Blir jeg utstøtt av venninnene - eller overtenker jeg for mye..?

[AnonymBruker]

Er 44 år og i ene vennegjengen har vi holdt ilag siden 1 klasse på barneskolen, og et par fra 7 klasse på ungdomsskolen. 

Men de siste årene har jeg hatt mange, ganske alvorlige, problemer med helsen, som har ført til at jeg ofte må stå over sosiale sammenkomster. Har følt lite forståelse for dette, men heller fått spydige kommentarer (skjult som "bare tull da"), som f.eks. en kveld jeg var i form til å treffes hjemme hos én av de, og var skikkelig glad for å endelig skulle tilbringe tid med gode venner - men når jeg setter meg der er vant med å sitte, slenger ene venninnen ut at "nå sitter du på min plass", og en annen sier "du bare roter til alt du nå når du kommer". De sa d i en humoristisk tone, men jeg følte virkelig de lå mer bak... 

Har også merket meg at det er kun når man gjør det bra på jobb, trener masse, stiller på dugnad gang på gang, osv. - det er KUN da man får kommentarer... "herregud så sprek du er da!", "d er såå imponerende alt du får til i butikken din" osv osv. De få gangene jeg har orket å ta opp noe qv det jeg sliter med ang. helsen, er det null empati eller forståelse å få fra de. Istedenfor har de alle plutselig blitt eksperter på min sykdom, og kommer med masse "råd:.... som om jeg ikke har hjernekapasitet nok å ha tenkt på, OG prøvd  alt dette før.... Og så blir de stille og avvisende mot meg igjen, etter at jeg ga uttrykk for at jeg allerede kjente til de rådene de ga meg... 

Det er sååå mange småting som gjør at jeg føler meg utstøtt, eller oversett, eller glemt... Men kan nevne en av de større; for når pappa døde av kreft i fjor sommer, kom INGEN av de venninnene jeg har vært nærmest. Heller ikke en av de andre "mindre" nære- men de 2 jeg har hatt minst å gjøre med alene, var de som faktisk stilte opp! Jeg har (hadde) 3 venninner jeg anså som mine aller nærmeste - og det var så utrolig sårende at ingen av de gadd å være der for meg på en sånn dag.... Fikk ikke en tlf eller mld engang - kun et dårlig "sorry" på tlf 3 ganger senere. Hun  hadde visst hatt d så travelt..  

Så da føles det som enda et "fuck you" fra henne, for i dag har hun meldt seg frivillig og vært og hjulpet med servering i bryllupet til en annen venninnes datter- som vi nylig har begynt å ha kontakt med. Venninnen min eier egen bedrift, og kan ordne seg fri til akkurat d hun ønsker å delta på.... Så ja, for meg føles dette veldig vondt... 

Så har vi snap da... barnslig som det enn måtte være... Der er vi ca 7 venninner som chatter og deler bilder og videoer om alt mulig rart. Jeg har pga helsen ikke følt jeg har noe positivt å bidra med, selv om jeg iblant kan legge ut en sarkastisk mld om mitt fantastiske liv... Det er umulig å få med seg alt der inne, men når jeg titter innom sørger jeg alltid for å kommentere andres innlegg, bilder ++. Dette får derimot ikke jeg tilbake lenger, og det har også gjort at jeg føler vennskapet fra meg ikke er verdt en dritt dor noen av de...Uansett hva jeg legger ut eller om jeg stiller spm for å bli forklart noe som diskuteres etter en fest jeg ikke var med på, hopper de alle elegant over meg, og fortsetter skravle med hverandre som om jeg ikke er der engang.. 

Så d må jeg bare si; voksne vennskap er jaggumeg ikke lett de heller 🙁

Jeg kunne skrevet mye mer, men tipper svært få av dere har lest gjennom alt engang 🙈

Anonymkode: b314f...ed5

[AnonymBruker]

Nei det er jaggu ikke lett med relasjoner ....

Men kan det være at du oppleves litt negativ/bitter?
Jeg synes å tolke at du kanskje er litt sensitiv på tilbakemeldinger fra de, som kommentar på sitteplass ol. 
Å svare på "sarkastiske" meldinger om fantastisk liv kan fort bikke over til bitter-much, sikkert med god grunn, men likevel tungt å svare opp over tid..... 
Kan det være at du egentlig ikke hr det så godt med deg selv, og så finner du svaret hos andre ? Da må du kanskje se på egen adferd og se om det er noe du kan endre...

Anonymkode: 33581...954

[AnonymBruker]

Dette høres ut som venninnegjeng som mentalt har stoppet opp på ungdomsskolen. En gjeng med baksnakkere og mobbere med en gang noen viser svakhet som liker å fokusere på det overfladiske.

Hvis du vil få en bedre relasjon til dem bør du «late som» du er frisk, aldri ta opp noe rundt sykdommen din, ikke forvente sympati og ikke legge ut sarkastiske meldinger. Når du kan skrive noe som ikke er relatert til sykdommen din kan du legge ut det. Altså ta på «alt er perfekt, jeg er så flink, se på hva jeg får til - maska». Vil likevel advare om at å leve slik på sikt i seg selv kan gjøre at man blir syk, men litt av det i hverdagen ispedd andre ting kan man tåle.

Ellers anbefaler jeg deg å dyrke bedre vennskap: Ta tak i de to som faktisk stilte opp da faren din døde. Bli bedre kjent med dem, og møt dem en til en.

Er det andre steder du kan treffe folk? 

Anonymkode: 49a96...125

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du i stor grad tolket alt i verste mening og blir lett fornærmet / sår. 

Anonymkode: c55b2...acf

[AnonymBruker]

Hvorfor legger du ut sarkastiske meldinger om ditt «fantastiske liv»? Tror du at andre har glede av det?

Anonymkode: 12569...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor legger du ut sarkastiske meldinger om ditt «fantastiske liv»? Tror du at andre har glede av det?

Anonymkode: 12569...d91

Hun vet sikkert ikke hva annet hun skal legge ut 

Anonymkode: 36ef9...fae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hun vet sikkert ikke hva annet hun skal legge ut 

Anonymkode: 36ef9...fae

Det er alltid noe annet å legge ut  Noe man har lest eller hørt i nyhetene, fortelle om en god bok eller en film man har sett, eller legge ut et fint bilde av en blomst man har kjøpt eller noe. Det finnes knapt nok noe kjedeligere enn andre sin helse og helseutfordringer, fortalt med sarkasme eller ei

Anonymkode: c55b2...acf

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke deg og ser kun et utdrag her, men får også en vibb om at du er veldig negativ. Også forstår jeg at det er neimen ikke lett å være positiv når man sliter- men jeg tror at om det du bidrar med i stor grad omhandler sykdom eller negativitet så tar folk avstand gradvis. 

Anonymkode: d790a...2c1

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er 44 år og i ene vennegjengen har vi holdt ilag siden 1 klasse på barneskolen, og et par fra 7 klasse på ungdomsskolen. 

Men de siste årene har jeg hatt mange, ganske alvorlige, problemer med helsen, som har ført til at jeg ofte må stå over sosiale sammenkomster. Har følt lite forståelse for dette, men heller fått spydige kommentarer (skjult som "bare tull da"), som f.eks. en kveld jeg var i form til å treffes hjemme hos én av de, og var skikkelig glad for å endelig skulle tilbringe tid med gode venner - men når jeg setter meg der er vant med å sitte, slenger ene venninnen ut at "nå sitter du på min plass", og en annen sier "du bare roter til alt du nå når du kommer". De sa d i en humoristisk tone, men jeg følte virkelig de lå mer bak... 

Har også merket meg at det er kun når man gjør det bra på jobb, trener masse, stiller på dugnad gang på gang, osv. - det er KUN da man får kommentarer... "herregud så sprek du er da!", "d er såå imponerende alt du får til i butikken din" osv osv. De få gangene jeg har orket å ta opp noe qv det jeg sliter med ang. helsen, er det null empati eller forståelse å få fra de. Istedenfor har de alle plutselig blitt eksperter på min sykdom, og kommer med masse "råd:.... som om jeg ikke har hjernekapasitet nok å ha tenkt på, OG prøvd  alt dette før.... Og så blir de stille og avvisende mot meg igjen, etter at jeg ga uttrykk for at jeg allerede kjente til de rådene de ga meg... 

Det er sååå mange småting som gjør at jeg føler meg utstøtt, eller oversett, eller glemt... Men kan nevne en av de større; for når pappa døde av kreft i fjor sommer, kom INGEN av de venninnene jeg har vært nærmest. Heller ikke en av de andre "mindre" nære- men de 2 jeg har hatt minst å gjøre med alene, var de som faktisk stilte opp! Jeg har (hadde) 3 venninner jeg anså som mine aller nærmeste - og det var så utrolig sårende at ingen av de gadd å være der for meg på en sånn dag.... Fikk ikke en tlf eller mld engang - kun et dårlig "sorry" på tlf 3 ganger senere. Hun  hadde visst hatt d så travelt..  

Så da føles det som enda et "fuck you" fra henne, for i dag har hun meldt seg frivillig og vært og hjulpet med servering i bryllupet til en annen venninnes datter- som vi nylig har begynt å ha kontakt med. Venninnen min eier egen bedrift, og kan ordne seg fri til akkurat d hun ønsker å delta på.... Så ja, for meg føles dette veldig vondt... 

Så har vi snap da... barnslig som det enn måtte være... Der er vi ca 7 venninner som chatter og deler bilder og videoer om alt mulig rart. Jeg har pga helsen ikke følt jeg har noe positivt å bidra med, selv om jeg iblant kan legge ut en sarkastisk mld om mitt fantastiske liv... Det er umulig å få med seg alt der inne, men når jeg titter innom sørger jeg alltid for å kommentere andres innlegg, bilder ++. Dette får derimot ikke jeg tilbake lenger, og det har også gjort at jeg føler vennskapet fra meg ikke er verdt en dritt dor noen av de...Uansett hva jeg legger ut eller om jeg stiller spm for å bli forklart noe som diskuteres etter en fest jeg ikke var med på, hopper de alle elegant over meg, og fortsetter skravle med hverandre som om jeg ikke er der engang.. 

Så d må jeg bare si; voksne vennskap er jaggumeg ikke lett de heller 🙁

Jeg kunne skrevet mye mer, men tipper svært få av dere har lest gjennom alt engang 🙈

Anonymkode: b314f...ed5

Jeg skal være ærlig å si at dette er årsaken til at jeg fant ut at jeg meldte pass til «venninnegjenger» allerede som tenåring…

I en «gjeng» får alle tilsynelatende sin rolle, og når «gjengen» møtes er det nok en forventing om at det skal være godt humør og god stemning. Enkelte ser nok på «gjengen sin» som En statusbekreftelse, hvis noen har gjort det bra, ser bra ut eller fremstår vellykket. «Når det regner på presten»… de kan sole seg litt i glansen til hverandre sin suksess.. og du: Du passer rett og slett ikke inn på samme måte lenger. Fordi du søker et genuint vennskap hvor du ønsker noen som støtter deg og ser deg i den livssituasjonen du er i. Kanskje har all sykdommen du beskriver medført at du egentlig er enda i en liten livskrise, og det du har mest behov for er noen som gir deg aksept og omsorg. Hvis du allerede kjenner på litt utenforskap kan det være du bruker humor for å lette på trykket, (via snap fra ditt «fantastiske  liv») og du forsøker å ta rollen som en som er morsom og lite selvhøytidelig, samtidig som du er åpen om din livssituasjon og dermed bryter med «suksess historiene» til de andre i gjengen. Men: denne gjengen møter deg ikke på det, de overser deg. Og ja, da tenker jeg at det skyldes nok at de ikke har noe særlig plass eller overskudd eller rom, for dine «negative» ting. Fordi dette er overfladiske vennskap. De er ikke nære og tette. Dere har mest sannsynlig en rang ordning i denne gjengen, og den som sympatiserer med deg risikerer kanskje å miste status innad i gjengen. 
 

I mindre grupper eller relasjoner hvor man kun er to, er det min erfaring at det er mer rom for å søke støtte og ha en åpenhet rundt livets opp og nedturer. I en stor gruppe må alle akseptere at det negative ikke kan ta så mye plass, så alle de 7-8 medlemmene av gruppa holder tilbake når det gjelder livets utfordringer og nedturer, de tar på seg «det gode humøret» også møtes de «til fest». 
 

Mitt råd er at du enten kutter dem ut eller aksepterer deres begrensninger. Som gjeng er dere nok ikke så tett som du kanskje hadde ønsket: dette er til tross for livslange vennskap, ganske overfladiske vennskap. 
 

Mitt andre råd er at hvis du vet at en eller to i denne gjengen har du en bedre relasjon med på tomannshånd, så kan du forsøke å styrke en dialog med en av dem, utenfor gjengen.

Det har jeg gjort i 40 år; jeg har håndplukket de menneskene jeg liker og holdt meg unna «gjenger», til og med når de jeg likte best var i en gjeng jeg var inkludert og velkommen inn i. Jeg har bare ikke trua på at en slik stor gruppe klarer å danne dype nære relasjoner over lengre tid. Joda, de kan møtes og ha det artig sammen, og ja de stiller nok opp for hverandre, men til synende og sist om noen virkelig har behov for det, enten grunnet sykdom eller andre ting, så tror jeg dessverre det er lett at det skjer det som har skjedd med deg; at det ikke er rom eller plass for det. De fleste i gjengen har nok med å posisjonere seg selv innad i gjengen, bruse med fjær (vise seg frem for hverandre) og bare ha det uproblematisk og gøy sammen. Og det er helt greit, men da er det vanskelig å være den som ønsker og trenger noe mer. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er alltid noe annet å legge ut  Noe man har lest eller hørt i nyhetene, fortelle om en god bok eller en film man har sett, eller legge ut et fint bilde av en blomst man har kjøpt eller noe. Det finnes knapt nok noe kjedeligere enn andre sin helse og helseutfordringer, fortalt med sarkasme eller ei

Anonymkode: c55b2...acf

Jo, et bilde av en blomst..

Anonymkode: 36ef9...fae

[Meowmere]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har pga helsen ikke følt jeg har noe positivt å bidra med, selv om jeg iblant kan legge ut en sarkastisk mld om mitt fantastiske liv..

Dette bør du egentlig slutte med. Slike ting har en tendens til å tolkes veldig negativt, og hvis en person bare deler slike ting, vil folk ta litt avstand. 

Du har helt garantert noen positive ting som du kan dele i stedet. Det kan være alt fra noe positivt du leser om, en tv-serie du liker, en god middag osv. 

Endret 14. juli 2024 av Meowmere

[AnonymBruker]

Du kan begynne med å vise at også du ser det fine i livet på tross av alt. 

Så får du bare ta det som det er, vennskap i medgang. 

Anonymkode: cdcd9...abd

[AnonymBruker]

Om det eneste du bidrar med er negativitet, avlyser planer og heller ikke tar initiativ til nye planer blir det fort sånn desverre. Det kreves av deg også å holde på vennskap og andre blir faktisk lei av negativitet og at en melder avbud nesten hver eneste gang. Fort at de føler at du ikke bryr deg om dem heller. Man kan ikke lempe ansvaret for å bevare vennskap på de andre selvom en sliter med helsa selv….

Anonymkode: e8055...310

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (6 minutter siden):

Jeg har bare ikke trua på at en slik stor gruppe klarer å danne dype nære relasjoner over lengre tid. Joda, de kan møtes og ha det artig sammen, og ja de stiller nok opp for hverandre, men til synende og sist om noen virkelig har behov for det, enten grunnet sykdom eller andre ting, så tror jeg dessverre det er lett at det skjer det som har skjedd med deg; at det ikke er rom eller plass for det. 

 

Joda, store grupper kan det. Men ikke den gjengen TS snakker om. Men det er mange eksempler på større vennegjenger som klarer det uten å posisjonere seg eller hva enn. Har en slik større gruppe selv og det er absolutt nære vennskap, og de har stilt opp i tøffe tider. Men.. jeg stiller også opp for dem; og vi passer på at ikke alt handler om det negative. Vi må le også, ikke bare gråte. 

Anonymkode: d790a...2c1

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Joda, store grupper kan det. Men ikke den gjengen TS snakker om. Men det er mange eksempler på større vennegjenger som klarer det uten å posisjonere seg eller hva enn. Har en slik større gruppe selv og det er absolutt nære vennskap, og de har stilt opp i tøffe tider. Men.. jeg stiller også opp for dem; og vi passer på at ikke alt handler om det negative. Vi må le også, ikke bare gråte. 

Anonymkode: d790a...2c1

Jeg skjønte at innlegget mitt ville tiltrekke seg noen som ville argumentere mot. 

Det er fint at du er i en sånn gjeng. Jeg sier ikke at det er gjeldende for alle gjenger, men min erfaring tilsier at det er vanskelig for en større gjeng å ha et fokus på dypere og vanskelige faktorer hos gjengens enkeltindivider over lang tid hvis en eller flere i gjengen skiller seg «negativt» ut.
 

Mennesker dømmer hverandre, slik er vi skapt, og i en gjeng er oddsen større for at en eller to ikke ville vært nære venner hadde det vært for denne gjengen.

Dermed kan det oppstå situasjoner hvor en skiller seg «negativt» ut og «krever» noe fra gjengen som ikke alle i gjengen er villige til å gi.
 

Alt dette skjer uten å nødvengivis bli snakket om. Medlemmene i gjengen «leser» hverandre og det vil alltid være uskrevne regler. Det skal ikke mye til før alle har forstått seg imellom hva de «egentlig synes» når Anne snakker om sykdommen sin, eller avlyser enda en gang. Kanskje kommer noen med en litt flåsete kommentar til slutt: «Inviterer 8 men bestiller bord til 7, nei huff, nå var jeg slem»!  fordi «alle» vet jo at Anne sikkert avlyser. Osv. 
 

Hvis man først havner litt på sidelinja i en slik gjeng så er det dermed mye tøffere å jobbe seg tilbake. I et vennskap bestående av en eller to er det færre å «reparere» relasjonen med, og det er forsåvidt også enklere å tilgi og akseptere at en eller to kanskje har misforstått eller avvist. Å reparere en relasjon med 7 eller 8 er nok mer kompleks og vanskelig, og kanskje er det mer vanskelig å gjenopprette tilliten til alle også, man vil alltid tvile litt på noen av dem, om man først har kjent på utenforskap. 

[AnonymBruker]

Har bare orket å lese hovedinnlegget, men jeg kjenner meg veldig igjen. Nesten skummelt likt, syk og falt litt ut, vennegjeng på 8 venninner som har begynt å stenge meg mer ute. Føler meg litt fryst ut på en måte, og det er på litt sånn diskrete måter slik at det ikke er noe man kan ta opp eller beskylde noen for heller. 
Samme som hos dere, vi har chat på snap med alle, og der sendes det bilder og alle er engasjert i hverandres liv, og spør spørsmål og kommenterer positivt. Særlig nå når folk er på ferie. 
Men jeg får ingen kommentarer eller spørsmål. Ingen spør hvor jeg er eller hva jeg gjør hvis jeg sender en snap, slik som de andre gjør med hverandre. 
 

Når vi er samlet føler jeg at jeg er bedt bare fordi det kanskje hadde vært alt for ille å ikke gjøre det, men ingen sier noe til meg eller spør meg om noe. Sier jeg noe er det ingen respons. 
 

Jeg har funnet ut at ei av de i gjengen har sagt negative ting om meg og litt mer aktivt stengt meg ute fra ting, og har begynt å spekulere i om hun står bak. Vet hun er sånn som kan si ting om andre som ikke stemmer for å så splid. 

Jeg synes det er veldig rart hvis alle i en gruppe plutselig skal vende seg mot èn, bare tilfeldigvis samtidig alle sammen. 
 

Kan det være noe sånt hos dere? 

 

Evt så blir folk sånn mot folk som er syke, at det er et fenomen🤯 Siden akkurat det samme skjer med flere, sånn som med oss. 

Anonymkode: 6b2f4...1a4

[Gjest Hoia]

Føler du at det er blitt en hinne mellom deg og dem? Har du noen venninner du har mer til felles med da? Har du gjort deg noe dyrebare erfaringer som du føler de ikke forstår? Det er mange som får nye venner i eldre alder.

[AnonymBruker]

Dårlig helse og sykdom er kanskje ikke drømmetema når man skal møtes for å ha det hyggelig. Det er nok lurt å velge med omhu til hvem og hvor mye man deler av det. Jeg har selv ei venninne som sliter, og hun bruker meg mye. Det er ikke en god situasjon å være i, og av og til tar jeg ikke telefonen eller sier det ikke passer, for det er utmattende og bare høre om "meg" og alt som er galt. Det gjør det vanskelig å dele positive ting fra eget liv. 

Vær deg selv på slike treff og trekk frem det positive når du skal fortelle, og svar på sykdom ved direkte spørsmål, men uten å utlevere for mye. 

Anonymkode: 31556...809

[Gjest Hoia]

Føler du på en hjelpeløshet i sosiale relasjoner? Det kan vel ikke bare være deg som snakker om egne greier? Det er en forskjell på å snakke ærlig og oppriktig om egne problemer med selvinnsikt, opp mot det å plassere eget liv til ansvar for andre. Sistnevnte klarer ikke andre å stå i. Starte med å begynne å være nysgjerrig på deg selv, så blir du automatisk nysgjerrig på andre.

[lillevill]

Ts jeg er lei meg for tapet ditt. Det er vondt å miste en forelder. Det er en prosess som er personlig, fordi en slik sorg er det ingen som forstår før de står i den selv. Og uansett hva noen hadde sagt til deg der og da, så hadde det ikke tatt vekk smerten. 

Vi kan ikke forvente at andre alltid skal greie å stå å se på og trøste oss når vi sørger. Noen greier ikke det. Sånne følelser kan være veldig skremmende for mange. Så du må ikke ta det personlig når du ikke får den støtten du hadde forventet i en vanskelig tid. 

Da må vi bare jobbe oss gjennom sorgen fordi det blir uansett ikke lettere når noen prøver å si trøstende ting. Ikke sant? Det er som den sangen, jeg kan ikke gråte tårene for deg men jeg kan gråte med deg. Men ikke alle greier det heller. 

Jeg prøver å si at du må slutte å tenke at de har sviktet deg. Slutt å tenke at du ikke har fått det du har rett på. Fordi det kan være de ikke greide å trøste deg, eller ringe deg, der og da, fordi de var så redde for å oppdage hvor trist og sårbar du var. 

Når du opplever at noen er frekk med deg (det er min stol) så kan det være at de ikke vet de er frekke. Kansje de er bare klønete. Det er ikke alltid at noen mener noe vondt med å være sånn.