farlig at du gråter, så er det heller ikke farlig om barna dine gråter. Det kan være et viktig ledd i å lære dem å tåle og stå i også vonde følelser, så lenge du prater med dem om det.

Anonymkode: f7469...91c

Enig. Viktig at barna ser at vi også er mennesker med følelser. Tror kanskje det er det mange gjør litt feil i dag. Pakker inn barna så de slipper alt ubehag, og da blir det virkelig tøft når livet skjer.

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er i sorg over egen mamma og pappa som ikke er her lenger. Jeg mistet mamma for rundt ett år siden, min pappa var også døden nær samtidig og ble aldri min pappa igjen. Jeg har et sterkt savn til de begge, og noen ganger hører jeg musikk, ser ting, opplever ting som gjør at gråten kommer. Da begynner det ene barnet mitt å gråte, den andre blir sur. Jeg føler jeg må gjemme sorgen, de kjente ikke så godt sine besteforeldre. Likevel har jo de også en viss sorg over besteforeldre. 
Hva er riktig her, bør jeg gjemme meg? Eller bare la det gå til? Vanskelig å styre også disse følelsene. 

Anonymkode: 7cc21...cb7

Hvor gamle er barna dine da, ts? 
Sorg er naturlig, men sterke følelser hos foreldrene kan oppleves skremmende og utrygt for yngre barn. 
 

[BobbySocks]

Da er det på tide å snakke sammen. Snakke om sorg, at voksne har følelser, st det ikke er farlig, men naturlig. 

[Violetta]

Har du snakket med dem og forklart hvorfor du er lei deg? Det er mye som skal læres, sorg er noe av dette. Barn har godt av å lære at foreldrene også har følelser, selvfølgelig tilpasset deres alder. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Husker da jeg selv var barn og så noen episoder hvor mamma gråt. Det gjorde vondt i sjela og følte meg litt utrygg. Tror det er best å gjemme sorgen når barna er såpass unge.

Anonymkode: 38791...1af

Barna er ikke så unge, eldste som blir sur er faktisk 16 år. Jeg vet at det å bli sur er hans reaksjon på å bli lei seg i denne alderen. Er egentlig en med mye empati. 
Den andre er 12 som begynner å gråte, og det er kanskje utrygghet. Jeg klarer ikke alltid å gjemme sorgen min, savnet mitt. Jeg er også usikker på om det er rett. 
 

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg synes du skal gråte når du føler for det. På samme måte som at det ikke er farlig at du gråter, så er det heller ikke farlig om barna dine gråter. Det kan være et viktig ledd i å lære dem å tåle og stå i også vonde følelser, så lenge du prater med dem om det.

Anonymkode: f7469...91c

Vi prater ofte om dette, jeg prater om hvorfor og hva som skjedde, og at mine foreldre er borte og da er det normalt med sorg og savn. Så spør jeg også hvorfor de synes det er vanskelig at jeg er lei meg. 
 

exictence skrev (18 minutter siden):

Det er trist når mammaen er lei seg. Samtidig er det viktig å snakke om at det er naturlig at vi føler oss leie av og til. 

Men det gir trygghet og er godt for barna at ikke foreldrene er mye eller ofte lei seg.

 

Når man er i sorg så er det vanskelig å styre egne følelser. Hvordan unngå å ikke bli lei seg? 
 

Hengebuksvinet skrev (15 minutter siden):

Enig. Viktig at barna ser at vi også er mennesker med følelser. Tror kanskje det er det mange gjør litt feil i dag. Pakker inn barna så de slipper alt ubehag, og da blir det virkelig tøft når livet skjer.

Dette har du kanskje rett i, kanskje jeg bare må tåle det? Jeg blir jo enda mer lei meg når jeg ser at mine barn blir lei seg fordi jeg er det. 
 

~white lady~ skrev (12 minutter siden):

Hvor gamle er barna dine da, ts? 
Sorg er naturlig, men sterke følelser hos foreldrene kan oppleves skremmende og utrygt for yngre barn. 
 

Mine barn er egentlig ganske store. 
Den som gråter er 12 og den som blir sur er 16. Den på 16 vet jeg reagerer slik når han blir lei seg, før gråt han nå blir han "sur". 
 

BobbySocks skrev (11 minutter siden):

Da er det på tide å snakke sammen. Snakke om sorg, at voksne har følelser, st det ikke er farlig, men naturlig. 

Vi har snakket så mye om dette, jeg snakket med de også om det før min mamma døde. Jeg prøver å stå i det å være mor og en person som er i dyp sorg samtidig. Det å miste begge foreldrene sine på engang er det tøffeste jeg har vært igjennom, så prøver jeg å være en god mor samtidig. Jeg forklarer både når jeg ikke gråter og når jeg gråter om hva som skjer med følelsene mine og hvorfor det er vanskelig. Jeg spør også hvordan de har det i forhold til dette og at alle følelser er lov. 
 

Violetta skrev (12 minutter siden):

Har du snakket med dem og forklart hvorfor du er lei deg? Det er mye som skal læres, sorg er noe av dette. Barn har godt av å lære at foreldrene også har følelser, selvfølgelig tilpasset deres alder. 

Jeg prøver, men de blir likevel slik hver gang. Spesielt den minste, eldste går på rommet og gjemmer seg litt. Etter tenårene kom er følelser vanskelig å takle. 

Anonymkode: 7cc21...cb7

[exictence]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

 

Når man er i sorg så er det vanskelig å styre egne følelser. Hvordan unngå å ikke bli lei seg? 
 

Anonymkode: 7cc21...cb7

Du skal ikke skjule det hele tiden. Og det er i hvert fall viktig åt du snakker om det. Fortel dem at det er vanlig å ha forskjellige følelser. Fortell hva det er å være lei seg, hvorfor du er det nå, at en sorg kan ha flere stadier der du etter yvhvert kjenner på mindre sorg og at du er mindre lei deg. At du vil aldri komme til å glemme, men at sorgen blir lettere etter hvert.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er lurt å fortelle at sorgen din er veldig sterk nå, men at den vil minke etterhvert. 

Barna kan være redd for at du vil forbli slik som du er nå. Med lite livserfaring vet man ikke så mye om sorg og hvordan det utarter seg. 

Anonymkode: e611e...3a6

[AnonymBruker]

exictence skrev (6 minutter siden):

Du skal ikke skjule det hele tiden. Og det er i hvert fall viktig åt du snakker om det. Fortel dem at det er vanlig å ha forskjellige følelser. Fortell hva det er å være lei seg, hvorfor du er det nå, at en sorg kan ha flere stadier der du etter yvhvert kjenner på mindre sorg og at du er mindre lei deg. At du vil aldri komme til å glemme, men at sorgen blir lettere etter hvert.

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror det er lurt å fortelle at sorgen din er veldig sterk nå, men at den vil minke etterhvert. 

Barna kan være redd for at du vil forbli slik som du er nå. Med lite livserfaring vet man ikke så mye om sorg og hvordan det utarter seg. 

Anonymkode: e611e...3a6

Jeg er jo ikke sånn hver dag, sorgen har jeg lært meg å leve sånn sett med, men savn og minner er vanskelige. Som å høre en sang som minner meg om de og barndommen, da strømmer det på. Jeg er glad og ikke kun tung til sinns. Derimot er det dager der stemningsleie er tungt. De er veldig vare på meg og reagerer med engang, jeg kan ikke engang si au før minste løper til for å spørre hva er det, går det bra. Det er selvfølgelig en god egenskap, jeg er bare redd de skal ta ansvar for mine følelser. Det trenger de ikke. 
Det er mulig de er slik for de har vokst opp med en syk mamma, men jeg har virkelig prøvd å skåne de. Late som alt er bra, selv om smertene har herjer som verst. Problemet er vel at barn kjenner oss å ser på oss når ting ikke er som det skal. 
Jeg vet ikke, men ja vi må kanskje snakke mer om sorg og savn.

Anonymkode: 7cc21...cb7

[AnonymBruker]

Jeg har alltid skjult sterke følelser for barna mine fordi jeg synes det var så ubehagelig med voksnes følelsesutbrudd da jeg selv var barn.

Jeg er ikke sikker på at jeg har gjort rett i det, men siden en av mine foreldre viste ukontrollerte følelser jeg opplevde som skremmende og ekkelt da jeg var barn, har jeg gjort det for at barna mine skal slippe den utrygge opplevelsen av de voksne ikke har helt kontroll.

Jeg tenker det er bra å vise følelser, men at det bør være i en trygg og forutsigbar ramme for barn/tenåringer.

 

Anonymkode: 110ce...5e0

[Aureka]

De reagerer nok fordi det blir utrygt. Du har jo snakket med dem om det, men kanskje du også kan snakke med dem om sorg når du ikke gråter. At du savner mor og far, men at foreldrene dine er/var gamle og at det er naturlig at de gamle dør eller at man blir syk når man blir eldre, men at du likevel kjenner på sorg og savn selv om det er naturens gang. Forklare at det i sorgen er mye kjærlighet og takknemlighet over noe som var fint.  Snakke om at selv om du blir overmannet av følelser og at du gråter, så har du det grunnleggende bra og at du ikke er lei deg hele tiden(hvis det er sant)  At du også er glad for at du har egen familie osv. Kanskje dere kan snakke om gode minner sammen osv

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har alltid skjult sterke følelser for barna mine fordi jeg synes det var så ubehagelig med voksnes følelsesutbrudd da jeg selv var barn.

Jeg er ikke sikker på at jeg har gjort rett i det, men siden en av mine foreldre viste ukontrollerte følelser jeg opplevde som skremmende og ekkelt da jeg var barn, har jeg gjort det for at barna mine skal slippe den utrygge opplevelsen av de voksne ikke har helt kontroll.

Jeg tenker det er bra å vise følelser, men at det bør være i en trygg og forutsigbar ramme for barn/tenåringer.

 

Anonymkode: 110ce...5e0

Vet du hvorfor du opplevde følelsene til foreldrene dine som ekle? Er man ikke en trygg person med følelser? Jeg vet heller ikke hva som er rett, men det er jo ikke sånn at jeg setter meg inn til de for å gråte, bevist påføre de mine følelser. Synes selv følelser er vanskelige, jeg ble ikke trøstet som barn og jeg så aldri tårer hos mine foreldre. Derimot alle andre følelser.  
Minste er veldig oppmerksom på meg, jeg kan verken gråte til en film, le til en film så tårene spruter eller gråte av en sang. Jeg er nok et følelses menneske, jeg blir fort rørt og jeg har mange tårer av musikk. 

Anonymkode: 7cc21...cb7

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som at det kanskje kan bli litt mye for barna dine. Har du ingen venner, familie eller andre du kan dele litt av sorgen med? Slik at den blir lettere å leve med. Hva med å snakke med et sorgteam eller liknende? 

Jeg synes at barn skal lære at følelser er noe alle har og at de ikke er noe å frykte. Gråt er en måte å bearbeide følelser på. Men... om du føler på stor sorg, som blir vedvarende og barna dine ofte må oppleve at du er trist, så synes jeg det er på tide at du søker hjelp til sorgarbeidet. Det er så klart vondt for barna dine å se deg slik, de får jo en ekstra bekymring og en ekstra byrde. At du sørger slik over tapet av dine foreldre gjør nok at de også blir tvunget til å reflektere mye over at de en dag skal miste deg, og kanskje tar de da litt sorgen på forskudd. Særlig kanskje den yngste. Den eldste, kanskje særlig siden det er en gutt, kan muligens se på deg som litt svakelig. Han forstår nok at du er lei deg, men virker kanskje til å bli sliten av å måtte forholde seg til det over tid. Muligens er han av den oppfatningen at du burde klare å ha bedre kontroll på følelsene/gråten din (siden han selv kanskje har det 🤷‍♀️). 

Anonymkode: 33f80...ee1

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mer rundt helheten her enn det som kommer frem. En 12 og 16-åring bør tåle greit at mor gråter grunnet sorg. Men du skriver at det er et helt år siden dette hendte og som voksen bør du kanskje da klare å kontrollere plutselige utbrudd litt bedre nå, selv om det fortsatt selvsagt er naturlig å føle sorg og savn. Du skriver at du er et følelsesmenneske. Det kan være veldig krevende å leve tett på personer med mye og intense følelser. Det kan hende de reagerer sterkere på gråten din grunnet det. Jeg ville forsøkt å skjerme dem litt mer heretter.

Anonymkode: 1fc69...1c6

[AnonymBruker]

Aureka skrev (1 minutt siden):

De reagerer nok fordi det blir utrygt. Du har jo snakket med dem om det, men kanskje du også kan snakke med dem om sorg når du ikke gråter. At du savner mor og far, men at foreldrene dine er/var gamle og at det er naturlig at de gamle dør eller at man blir syk når man blir eldre, men at du likevel kjenner på sorg og savn selv om det er naturens gang. Forklare at det i sorgen er mye kjærlighet og takknemlighet over noe som var fint.  Snakke om at selv om du blir overmannet av følelser og at du gråter, så har du det grunnleggende bra og at du ikke er lei deg hele tiden(hvis det er sant)  At du også er glad for at du har egen familie osv. Kanskje dere kan snakke om gode minner sammen osv

Mine foreldre var dessverre ikke gamle, men vi snakker om at man kan få alvorlige sykdommer, at livet er her og nå. At vi må huske å leve litt, og det prøver jeg å gjøre med barna mine. Gi de opplevelser, minner og at de vet de er elsket den dagen jeg er borte. Jeg har også mistet et barn, og alt dette har jo påvirket meg som person og mor.  
Vi snakker mye om minner, også demmes minner om besteforeldre, jeg prøver å ikke være en som mener sorgen min er større en demmes, at vi alle sørger på forskjellige måter. Om savnet demmes, om hva de syntes var fint med de. At sorg er i stadier  og at det vil gå opp og ned, ikke minst at vi sørger forskjellig og alt er lov. Det kan sikkert virke slik som jeg bare sitter å gråter hele tiden, det gjør jeg virkelig ikke. Jeg gråt litt til morgen i dag for jeg hørte en sang som brakte opp minner. Sist gang jeg gråt er flere uker siden. 
Vi får fortsette å snakke om dette og håpe at ting går seg til. 

Anonymkode: 7cc21...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det høres jo ut som at det kanskje kan bli litt mye for barna dine. Har du ingen venner, familie eller andre du kan dele litt av sorgen med? Slik at den blir lettere å leve med. Hva med å snakke med et sorgteam eller liknende? 

Jeg synes at barn skal lære at følelser er noe alle har og at de ikke er noe å frykte. Gråt er en måte å bearbeide følelser på. Men... om du føler på stor sorg, som blir vedvarende og barna dine ofte må oppleve at du er trist, så synes jeg det er på tide at du søker hjelp til sorgarbeidet. Det er så klart vondt for barna dine å se deg slik, de får jo en ekstra bekymring og en ekstra byrde. At du sørger slik over tapet av dine foreldre gjør nok at de også blir tvunget til å reflektere mye over at de en dag skal miste deg, og kanskje tar de da litt sorgen på forskudd. Særlig kanskje den yngste. Den eldste, kanskje særlig siden det er en gutt, kan muligens se på deg som litt svakelig. Han forstår nok at du er lei deg, men virker kanskje til å bli sliten av å måtte forholde seg til det over tid. Muligens er han av den oppfatningen at du burde klare å ha bedre kontroll på følelsene/gråten din (siden han selv kanskje har det 🤷‍♀️). 

Anonymkode: 33f80...ee1

Man trenger virkelig ikke å få hjelp til en sorg etter å ha mistet sine foreldre kun for 12 måneder siden. En sorg er med deg resten av livet, jeg sørger fortsatt over barnet jeg mistet for mange år siden. Og nei jeg sitter ikke å gråter hver dag, eller snakker om sorgen hver dag til mine barn. Jeg dyrker ingen sorg, lever livet. Jeg kan ikke legge minner i en boks, låse den og ikke gråte noe mer. 
Min eldste er et følelses menneske, slik som meg. Masse følelser, etter han ble tenåring så må de skjules mer, og ikke vises. Ja han ser sikkert på det som svakhet kanskje, jeg håper han kommer over det. Følelser er ikke svakhet. 
Trist er den eneste følelsen vi mener vi skal skåne barna mot, er det rett? Jeg vet ikke, den følelsen er like normal som alle andre følelser. 

Anonymkode: 7cc21...cb7

[Aureka]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mine foreldre var dessverre ikke gamle, men vi snakker om at man kan få alvorlige sykdommer, at livet er her og nå. At vi må huske å leve litt, og det prøver jeg å gjøre med barna mine. Gi de opplevelser, minner og at de vet de er elsket den dagen jeg er borte. Jeg har også mistet et barn, og alt dette har jo påvirket meg som person og mor.  
Vi snakker mye om minner, også demmes minner om besteforeldre, jeg prøver å ikke være en som mener sorgen min er større en demmes, at vi alle sørger på forskjellige måter. Om savnet demmes, om hva de syntes var fint med de. At sorg er i stadier  og at det vil gå opp og ned, ikke minst at vi sørger forskjellig og alt er lov. Det kan sikkert virke slik som jeg bare sitter å gråter hele tiden, det gjør jeg virkelig ikke. Jeg gråt litt til morgen i dag for jeg hørte en sang som brakte opp minner. Sist gang jeg gråt er flere uker siden. 
Vi får fortsette å snakke om dette og håpe at ting går seg til. 

Anonymkode: 7cc21...cb7

Tenkte ikke at du sitter og gråter hele tiden, og det er jo helt naturlig at man blir sorgfull når man mister foreldre - enten til sykdom eller død.  Kondolerer❤️ Håper det går seg til. Og tenker at du høres ut som en omsorgsfull og fin mamma.